Gå til innhold

Når psykdom blir en identitet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre videre med min situasjon.

Mine hjelpere rundt meg fra psykiatrien har gitt meg opp, og har ikke tro på at jeg kan greie å få meg noen jobb. De har ikke vært flinke til å hjelpe meg til å få noe å gjøre. Deres innstilling er å få meg til å akseptere min situasjon, og de kan sammenligne meg med mennesker som har kreft og har det verre enn meg, og at jeg burde være glad for min egen situasjon.

Men det som skjer er jo at jeg stagnerer. Jeg er ganske kreativ og fantasifull person sånn i utgangspunkter og er veldig søkende og emosjonell. Det gjør at jeg hele tiden prøver å skape meg en identitet om hvem jeg er og hva som er viktig for meg i livet. Jeg føler jeg liker å gjør meg sykere enn hva jeg er, og er overopptatt av diagnoser, og sykdom, og går fullstendig inn i rollen som pasient, en flink pasient som greier å skaffe meg oppmerksomhet på en konstruktiv måte, og har blitt kjempeflink til å snakke om min egen sykdom. Jeg hører også på musikken jeg også hørte på når jeg var psykotisk. Ser på alle bildene, drømmer meg tilbake til de spennende opplevelsene jeg har hatt med sykdommen. Sykdommen har blitt hele min identitet. Og bruker også de personene rundt meg til å vedlikeholde hele greia.

Men jeg ønsker ikke være i denne situasjonen. Jeg vil egentlig være frisk og selvstendig. Men når helsepersonell også sender signaler om at jeg bare skal godta det å være syk, så går jeg liksom inn i sykdommen i mitt fulle kreative sjel og bruker min fantasi som pasient til å få masse spesialbehandling og oppmerksomhet.

Jeg hater min egen sykdom etter hvert. Hater hele greia. Hadde jeg hatt god utdannelse så tror jeg jeg ville vært en utmerket forsker, da jeg gjerne går dypt inn i ting med all min fokus og engasjement.

Frykter at jeg plutselig skal slutte med psykosemedisiner eller noe slikt fordi min psykiske lidelse har blitt alt. Det har blitt hele verdenen min. Anonymous poster hash: 51ea0...bcf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

motorPrøysen

Jeg tror du kan ha godt av å gjøre noe skapende, med konkrete mål, sånn at din indre fantasi og kreativitet kan få et ytre uttrykk. Det kan være maling, fotografering, skriving, det du liker best. Lær deg teknikker og sett deg mål om å bli bedre. Kanskje kan et deltidsstudium i noe du er interessert i også være en mulighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre videre med min situasjon.Mine hjelpere rundt meg fra psykiatrien har gitt meg opp, og har ikke tro på at jeg kan greie å få meg noen jobb. De har ikke vært flinke til å hjelpe meg til å få noe å gjøre. Deres innstilling er å få meg til å akseptere min situasjon, og de kan sammenligne meg med mennesker som har kreft og har det verre enn meg, og at jeg burde være glad for min egen situasjon.Men det som skjer er jo at jeg stagnerer. Jeg er ganske kreativ og fantasifull person sånn i utgangspunkter og er veldig søkende og emosjonell. Det gjør at jeg hele tiden prøver å skape meg en identitet om hvem jeg er og hva som er viktig for meg i livet. Jeg føler jeg liker å gjør meg sykere enn hva jeg er, og er overopptatt av diagnoser, og sykdom, og går fullstendig inn i rollen som pasient, en flink pasient som greier å skaffe meg oppmerksomhet på en konstruktiv måte, og har blitt kjempeflink til å snakke om min egen sykdom. Jeg hører også på musikken jeg også hørte på når jeg var psykotisk. Ser på alle bildene, drømmer meg tilbake til de spennende opplevelsene jeg har hatt med sykdommen. Sykdommen har blitt hele min identitet. Og bruker også de personene rundt meg til å vedlikeholde hele greia.Men jeg ønsker ikke være i denne situasjonen. Jeg vil egentlig være frisk og selvstendig. Men når helsepersonell også sender signaler om at jeg bare skal godta det å være syk, så går jeg liksom inn i sykdommen i mitt fulle kreative sjel og bruker min fantasi som pasient til å få masse spesialbehandling og oppmerksomhet.Jeg hater min egen sykdom etter hvert. Hater hele greia. Hadde jeg hatt god utdannelse så tror jeg jeg ville vært en utmerket forsker, da jeg gjerne går dypt inn i ting med all min fokus og engasjement.Frykter at jeg plutselig skal slutte med psykosemedisiner eller noe slikt fordi min psykiske lidelse har blitt alt. Det har blitt hele verdenen min. Anonymous poster hash: 51ea0...bcf

Hei!

Begynn på universitetet, og utdann deg til å bli forsker.

Jeg startet sent og etter at min psykiater oppmuntret meg, hun mener nettopp evnen til fordypning er så viktig, og mange på universitet mangler den akademiske innstilling og evne fordi det er blitt så vanlig at alle tar en teoretisk utdanning i Norge.

I Tyskland går man tidligere ulike utdanningsforløp avhengig av evner og interesser.

Ca ved syvende klasse går man ulike veier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...