Selfie bilder.

[FruAspås]

Jeg har en stund vært litt bekymret for min 13 åring som konstant sitter med telefonen sin. Det er skriving, snaping og selfie bilder fra hun står opp til hun sovner sene kvelder. Selfie på badet før skoletid, selfie på bussen, selfie ved lekser, selfie hele dagen!!! Hva skal jeg gjøre for å få fokuset hennes over på noe annnet?

Leste nå nylig om en psykologspesialist som uttalte seg om at de som hadde selfie behover mest trolig hadde eller ville få et personlighetsproblem. Og det tenker jeg er riktig. Hun har blitt mye mer fokusert på utseende og ska godtta alle bilder som blir tatt av henne, og bildene jeg tar er ikke av jenta mi. Det er av en tilgjort bimbo på 13 år!!!!! Jeg er virkelig bekymret for henne.

Vi er en aktiv familie som ofte er på turer i fjellet mm. Vi er til sammen 6 stk, så vi har mye kvalitetstid med felles måltider, hyggekvelder og aktiviteter. Men telefonen er alltid med. Jeg forstår at venner er viktig i den alderen og at vi foreldre har teite meninger og forstår ingenting. Jeg er redd for å gå for hardt på henne. Du forstår ingenting du, mamma, får jeg alltid høre når jeg prøver å prate med henne.

Ta fra henne mobilen hjelper ikke, fordi jeg klarer ikke å være konsekvent på det. Jeg vil hun skal ha den når vi ikke er hjemme eller når hun er ute. Og jeg forstår at kontakten mellom ungdommene i dag er annerledes enn den var for oss.

Hun får ikke ha den ved matbordet, men hun er kjepp til å spise, for å kunne komme seg til telefonen.

Så hva bør jeg si til henne som skal få henne over på andre tanker?

Vær så snill og svar på en voksen måte, ingen er vi perfekte foreldre, så det er sikkert mye jeg "må" forstå og "skulle" ha gjort. Det er ikke det jeg lurer på. Hvordan kan jeg hjelpe jenta mi NÅ?

Vennlig hilsen bekymret mor.

[frosken]

For noen år siden skrev min niese en skolestil om å være fjortiss. Hennes beskrivelser passer helt på din datter. Min nieses hovedpoeng (hun skrev teksten da hun var femten) var at fjortiss er en fase det er en poeng å gå gjennom, men å ikke forbli i. De aller, aller fleste er slik noen måneder og så går det over.

 

Husker jeg diskuterte sminkebruken, det var jo så utrolig stygt med den mengden pudder hun og venninnene brukte noen måneder. Svaret jeg fikk var at det jo ikke var meningen av voksne skulle like utseendet de valgte, noe av poenget var nettopp å markere avstand og selvstendighet i forhold til voksne verdier. Så det er ikke meningen at du skal forstå.

 

Når det gjelder mobil og pc-bruk, så synes jeg det er lurt å sørge for at det ikke oppbevares på soverommet om natten. Mange ungdommer vekker hverandre ved å sende sms osv.  Ungene til broren min måtte legge både pc og mobil på foreldrenes soverom på et visst tidspunkt hver kveld da de var mellom 13 og 15 år gamle.

[laban]

Jeg forstår godt at du ikke liker utviklingen når det gjelder fokus på kropp og utseende. Jeg har selv vært glad for at datteren min er ti år eldre enn din, slik at hun ikke hadde noen rosabloggere å forholde seg til i de tidligste tenårene. Jeg har en femtenåring som også er telefonavhengig, men han er gutt, så det går mer i muskler enn i trutmunn der i gården

Når det er sagt, så tror jeg de som knytter "selfies" til personlighetsproblemer er ute i raskeste laget. Det ble sagt liknende ting da TV- og dataspillene kom. De første som vokste opp med Gameboy eller DS i hånden, er nesten voksne nå - for ikke å snakke om de som satt ved PCen til de fikk blemmer på fingrene og firkantete øyne - og det er tross alt bare et lite fåtall av dem som er spillavhengige eller personlighetsforstyrret.

Jeg tror det blir verre hvis vi prøver å forby de "hotteste" dingsene eller den bruken vi ikke forstår. Noe av dette handler vel om tenåringenes trang til å drive med noe foreldregenerasjonen holder seg unna, og i dag er det ikke så lett å finne slike "egne rom" - mor og far sitter jo ikke i dress og drakt med papiraviser og hører på klassisk musikk lenger.

Prøv å se på telefonen som en hvilken som helst annen irriterende uvane, ikke vis at du tenker på personlighet og framtid og andre ting som setter i gang de store følelsene. Fortsett å sette grenser når det gjelder telefonbruk ved måltider og for at den ikke skal gå ut over lekser og nattesøvn, men kommuniser det til henne som om det handlet om en jojo eller en annen tulleting.

Hvis hun selv tar opp problemer som handler om bilder, signaliser at det ikke er viktig. Det finnes millioner av selfies, i overimorgen er det ingen som bryr seg om dem. Hvis hun hyler over at du tar et bilde når dere er på tur (vær klar over at mange foreldre ville se det som en bragd å få 13-åringen sin i nærheten av et fjell), si ganske rolig f.eks. at dere gjerne vil ha noen bilder av hvordan hun ser ut på ordentlig også, slik at du kan se på dem når du blir gammel, ikke bare de tullebildene med bimbomine. Eller noe annet som antyder at dette er virkeligheten, selfiene er en dille som sikkert går over, akkurat som rosaperioden da hun var seks år (selv om du ikke er så rolig innvendig).

Vær obs hvis det vokser ut av "tenåringsgrille-formatet" ved at hun begynner å isolere seg pga. utseendet eller får symptomer på spiseforstyrrelser eller noe sånt. Og hvis dere innimellom har noen gode, konfliktløse samtaler, kan du jo prøve å ta opp noen av bekymringene du har - men da uten å bebreide henne. Typen "en såkalt spesialist påsto i media at selfie-moten er symptom på noe sykelig, tror du han er en gammel bedreviter eller kan han være inne på noe - kjenner du noen som har forandret seg etter at disse bildene ble så viktige?"

Jeg rabler lett i vei - du får tilpasse dette til noe som passer for dere, men du kan kanskje få noen ideer

[Kayia]

Kloke svar både fra Frosken og Laban, stiller meg bak dem. Jeg tenker som Laban at konsekvensene av det nye ukjente "ungdommen driver med" alltid hauses opp, og tror ingenting på at selfies og personlighetsproblematikk henger kausalt sammen slik det gjerne framstilles. Som Frosken sier ønsker (heldigvis) også denne "snille, pliktoppfyllende" generasjonen unge å skille seg fra oss oldiser, og det syns jeg faktisk er et godt tegn. Jeg har alltid tenkt at det ikke er bra at vi førtiser skal se ut som og like det samme som fjortisene - de må også få definere "sitt rom" som noe annet enn vårt.

 

Jeg har en sønn, og han har blitt akkurat like dings-avhengig som din datter. Bruken er annerledes enn det du skriver, og han og kompisene er lite offentlig (på veggen) på FB. De bruker nesten utelukkende lukkede grupper, der folk legges til etter forespørsel/ invitasjon, og det er både fordeler og ulemper med dette. På den ene siden slipper de senere at alle bilder ligger lastbare til evig tid (også for framtidige hybelverter/ arbeidsgivere), men på den andre siden er det umulig som forelder å følge med på sjargongen mellom ungdommene når alt foregår i lukkede rom.

 

Om jeg var i dine sko ville jeg fulgt godt med, og også snakket med frøkena om hvordan de kommuniserer, liker, tagger etc. Kanskje er det mulig å snakke litt løst (og undrende) når flere venninner er hos dere sammen også, type "dette skjønner jeg ingenting av - hvordan fungerer egentlig dette med tagging (evt liking). Er man mer populær om man får mange likes eller? Kan man forresten tagge noen uten å spørre først?..." etc. Kanskje vil det å få dem til å snakke høyt om dette få dem til å reflektere litt også?

 

Er ellers enig i at så unge ungdommer godt kan møte krav om å ha duppeditt-fri sone på rommet etter leggetid. Vi greide å holde på dette fram til 17- årsalderen, og etter at vi tapte kampen ble hans netter adskillig kortere...

[Madelenemie]

Hei!

 

Sånne ting i tenårene, tror jeg ikke man skal legge for stor vekt på.

Laban og Frosken skriver det.

 

Det er noe annet med oss voksne, hvis vi til stadighet må fotografere oss selv, legge ut bilder eller blogge.

 

Eks Facebook har i USA blitt en instrument enkelte psykiater i USA bruker i sin utredning av flere typer personlighetsforstyrrelser.

 

Men alt sånt må sees i en kontekst.

 

En venn av meg gjorde et grundig arbeide før hun skulle utredes for asperger, siden er en flink kakebaker, før hun gikk over til pc og nettverksbygging, hadde hun med seg permer med bilder av sine kakemesterverk, men dessverre for henne hadde hun også med seg sider på sider, med bilder av seg selv, i ulike posisjoner, klær og frisyrer :-D da sa psykiateren som også utredet meg :-D at hun ikke hadde asperger syndrom, i allefall. I tillegg måtte hun kle av seg alle klærne og under hadde hun ikke akkurat sånt undertøy jeg bruker, men sånt undertøy som stikker, det var et annet tegn på, mente han, at hun ikke hadde autismelidelse. (jeg ble aldri bedt om å kle av meg, og det er jeg skrekkslagen lykkelig for, ikke hadde jeg kommet til å gjøre det heller, uten en veldig god forklaring og grunn)

 

Jeg syns det er komisk, både fordi han har mye rett, hun har likevel asperger, for hun fikk diagnosen et annet sted senere,, og han utredet meg og mente jeg hadde asperger, men jeg svarte mer til hans ideer og tanker om at autister ser ned og opp og bort og forbi og snur seg på upassende steder, Og på det der gjorde jeg alt riktig:-) 

 

Men poenget mitt er at sånt ikke er så mye å tenke er noe problem, feil, hadde vært verre om vi mammaene drev med sånt.:-)

[AnonymBruker]

Hei!

 

Sånne ting i tenårene, tror jeg ikke man skal legge for stor vekt på.

Laban og Frosken skriver det.

 

Det er noe annet med oss voksne, hvis vi til stadighet må fotografere oss selv, legge ut bilder eller blogge.

 

Eks Facebook har i USA blitt en instrument enkelte psykiater i USA bruker i sin utredning av flere typer personlighetsforstyrrelser.

 

Men alt sånt må sees i en kontekst.

 

En venn av meg gjorde et grundig arbeide før hun skulle utredes for asperger, siden er en flink kakebaker, før hun gikk over til pc og nettverksbygging, hadde hun med seg permer med bilder av sine kakemesterverk, men dessverre for henne hadde hun også med seg sider på sider, med bilder av seg selv, i ulike posisjoner, klær og frisyrer :-D da sa psykiateren som også utredet meg :-D at hun ikke hadde asperger syndrom, i allefall. I tillegg måtte hun kle av seg alle klærne og under hadde hun ikke akkurat sånt undertøy jeg bruker, men sånt undertøy som stikker, det var et annet tegn på, mente han, at hun ikke hadde autismelidelse. (jeg ble aldri bedt om å kle av meg, og det er jeg skrekkslagen lykkelig for, ikke hadde jeg kommet til å gjøre det heller, uten en veldig god forklaring og grunn)

 

Jeg syns det er komisk, både fordi han har mye rett, hun har likevel asperger, for hun fikk diagnosen et annet sted senere,, og han utredet meg og mente jeg hadde asperger, 

 

Har asperger blitt en mote-diagnose alle skal ha nå for tiden?

Anonymous poster hash: 88aa6...9c5