Er det virkelig en spiseforstyrrelse?

19. juli 2014

Hei,

Jeg har så og si vært ei slank jente hele livet - både spe kroppsbygning og alltid vært småspist. Jeg har på en måte aldri hatt behov for å spise spesielt mye, spesielt i mine barndomsår. Det har bedret seg noe nå og jeg spiser en god del mer enn jeg gjorde tidligere, men fortsatt ikke nok til å legge på meg til en mer normalvektig BMI.

Jeg var hos legen for en stund tilbake og da kom dette med min vekt opp som et tema. Etter den tid har jeg gått til legen mer gjevnlig (MYE mer enn tidligere) for å undersøke vekten og prøve å spise mer/bedre. Dette har innebært å blant annet bytte ut lett-melk med hel-melk etc. Alt dette viste resultater og jeg klarte å gå opp hele syv kilo.

Så ble det mye med studier/jobb osv. og når jeg blir stresset/har mye å gjøre er det første jeg kutter maten. Det plager meg rett og slett ikke å gå en hel dag uten mat, jeg har det fortsatt greit på kvelden etc. så det er veldig enkelt å kutte den først.

Legen oppdaget jo selvsagt at vekten min begynte å rase nedover igjen og hun har begynt å hinte på en spiseforstyrrelse. Jeg prøvde å forklare at det skyldes andre ting, men hun virket ganske sikker i sin sak. Nå skulle jeg egentlig til legen igjen, men har avbestilt timen to ganger. Årsaken er at jeg vet at jeg har gått ned en god del mer, er 4-5cm smalere rundt midjen, og jeg vet hun dermed blir enda sikrere i sin sak. Det som er, er at jeg vet selv at jeg er for tynn. Jeg ønsker ikke å bli tynnere, så absolutt ikke. Jeg blir nesten fornærmet når folk kommenterer hvor tynn jeg er (synes ikke det er så hyggelig at folk skal påpeke det konstant). Er det fortsatt en spiseforstyrrelse? Når jeg ikke har et ønske om å bli tynnere?

PS: Jeg skal komme meg til legen igjen altså, jeg må bare manne meg opp litt. Jeg har jo et ønske om å tilslutt bli normalvektig og legen kan hjelpe meg langt på vei, det vet jeg.

Anonymous poster hash: ac71a...e31

19. juli 2014

Har ikke greie på det, men dette høres jo mer ut som ett rent vektproblem enn en spiseforstyrrelse?

Anonymous poster hash: cf44c...346

19. juli 2014

Hei,

Jeg har så og si vært ei slank jente hele livet - både spe kroppsbygning og alltid vært småspist. Jeg har på en måte aldri hatt behov for å spise spesielt mye, spesielt i mine barndomsår. Det har bedret seg noe nå og jeg spiser en god del mer enn jeg gjorde tidligere, men fortsatt ikke nok til å legge på meg til en mer normalvektig BMI.

Jeg var hos legen for en stund tilbake og da kom dette med min vekt opp som et tema. Etter den tid har jeg gått til legen mer gjevnlig (MYE mer enn tidligere) for å undersøke vekten og prøve å spise mer/bedre. Dette har innebært å blant annet bytte ut lett-melk med hel-melk etc. Alt dette viste resultater og jeg klarte å gå opp hele syv kilo.

Så ble det mye med studier/jobb osv. og når jeg blir stresset/har mye å gjøre er det første jeg kutter maten. Det plager meg rett og slett ikke å gå en hel dag uten mat, jeg har det fortsatt greit på kvelden etc. så det er veldig enkelt å kutte den først.

Legen oppdaget jo selvsagt at vekten min begynte å rase nedover igjen og hun har begynt å hinte på en spiseforstyrrelse. Jeg prøvde å forklare at det skyldes andre ting, men hun virket ganske sikker i sin sak. Nå skulle jeg egentlig til legen igjen, men har avbestilt timen to ganger. Årsaken er at jeg vet at jeg har gått ned en god del mer, er 4-5cm smalere rundt midjen, og jeg vet hun dermed blir enda sikrere i sin sak. Det som er, er at jeg vet selv at jeg er for tynn. Jeg ønsker ikke å bli tynnere, så absolutt ikke. Jeg blir nesten fornærmet når folk kommenterer hvor tynn jeg er (synes ikke det er så hyggelig at folk skal påpeke det konstant). Er det fortsatt en spiseforstyrrelse? Når jeg ikke har et ønske om å bli tynnere?

PS: Jeg skal komme meg til legen igjen altså, jeg må bare manne meg opp litt. Jeg har jo et ønske om å tilslutt bli normalvektig og legen kan hjelpe meg langt på vei, det vet jeg.

Anonymous poster hash: ac71a...e31

Det er ikke en spiseforstyrrelse, slik anonym sier, men et vektproblem. Legen din er bare klokelig på vakt, hun vil sikkert forstå mer når du møter opp til samtalen.