Nå går det ikke lenger

[AnonymBruker]

Kanskje på tide at du tar tak i din livssituasjon på en litt mer grunnleggende måte.

Jeg prøver jo på det hele tiden. Jeg vet ikke hva som skal til?

Anonymous poster hash: 67301...005

[Kayia]

Har lest innleggende dine i noen år nå. Virker som du tar en del lite gjennomtenkte valg på impuls, men har vansker med å ta de viktige og riktige valgene.

 

Hva slags intensivkurs vil du gå på ? Virker som du alltid leter etter en hokus pokus løsning utenfor deg selv. Det er kun du selv som kan løse dine problemer.

Støttes.

[AnonymBruker]

Har lest innleggende dine i noen år nå. Virker som du tar en del lite gjennomtenkte valg på impuls, men har vansker med å ta de viktige og riktige valgene.

 

Hva slags intensivkurs vil du gå på ? Virker som du alltid leter etter en hokus pokus løsning utenfor deg selv. Det er kun du selv som kan løse dine problemer.

Ja, skriver anonymt pga jobbrelasjonen.

Hva som helst - feks intensiv depresjonsmestring, bekymring eller stress. Hokus pokus? Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har blitt rådet av en privatlege om å jobbe mindre, ta ett friår, hva som helst for å stresse ned.

Anonymous poster hash: 67301...005

[Kayia]

Ja, skriver anonymt pga jobbrelasjonen.

Hva som helst - feks intensiv depresjonsmestring, bekymring eller stress. Hokus pokus? Hva skal jeg gjøre da?

Jeg har blitt rådet av en privatlege om å jobbe mindre, ta ett friår, hva som helst for å stresse ned.

Problemet ditt er vel ikke på jobb men hjemme? Problemet ditt hjemme har imidlertid fått betydning for jobb, og når man hverken mestrer hjemme eller på jobb blir det generelt tungt å være menneske. Sykemelding fra jobb vil derfor ikke hjelpe i forhold til det egentlige problemet, og dette vet du nok selv innerst inne - du har jo fått tusen advarsler på dol om dette gjennom flere år nå.

 

Jeg tror ikke du finner energi og får det bedre før du slutter å være struts  og tar tak i din håpløse hjemme-situasjon.

Endret 3. september 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Problemet ditt er vel ikke på jobb men hjemme? Problemet ditt hjemme har imidlertid fått betydning for jobb, og når man hverken mestrer hjemme eller på jobb blir det generelt tungt å være menneske. Sykemelding fra jobb vil derfor ikke hjelpe i forhold til det egentlige problemet, og dette vet du nok selv innerst inne - du har jo fått tusen advarsler på dol om dette gjennom flere år nå.

 

Jeg tror ikke du finner energi og får det bedre før du slutter å være struts  og tar tak i din håpløse hjemme-situasjon.

Skal jeg gå på jobb når jeg ikke greier å være der? Snakke med kolleger, utføre krevende oppgaver. I går kjente jeg det begynte å renne på bryst og rygg. Not nice. Kanskje jeg er i tidlig overgangsalder også. Jeg er kronisk kvalm, sover kun med kjemikalier, som er et begrenset gode, får uren hud, det kjennes som om jeg har en verkende vannmelon i mage/rygg. Nakken er stiv, hodet verker, og jeg holder på å begynne å gråte hver gang noen spør hvordan det går. Jeg klarer ikke lenger å lese, organisere eller noe som kreves i min jobb. Hjelper ikke at alle klær er små. Jeg forstår faktisk de som kutter seg opp for å flytte smerte.

Jeg ønsker å bo her m han. Jeg ønsker fred og ro og mulighet for et normalitet. Det er jo nettopp når han vil ut at jeg "klikker."

Anonymous poster hash: 67301...005

[tjohei1]

Jeg skriver denne anonym.

Jeg mister grepet fullstendig. Orker ikke mer av noe. Jobben tårnet seg opp, etter en kjempeskuffelse med organiseringen der, så jeg bare dro. Orker ikke tanken på å gå dit i morgen. Svært krevende jobb. Det er krise både for jobb og meg om jeg ikke drar i morgen.

Legger dette på psykiatri, men har sterke fysiske symptomer som ekstrem kvalme, svette og magesmerter. Får også vondt i brystet og nesten pustevansket. Så uttalte at jeg ikke orker å forholde meg til et menneske.

Livet har vært kaos lenge, men nå mestrer jeg ingen arenaer, verken jobb eller hjemme. Prosessen med å gå fra partneren gjennom mange år, synes uunngåelig men også umulig.

Jeg ønsker bare å forsvinne bort fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

Det er verken bra for deg eller jobben å gå sykemeldt. Snakk med arbeidsgiver om han kan gi deg tilrettelegging slik at du kan gjøre et stykke jobb uten å bli verre som f.eks. hjemmearbeid eller jobb uten kontakt med kollegaer.

[frosken]

Jeg prøver jo på det hele tiden. Jeg vet ikke hva som skal til?

Anonymous poster hash: 67301...005

Kanskje du skal be om henvisning til psykolog

[påskelilje]

Skal jeg gå på jobb når jeg ikke greier å være der? Snakke med kolleger, utføre krevende oppgaver. I går kjente jeg det begynte å renne på bryst og rygg. Not nice. Kanskje jeg er i tidlig overgangsalder også. Jeg er kronisk kvalm, sover kun med kjemikalier, som er et begrenset gode, får uren hud, det kjennes som om jeg har en verkende vannmelon i mage/rygg. Nakken er stiv, hodet verker, og jeg holder på å begynne å gråte hver gang noen spør hvordan det går. Jeg klarer ikke lenger å lese, organisere eller noe som kreves i min jobb. Hjelper ikke at alle klær er små. Jeg forstår faktisk de som kutter seg opp for å flytte smerte.

Jeg ønsker å bo her m han. Jeg ønsker fred og ro og mulighet for et normalitet. Det er jo nettopp når han vil ut at jeg "klikker."

Anonymous poster hash: 67301...005

Kjære deg, har lyst til å gi deg en klem!

 

Oppriktig talt så tror jeg ikke du kommer ut av denne hengemyra før du har brutt fullstendig med samboeren din. Dere har hanglet lenge nå. Men dette må du jo erkjenne sjøl, det hjelper ingenting at vi her sier det. Vi kan ikke ta valget for deg. Så mye som dere har strevd med å få forholde til å fungere, uten at dere har klart det - så synes jeg du skal gi livet ditt en sjanse til å starte på nytt.

 

Hadde du hatt mulighet til å reise bort alene en dag eller to for å prøve å tenke klart? Få litt avstand til hjemmet, få pustet rolig, og så bestemt deg. Det samme bør han gjøre. Dere drøyer og drøyer og årene går - han har lyst til å bli far, du har lyst på en stabil tilværelse - men dette henger ikke sammen.

[påskelilje]

Ja, det føles sånn. Jeg har ikke snakket med lege. Jeg vet jeg ikke kan si opp. Har bare lyst til å rømme fra alt og alle.

Anonymous poster hash: 67301...005

Få time med fastlegen i morgen.

[Kayia]

Skal jeg gå på jobb når jeg ikke greier å være der? Snakke med kolleger, utføre krevende oppgaver. I går kjente jeg det begynte å renne på bryst og rygg. Not nice. Kanskje jeg er i tidlig overgangsalder også. Jeg er kronisk kvalm, sover kun med kjemikalier, som er et begrenset gode, får uren hud, det kjennes som om jeg har en verkende vannmelon i mage/rygg. Nakken er stiv, hodet verker, og jeg holder på å begynne å gråte hver gang noen spør hvordan det går. Jeg klarer ikke lenger å lese, organisere eller noe som kreves i min jobb. Hjelper ikke at alle klær er små. Jeg forstår faktisk de som kutter seg opp for å flytte smerte.

Jeg ønsker å bo her m han. Jeg ønsker fred og ro og mulighet for et normalitet. Det er jo nettopp når han vil ut at jeg "klikker."

Nei det er ikke det jeg sier, men jeg sier at du ikke løser problemet ved å finne ut hvordan du skal håndtere jobb. Problemene på jobb er nemlig følgeproblem av problemene hjemme. Jeg syns det er rart at du ikke skjønner at du må ta tak i situasjonen hjemme for å få det generelt bedre, også på jobb. Du virker å være dypt deprimert nå, og det er ikke rart med tanke på hvordan de siste fire- fem årene har vært. Jeg anbefaler deg å be fastlegen henvise deg til psykolog, og muligens også vurdere medisinering for å få hodet over vann. Når du ikke lenger gråter bør du ta tak i sitausjonen hjemme, der jeg syns det virker som dere står overfor en uløselig tvist.

Endret 3. september 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Det er verken bra for deg eller jobben å gå sykemeldt. Snakk med arbeidsgiver om han kan gi deg tilrettelegging slik at du kan gjøre et stykke jobb uten å bli verre som f.eks. hjemmearbeid eller jobb uten kontakt med kollegaer.

Jeg må være en del til stede i min jobb, og jeg har spurt om jeg kan gå noen ønsker oppfylt uten st det gikk i boks.

Nå tror jeg detter verst for jobben at jeg ikke er der og heller ikke orker tanken i morgen.

Anonymous poster hash: 67301...005

[AnonymBruker]

Kanskje du skal be om henvisning til psykolog

Har gjort det.

Anonymous poster hash: 67301...005

[AnonymBruker]

Kjære deg, har lyst til å gi deg en klem!

 

Oppriktig talt så tror jeg ikke du kommer ut av denne hengemyra før du har brutt fullstendig med samboeren din. Dere har hanglet lenge nå. Men dette må du jo erkjenne sjøl, det hjelper ingenting at vi her sier det. Vi kan ikke ta valget for deg. Så mye som dere har strevd med å få forholde til å fungere, uten at dere har klart det - så synes jeg du skal gi livet ditt en sjanse til å starte på nytt.

 

Hadde du hatt mulighet til å reise bort alene en dag eller to for å prøve å tenke klart? Få litt avstand til hjemmet, få pustet rolig, og så bestemt deg. Det samme bør han gjøre. Dere drøyer og drøyer og årene går - han har lyst til å bli far, du har lyst på en stabil tilværelse - men dette henger ikke sammen.

Tusen takk:) Ja, forholdet suger alt av krefter. Nå måtte han bare gå ut og kjøre etter jobb pga stemningen. Jeg kjørte i går kved. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan skjerpe oss og ha det bra. Ta tak i livene våre og leve. Men synes han alltid har noe å klage på og er misfornøyd. Ikke vil han noe jeg foreslår heller.

Høres fint ut å reise bort. Men tror jeg vil leve i frykt for å møte noen knyttet til jobben. Egentlig ville jeg reist bort med han. Han sier han flytter til helgen.

Anonymous poster hash: 67301...005

[AnonymBruker]

Nei det er ikke det jeg sier, men jeg sier at du ikke løser problemet ved å finne ut hvordan du skal håndtere jobb. Problemene på jobb er nemlig følgeproblem av problemene hjemme. Jeg syns det er rart at du ikke skjønner at du må ta tak i situasjonen hjemme for å få det generelt bedre, også på jobb. Du virker å være dypt deprimert nå, og det er ikke rart med tanke på hvordan de siste fire- fem årene har vært. Jeg anbefaler deg å be fastlegen henvise deg til psykolog, og muligens også vurdere medisinering for å få hodet over vann. Når du ikke lenger gråter bør du ta tak i sitausjonen hjemme, der jeg syns det virker som dere står overfor en uløselig tvist.

Ja, jeg ligger rett ut og tror livet aldri blir helt bra. Jeg har ikke styrt noe her i alle fall det siste året. Men det er selvfølgelig også et valg.

Anonymous poster hash: 67301...005

[Gjest]

Jeg husker historien din.

Sender deg støttende tanker og en klem...

[AnonymBruker]

Jeg husker historien din.

Sender deg støttende tanker og en klem...

Takk

Anonymous poster hash: 67301...005

[Kayia]

Ja, jeg ligger rett ut og tror livet aldri blir helt bra. Jeg har ikke styrt noe her i alle fall det siste året. Men det er selvfølgelig også et valg.

Ja det har du rett i. Det å snu ryggen til og la tiden gå er også et valg, og du merker og ser selv at valget du har tatt fram til nå bare fører deg lenger ned.

 

Hvor mye lengre ønsker dere å kjøre dere ned før dere innser at det å ønske så ulike ting for nær framtid ikke er forenelig, og at dere derfor ikke kan fortsette på dette viset? Skal dere begge måtte bli 100% sykemeldt før dette skjer? Må begge vært tungt deprimert? Må dere fysisk sloss? 

 

Jeg skjønner og vet at du syns det er vanskelig å ta tak i dette, og jeg vet at du er redd for hva som skal skje etter et brudd. Men - jeg ser også at det å fortsette i dette forholdet gjør deg mer og mer ulykkelig og at livskvaliteten for dere begge er lav nå. Det er så frustrerende å være vitne til at en ressurssterk person opptrer så til de grader unnvikende og gjennom det gjør de beste årene av livet stusselig for både seg selv og samboeren. Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg lenger, annet enn å minne deg om at du selv også vet dette, og håpe på at du i et langt nok øyeblikk skjønner at du selv sitter på nøkkelen i kraft av aktiv handling. Livet er virkelig for kort til å droppe ut av jobb og kjøre rundt i bil for å unngå å være hjemme, vennen.

 

*Klem*

Endret 3. september 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Ja det har du rett i. Det å snu ryggen til og la tiden gå er også et valg, og du merker og ser selv at valget du har tatt fram til nå bare fører deg lenger ned.

 

Hvor mye lengre ønsker dere å kjøre dere ned før dere innser at det å ønske så ulike ting for nær framtid ikke er forenelig, og at dere derfor ikke kan fortsette på dette viset? Skal dere begge måtte bli 100% sykemeldt før dette skjer? Må begge vært tungt deprimert? Må dere fysisk sloss? 

 

Jeg skjønner og vet at du syns det er vanskelig å ta tak i dette, og jeg vet at du er redd for hva som skal skje etter et brudd. Men - jeg ser også at det å fortsette i dette forholdet gjør deg mer og mer ulykkelig og at livskvaliteten for dere begge er lav nå. Det er så frustrerende å være vitne til at en ressurssterk person opptrer så til de grader unnvikende og gjennom det gjør de beste årene av livet stusselig for både seg selv og samboeren. Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg lenger, annet enn å minne deg om at du selv også vet dette, og håpe på at du i et langt nok øyeblikk skjønner at du selv sitter på nøkkelen i kraft av aktiv handling. Livet er virkelig for kort til å droppe ut av jobb og kjøre rundt i bil for å unngå å være hjemme, vennen.

 

*Klem*

1000 takk Hyggelig å bli kalt ressurssterk når jeg føler meg som alt annet. Særlig fordi jeg har brukt opp kvota mi av dårlige dager og av å rope "ulv."

Anonymous poster hash: 67301...005

[Kayia]

1000 takk Hyggelig å bli kalt ressurssterk når jeg føler meg som alt annet. Særlig fordi jeg har brukt opp kvota mi av dårlige dager og av å rope "ulv."

Om du ikke gjør noe med situasjonen hjemme er det desverre mange, mange flere dårlige dager igjen på kvoten din frøken...  Men helt seriøst: Du kan ikke kjøre deg mer i grøfta nå. Mobiliser dine ressurser og ta tak! Vi er mange som VET at du ikke vil angre!

Endret 3. september 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Om du ikke gjør noe med situasjonen hjemme er det desverre mange, mange flere dårlige dager igjen på kvoten din frøken...  Men helt seriøst: Du kan ikke kjøre deg mer i grøfta nå. Mobiliser dine ressurser og ta tak! Vi er mange som VET at du ikke vil angre!

Ja, det er det nok uansett. Jeg tenker de virkelige dårlige dagene kommer når jeg blir alene... Men mente at fordi det har pågått så lenge, er det liksom ikke noen legitim unnskyldning lenger. Samboer er sur for at jeg ikke drar på jobb, og overordnet svarte surt, og jeg får bare lyst til å forsvinne i skam og håpløshet.

Anonymous poster hash: 67301...005