skulle ønske jeg ikke hadde ett v valg

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke hjelp,det har ikke hjulpet meg så langt(har vært psyk i11-12år) men jeg har innsett at det ikke løser seg ut.selv.

Jeg får hjelp av psykiatrien i kommunen, det er noen jeg føler meg trygg på, og kjenner godt. Men likevel vil jeg helst ikke de skal komme,men de har så langt klart å overtale meg til2 dager med tilsyn og medisin utlevering i uka. Men jeg snakker egentlig ikke med de om problemene mine. De spør om ting, og jeg oppfatter ikke de som masete som jeg ofte gjør når folk spør om hvordan jeg har d. Og jeg vet jeg kan si hva jeg vil,og prate om alt jeg vil. Men jeg fører ikke det er noe poeng. Livet blir ikke mindre strevsomt om jeg deler noe av det som er vanskelig. Og dessuten er jeg redd de skal mislike meg hvis jeg fortelle noe av mine tanker som ikke er helt normale.

Har vært innlagt utallige ganger, både frivillig og på tvang,ikke kommet meg noe. Andre vil kanskje si jeg er bedre enn før pga mindre hyppig innleggelser.men jeg føler meg ikke bedre, ting endrer seg,men for meg er det ikke for det bedre.heller omvendt.ja,er kanskje mer moden, men det kommet vel naturlig av d alderen ! Men er det normalt og ha et lite "ønske" å bli syk nok til å ikke ha et valg selv? Har vært inn

lagt på tvang før,på det lengste 6 måneder sammenhengende. Likte. det ikke. Men det vart på en måte befriende å slippe ta et valg selv. Var mye forbanna for at jeg ikke fikk dra, men når hiet ble "fri" så var det skremmende. Slik er det fortsatt. Og det følelse som om det dukker opp nye ting hele tiden. Vil velge selv, men klarer aldri ta et konstruktivt valg.

Anonymous poster hash: 81a6e...796

[AnonymBruker]

Kan det være at du har en følelse av håpløshet, at samme hva du gjør så blir livet ditt ikke bra? At du har et ønske om at noen andre skal ta over og få deg frisk?

Men hva vil psykriatrien gjøre vis de tar over ansvaret for deg, hva vil forskjellen fra sånn som du har det i dag bli?

Et opphold i avdeling? Kan du heller be om å få det vis du trenger det?

Medisiner på tvang? Vis du tror du trenger andre medisiner så kan du vel ta det opp med legen din?

Vis du ønsker at tvang for at du vil ha mer oppmerksomhet ,det at noen ser deg, så er det vel bedre å finne andre måter.Noen relasjon som kan vare over tid.

Anonymous poster hash: 07a90...c65

[AnonymBruker]

Håpløshet er ganske riktig tror jeg. Hver gang jeg prøver å gi livet en sjanse, enten det er behandling eller sosialt så går det til h.......... hver gang. Jeg har absolutt ingen tro på at det kommer til å bli noe annerledes senere. Jeg føler jeg går å venter på at familien gir meg opp, og innser at jeg forsvant for mange år siden. 

 

Når jeg har kontrollen selv så ser jeg mye av tiden etter muligheter og det perfekte øyeblikket til å gjøre det. Jeg tenker på hva jeg må gjøre før det skjer, sparer slik at pårørende ikke må betale for at jeg forsvinner.  Hvis noen andre har kontroll over meg, så forsvinner noen av mulighetene, de er jo der, men ikke like lett tilgjengelig. og blir det for ille så er det noen som bestemmer hva som skal skje, forferdelig frustrerende i øyeblikket, men også greit at andre tar over for meg på en måte. 

 

Oppmerksomhet er virkelig ikke noe jeg ønsker. Er mer at jeg ønsker en pause, en pause fra og klare å overleve dag etter dag..  hvertfall en liten stund, de innser vell etter hvert at det ikke er håp for meg, og jeg kan da slippe taket. dette gir sikkert ingen mening, jeg vet vell egentlig ikke hva jeg tenker selv heller. er mye rot i hue mitt..

Anonymous poster hash: 81a6e...796

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å ha holde på håpet om at livet skal bli bedre når en har vært syk i mange år.

Og når en er syk så kan det føre med seg en rekke andre hendelser, som å bli uten for arbeidslivet som igjen gir dårligere økonomi, og at en faller ut av samfunnet.

At sykdom kan gjøre at en ikke lenger orker så mye kontakt med venner og dermed blir mer isolert.

At familien ikke forstår sykdommen en har , eller bare ikke kan, eller ønsker å hjelpe.

Alt det blir en form for dominoeffekt, vis du forstår.

Det er vanskelig å måtte motivere seg selv til å fortsette når alt kjennes håpløst ut, skjønner det.

Jeg selv har gjort avtale med behandler om at jeg skal legges inn for avlastning, vis livet blir for slitsomt, kan du få til noe sånn?

Anonymous poster hash: 07a90...c65