Barndommens påvirkning på voksenlivet: Fanget i gamle erfaringer - Hvordan bli fri fra fortiden?

[sigerdriva]

 

Jeg vil ta opp emnet hvordan barndom påvirker voksenlivet. Om det er andre som føler seg begrenset pga de bærer på gamle erfaringer som gjør at de av ulike grunner ikke tror de kan gjøre visse ting. Jeg har inntil nylig vært sammen med en mann som hadde en tøff bakgrunn hvor jeg fikk innblikk i hvordan hans barndom var og fremdeles påvirker den han er i dag. (Jeg gir han her navnet Ole.)

 

 

Ole beskrev selv oppveksten sin for meg som vanskelig.

Hans mor var svært ung da hun fikk han, og klarte ikke ta seg av han de første årene han levde. Han ble overlatt til sine besteforeldre, som slik jeg forstod det motvillig stilte opp.

 

Etterhvert som Ole ble eldre og han kunne bo med sin mor, tok han på seg en beskyttende rolle for henne. Han ble som en liten voksen. Han mente at moren ga han det essensielle som mat og et sted å bo, men at hun ikke så hva han trengte eller kunne hjelpe han om han hadde det vanskelig inni seg. Det ble i følge Ole ikke vist så mye kjærlighet.

 

Det virket for meg som moren til Ole hadde mer enn nok med sine egne problemer. Oles biologiske far ønsket aldri ansvaret av å bli far, men pga kulturen på den tiden ble det sett på som tabu å ikke gifte seg, så var han ble «tvunget» inn i ekteskapet av familien sin.

 

De fikk to barn sammen før moren var 16 år. Faren til Ole var veldig tydelig på at han ikke ønsket et liv sammen de, og utviklet seg til å bli en tyrann som drakk og kom og gikk som han ville. Han var åpenlyst voldelig mot sin kone foran familie og venner uten at noen grep inn.

 

Ole hadde det vanskelig på skolen. Han ble mobbet pga han ikke så norsk ut, og det var vanlig at han kom i slåsskamp. Han sa at han på den tiden ikke brydde seg om noenting. Ikke skolen eller konsekvensene av det han gjorde.

 

Når han var enda yngre kunne han rømme hjemmefra. Forsvinne i timesvis og oppsøke farer som motorveier, store elver - helt alene før skolealder. Han var ikke redd for å ikke komme hjem igjen. Det var som han ikke hadde noen skikkelig tilknytning til hjemmet sitt eller familien sin.

 

Ingenting av dette ble noen gang plukket opp av noen. Ikke av skolesystemet eller venner og familie. Det ble mer sett på som noe irriterende som han kunne finne på å gjøre. Ingen lurte på hva grunnen var til at han gjorde det.

 

Når faren tilslutt slo Ole, forlot moren faren. Verken moren eller Ole fikk noen form for hjelp til å bearbeide noe av det som hadde skjedd. Moren gikk ikke videre med det mest sannsynlig fordi hun følte skam knyttet til det som hadde skjedd.

 

Moren ble da alenemor. Ole fortalte meg at moren kunne finne på å la han alene hjemme i timesvis, selv om Ole var redd for å være alene hjemme. At han kunne våkne om natten av mareritt og gå for å finne moren, for å så finne ut at moren var borte og Ole var alene i en stor mørk leilighet. Ole var redd for mørket, så naturlig nok ble han fryktelig redd når han oppdaget at moren var borte og han var etterlatt alene i mørket. Han fortalte meg at han kunne gråt hysterisk til han sovnet av utmattelse. Moren ville da finne han sovende under sengen sin eller ute i gangen. Han var da 7 år. Han er fremdeles redd for mørket i dag.

 

Årene gikk, moren ble eldre, gutten ble til mann, men det virke som sårene etter alt som hadde skjedd var der fremdeles. Han mistet energien, ble mer innadvendt, mistet kontakten med vennene sine. Utviklet sosialangst, klarte ikke gå på jobb. Han fortalte meg at når han var på sitt laveste punkt vurderte å ta sitt eget liv.

 

Etter noen år bestemte Ole seg for å bli bedre. Han tvang seg ut selv om han var redd. Fikk seg ny jobb. Fikk venner. Alt så bra ut på utsiden. Hvis du hadde snakket med han ville du sikkert tenkt at han virket selvsikker og sunn. Det var det jeg tenkte når jeg snakket med han de første gangene. Men etterhvert som jeg ble kjent med han merket jeg at det var noe som skurret. Han kunne skifte mellom å være den personen jeg kjente han som; en varm og omtenksom person, til en lukket person som ble lett irritert.

 

Sannheten var at denne mannen var en person som aldri hadde sluppet noen innpå seg noengang i sitt voksne liv. Ole hadde frem til da vært en sosial sommerfugl i kjærligheten. Fløyet fra blomst til blomst og aldri lagt noe mer i det enn det. Han innrømmet at han egentlig ikke hadde hatt noen skikkelig kjæreste før, og hvertfall ikke over lengre tid. Det lengste han hadde vært sammen med noen var 6 måneder. Han var da i midten av 30 årene.

 

Ting ble annerledes når han ble sammen med meg sa han. Han ble glad i meg. Han sa han aldri hadde vært så glad i noen som i meg, og man kunne se det på hele han at han var mer åpen og glad. Vi hadde det fint sammen og fremtiden så lys ut. Likevel var det som han ikke klarte å være helt med meg hele tiden. Ole trengte mye tid for seg selv. Mer enn det jeg var vandt til. Det var som han slåss mot noe inni seg selv. Han sa at det var en del av han som ikke ønsket at han skulle være glad eller lykkelig. En del som helst ville bare holde ting slik som de alltid har vært og ikke føle noe som helst.

 

Vi var sammen i 1,5 år, som var en evighet for han. Etter hvert begynte utviklingen i forholdet vårt å stagnere. Han flakket mellom å være ute og inne i «skallet» sitt. Vi ville ikke de samme tingene lenger. Jeg ønsket å snakke om fremtiden, om å reise sammen, om vi kunne snakke om å flytte sammen året etter, men det ble vanskelig og Ole kunne egentlig ikke se for seg å flytte sammen noengang.

 

Han sa han var vandt til å være alene. Behøvde ensomheten. Det virket som han fant stillhet og fred i det å bare gjøre ingenting helt alene. At han på en måte var blitt avhengig av å være alene og at det føltes trygt og godt. Han hadde sin rutine og trivdes med den. Behøvde ikke reise, gå ut på byen eller være med venner.

 

Jeg hadde vært klar fra starten om at jeg ønsket barn en gang, og når heller ikke det var aktuelt (av den grunn at han ikke kunne se for seg at han ville bli noen god far) så ikke lenger fremtiden like lys ut. Han begynte å se selv at han trengte hjelp. Vi begynte å snakke om samtaleterapi, og han begynte så hos en psykolog. Psykologen ga han diagnosen Schizoid personlighetsforstyrrelse, og etter det mente hun av en eller annen grunn at han ikke behøvde mer hjelp fra henne, så han måtte tilbake til fastlegen og få henvendelse til ny psykolog og er i dag på venteliste.

 

Han har i dag ingen kontakt med faren eller familie generelt. Han har et ambivalent forhold til sin mor, som forsøker å nå inn til han. Men det virker som det er for mye vond historie mellom de, og jeg mistenker at han beskylder henne for mye at det som har skjedd.

 

Jeg tar meg selv i å lure på om jeg egentlig kjente han, eller om den personen jeg kjente var en fasade. Når jeg spurte han sa han at jeg kjente han, og at jeg er en av de få som virkelig gjør det.

 

Jeg vet at det ikke går an å ha et forhold til en slik person, og at han eventuelt ikke ville blitt noen god innflytelse som forelder eller kjæreste over tid slik som han er nå. Likevel har jeg sett hvem han egentlig er, og jeg vet han er en bra mann.

 

Jeg håper at han med tiden får hjelp til å kvitte seg med skammen og frykten han bærer på, så kanskje en dag ser han lysere på fremtiden også. Om det så er at han får det bedre med seg selv alene, sammen med noen andre eller om mot all formodning vi skulle finne veien tilbake til hverandre.

 

Jeg vet at man selv må ønske forandring og tørre å åpne seg opp følelsesmessig for at behandling skal ha noen hensikt, og det tror jeg han gjør. Men jeg tror det kan bli tøft. Og jeg tror at det kan være utfordrende for en psykolog å kunne se at en så oppgående person trenger hjelp.

 

Det skal en del til for å se at det hele er en fasade skapt for å beskytte seg selv, og at personen egentlig har et veldig vanskelig forhold til seg selv og andre personer privat.

 

Jeg lurer på om det er noen andre der ute med lignende problemer som har fått hjelp og fått det bedre med seg selv, slik at de har begynt å leve livene sine slik de ønsker det - og ikke fortsatt med å være fanger i sine egne liv.

 

 

XXX

[motorPrøysen]

Jeg tror denne mannen kan bli hjulpet av regelmessig og langvarig psykoterapi. Med en henvisning fra lege går det an å kontakte terapeuter direkte/selv skrive en søknad til terapeut.

 

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

 

http://www.psykoanalyse.no/?k=psykoanalyse%2FGaa+i+psykoanalyse%3F&aid=7510

[sigerdriva]

Jeg tror denne mannen kan bli hjulpet av regelmessig og langvarig psykoterapi. Med en henvisning fra lege går det an å kontakte terapeuter direkte/selv skrive en søknad til terapeut.

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

http://www.psykoanalyse.no/?k=psykoanalyse%2FGaa+i+psykoanalyse%3F&aid=7510

@motorPrøysen: Takk for godt tips. Det håper jeg også.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i Oles situasjon, bare at det ikke er så dyptgripende hos meg. Emosjoner er vanskelig å uttrykke verbalt, ikke så vanskelig skriftlig, men det har blitt lettere med årene. En personlighetstest jeg fant på nettet, gav meg 100% på introversjon. Klarer ofte ikke å få sagt stort i litt større grupper. Folk opplever meg som stille og rolig. Opplever at det er godt å være alene. Da er der lite som forstyrrer mitt indre. Sinnsro setter jeg veldig pris på.

I likhet med Ole har jeg tidvis levd veldig farlig. Har vært ute for en lang rad nestenulykker som kunne kostet meg livet. Det var ikke slik at jeg ikke brydde meg. Det ble bare slik.

Har vært mye plaget av depresjon gjennom store deler av livet uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Har god følelsemessig kontroll ellers, men noen få typer hendelser kan kan en sjelden gang gjøre meg nokså sint. Det er at hvis noen blir tråkket på/plaget/hånet eller hvis jeg blir rakket ned på for at jeg ikke vil vite av homofili og bli stemplet som homofob.

Svært tidlig i livet var det en fyr som forsøkte overgrep mot meg. Jeg forstod ikke med en gang hva han var i gang med. Hadde han lykkes, hadde han lemlestet meg for livet eller tatt livet mitt. Jeg fikk panikk og klarte å vri meg løs og stakk så fort de små beina mine kunne bære meg. Kanskje er det denne hendelsen som gjør at jeg fremdeles har problem meg å ha andre menn for nær meg. Benytter kvinnelig frisør og tannlege. Homofili opplever jeg sterkt avskyelig.

Det å være introvert er å leve med en begrensning. At ordene henger igjen. Tidligere var det slik at hvis noen urettmessig beskyldte meg for noe usant, kunne jeg føle meg veldig tråkket på, men være helt uten evne til å forsvare meg selv. Klarte ikke å få sagt noe eller gjort noe. Med årene har jeg lært meg en del jeg kan gjøre for å møte sånt. Småprat oppleves plagsomt og meningløst. Skolen var et slit fordi det var vanskelig å finne venner og på grunn av mobbing. Jeg klarte ikke å få sagt fra om mobbingen hjemme og hvordan jeg opplevde skolen. Klarte ikke å uttrykke sånne ting. Pussig nok har jeg klart å skaffe meg mye mer utdanning enn de fleste andre.  

I likhet med Ole opplevde jeg at det var far som sviktet. Han drakk nesten ikke, men han har psykopatiske trekk, kraftig temperament og brukte lite lid på familien. Min mor var veldig snill og oppofrende.

Å være så introvert, skapte også andre problem. Ville gjerne ha ei kone, men slet veldig i forhold til kvinner. Opplevde mange av dem var   rødstrømper. Da mistet jeg interessen. Ikke klarte jeg å få sagt stort til dem heller. Jeg var 28 da jeg traff min kone. Før det hadde jeg ikke hatt noe kjæreste, ikke kysset ei jente en gang. Vi er fremdeles gift etter mange år sammen. Hennes sorg er at jeg trenger alenetid noen ganger når hun helst vil være sammen med meg. Har måttet lære meg måter å bruke tiden slik at jeg ikke forsømmer henne og barna og samtidig får tid alene.

Jeg skjønte aldri hva hun så i meg, men satte pris på hennes selskap. Hun var livlig og glad, hadde mange venner av begge kjønn. Slik ble tilværelsen også bedre, fordi mange av dem ble også mine venner. Fysisk nærhet til kvinner oppleves veldig godt (altså ikke nødvendigvis sex), sånn som klemmer og kjærtegn. Der fungerer vårt ekteskap dårlig. Det er som et åpent sår.

Jeg synes det er veldig feil å forvente at introverte skal klare det samme som ekstroverte. En introvert person kan dra fordel av ekstrovert ektefelle hvis denne er forståelsefull og vil bidra til å komplettere/bistå der den introverte kommer til kort. En av de tingene jeg savner, er å bli presentert for ukjente i stedet for at jeg må ta kontakt.

I voksen alder ser jeg en del henge igjen. Barndommens minner om mobbing pluss min fars kontrollmani var grunnene til at jeg ikke ville bosette meg i hjembyen. Nå bor jeg langt derfra. Det nevnte forsøket på overgrep mot meg tidlig i livet, fortrengte jeg langt på vei, men ikke helt. Jeg klarte aldri å fortelle om det til noen, bare min kone vet det. Og det gikk omtrent 15 år av vår ekteskap før jeg klarte å fortelle det. Av og til sliter jeg med å stole på andre. Ble for vandt til at andre gjorde ting mot meg de lovet å ikke gjøre. Oppvekst er personlighetsdannelse. Jeg kan ikke vri meg unna minnene og erfaringene fra den tiden. Mange av dem skulle jeg vært foruten. Og noen opplevelser savner jeg veldig.

Anonymous poster hash: e801f...e33

[sigerdriva]

Jeg kjenner meg litt igjen i Oles situasjon, bare at det ikke er så dyptgripende hos meg. Emosjoner er vanskelig å uttrykke verbalt, ikke så vanskelig skriftlig, men det har blitt lettere med årene. En personlighetstest jeg fant på nettet, gav meg 100% på introversjon. Klarer ofte ikke å få sagt stort i litt større grupper. Folk opplever meg som stille og rolig. Opplever at det er godt å være alene. Da er der lite som forstyrrer mitt indre. Sinnsro setter jeg veldig pris på.I likhet med Ole har jeg tidvis levd veldig farlig. Har vært ute for en lang rad nestenulykker som kunne kostet meg livet. Det var ikke slik at jeg ikke brydde meg. Det ble bare slik.Har vært mye plaget av depresjon gjennom store deler av livet uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Har god følelsemessig kontroll ellers, men noen få typer hendelser kan kan en sjelden gang gjøre meg nokså sint. Det er at hvis noen blir tråkket på/plaget/hånet eller hvis jeg blir rakket ned på for at jeg ikke vil vite av homofili og bli stemplet som homofob.Svært tidlig i livet var det en fyr som forsøkte overgrep mot meg. Jeg forstod ikke med en gang hva han var i gang med. Hadde han lykkes, hadde han lemlestet meg for livet eller tatt livet mitt. Jeg fikk panikk og klarte å vri meg løs og stakk så fort de små beina mine kunne bære meg. Kanskje er det denne hendelsen som gjør at jeg fremdeles har problem meg å ha andre menn for nær meg. Benytter kvinnelig frisør og tannlege. Homofili opplever jeg sterkt avskyelig.Det å være introvert er å leve med en begrensning. At ordene henger igjen. Tidligere var det slik at hvis noen urettmessig beskyldte meg for noe usant, kunne jeg føle meg veldig tråkket på, men være helt uten evne til å forsvare meg selv. Klarte ikke å få sagt noe eller gjort noe. Med årene har jeg lært meg en del jeg kan gjøre for å møte sånt. Småprat oppleves plagsomt og meningløst. Skolen var et slit fordi det var vanskelig å finne venner og på grunn av mobbing. Jeg klarte ikke å få sagt fra om mobbingen hjemme og hvordan jeg opplevde skolen. Klarte ikke å uttrykke sånne ting. Pussig nok har jeg klart å skaffe meg mye mer utdanning enn de fleste andre.  I likhet med Ole opplevde jeg at det var far som sviktet. Han drakk nesten ikke, men han har psykopatiske trekk, kraftig temperament og brukte lite lid på familien. Min mor var veldig snill og oppofrende.Å være så introvert, skapte også andre problem. Ville gjerne ha ei kone, men slet veldig i forhold til kvinner. Opplevde mange av dem var   rødstrømper. Da mistet jeg interessen. Ikke klarte jeg å få sagt stort til dem heller. Jeg var 28 da jeg traff min kone. Før det hadde jeg ikke hatt noe kjæreste, ikke kysset ei jente en gang. Vi er fremdeles gift etter mange år sammen. Hennes sorg er at jeg trenger alenetid noen ganger når hun helst vil være sammen med meg. Har måttet lære meg måter å bruke tiden slik at jeg ikke forsømmer henne og barna og samtidig får tid alene.Jeg skjønte aldri hva hun så i meg, men satte pris på hennes selskap. Hun var livlig og glad, hadde mange venner av begge kjønn. Slik ble tilværelsen også bedre, fordi mange av dem ble også mine venner. Fysisk nærhet til kvinner oppleves veldig godt (altså ikke nødvendigvis sex), sånn som klemmer og kjærtegn. Der fungerer vårt ekteskap dårlig. Det er som et åpent sår.Jeg synes det er veldig feil å forvente at introverte skal klare det samme som ekstroverte. En introvert person kan dra fordel av ekstrovert ektefelle hvis denne er forståelsefull og vil bidra til å komplettere/bistå der den introverte kommer til kort. En av de tingene jeg savner, er å bli presentert for ukjente i stedet for at jeg må ta kontakt.I voksen alder ser jeg en del henge igjen. Barndommens minner om mobbing pluss min fars kontrollmani var grunnene til at jeg ikke ville bosette meg i hjembyen. Nå bor jeg langt derfra. Det nevnte forsøket på overgrep mot meg tidlig i livet, fortrengte jeg langt på vei, men ikke helt. Jeg klarte aldri å fortelle om det til noen, bare min kone vet det. Og det gikk omtrent 15 år av vår ekteskap før jeg klarte å fortelle det. Av og til sliter jeg med å stole på andre. Ble for vandt til at andre gjorde ting mot meg de lovet å ikke gjøre. Oppvekst er personlighetsdannelse. Jeg kan ikke vri meg unna minnene og erfaringene fra den tiden. Mange av dem skulle jeg vært foruten. Og noen opplevelser savner jeg veldig. Anonymous poster hash: e801f...e33

Tusen takk for svar. Kan se en del likheter.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Interessant å lese om hvordan det oppleves for den andre. Samtidig har jeg hatt erfaring med en "Ole" selv, og da var jeg den som ville være nær og hjelpe han. Men tydeligvis har jeg samme problem selv. Skal prøve å forklare hvordan det er for meg.

 

 

Jeg er vant til å måtte beskytte meg selv veldig, og lukke meg inne i meg selv. Jeg kan være blid og utadvendt en tid, men kan fort bli sliten, særlig hvis det har skjedd noe vondt jeg ikke kan dele med andre. (Det kan være bare at jeg er i en fase hvor jeg husker mye vondt fra fortiden også, og føler meg alene med det.)

 

Når jeg er åpen og glad er det ikke nødvendigvis at jeg holder oppe en fasade eller spiller et spill. Av og til er det helt oppriktig og ærlig, som når jeg er sammen med noen jeg føler meg helt trygg på og er i den rette modusen. Da ser de meg som den jeg er, og jeg føler det er da jeg virkelig er meg selv - ikke når jeg går og prøver å beskytte meg selv. 

Andre ganger klistrer jeg på en positivitet utenpå den innelukkingen min, hvis du skjønner forskjellen. Det er vel alle gjør i større eller mindre grad, men de jeg har nære forhold med kan sikkert oppleve det som påtatt og at jeg ikke er meg selv. 

Jeg tror ikke du trenger å være redd for at alt har vært et spill fra hans side. Han har sikkert vært seg selv til tider også. 

 

For meg er det sånn at jeg flakker mer mellom lukket, åpen og 'påtatt åpen men egentlig lukket' når jeg er usikker på om den andre ser og forstår meg. Jeg har prøvd å være sammen med glagutter som ikke har opplevd noe vondt selv, og har følt meg veldig ensom med dem selv om jeg vet det er det sunneste.

 

Jeg har faktisk vært mest stabil og rolig i forhold med de som selv har fått like mye mental juling som meg, fordi jeg føler meg sett og forstått på en helt annen måte. Med de har jeg vært meg selv, åpen og alt det der, ganske konstant. Jeg mener å merke noe spesielt med andre som har opplevd det samme, og det har kanskje noe med de prosessene man gjennomgår når man blir brutt helt ned og står alene. På en måte blir man veldig moden, men samtidig har man den skaden inni seg, som kanskje gjør en veldig umoden på noen områder, og som kanskje bare kan helbredes av at man blir elsket av noen man elsker. Jeg har et utrolig sterkt behov for at den andre skal være like lojal og trofast som jeg er, særlig når forholdet er uklart.  

 

Jeg hadde sikkert fått diagnose schizoid hvis jeg var i den modusen at jeg søker mest innover, ustabil hvis jeg er i en fase hvor jeg stadig veksler, og avhengig hvis jeg er i en fase hvor jeg har åpnet meg og søker veldig utover, men ikke får "svar" eller finner trygghet. I en modus indusert av en likesinnet kjæreste hadde jeg kanskje ikke vekket noen umiddelbare diagnose-assosiasjoner. Faktisk blir jeg ofte den stabile og normale, hvis de sliter mer enn meg. Det er på en måte litt godt det også, men jeg vil helst være i et forhold hvor begge fungerer.

Kanskje en delkonklusjon kan være at diagnose ikke trenger å ha så mye å si. Hvis man er skadet i tidligere relasjoner er det kanskje hovedsakelig tillit og nye vaner som må til. 

 

Jeg har ikke noe behov for å snakke om det som har skjedd med en kjæreste, men jeg trenger den følelsen av at han ser hele meg og forstår hvordan livet mitt har vært og tar det alvorlig. Jeg får ikke til å slå meg til ro med en lettvekter, eller en jeg får en følelse av at fortsatt er på et sånt nivå at han spiller psykologiske spill og driver med masse selvbedrag. Hvis en kjæreste skulle være min redningsmann, hadde jeg nok ikke holdt ut så lenge med det. Da ødelegges balansen i forholdet, og jeg orker ikke gå og føle meg som en pasient han skal hjelpe og ta hensyn til. 

Anonymous poster hash: 2f45c...283

[sigerdriva]

Jeg kjenner meg igjen. Interessant å lese om hvordan det oppleves for den andre. Samtidig har jeg hatt erfaring med en "Ole" selv, og da var jeg den som ville være nær og hjelpe han. Men tydeligvis har jeg samme problem selv. Skal prøve å forklare hvordan det er for meg.  Jeg er vant til å måtte beskytte meg selv veldig, og lukke meg inne i meg selv. Jeg kan være blid og utadvendt en tid, men kan fort bli sliten, særlig hvis det har skjedd noe vondt jeg ikke kan dele med andre. (Det kan være bare at jeg er i en fase hvor jeg husker mye vondt fra fortiden også, og føler meg alene med det.) Når jeg er åpen og glad er det ikke nødvendigvis at jeg holder oppe en fasade eller spiller et spill. Av og til er det helt oppriktig og ærlig, som når jeg er sammen med noen jeg føler meg helt trygg på og er i den rette modusen. Da ser de meg som den jeg er, og jeg føler det er da jeg virkelig er meg selv - ikke når jeg går og prøver å beskytte meg selv. Andre ganger klistrer jeg på en positivitet utenpå den innelukkingen min, hvis du skjønner forskjellen. Det er vel alle gjør i større eller mindre grad, men de jeg har nære forhold med kan sikkert oppleve det som påtatt og at jeg ikke er meg selv. Jeg tror ikke du trenger å være redd for at alt har vært et spill fra hans side. Han har sikkert vært seg selv til tider også.  For meg er det sånn at jeg flakker mer mellom lukket, åpen og 'påtatt åpen men egentlig lukket' når jeg er usikker på om den andre ser og forstår meg. Jeg har prøvd å være sammen med glagutter som ikke har opplevd noe vondt selv, og har følt meg veldig ensom med dem selv om jeg vet det er det sunneste. Jeg har faktisk vært mest stabil og rolig i forhold med de som selv har fått like mye mental juling som meg, fordi jeg føler meg sett og forstått på en helt annen måte. Med de har jeg vært meg selv, åpen og alt det der, ganske konstant. Jeg mener å merke noe spesielt med andre som har opplevd det samme, og det har kanskje noe med de prosessene man gjennomgår når man blir brutt helt ned og står alene. På en måte blir man veldig moden, men samtidig har man den skaden inni seg, som kanskje gjør en veldig umoden på noen områder, og som kanskje bare kan helbredes av at man blir elsket av noen man elsker. Jeg har et utrolig sterkt behov for at den andre skal være like lojal og trofast som jeg er, særlig når forholdet er uklart.   Jeg hadde sikkert fått diagnose schizoid hvis jeg var i den modusen at jeg søker mest innover, ustabil hvis jeg er i en fase hvor jeg stadig veksler, og avhengig hvis jeg er i en fase hvor jeg har åpnet meg og søker veldig utover, men ikke får "svar" eller finner trygghet. I en modus indusert av en likesinnet kjæreste hadde jeg kanskje ikke vekket noen umiddelbare diagnose-assosiasjoner. Faktisk blir jeg ofte den stabile og normale, hvis de sliter mer enn meg. Det er på en måte litt godt det også, men jeg vil helst være i et forhold hvor begge fungerer.Kanskje en delkonklusjon kan være at diagnose ikke trenger å ha så mye å si. Hvis man er skadet i tidligere relasjoner er det kanskje hovedsakelig tillit og nye vaner som må til.  Jeg har ikke noe behov for å snakke om det som har skjedd med en kjæreste, men jeg trenger den følelsen av at han ser hele meg og forstår hvordan livet mitt har vært og tar det alvorlig. Jeg får ikke til å slå meg til ro med en lettvekter, eller en jeg får en følelse av at fortsatt er på et sånt nivå at han spiller psykologiske spill og driver med masse selvbedrag. Hvis en kjæreste skulle være min redningsmann, hadde jeg nok ikke holdt ut så lenge med det. Da ødelegges balansen i forholdet, og jeg orker ikke gå og føle meg som en pasient han skal hjelpe og ta hensyn til.  Anonymous poster hash: 2f45c...283

Godt forklart. Takk for svar.

[sigerdriva]

Jeg lurer på om psykiateren har noen råd til innlegget mitt: Har du erfaring med slike pasienter?

Om generelt personer utsatt for traumer i barndommen kan få et normalt forhold til andre med hjelp fra profesjonelle? Eventuelt om du kjenner til noen behandlingsformer som har vist seg mer effektiv enn andre?

Alle andre: Jeg lurer på om det er noen der ute som har oppdaget i voksen alder at de har tatt med seg med seg mentale traumer/mentale sår fra barndommen inn i voksenlivet? Om det er noen som har fått hjelp til å helbrede seg selv fordi de selv har ønsket det og om disse eventuelt har noen råd å komme med til andre i samme situasjon?

[torrie]

Håper du får gode råd fra psykiateren på behandlingsmåter for din eks kjæreste. Trist at ingen fanget opp hvordan han som liten hadde det. Dette er ett eksempel på hvor viktig det er at skole og barnehage,naboer og venner regerer når de ser noe er galt med ett barn eller de fanger opp vold i familier. Ikke bare snur ryggen til. Viktig at vi bryr oss. Barn har rett tikjærlighet og trygghet.

[sigerdriva]

Håper du får gode råd fra psykiateren på behandlingsmåter for din eks kjæreste. Trist at ingen fanget opp hvordan han som liten hadde det. Dette er ett eksempel på hvor viktig det er at skole og barnehage,naboer og venner regerer når de ser noe er galt med ett barn eller de fanger opp vold i familier. Ikke bare snur ryggen til. Viktig at vi bryr oss. Barn har rett tikjærlighet og trygghet.

Ja, det hadde vært interessant å hørt en profesjonell sin mening om saken. Takk for svar. Er veldig enig med det du skriver.

[sigerdriva]

Jeg tror denne mannen kan bli hjulpet av regelmessig og langvarig psykoterapi. Med en henvisning fra lege går det an å kontakte terapeuter direkte/selv skrive en søknad til terapeut.

 

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

 

http://www.psykoanalyse.no/?k=psykoanalyse%2FGaa+i+psykoanalyse%3F&aid=7510

Hei igjen,

Lurer på hvilken type psykoterapi som kunne vært bra?

[motorPrøysen]

Begge linkene er til psykodynamiske terapiformer, den siste linken til de klassisk psykoanalytisk orienterte. Alternativet er en variant av kognitiv terapi.

 

For de problemene du beskriver har jeg mest tro på psykodynamisk terapi, men mannen du snakker om burde sette seg litt inn i de ulike terapiformene og velge den han selv har mest tro på.