Nå går det ikke lenger

[AnonymBruker]

Jeg skriver denne anonym.

Jeg mister grepet fullstendig. Orker ikke mer av noe. Jobben tårnet seg opp, etter en kjempeskuffelse med organiseringen der, så jeg bare dro. Orker ikke tanken på å gå dit i morgen. Svært krevende jobb. Det er krise både for jobb og meg om jeg ikke drar i morgen.

Legger dette på psykiatri, men har sterke fysiske symptomer som ekstrem kvalme, svette og magesmerter. Får også vondt i brystet og nesten pustevansket. Så uttalte at jeg ikke orker å forholde meg til et menneske.

Livet har vært kaos lenge, men nå mestrer jeg ingen arenaer, verken jobb eller hjemme. Prosessen med å gå fra partneren gjennom mange år, synes uunngåelig men også umulig.

Jeg ønsker bare å forsvinne bort fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

[stjernestøv]

Jeg skriver denne anonym.

Jeg mister grepet fullstendig. Orker ikke mer av noe. Jobben tårnet seg opp, etter en kjempeskuffelse med organiseringen der, så jeg bare dro. Orker ikke tanken på å gå dit i morgen. Svært krevende jobb. Det er krise både for jobb og meg om jeg ikke drar i morgen.

Legger dette på psykiatri, men har sterke fysiske symptomer som ekstrem kvalme, svette og magesmerter. Får også vondt i brystet og nesten pustevansket. Så uttalte at jeg ikke orker å forholde meg til et menneske.

Livet har vært kaos lenge, men nå mestrer jeg ingen arenaer, verken jobb eller hjemme. Prosessen med å gå fra partneren gjennom mange år, synes uunngåelig men også umulig.

Jeg ønsker bare å forsvinne bort fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

Har du vært til lege?

[påskelilje]

Prøv å ringe bedriftshelsetjenesten og hør om noen er på jobb fremdeles. Hvis ikke, ring i morgen - eller aller helst fastlegen og be om hastetime. Slik som dette kan du ikke ha det lenger. Få hjelp av lege til å rydde tankene, kanskje trenger du sykemelding for å ta de rette valgene. Husk at det å utsette et valg er også et valg!

[AnonymBruker]

Jeg har vært hos legen 100 ganger og skal snart på noe for de i fare eller i sykemelding. Men nå kjennes alt håpløst. Jeg greier ikke å forberede jobben min imgn når jeg nesten ikke får pustet. Ved å være borte nå, utsettes problemene.

Anonymous poster hash: 67301...005

[påskelilje]

Jeg har vært hos legen 100 ganger og skal snart på noe for de i fare eller i sykemelding. Men nå kjennes alt håpløst. Jeg greier ikke å forberede jobben min imgn når jeg nesten ikke får pustet. Ved å være borte nå, utsettes problemene.

Anonymous poster hash: 67301...005

Har du forklart legen hovedårsaken til det du synes er tungt? Ikke pyntet på det, men vært ærlig?

[AnonymBruker]

Ja, og jeg har vært 20% sykmeldt i store perioder, så jeg er "trøbbel " allerede. Rett og slett for å ha hodet over vann på jobb. Mistet en arb.oppgave.

Anonymous poster hash: 67301...005

[frosken]

Jeg skriver denne anonym.

Jeg mister grepet fullstendig. Orker ikke mer av noe. Jobben tårnet seg opp, etter en kjempeskuffelse med organiseringen der, så jeg bare dro. Orker ikke tanken på å gå dit i morgen. Svært krevende jobb. Det er krise både for jobb og meg om jeg ikke drar i morgen.

Legger dette på psykiatri, men har sterke fysiske symptomer som ekstrem kvalme, svette og magesmerter. Får også vondt i brystet og nesten pustevansket. Så uttalte at jeg ikke orker å forholde meg til et menneske.

Livet har vært kaos lenge, men nå mestrer jeg ingen arenaer, verken jobb eller hjemme. Prosessen med å gå fra partneren gjennom mange år, synes uunngåelig men også umulig.

Jeg ønsker bare å forsvinne bort fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

 

Høres ut som du roter deg inn i litt svart-hvitt tenkning akkurat nå. Jeg vet ikke hva som utløste reaksjonen din på jobb, men tror du ikke at en lang kveld, telefonsamtale med en venninne + evt. en kveldstur vil gjøre deg i stand til å gå på jobb igjen i morgen?

 

Når det er litt krise, så gjelder det å ta en ting av gangen. Akkurat nå høres det ut som om det er viktig for deg å klare å mobilisere nok til å gå på jobb i morgen. Da får tanker om evt. samlivsbrudd vente til en annen dag.

[Gjest]

"Når det er litt krise, så gjelder det å ta en ting av gangen. Akkurat nå høres det ut som om det er viktig for deg å klare å mobilisere nok til å gå på jobb i morgen. Da får tanker om evt. samlivsbrudd vente til en annen dag."

Veldig kloke ord som etter min mening er verdt å merke seg!

[AnonymBruker]

Jeg skriver denne anonym.

Jeg mister grepet fullstendig. Orker ikke mer av noe. Jobben tårnet seg opp, etter en kjempeskuffelse med organiseringen der, så jeg bare dro. Orker ikke tanken på å gå dit i morgen. Svært krevende jobb. Det er krise både for jobb og meg om jeg ikke drar i morgen.

Legger dette på psykiatri, men har sterke fysiske symptomer som ekstrem kvalme, svette og magesmerter. Får også vondt i brystet og nesten pustevansket. Så uttalte at jeg ikke orker å forholde meg til et menneske.

Livet har vært kaos lenge, men nå mestrer jeg ingen arenaer, verken jobb eller hjemme. Prosessen med å gå fra partneren gjennom mange år, synes uunngåelig men også umulig.

Jeg ønsker bare å forsvinne bort fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

Du er i krise nå. Dette kommer til å ordne seg på et eller annet vis på sikt. Det første du burde gjøre er å dra til fastlegen din. Bestill time med det samme legekontoret åpner og si at du trenger time på dagen. Legg alle kort på bordet og fortell om alt som plager deg nå. Hvis du har mulighet for det på jobben bør du sterkt vurdere 100% sykemelding en ukes tid til du får hentet deg inn igjen. Er det et veldig dårlig tidspunkt kan du prøve å gå på jobb noen dager til før du drar til legen og eventuelt ber om sykemelding. Be om faste samtaler til den verste kriseperioden har lagt seg. Det er viktig at du tar vare på deg selv nå og gjør det som kjennes riktig ut for deg, ikke det som forventes av andre. Har du en forståelsesfull sjef kan du be om et kort møte der du forteller at du går gjennom en tung periode nå uten at du trenger å utdype noe mer, eventuelt supplere med at du derfor vil fungere dårligere på jobb en liten periode. Ellers støtter jeg froskens svar. Har du en venninne du kan snakke med i dag? Hjelper det å gå seg en tur? Klarer du å mobilisere krefter til å gå på jobb til den verste omstillingsprosessen er over? Kanskje går det lettere da. Kanskje vente med å ta et oppgjør med mannen din til du har det bedre? Går det ikke å gå på jobb så går det ikke, da sykemelder du deg 100% en periode.

Anonymous poster hash: 4627f...9a4

[frosken]

Jeg skriver denne anonym.

Jeg mister grepet fullstendig. Orker ikke mer av noe. Jobben tårnet seg opp, etter en kjempeskuffelse med organiseringen der, så jeg bare dro. Orker ikke tanken på å gå dit i morgen. Svært krevende jobb. Det er krise både for jobb og meg om jeg ikke drar i morgen.

Legger dette på psykiatri, men har sterke fysiske symptomer som ekstrem kvalme, svette og magesmerter. Får også vondt i brystet og nesten pustevansket. Så uttalte at jeg ikke orker å forholde meg til et menneske.

Livet har vært kaos lenge, men nå mestrer jeg ingen arenaer, verken jobb eller hjemme. Prosessen med å gå fra partneren gjennom mange år, synes uunngåelig men også umulig.

Jeg ønsker bare å forsvinne bort fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

Hvordan går det med deg i dag?

[AnonymBruker]

Takk for fine råd.

Jeg kom meg på jobb, gjorde en god jobb og er glad for det. Ble utrolig sliten.

Jeg har bedt om en prat med overordnede i morgen og usikker på hva jeg skal si. Jeg er egentlig svært skuffet over arbeidssituasjonen, som jeg mener kunne vært mindre belastende, noe jeg også ble forespeilet før ferien. Jeg er redd for å ta på meg "oppgavene" for jeg vet det blir for mye m nåværende form. Tar jeg ikke "pakken" må jeg da sykmeldes gradert. Da synker selvfølelsen enda mer.

Anonymous poster hash: 67301...005

[AnonymBruker]

Bare en jobbmail nå resulterer i katastrofetanker. Jeg mestrer ikke det som kreves:(

Anonymous poster hash: 67301...005

[AnonymBruker]

Bare en jobbmail nå resulterer i katastrofetanker. Jeg mestrer ikke det som kreves:(

Anonymous poster hash: 67301...005

Prøv å kun lese jobbmail mens du er på jobb. Ta deg fri når du er hjemme. Når du er så sliten som du er nå er det viktig å skille tydelig mellom jobb og fritid. Problemene på jobb legger du fra deg der og fokuserer på løsninger der når du kommer dit. Hva med å gå turer eller trene på fritiden for å tenke på andre ting?

Anonymous poster hash: 4627f...9a4

[frosken]

Takk for fine råd.

Jeg kom meg på jobb, gjorde en god jobb og er glad for det. Ble utrolig sliten.

Jeg har bedt om en prat med overordnede i morgen og usikker på hva jeg skal si. Jeg er egentlig svært skuffet over arbeidssituasjonen, som jeg mener kunne vært mindre belastende, noe jeg også ble forespeilet før ferien. Jeg er redd for å ta på meg "oppgavene" for jeg vet det blir for mye m nåværende form. Tar jeg ikke "pakken" må jeg da sykmeldes gradert. Da synker selvfølelsen enda mer.

Anonymous poster hash: 67301...005

 

Du bør være forsiktig med langvarig gradert sykemelding. Du risikerer å "bruke opp" sykepengerettighetene dine på noe som høres ut å burde løses gjennom tilrettelegging på jobben?

[AnonymBruker]

Du bør være forsiktig med langvarig gradert sykemelding. Du risikerer å "bruke opp" sykepengerettighetene dine på noe som høres ut å burde løses gjennom tilrettelegging på jobben?

Nettopp det jeg halvveis har gjort. Og nå er det verre enn noen gang.

Anonymous poster hash: 67301...005

[AnonymBruker]

Sånn. Ingen jobb på meg. Hørte irritasjonen da jeg meldte fra. Jeg tror vedkommende er den jeg kommuniserer dårligst med i hele verden, så jeg skjønner at h*n tror jeg vil ha ekstra fri! sole meg og slappe av.

Jeg var så langt nede at jeg ringte Lovisenberg for å høre om mulighet for plass på et intensivkurs, men de som starter til uka er fulle.

Det er egentlig helt uutholdelig nå. Jeg føler meg så ustabil at jeg kunne sagt opp hele jobben.

Anonymous poster hash: 67301...005

[påskelilje]

Sånn. Ingen jobb på meg. Hørte irritasjonen da jeg meldte fra. Jeg tror vedkommende er den jeg kommuniserer dårligst med i hele verden, så jeg skjønner at h*n tror jeg vil ha ekstra fri! sole meg og slappe av.

Jeg var så langt nede at jeg ringte Lovisenberg for å høre om mulighet for plass på et intensivkurs, men de som starter til uka er fulle.

Det er egentlig helt uutholdelig nå. Jeg føler meg så ustabil at jeg kunne sagt opp hele jobben.

Anonymous poster hash: 67301...005

Høres ut som om du trenger en pause for å rydde i tanker og liv. Du er sykemeldt nå da? Hva slags intensivkurs ville du på? Ikke si opp jobben, ikke ta noen store avgjørelser akkurat nå.

[frosken]

Sånn. Ingen jobb på meg. Hørte irritasjonen da jeg meldte fra. Jeg tror vedkommende er den jeg kommuniserer dårligst med i hele verden, så jeg skjønner at h*n tror jeg vil ha ekstra fri! sole meg og slappe av.

Jeg var så langt nede at jeg ringte Lovisenberg for å høre om mulighet for plass på et intensivkurs, men de som starter til uka er fulle.

Det er egentlig helt uutholdelig nå. Jeg føler meg så ustabil at jeg kunne sagt opp hele jobben.

Anonymous poster hash: 67301...005

Kanskje på tide at du tar tak i din livssituasjon på en litt mer grunnleggende måte.

[Nicklusheletida]

Sånn. Ingen jobb på meg. Hørte irritasjonen da jeg meldte fra. Jeg tror vedkommende er den jeg kommuniserer dårligst med i hele verden, så jeg skjønner at h*n tror jeg vil ha ekstra fri! sole meg og slappe av.

Jeg var så langt nede at jeg ringte Lovisenberg for å høre om mulighet for plass på et intensivkurs, men de som starter til uka er fulle.

Det er egentlig helt uutholdelig nå. Jeg føler meg så ustabil at jeg kunne sagt opp hele jobben.

Anonymous poster hash: 67301...005

Har lest innleggende dine i noen år nå. Virker som du tar en del lite gjennomtenkte valg på impuls, men har vansker med å ta de viktige og riktige valgene.

 

Hva slags intensivkurs vil du gå på ? Virker som du alltid leter etter en hokus pokus løsning utenfor deg selv. Det er kun du selv som kan løse dine problemer.

[AnonymBruker]

Høres ut som om du trenger en pause for å rydde i tanker og liv. Du er sykemeldt nå da? Hva slags intensivkurs ville du på? Ikke si opp jobben, ikke ta noen store avgjørelser akkurat nå.

Ja, det føles sånn. Jeg har ikke snakket med lege. Jeg vet jeg ikke kan si opp. Har bare lyst til å rømme fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005