Gå til innhold

Gruer meg til jobb.


DoleMari

Anbefalte innlegg

Akk, gruer meg sånn til jobb igjen, den lange reiseveien og et par sure kollegaer fordi de er overarbeidet. Skjønner at det er det, for de er det eneste av oss som jobber 100% med en ikke-tilstedeværende sjef, som også har for mye å gjøre. Men er lei. Jeg blir deprimert av jobben, rutinejobb og jobbet der i altfor mange år.

 

Jeg våkner og er sur før jeg skal på jobb og akker og uffer meg fordi jeg må sitte en time på buss før jeg kommer fram. Da har jeg allerede rukket å tenke masse negative tanker om jobben. I tillegg har en tidligere arb.kollega tatt livet sitt og hun bor ved jobben, tenker på henne når jeg er på jobb.

 

Jeg er bare negativ nå. Bytte jobb er ikke et alternativ nå, da jeg har vært halvt sykemeldt og vil få dårlig attest pga. det, og ikke er det rett tid nå.

 

Jeg vet jeg gjør en god jobb og gjør alltid mitt beste på jobb, uansett. Får gode tilbakemeldinger, men det betyr ingenting lenger. Jeg mistrives sånn.

 

Kan noen oppmuntre meg litt? Please:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, jeg kan oppmuntre deg litt:)

 

Jeg har også første dag på jobb i dag etter ferien. Man går og gruer seg veldig til det, det er ikke alltid man føler seg uthvilt etter ferien (gjerne de siste dagene før jobb begynner man å endelig føle at man "lander" på jorda igjen etter alt stress) og man tenker at dette greier man aldri i verden. Men sannheten er at når man først er tilbake på jobb, så er det absolutt ikke så ille, snarere tvert imot.

 

Jeg kan vel heller ikke si at jeg alltid elsker jobben min. Jeg føler meg litt på feil sted karrieremessig (har liksom ingen muligheter til å komme høyere her i selskapet og jeg føler av og til også at jeg jobber på et psykiatrisk sykehus med så mange ulike mennesker med ulike problemer og ulik bakgrunn :P)

 

Men til syvende og sist pleier det å gå bra :) Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg kan oppmuntre deg litt:)

 

Jeg har også første dag på jobb i dag etter ferien. Man går og gruer seg veldig til det, det er ikke alltid man føler seg uthvilt etter ferien (gjerne de siste dagene før jobb begynner man å endelig føle at man "lander" på jorda igjen etter alt stress) og man tenker at dette greier man aldri i verden. Men sannheten er at når man først er tilbake på jobb, så er det absolutt ikke så ille, snarere tvert imot.

 

Jeg kan vel heller ikke si at jeg alltid elsker jobben min. Jeg føler meg litt på feil sted karrieremessig (har liksom ingen muligheter til å komme høyere her i selskapet og jeg føler av og til også at jeg jobber på et psykiatrisk sykehus med så mange ulike mennesker med ulike problemer og ulik bakgrunn :P)

 

Men til syvende og sist pleier det å gå bra :) Lykke til!

:) Smilte bare av at du skrev jeg kan oppmuntre deg litt. Så lite som skal til akkurat nå. Skulle ønske jeg hadde noen oppmuntrere rundt meg.

 

Jeg tror nesten det er selve reiseveien som er verst for meg. Jeg skjønner ikke helt at jeg aldri greier å venne meg til det. Det er så utrolig kjedelig å sitte å vente å komme på jobb... vil bare ha kort vei, og blir ferdig! Men sånn er det vel for mange, er det ikke?

 

Ps: Du har sikkert en mye mer spennende jobb enn meg og da. Selv om du ikke kommer høyere karrieremessig i den jobben, skjønner hva du mener. Man stagnerer litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:) Smilte bare av at du skrev jeg kan oppmuntre deg litt. Så lite som skal til akkurat nå. Skulle ønske jeg hadde noen oppmuntrere rundt meg.

 

Jeg tror nesten det er selve reiseveien som er verst for meg. Jeg skjønner ikke helt at jeg aldri greier å venne meg til det. Det er så utrolig kjedelig å sitte å vente å komme på jobb... vil bare ha kort vei, og blir ferdig! Men sånn er det vel for mange, er det ikke?

 

Ps: Du har sikkert en mye mer spennende jobb enn meg og da. Selv om du ikke kommer høyere karrieremessig i den jobben, skjønner hva du mener. Man stagnerer litt.

 

Det som alltid er greit, er å være litt på utkikk etter ny jobb. Egentlig mest fordi hjernen slapper bedre av da, den liker instinktivt ikke å være "stuck" i en situasjon som den misliker. Vi er jo litt merkelig skrudd sammen sånn sett.

 

Jeg tror vel det er jobben din, og omstendighetene den fører med seg (ikke tilstedeværende sjef, rutineoppgaver, osv.) som er problemet og ikke reiseveien. Hadde du elsket jobben din, så kunne du pendlet med fly til og fra jobb hver dag (noen politikere på Stortinget gjør faktisk det). Men siden du misliker jobben din, så får du ekstra god tid til å sitte på bussen og grue deg :)

 

Jeg tror vel at all den tid du skal beholde jobben som du har nå, så bør du kanskje se litt mer "kynisk og rasjonelt" på jobben. Jeg ville da tenkt at "dette er noe jeg gjør for å ha penger til å overholde mine forpliktelser og for å ha fritid etterpå - det får heller være litt kjedelig og lite givende" og som sagt holde øynene åpne for andre jobbmuligheter. Men dessverre tror jeg kanskje også du sliter litt på flere plan (f.eks noe uinspirerende mann som igjen gjør fritiden kjedelig). Da skjønner jeg at det ikke blir all verden å se fram til - vanskelig å si hva du bør gjøre med dette - jeg opplever iblant noe av det samme selv. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som alltid er greit, er å være litt på utkikk etter ny jobb. Egentlig mest fordi hjernen slapper bedre av da, den liker instinktivt ikke å være "stuck" i en situasjon som den misliker. Vi er jo litt merkelig skrudd sammen sånn sett.

 

Jeg tror vel det er jobben din, og omstendighetene den fører med seg (ikke tilstedeværende sjef, rutineoppgaver, osv.) som er problemet og ikke reiseveien. Hadde du elsket jobben din, så kunne du pendlet med fly til og fra jobb hver dag (noen politikere på Stortinget gjør faktisk det). Men siden du misliker jobben din, så får du ekstra god tid til å sitte på bussen og grue deg :)

 

Jeg tror vel at all den tid du skal beholde jobben som du har nå, så bør du kanskje se litt mer "kynisk og rasjonelt" på jobben. Jeg ville da tenkt at "dette er noe jeg gjør for å ha penger til å overholde mine forpliktelser og for å ha fritid etterpå - det får heller være litt kjedelig og lite givende" og som sagt holde øynene åpne for andre jobbmuligheter. Men dessverre tror jeg kanskje også du sliter litt på flere plan (f.eks noe uinspirerende mann som igjen gjør fritiden kjedelig). Da skjønner jeg at det ikke blir all verden å se fram til - vanskelig å si hva du bør gjøre med dette - jeg opplever iblant noe av det samme selv. 

Ja, vanskelige hjemmeforhold. Her har tv-en stått på 12 timer i døgnet når han ikke jobber. Til hans forsvar har han jobbet myye og er sliten. I går klikka jeg på tv-en og ba han vise glede over noe! Han blir helt apatisk foran den tv-en. Jeg blir deprimert av å være hjemme også. Får aldri noe respons. Han satt og leste sporten når vi var ute en tur med noen venner.

 

Noen ganger koker jeg bare over og får enorm skyldfølelse etterpå. Han er bare helt aptatisk. Redd igjen det er min skyld? Men nok om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, vanskelige hjemmeforhold. Her har tv-en stått på 12 timer i døgnet når han ikke jobber. Til hans forsvar har han jobbet myye og er sliten. I går klikka jeg på tv-en og ba han vise glede over noe! Han blir helt apatisk foran den tv-en. Jeg blir deprimert av å være hjemme også. Får aldri noe respons. Han satt og leste sporten når vi var ute en tur med noen venner.

 

Noen ganger koker jeg bare over og får enorm skyldfølelse etterpå. Han er bare helt aptatisk. Redd igjen det er min skyld? Men nok om det.

 

Jeg kjenner meg til en viss grad igjen, i den forstand at jeg også ved noen (etter min og min samboers mening litt for mange) ganger har tilbragt ettermiddagen med småsoving foran TV etter en slitsom dag på jobb. Men jeg har aldri unnlatt å gjøre noe man burde gjøre (f.eks dra ut og handle, dra på kafe, trene, osv.) fordi jeg har foretrukket å se på TV. Sånt gjør man rett og slett ikke, psykisk lidelse eller ikke.

 

Din samboer må forstå at det å være i et forhold innebærer mer enn å kun ha noen gående hjemme når man selv sitter i sin egen verden. Man har plikter i et forhold, ikke bare å vaske klær og kjøpe mat, men også å være til glede for sin samboer gjennom gode samtaler, mental tilstedeværelse, gjøre ting sammen, seksuelt samvær, osv. Listen er lang. Hvis disse tingene neglisjeres av din samboer, så blir det vanskelig for deg å finne glede. Man blir heller fortvilet fordi man føler seg låst fast i et håpløst forhold. Det kan igjen føre til både følelser av depresjon og sinne.

 

Ditt sinne er en konsekvens av hans idiotiske handlinger og helt berettiget. Dette er IKKE din skyld.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

motorPrøysen

Hva hindrer deg å se deg om etter en annen jobb i det små? Dette kan du gjøre på en diskré måte og mens du er ansatt i din nåværende jobb. En ny arbeidsgiver vil ikke forvente attest i en sånn situasjon.

 

Du bør heller ikke opplyse om sykefravær i et intervju. Hvis du blir spurt om helse (et spørsmål arbeidsgiver i de fleste tilfeller ikke har lov til å stille), svarer du bare at helsen er bra, uten å utdype.

Endret av motorPrøysen
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nok litt småparaonid på det området ang. referanser. Jeg har alltid hatt mye fravær på jobb, dessverre. Ca 1-2 dager i måneden hvor jeg ikke greier å stå opp tidlig. De andre dagene kjemper jeg hver morgen for å komme meg opp. Jeg har tatt en søvnvutrening og har fått diagnositert forsinket søvnfasesyndrom og og tetthet i øvre luftveveier som gjør at jeg nå har fått maske som skal øke trykket gjennom nesa. Jeg kan operere, meg jeg tør ikke.

 

Har slitt så lenge jeg kan huske med å komme meg opp, men klart å karre meg til jobb.

Jeg får nå begynne senere og jobbe lengre utover. Det fungerer greit.

 

Det er så synd at referansene min blir ødelagt av fraværet, da jeg har vært en veldig pliktoppfyllende og alltid en av de flinkeste og mest effektive på jobb. Men allikevel ødelegger fraværet for meg.

Så nå er jeg 50 % arb.avklaringspenger og vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å greie å jobbe hver dag igjen. Er livredd for å miste jobben! Har også mistet endel selvtillit ang å søke nye jobber.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

motorPrøysen

Med påvist søvnfasesyndrom regner jeg med du har forsøkt melatonin (Circadin). Hvis ikke er det verd et forsøk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har brukt det. Har ikke vært så flink til å ta det jevnlig. Jeg blir helt slått ut av 1 tablett. Er det vanlig? Men har følt meg mere våken. Har også lyslampe som jeg tar om morgenen på vinteren.

 

Jeg vil takke dere for svarene dere har gitt meg. Jeg fikk faktisk litt mer tro på meg selv og en bedre dag:)

 

Har også lyst til å si at jeg har to veldig gode referanser, men det er fra 10 år tilbake. Forrige arb.plass jeg hadde før den jeg har nå tok jeg opp en mobbesak av en kollega, stakk nok nesen for mye fram, naiv som jeg er. Det førte til at jeg ble ekskludert fra møter. Kollegaen sluttet der  ( forøvrig den hyggeligste og mest oppegående av alle!), og jeg fikk også ny jobb med hyggelige kollegaer.

 

Hvordan skal jeg klare å "hoppe" over den referansen. Virker det merkelig å bruke referanser fra 10 år tilbake?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...