Snakke i en forsamling

[AnonymBruker]

Jeg har angst for å stå å snakke i en forsamling. Derfor hater jeg å gå på foreldremøter på skolen. Spesielt det 1 foreldremøte da alle må presentere seg foran alle andre foreldrene i klassen.

Gruer meg ekstra nå pga er det ungdomsskolen og da er det større klasser og jeg gruer meg i ukesvis. Noen råd om hvordan jeg kan bli kvitt angsten?

Anonymous poster hash: 059f1...355

[Lillemus]

Må dere si noe mer utover "Hei, jeg heter Trine og er mamman til Markus"? da? Jeg tror ikke jeg har sagt mer enn det på foreldremøtene - altså på presentasjonsrundene.

[AnonymBruker]

Det er dessverre nok til at jeg gruer meg det. :-(

Anonymous poster hash: 059f1...355

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, har det på samme måten.....

For ikke å snakke om når klassekontakt skal velges...

 

 

Anonymous poster hash: 3acfc...755

[frosken]

Jeg har angst for å stå å snakke i en forsamling. Derfor hater jeg å gå på foreldremøter på skolen. Spesielt det 1 foreldremøte da alle må presentere seg foran alle andre foreldrene i klassen.

Gruer meg ekstra nå pga er det ungdomsskolen og da er det større klasser og jeg gruer meg i ukesvis. Noen råd om hvordan jeg kan bli kvitt angsten?

Anonymous poster hash: 059f1...355

Det hjelper å øve, men det forutsetter jo at du deltar i sammenhenger hvor det er relevant å ta ordet.

[Magda]

Prøv å kriseminimere. Hva er det verste som kan skje? Hvor mange milliarder mennesker ville byttet problemer med deg? Det er krig, sult, nød og jævelskap i store deler av verden, vi har faktisk ikke lov å klage for at vi må si navnet vårt høyt.

 

Jeg har hatt panikkangst for å stå foran andre hele ungdomstiden og unngått det som best jeg kan. Nå får jeg litt hjertebank for å presentere meg selv, men gidder ikke ta det så høytidelig lenger. Må være litt streng mot seg selv. Herregud, jeg klarer da å hilse på en og en, i fellesskap slipper jeg unna med å presentere meg én gang for alle :-)

 

Dessuten er alt glemt etterpå, så å si alle mennesker er mest opptatt av seg selv. Du og jeg inkludert; vi er nemlig fryktelig opptatt av hvordan vi tar oss ut, og hvordan andre oppfatter oss. Noe som i grunn er temmelig innbildsk.

[gråstein]

Hadde nok blitt hjemme.

[Bella Dotte]

Jeg er i prinsippet enig med Magda, men ville sagt det på en litt mindre streng måte, og kanskje det kan være lurt eller nødvendig å sjekke om du har sosial angst. Noe av behandlingen går faktisk ut på å reflektere over tingene som Magda sier, men på en litt mindre streng måte 

[*Edvarda*]

Jeg har også angst for dette ( og det føles så latterlig).

Har blitt bedre nå.

Jeg gjør følgende:

1) prøver å ikke tenke på hvordan det skal bli, ser ikke for meg situasjonen for det er umulig å vite akkurat hvordan det blir

2) når det skjer konsentrerer jeg meg om det som skjer utenfor meg selv, fokuserer ikke på mine egne følelser

3) spiller ikke av film i hodet i etterkant om hvordan jeg fremstod, umulig å vite hva de andre tenkte om meg.

De gangene jeg greier dette går det veldig bra. Håper det kan hjelpe deg!

[AnonymBruker]

Takk. :-)

Problemet er vel at jeg tenker over hvordan det kan bli i lang tid i forveien. Skal prøve å tenke positivt. ;-)

Anonymous poster hash: 059f1...355

[AnonymBruker]

Noen råd om hvordan jeg kan bli kvitt angsten?

Anonymous poster hash: 059f1...355

 

Hvorfor er du redd? Hva tror du er veste mulige som kan skje deg? At noen finner fram et balltre for å kakke deg i huet? Nix. Neppe at de ler av deg heller. Gi blaffen i forsamlingens reaksjoner. Er der noen som er spydige, så er det deres problem, ikke ditt. Er du godt forberedt, trenger du ikke være redd.

 

Jeg hadde det en gang som deg. Men etter å ha tatt ordet foran store grupper mennesker flere ganger, gjør det meg ikke noe å ta ordet. Jeg liker det ikke, men det plager meg ikke heller. Jeg har lært å gi blaffen. Og lært å forberede meg grundig.

 

Anonymous poster hash: 7f2b5...b3e

[Magda]

Jeg er i prinsippet enig med Magda, men ville sagt det på en litt mindre streng måte, og kanskje det kan være lurt eller nødvendig å sjekke om du har sosial angst. Noe av behandlingen går faktisk ut på å reflektere over tingene som Magda sier, men på en litt mindre streng måte 

Jeg har lidd av dette selv. Deretter har jeg hatt en kronisk sykdom i mange år som jeg endelig er blitt frisk av, og dermed ser jeg ting i perspektiv. Det hjelper. Iblant må man være litt streng med seg selv.  :-)