Gå til innhold

Tenker utrolig mye, kan nok oppfattes som innesluttet


Gjest Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Gjest Anonym bruker

Hei

Viste ikke helt hva jeg skulle spørre om da jeg startet å skrive, men vet i allefall at det var bra terapi for meg å bare skrive dette. Ble litt revet med, tror dette er noe jeg vil fortsette å gjøre, selv om det bare er for mine øyne.

Kan starte med å fortelle litt om meg selv:

Jeg er en gutt på 20år som nettopp har begynnt på høgskole etter 2år i arbeid som industrimekaniker. Har alltid vært veldig glad i å være med kamerater, til en vis grad, dvs fester i helgene, eller spennende arrangementer. Men etter jobb eller skole vil jeg helst være for meg selv, og trives veldig godt i mitt eget selskap. ved å se på film, spille på pc, eller holde på med mekanikk som er noe jeg virkelig elsker.

Etter påbegynt studier nå, så sliter jeg virkelig med å skaffe meg nye venner. Det jeg sliter med er rett og slett vanlige samtaler. Har ikke noe problem med å ta kontakt med nye folk. men når det kommer til samtaler som går litt utenfor småprat, klarer jeg ikke å "åpne meg" eller lytte til det folk sier til meg selv om jeg konsentrerer meg kun på dette.

Si en person forteller er historie, da vil Konsentrasjonen min mest sansynelig falle ut halvveis i historien. Vil tro dette har noe med at jeg overtenker, overanalyserer samtalen, ofte vil jeg tro det er noen skjulte bekjeder i samtalen/historien (etc, at alt har en agenda for å få meg til å tenke(si forteller nevner penger 3 ganger) da vil jeg tro at fortelleren tror at jeg tror "åja, han er kun interessert penger" ) Når personen søker respons etter foralt historie, vil jeg gjerne reagere med å le, eller komentere noe som faktisk ikke var relevant i historien.

Det har vært mye som har skjedd i livet mitt de siste 4 månendene, avsluttet fagprøve, ny by, flyttet hjemmefra, skole, utgifter, bil, leiekammerat. Har nok hatt muligheten til å få hjelp hjemmefra til å takle dette, men syntes faktisk det har vært litt spenende å styre med dette selv. Vil si jeg alltid har vært meget selvstendig hele livet.

Det jeg har slitt mest med er mitt forhold til mamma, hun har alltid vært veldig ustabil følesesmessig, og med et volsomt temprament, reagerte ofte med sinne når hun var sliten og usikker. Da var ofte mine 3 brødre og jeg målskive. Tror ikke hun mente å såre oss, men det var nettopp det hun gjorde. Ga seg aldri før man knakk sammen i gråt. Og hun viste virkelig å finne de vonde og såre punktene. jeg prøvde alltid å virke tøff å late som jeg ikke brydde meg, men hun hadde et talent for å få hodet til å vri seg rundt. Hun hadde også veldig gode sider, kjærlig, morsom ,og god å snakke med. Mamma er nok den eneste jeg har snakket med om føleser og problemer. noe jeg har satt pris på, men har ofte følt at jeg har gjort meg selv en bjørnetjensete ved å snakke med henne, eller å få hjelp. Da dette ofte har blitt brukt mot meg i krangler.

Valgte derfor å distansere meg fra henne HELT i rundt et år, da jeg trodde jeg ville unngå å bli såret, men det kostet meg veldig mye energi å holde på slik. har vært noen tunge dager da jeg har tenkt på mamma, og føler av det kostet mer å holde avstand en å prøve å få til et fungerende forhold. Så tok faktisk kontakt her for noen dager siden, noe som var veldig lettende. Men jeg har lært at jeg aldri vil reagere på samme måte som henne. Vil si hun har gjort meg til et sterkere menneske den dag i dag,takk, hehe. Men vil også tro av dette er en av grunnene til noen av de svakere sidene av meg.

Jeg er ekstremt konfliksky, og er nok det man kan kalle en "ja person" jeg vil alltid være enig og legge meg flat ved situasjoner jeg føler meg usikker på. F.eks. På min tidligere jobb som mekaniker, ved den årlig diskusjonen om skal man bruke piggdekk eller piggfrie dekk. Da jeg viste selv at piggdekk var noe jeg vil bruke, hadde mange gode argumenter, avlikevel turte jeg ikke å melde meg inn i diskusjonen. Som var noen av de mer spennende samtalene, litt trist men sant:) Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg melde meg ut av disse diskusjonene, det var ikke det av jeg var redd for å snakke høyt forran en større samling, men var nok redd for holde på mitt av en eller annen grunn.

Men i andre sammenhenger kan jeg elske å være midtpunkt, er veldig glad i å få folk til å le, hjelpe, og generelt få folk til å føle seg bra. F.eks etter en endt mekanikerjobb i fabrikken sa jeg alltid "Helt forjævelig bra jobbet" eller samlet alle til en highfive. De syntes nok det var merkelig av en lærling å gjøre eller si, men ALLE ble alltid med på highfiven, til og med de gamle grinebitterne som hadde jobbet der i 40 år.

Mitt forhold til jenter er ikke veldig bra, har da vært noen som har vært intresert. Ser forholdsvis bra ut, veltrent, og tøff hårsveis. vil nok gi meg selv 7,1/10 (brukte 10 min på rangere meg selv 6,9 eller 7,1, er ikke alt for glad i tallet 7, så det endelig svaret blir 7,1) på utseendeskaalaen. men har nok aldri vært foresket, da jeg rett og slett ikke har turt å åpne følesesmessig. Og flere mister nok interesen for meg, da de blir lei av å snakke om været, og pene de er. Sex er selvfølgelig noe som intreserer meg, men har nok et ganske ovefladisk syn på det. Da det kun har vært onenights, eller jeg har blitt delvis voldtatt i fylla,hehe. Ser også at mine tre brødre også sliter med å ha et normalt forhold til jenter.

Da jeg var 11år ble mine foreldre skilt, og jeg hadde 3 ganske følesesmessig tunge år. Byttet barneskole i 6.klasse, og flyttet delvis fra et idyllisk småbruk ved en innsjø langt inne i skogen, til utkanten av byen. Min far ble boende "hjemme" på småbruket, mens mamma flyttet til byen. Har alltid holdt mamma ansvarlig for skilsmissen, og alle utfordringene eller vil vel heller si problemene det førte med seg. Noe jeg vet den dag ikke var riktig av meg, de var to om den avgjørelsen, og var det beste for de begge, også oss barna.

Hjemmet mitt vil alltid være på småbruket langt inne i skogen ved den lille innsjøen, det er der jeg virkelig føler meg trygg. Og kan holde på med det jeg liker i mitt eget tempo, ingen forstyrrer, eller blander seg inn. Da tenker jeg spesielt på mitt forhold for mekanikk,der har jeg har restauret en håndfull kjøretøy. Kronen på værket hittill vil nok være en av de første bilene jeg kjøpte, en 1986 volvo 745. Etter 3 år med oppussing var nok det en av mine lykligste øyeblikk da jeg fikk start for første gang. Jeg vet alt om akkuratt den bilen, at jeg skulle klare å bygge og maskinere, motor, drivverk, understell, karoseri, interiør, eksteriør hadde jeg nok aldri trodd da jeg startet det projektet for 6 år siden.

Når jeg tenker over det nå så har jeg faktisk klart å oppnå, og oppleve mye som folk flest (dårligste slagordet noen sinne!) aldri vil gjøre. Har blant annet vunnet østlandsmesterkap i sveising, woho, en av de bedre skjekketriksene jeg har. Hadde også bra karakterer på skole, bra omtale på alle jobber jeg har hatt, fagbrev i boks, fått en god del medaljer i fotball (selv om vi tapte stort sett alt..men fortsatt ganske kult) Klart å komme meg inn på en ganske krevende skole, mekka oss en av de styggeste husene i sentrum. (Var faktisk noen jenter som ikke vil komme på nachspiel, da de så huset og strøket vi bor i, fikk de med til slutt:)), er også forholdsvis god til å finne nashspeil sanger. Blir kansje litt mye tull, men alt er sant, jeg er faktisk like unik som volvoen. Det er noe som ikke har gått opp for meg før jeg begynte å skrive denne svært lange teksten. Har hørt det utallige ganger på skolen at alle er spesielle, har aldri likt det ordet. Unik er ordet som burde bli brukt.

Nå som jeg har funnet ut at jeg er unik, og har en god følese. Kan jeg nevne pappa, jeg kan oppriktig si at jeg aldri kunne hatt en bedre far. Han er en tvers igjennom ærlig, når jeg snakker med han vet jeg at han vil mitt beste. Han vil alltid være der,Er det noe som skulle skje vil han altid prøve å finne en løsning på problemet, ikke prøve å tråkke deg lengre ned, (vil kanskje være litt slemt å si at han er motsetningen til mamma, neida, ikke helt sant, men, tja..) Da vet vi i allefall at motsetninger ikke passer sammen. En mer stabil, trofast og flink både far og mekaniker, tror jeg man skal lete veldig lenge etter.

Svaret vil vel bare være å prøve å jobbe med seg selv. Jeg viste vel det før jeg begynte å skrive dette, at det ikke finnes noe fasit. men er godt å kunne dele noen av sine tanker. Tror også ting vil hjelpe litt utover, når jeg får litt rutine i livet. Men er veldig mye som foregår oppe i hodet nå om dagen.

Takk for at du leste

Fredrik

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei :-)

Du er veldig flink til å skrive - det er bra og ryddig skrevet :-)

Jeg har ikke noe godt svar til deg, men jeg tenker at det høres ut som du trenger å snakke med noen om (og få sortert) tanker og følelser. For det er som du skriver - du tenker veldig mye. Og det er ikke rart med den bakgrunnen du har. Da vil også konsentrasjonen din bli bedre.

Kanskje kommunens psykiatritjeneste kunne vært noe for deg? Eller å skrive her på dol?

Ellers må jeg si jeg beundrer styrken din, det høres ut som du klarer deg bra ellers.

Jeg håper du får bedre "kvalifisert" svar enn mitt, det synes jeg du fortjener :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Fredrik, hvordan har dine samtaleevner vært tidligere? Har du "falt ut" av samtaler før nå i det siste?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...