Utgifter til voksne barn

[AnonymBruker]

Det har vært et par tråder her de siste dagene om sparetips. Mye klokt en kan ta med seg i hverdagen. Nå gjelder det noe annet. Vi har noen vennepar med voksne barn (18-25 år), og i samtale med dem får jeg inntrykk av at det er en selvfølge at noen av de betaler ganske mye til disse voksne barna fremdeles.

 

Nå høres jeg sikkert kynisk ut, men bør det ikke være slik at en skal lære barna opp til å bli økonomisk ansvarlige, slik at de kan stå på egne bein når de blir voksne? Selvsagt kan en hjelpe til noe, med f.eks. flytting, oppussing, kjøpe inn noe spesielt til den første hybelen/leiligheten (f.eks. seng, vaskemaskin, god vinterdyne eller liknende) - men sånn i hovedsak så skal vel de unge voksne klare seg selv? Det ene venneparet vårt hjelper nå sin datter på 23 med både oppussing, utgifter til bilhold, og andre ting - og de fortalte om noen slektninger som nå hadde 3 barn som studerte og hvor det var "store utgifter" til dem i årene fremover.

 

Jeg tenker litt sånn at de årene våre barn er ungdommer, vil det være temmelig store utgifter til både mat, klær, aktiviteter og ferier - mens når de flytter hjemmefra, vil vi som foreldre få litt mindre utgifter til den slags. Når de nå etter hvert får seg småjobber mens de bor hjemme, kan de jo ta noen slike utgifter på egen kappe (lommepenger på turer, noen klær osv)

 

Vi fikk nok litt hjelp fra foreldrene våre mens vi studerte, særlig til hjemmelaget mat som vi tok med og hadde på frysen, og så fikk vi vaskemaskin av svigers - men tror nok ikke at verken de eller mine foreldre hadde så store utgifter på oss etter at vi ble voksne.

 

Jeg mener at de unge voksne har veldig godt av å stå på egne bein, og gjerne ha det litt trangt noen år mens de studerer.

 

Hvordan tenker dere angående dette?

Anonymous poster hash: 8f63f...974

[DexterMorgan]

Vel når du studerer og 70-80% av studielånet går til husleie så kan man enten bruke tiden si på å jobbe og gjøre det dårlig på skolen, eller man kan få litt hjelp fra foreldre og kunne gjøre en bedre innsats på skolen. Det er ikke noe rett/galt svar her, man får se hva man har mulighet til å bidra med

[AnonymBruker]

Vi hjelper gjerne våre voksne barn både økonomisk med penger og sponsede ferieturer.

Vi gjør dette frivillig, barna har ingen forventninger om å bli sponset, men er takknemlige for det de får.

 

Anonymous poster hash: 02b8b...a0b

[AnonymBruker]

Min datter er student - og jobber ikke ved siden av. Dette for å klare å gjøre det best mulig på skolen. 

 

Stipendet er på rundt 7500,00 - husleien er på 5000. Sier seg selv at det blir ganske knapt da...

 

Jeg betaler blant annet mobilabonnementet hennes hver mnd. 

Og hun studerer langt unna, vi betaler da også flyreisene ned til oss, og opp til studiene igjen.

Anonymous poster hash: 57a73...ad4

[AnonymBruker]

Husleie på 5500 - skrev feil

Anonymous poster hash: 57a73...ad4

[laban]

Jeg har en voksen datter.  Hun har valgt å flytte hjemmefra selv om hun studerer i hjembyen.  Det har jeg i utgangspunktet stor forståelse for, men jeg ser det ikke som vår oppgave å finansiere det.  Hun har hatt jobb ved siden av skolen siden hun gikk på videregående, men ikke så mye at det gikk ut over skolen.  Det å jobbe f.eks. annenhver fredag og lørdag, stjeler ikke studietid for de fleste tenåringer. 

 

Vi overfører 1000 kr til henne hver måned, avtalen er at 500 av disse skal gå videre til sparekontoen hennes (og det vet vi at hun holder).  Dessuten hjelper vi henne med å fylle opp BSU-kontoen ved utløpet av hvert år.  Vi har også betalt utgiftene til førerkort og kjøpt litt nødvendig utstyr til den første studenthybelen, som var umøblert. 

 

Dette er innenfor hva vi har råd til og føler det er hyggelig å bidra med.  Jeg synes det viktigste er at de lærer seg å tilpasse utgiftene til inntektene.  Hun har aldri hatt problemer med det - lillebroren er en helt annen type

[Gjest Gargamel]

Har det blitt sånn? Jeg fikk ingen ting og forventet ingen ting. Rettere sagt fikk jeg bo og spise hos mine foreldre i feriene når jeg studerte. Jeg jobbet alle sommerferier. Det er mulig husleien er så høy nå at det er umulig å betale med studiefinansieringen. I så fall må denne økes så alle kan studere uten å være avhengige av foreldrenes økonomi. Barna er fortsatt ikke tenåringer. De får 50kr i uka forutsatt at de rydder på rommet. Jeg går i mine gjerrige foreldres fotspor...

[AnonymBruker]

I min utvidede familie ser vi konsekvensene av å ikke lære barna å stå på egne ben økonomisk. Min svigermors søster har en datter som er 43 og har tre barn. Besteforeldrene forguder sine barnebarn og gjør selvsagt alt for at de skal ha det godt selv om mor nå er aleneforsørger og nettopp har byttet jobb. Men de har aldri stilt krav til mor, så hun har blitt vant til at de betaler uansett, og har derfor aldri satt tæring etter næring. De bor i et digert hus, i fjor sommer sto bestefar på døgnet rundt fordi hun ville ha ny veranda på 90 kvm. Han betalte for alt og gjorde det meste av arbeidet, i år har han beiset den. De har campingvogn og båt på samme plass som besteforeldrene, det betaler besteforeldrene for å kunne ha barnebarna nært seg. Barna og mor har vært på to utenlandsferier og en norgesferie i sommer i tillegg til campingplassen, betalt av besteforeldre. Mor har vært på venninneferie en gang utenom dette, betalt av foreldrene. De betaler ofte regninger for henne og holder henne med bil, samt klær, skoleutstyr og idrettsutstyr til barna. Dette er "nødvendig" fordi mor ikke gjør noe for å minske egne utgifter, hun elsker å shoppe pynt til huset, kjøpe nye klær, dra på turer med venninner, og ungene er med på alle slags aktiviteter som også koster penger. De her besteforeldrene er nå svært nær pensjonsalder, og begynner å bli litt frustrerte. De vet deres egne inntekter kommer til å bli redusert om noen år, hvordan skal de da kunne stille opp for henne som før? Hadde de stilt krav til henne tidligere og lært henne at hun må justere utgifter etter inntekt ville hun verdt mer uavhengig, og de kunne blitt pensjonister uten bekymriinger for henne og barna.

Anonymous poster hash: a407b...a32

[AnonymBruker]

 

Vi overfører 1000 kr til henne hver måned, avtalen er at 500 av disse skal gå videre til sparekontoen hennes (og det vet vi at hun holder).  Dessuten hjelper vi henne med å fylle opp BSU-kontoen ved utløpet av hvert år.  Vi har også betalt utgiftene til førerkort og kjøpt litt nødvendig utstyr til den første studenthybelen, som var umøblert. 

 

Dette er innenfor hva vi har råd til og føler det er hyggelig å bidra med.  Jeg synes det viktigste er at de lærer seg å tilpasse utgiftene til inntektene.  Hun har aldri hatt problemer med det - lillebroren er en helt annen type

Sånn tenker jeg også høres ut som et rimelig nivå, dersom en velger å støtte sine studerende barn. Regner med at vi kommer til å hjelpe dem med (en del av) førerkortet, men det er jo mens de fremdeles bor hjemme, vanligvis. Våre har vært flinke til å spare, slik at når de blir gamle nok til å få BSU-konto, kan de overføre en god del dit.

 

Kjempeviktig det du sier om at de lærer å tilpasse utgiftene etter inntektene.

Anonymous poster hash: 8f63f...974

[tonie]

Jeg tror det er blitt vanlig å hjelpe voksne barn ganske mye. De får økonomisk hjelp til å komme gjennom studiene uten å måtte ha jobb ved siden av, til leilighetskjøp, førerkort, bil, ferieturer og mye annet. Det merkes at folk har god råd for tida.

[AnonymBruker]

Har det blitt sånn? Jeg fikk ingen ting og forventet ingen ting. Rettere sagt fikk jeg bo og spise hos mine foreldre i feriene når jeg studerte. Jeg jobbet alle sommerferier. Det er mulig husleien er så høy nå at det er umulig å betale med studiefinansieringen. I så fall må denne økes så alle kan studere uten å være avhengige av foreldrenes økonomi. Barna er fortsatt ikke tenåringer. De får 50kr i uka forutsatt at de rydder på rommet. Jeg går i mine gjerrige foreldres fotspor...

Jeg vet ikke om det er vanlig. En hører og leser jo av og til om studenter som får masse servert på sølvfat fra foreldrene, men jeg tror vel ikke det heller er det vanlige. Når husleia er så dyr som den er i sentrale studentstrøk, er det nok vanskelig å få endene til å møtes, og de bør sikkert øke studeifinanseieringen kraftig. Men samtidig så mener jeg at alle har godt av å ha det litt trangt I EN PERIODE, slik at de kan glede seg over inntekten når den kommer etter studiene.

 

Våre får også bare ca 50 kr uka, men det går jo adskillig mer til aktiviteter, lommepenger på turer, kino osv utenom da!

Anonymous poster hash: 8f63f...974

[AnonymBruker]

 

Husleie på 5500 - skrev feil

Anonymous poster hash: 57a73...ad4

 

Husleie på 5500 når en er student, ja det skjønner jeg må være trangt økonomisk! Fint å kunne betale flyreiser hjem for henne når hun bor langt unna.

Anonymous poster hash: 8f63f...974

[Gjest Gargamel]

 

Jeg vet ikke om det er vanlig. En hører og leser jo av og til om studenter som får masse servert på sølvfat fra foreldrene, men jeg tror vel ikke det heller er det vanlige. Når husleia er så dyr som den er i sentrale studentstrøk, er det nok vanskelig å få endene til å møtes, og de bør sikkert øke studeifinanseieringen kraftig. Men samtidig så mener jeg at alle har godt av å ha det litt trangt I EN PERIODE, slik at de kan glede seg over inntekten når den kommer etter studiene.

 

Våre får også bare ca 50 kr uka, men det går jo adskillig mer til aktiviteter, lommepenger på turer, kino osv utenom da!

Anonymous poster hash: 8f63f...974

 

Ja, jeg skal innrømme at barna får noen ekstra lommepenger i ferier o.l, og vi betaler jo for kino og andre ting. Vi er ikke hardcore gjerrigknarker. Barna husker utrolig nok ofte ikke å bruke opp pengene i ferien uansett. Det kan vel snu seg om noen år. 

 

Får legge til at jeg ikke føler mine foreldre var gjerrigere enn de fleste andre på 70-80 tallet, men det er alltid noen som fikk alt opp i hendene. Det var Ikke nødvendigvis de med rikest foreldre. Snarere tvert om.

Endret 5. august 2014 av Gargamel

[AnonymBruker]

Jeg tror det er blitt vanlig å hjelpe voksne barn ganske mye. De får økonomisk hjelp til å komme gjennom studiene uten å måtte ha jobb ved siden av, til leilighetskjøp, førerkort, bil, ferieturer og mye annet. Det merkes at folk har god råd for tida.

Jeg skjønner ikke helt hvordan vanlige foreldre har råd til å betale for ungenes leiligheter? Vi har ikke så stort lån på huset, men det er stort nok, og vi kommer nok ikke til å ville utvide lånet vårt for at begge barna skal kunne kjøpe seg leilighet.

 

Hva betyr det å ha god råd i en slik sammenheng? At de unge voksne ikke trenger å tenke på utgiftene for at foreldrene betaler? Eller at foreldrene har betalt ned huset slik at de kan ta opp nytt lån, eller casher de ut penger til leilighet tro?

 

Sponsing av ferieturer er noe annet synes jeg. Sikkert hyggelig om 20-åringen vil være med på familietur, eller om han/hun får med seg litt ekstra lommepenger på ferietur med venner. Men jeg tror det er viktig at det ikke forventes, men at det blir en positiv overraskelse. Tror jeg da. Fast månedlige overføringer, slik laban nevnte, eller betaling av mobilabbonement blir jo annerledes. Da må jo den unge vite om de pengene og legge det til grunn for månedlige inntekter.

Anonymous poster hash: 8f63f...974

[AnonymBruker]

 

De betaler ofte regninger for henne og holder henne med bil, samt klær, skoleutstyr og idrettsutstyr til barna. Dette er "nødvendig" fordi mor ikke gjør noe for å minske egne utgifter, hun elsker å shoppe pynt til huset, kjøpe nye klær, dra på turer med venninner, og ungene er med på alle slags aktiviteter som også koster penger. De her besteforeldrene er nå svært nær pensjonsalder, og begynner å bli litt frustrerte. De vet deres egne inntekter kommer til å bli redusert om noen år, hvordan skal de da kunne stille opp for henne som før? Hadde de stilt krav til henne tidligere og lært henne at hun må justere utgifter etter inntekt ville hun verdt mer uavhengig, og de kunne blitt pensjonister uten bekymriinger for henne og barna.

Anonymous poster hash: a407b...a32

 

Uff, dette er jo misforstått omsorg. Minner om en episode av Luksusfellen der en far hadde betalt vanvittig mye til sin voksne datter slik at hun kunne dra på luksusferier, shoppe hemningsløst og ta diverse plastiske operasjoner på hans regning.

Anonymous poster hash: 8f63f...974

[tonie]

Har det blitt sånn? Jeg fikk ingen ting og forventet ingen ting. Rettere sagt fikk jeg bo og spise hos mine foreldre i feriene når jeg studerte. Jeg jobbet alle sommerferier. Det er mulig husleien er så høy nå at det er umulig å betale med studiefinansieringen. I så fall må denne økes så alle kan studere uten å være avhengige av foreldrenes økonomi. Barna er fortsatt ikke tenåringer. De får 50kr i uka forutsatt at de rydder på rommet. Jeg går i mine gjerrige foreldres fotspor...

Jeg er veldig skeptisk til å curle unge voksne i en slik grad og har omtrent samme bakgrunn som deg. Det er litt vanskelig dette, synes jeg. De som får mye hjelp får jo mer tid og ro til å konsentrere seg om studiene og de som får hjelp til boligkjøp får et stort økonomisk forsprang på de som må leie, men jeg tror de som må stå på og ta ansvar for seg selv blir bedre rustet til å klare utfordringene de kommer til å møte senere i livet. Jeg har heldigvis noen år på meg enda før jeg må forholde meg til disse tingene. Tror nok jeg vil hjelpe sønnen min noe. Han er vant til å spare til det han ønsker seg og forventer ikke at det står en ny PC på rommet dagen etter at den gamle har fått sammenbrudd, så jeg tviler på at han ser for seg et liv som luksusstudent.

[laban]

 

Jeg skjønner ikke helt hvordan vanlige foreldre har råd til å betale for ungenes leiligheter?

Anonymous poster hash: 8f63f...974

 

Det er jo store variasjoner ute og går.  I Oslo (der vi bor) er det veldig høye leiepriser.  For noen foreldre kan det nok være fristende å heller investere i en liten leilighet som barna kanskje kan bruke etter tur, enn å hjelpe hver av dem med å dekke en leieutgift på tusenvis pr. måned som går til en sleip bolighai. 

 

Jeg synes ikke man skal hjelpe unge voksne med å opprettholde en livsstil som er langt unna det de egentlig har råd til.  Det er forståelig at man ønsker at de skal ha tak over hodet uten å jobbe fulltid eller forlenge studietiden, men det er ikke noen selvfølge at de også skal ha flatskjerm, oppvaskmaskin og stilige, nye møbler.  Mange unge tjener nå penger også mens de bor hjemme og venner seg til et høyere forbruk til f.eks. klær, uteliv og andre personlige ting, enn man kan ha som voksen.  Så det er viktig at de ikke blir gående i årevis uten å innse hva ting koster. 

[*Edvarda*]

Det har vært et par tråder her de siste dagene om sparetips. Mye klokt en kan ta med seg i hverdagen. Nå gjelder det noe annet. Vi har noen vennepar med voksne barn (18-25 år), og i samtale med dem får jeg inntrykk av at det er en selvfølge at noen av de betaler ganske mye til disse voksne barna fremdeles. Nå høres jeg sikkert kynisk ut, men bør det ikke være slik at en skal lære barna opp til å bli økonomisk ansvarlige, slik at de kan stå på egne bein når de blir voksne? Selvsagt kan en hjelpe til noe, med f.eks. flytting, oppussing, kjøpe inn noe spesielt til den første hybelen/leiligheten (f.eks. seng, vaskemaskin, god vinterdyne eller liknende) - men sånn i hovedsak så skal vel de unge voksne klare seg selv? Det ene venneparet vårt hjelper nå sin datter på 23 med både oppussing, utgifter til bilhold, og andre ting - og de fortalte om noen slektninger som nå hadde 3 barn som studerte og hvor det var "store utgifter" til dem i årene fremover. Jeg tenker litt sånn at de årene våre barn er ungdommer, vil det være temmelig store utgifter til både mat, klær, aktiviteter og ferier - mens når de flytter hjemmefra, vil vi som foreldre få litt mindre utgifter til den slags. Når de nå etter hvert får seg småjobber mens de bor hjemme, kan de jo ta noen slike utgifter på egen kappe (lommepenger på turer, noen klær osv) Vi fikk nok litt hjelp fra foreldrene våre mens vi studerte, særlig til hjemmelaget mat som vi tok med og hadde på frysen, og så fikk vi vaskemaskin av svigers - men tror nok ikke at verken de eller mine foreldre hadde så store utgifter på oss etter at vi ble voksne. Jeg mener at de unge voksne har veldig godt av å stå på egne bein, og gjerne ha det litt trangt noen år mens de studerer. Hvordan tenker dere angående dette? Anonymous poster hash: 8f63f...974

Fikk ikke noe spesiell økonomisk støtte under studiene nei. Forventet det ikke heller, fikk beskjed om at når vi ble voksne så måtte vi klare oss selv økonomisk. Enkelt og greit, trodde de fleste hadde det sånn. Vet bare av noen få som fikk veldig mye øk.støtte. hjemmefra.

Har selvsagt fått noen penger (anslagsvis 3-4000 i året) som har vært en bonusoverraskelse. Kjærkomment selvsagt! Hadde jeg fått ordentlige økonomiske problemer på grunn av uheldige omstendigheter, ikke sløsing, tror jeg foreldrene mine ville trådd til og hjulpet meg.

Jobbet ved siden av studiene og fikk gode karakterer. Man Er i bedre form etter å jobbet i 2 dager, enn når man har festet i 2 dager.

[frosken]

Jeg har ingen motforestillinger til å hjelpe unge mennesker økonomisk, men jeg ønsker ikke å bidra til kostbar livsstil eller manglende ansvarlighet. Studenter mottar relativt lite i studiestøtte i forhold til hva det koster å leve som borteboende student, så selv med ekstrajobb så vil det være kjærkomment med noe ekstra hjelp.  

 

Har en niese som flytter til en annen by for å studere nå. Vi har vært i Sverige og hamstret en stor mengde basismatvarer (betalt av meg) som vil gjøre det vesentlig enklere for henne å spise sunt i månedene som kommer. I tillegg har hun ønsket seg "plaster og medisinskrin" (bl.a. nesespray, gnagsårplaster og ibux er godt å ha).  Jeg ønsker ikke å betale for alkohol eller snus, (selv om jeg jo indirekte gjør det lettere for henne å kjøpe dette selv siden jeg kjøper mat til henne).

 

Jeg er enig i at det er viktig at unge mennesker utvikler selvstendighet og evne til å tilpasse forbruket etter inntekt. Men i tillegg til å lære dem det, så ønsker jeg også at de skal erfare generøsitet og samhold i en familie.

[Nicklusheletida]

 

Det har vært et par tråder her de siste dagene om sparetips. Mye klokt en kan ta med seg i hverdagen. Nå gjelder det noe annet. Vi har noen vennepar med voksne barn (18-25 år), og i samtale med dem får jeg inntrykk av at det er en selvfølge at noen av de betaler ganske mye til disse voksne barna fremdeles.

 

Nå høres jeg sikkert kynisk ut, men bør det ikke være slik at en skal lære barna opp til å bli økonomisk ansvarlige, slik at de kan stå på egne bein når de blir voksne? Selvsagt kan en hjelpe til noe, med f.eks. flytting, oppussing, kjøpe inn noe spesielt til den første hybelen/leiligheten (f.eks. seng, vaskemaskin, god vinterdyne eller liknende) - men sånn i hovedsak så skal vel de unge voksne klare seg selv? Det ene venneparet vårt hjelper nå sin datter på 23 med både oppussing, utgifter til bilhold, og andre ting - og de fortalte om noen slektninger som nå hadde 3 barn som studerte og hvor det var "store utgifter" til dem i årene fremover.

 

Jeg tenker litt sånn at de årene våre barn er ungdommer, vil det være temmelig store utgifter til både mat, klær, aktiviteter og ferier - mens når de flytter hjemmefra, vil vi som foreldre få litt mindre utgifter til den slags. Når de nå etter hvert får seg småjobber mens de bor hjemme, kan de jo ta noen slike utgifter på egen kappe (lommepenger på turer, noen klær osv)

 

Vi fikk nok litt hjelp fra foreldrene våre mens vi studerte, særlig til hjemmelaget mat som vi tok med og hadde på frysen, og så fikk vi vaskemaskin av svigers - men tror nok ikke at verken de eller mine foreldre hadde så store utgifter på oss etter at vi ble voksne.

 

Jeg mener at de unge voksne har veldig godt av å stå på egne bein, og gjerne ha det litt trangt noen år mens de studerer.

 

Hvordan tenker dere angående dette?

Anonymous poster hash: 8f63f...974

 

Den eldste studerer i utlandet. Hun greier seg nesten på studielånet, men ikke helt. Har skjønt at hun har fått litt av faren sin. Før dette skoleåret var over, spurte hun om å få låne 5.500 kr. av meg for å greie seg siste del av året og for å komme seg hjem på feire. Hun turte ikke å spørre faren mer. Hun vet jeg ikke har råd til å la henne få disse pengene, så de fikk jeg tilbake når hun fikk igjen på skatten. Faren skulle betale sertifikatet i 18-års gave, men sertifikatet har hun ikke brydd seg om å ta før i år. Hun er nå 23. Det ble tatt i Danmark i vår. Jeg ser hun er flink til å tenke økonomisk, så hun forsøker virkelig.

 

Han på 20 har gått på en rådyr folkehøgskole dette året. Fritids-linje og stipendet strakk ikke til. Vet at faren har betalt titusener av kroner på han. Men det har vært et fantastisk år som jeg ser han har hatt godt av. Kom hjem som en annen og gladere gutt. Var nok verd det. Han begynte å søke jobber med det samme han kom hjem og han jobber nå som selger uten provisjon. Gikk dårlig til å begynne med og fikk utbetalt 10.000 første måneden. Nå går det visst veldig bra ( i følg. han selv), så neste måned blir det mer penger på han. Han bor hjemme og betaler ingenting. Får ikke penger av oss, men besteforeldre har gitt han lommepenger innimellom før han fikk første lønna. Drømmer om å flytte hjemmefra, men han må forbedre noen fag fra videregående og det skjønner ikke jeg hvordan han har tenkt å få til med den ugunstige arbeidstiden. Jobber fra 13.00 til han legger seg nesten. Ikke noe å satse på i fremtiden, men dette får han finne ut av selv. Jeg har meldt meg ut. Nå er han opptatt av å bli en god selger og vil konsentrere seg om det. Vil ta opp fag litt senere, sier han. Han må gjøre sine egne erfaringer. 

 

Vi sponser ungene lite og jeg nesten ingenting. Det de får av meg er lån. Ikke fordi jeg er kjip, men fordi jeg ikke har økonomi til det.