Skam & unnvikelse

[Gjest]

Tror jeg skammer meg- viker folks blikk og orker ikke innlede noen samtale på foreldremøte. Min optimisme fra i går er nå på kollisjonskurs med engstelse over om jeg kan og klarer. Hvordan klare en arbeidsdag når dette møte var en pine..? Jeg skammer meg over meg selv. Synes det er kjipt at jeg er så utrygg - kan misforstås i lange baner er jeg redd. Tror jeg må melde arb plass i morgen å si jeg Pga av helsemessige årsaker dessverre trekker meg fra engasjement. Fins nok av freidige mennesker out there, tror ikke mitt vikariat vil medføre annet en ytterligere ydmykelse og nederlag. Og kan ikke beskytte meg om jeg først tar den, da må jeg stå i det og balansere på den knivseggen dette innebærer. Lurer dessuten på hvor jeg skal hente energi fra- jobben krever at jeg er aktiv både fysisk og mentalt hele dagen- Bør jeg eksponere meg for dette? Vet jeg kan , men alt kjennes så inderlig skummelt og fjernt . Har vent meg av med mennesker:(

[frosken]

I jobben som assistent så har du en definert rolle, og i tillegg forholder du deg til barn store deler av dagen. Begge disse forholdene gjør at jeg tror det vil være mindre angstprovoserende å være på jobb noen dager hver uke, enn det er å være tilstede på ustrukturerte sosiale sammenkomster (dvs. mingling og pausesnakk på foreldremøte).

[Gjest]

Taper penger på assistent jobb.. ( ikke noe jeg spekulerer mye på, men et sørgelig faktum).

Må forholde meg til kollegaer dagen igjennom og foreldre v henting/ bringing. Også var det pauserom.. Huff.

Med barna kan jeg glemme meg litt dog:) men redd min nervøsitet skal bli overført på dem( ikke skjedd før- så det tror jeg går).

Redd min kroppslige slitenhet og, blir så fort trøtt. Tok en bytur for å handle i dag.. Fikk hjemlengsel rimelig raskt. har ikke lyst til å ut i den harde virkelighet, kan bli såret. I min journal står det jeg vil ta selvmord om nav tvinger meg til å bli assistent ..,! Og nå oppsøkte jeg dette selv, er jeg ikke rar? Vil og vil ikke.

[frosken]

Jeg tolker det at du er villig til å jobbe en periode som assistent, som et stort skritt i riktig retning. Jeg tenker at du gjennom det viser en mer moden side (og svelger flere kameler) enn du har gjort i perioder her på dol :-)

 

Du skal jo uansett ikke jobbe mer enn ca annen hver dag? Hvis du kommer deg på jobb, så kan du med god samvittighet hvile de formiddagene du ikke jobber.

[Gjest]

Men kanskje dette er å sykeliggjøre seg selv veldig mye? Samt åpne opp for at andre kan drive rovdrift på deg og din psyke( vi får se om hun er noe tess..)

vet ikke om du er i stand til å sette deg inn i hvordan jeg lider ved å kaste på båten all utdannelse som jeg har opparbeidet meg gjennom år. Den ultimate ydmykelse å da ta på seg dette oppdraget. De vet min kompetanse og jeg kjenner meg da som et " null". Vet ikke om jeg klarer å tenke på dette i tillegg til min angst for å ikke være go nok. Med andre stillinger er visse kvalifikasjoner en selvfølge, nå må jeg bevise alt

At du betegner det å ikke ville jobbe i stillinger hvor min utdanning og fagkompetanse ignoreres som umodenhet opprører og oppskaker meg veldig . Hva er det for slags pine jeg driver meg selv inn i - yrkesstolthet en min og de verdier jeg står for.

Jeg har litt lyst til å prøve meg og gjøre dette til et lite prosjekt for meg selv for å teste kapasitet. Men jeg sliter slik med andres potensielle tanker rundt dette. En av kollegaene er mor til min datters klassevenninne. To tidligere kollegaer.

Kjenner en sorg og skuffelse over meg selv som nesten ikke er til å bære. Er så flau og ille berørt. Hva om jeg ikke holder? Da blir de sinte på meg. Og jeg vil skape trøbbel ( Pga fravær).Har det kanskje bedre hjemme.. Teller sånn på knappene - synes det er fælt.

Er et slit å stelle seg og- brukte hele dagen i går til å finne ut hva jeg skulle ha på meg på møte. Rot rot - føler meg så sjuskete .

[Gjest]

Jeg tolker det at du er villig til å jobbe en periode som assistent, som et stort skritt i riktig retning. Jeg tenker at du gjennom det viser en mer moden side (og svelger flere kameler) enn du har gjort i perioder her på dol :-)

Du skal jo uansett ikke jobbe mer enn ca annen hver dag? Hvis du kommer deg på jobb, så kan du med god samvittighet hvile de formiddagene du ikke jobber.

bør jeg ha dårlig samvittighet om jeg sier derfra meg? Vet jeg får det!

[frosken]

bør jeg ha dårlig samvittighet om jeg sier derfra meg? Vet jeg får det!

Jeg tror du kan ha grunn til å ha dårlig samvittighet i forhold til deg selv. Jeg synes du har mest å tape på å ikke gjøre et forsøk. Tenk på at du pleier å trives med barna, og så kan du heller velge å være en litt innadvendt og sosialt tilbaketrukket kollega.

[frosken]

Men kanskje dette er å sykeliggjøre seg selv veldig mye? Samt åpne opp for at andre kan drive rovdrift på deg og din psyke( vi får se om hun er noe tess..)

vet ikke om du er i stand til å sette deg inn i hvordan jeg lider ved å kaste på båten all utdannelse som jeg har opparbeidet meg gjennom år. Den ultimate ydmykelse å da ta på seg dette oppdraget. De vet min kompetanse og jeg kjenner meg da som et " null". Vet ikke om jeg klarer å tenke på dette i tillegg til min angst for å ikke være go nok. Med andre stillinger er visse kvalifikasjoner en selvfølge, nå må jeg bevise alt

At du betegner det å ikke ville jobbe i stillinger hvor min utdanning og fagkompetanse ignoreres som umodenhet opprører og oppskaker meg veldig . Hva er det for slags pine jeg driver meg selv inn i - yrkesstolthet en min og de verdier jeg står for.

Jeg har litt lyst til å prøve meg og gjøre dette til et lite prosjekt for meg selv for å teste kapasitet. Men jeg sliter slik med andres potensielle tanker rundt dette. En av kollegaene er mor til min datters klassevenninne. To tidligere kollegaer.

Kjenner en sorg og skuffelse over meg selv som nesten ikke er til å bære. Er så flau og ille berørt. Hva om jeg ikke holder? Da blir de sinte på meg. Og jeg vil skape trøbbel ( Pga fravær).Har det kanskje bedre hjemme.. Teller sånn på knappene - synes det er fælt.

Er et slit å stelle seg og- brukte hele dagen i går til å finne ut hva jeg skulle ha på meg på møte. Rot rot - føler meg så sjuskete .

Du har nå vært ute av arbeidslivet i omtrent halvannet år pga dine psykiske vansker. Dette er da sykeliggjøring i mye større grad enn å jobbe som assistent en periode. Jeg tror heller ikke andre er ute etter å drive rovdrift på deg, de ønsker bare å være nok folk på jobb til å få det til å fungere.

 

Ja, jeg mener at det å velge å bli gående hjemme på heltid i stedet for å nærme seg jobb slik du nå har mulighet til, er uttrykk for en form for umodenhet. Det er jo et faktum at du har fungert dårlig psykisk gjennom lang tid, og da vil det være et fornuftig tiltak å prøve seg i en enklere funksjon enn hva din utdannelse er beregnet på. Det er jo ikke dermed snakk at du aldri mer skal bruke all din kompetanse i en jobb, det er snakk om en midlertidig løsning. De du skal jobbe for vet jo også at du har vært langtidssykemeldt, så om du da ikke fungerer optimalt i vikariatet så kan det hende de tenker at dersom du får litt mer tid, så vil ting gå bedre.

 

Folk rundt deg er neppe så opptatt av hvordan du fungerer, som du selv er. Det er en del av din sosiale angst at du forestiller deg at de andre kontinuerlig vurderer deg.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er vanskelig å forstå at en assistentstilling skal være så ydmykende at det nærmest et uutholdelig. Du gjør det ikke akkurat enkelt for deg selv.

[Gjest]

Du har nå vært ute av arbeidslivet i omtrent halvannet år pga dine psykiske vansker. Dette er da sykeliggjøring i mye større grad enn å jobbe som assistent en periode. Jeg tror heller ikke andre er ute etter å drive rovdrift på deg, de ønsker bare å være nok folk på jobb til å få det til å fungere.

Ja, jeg mener at det å velge å bli gående hjemme på heltid i stedet for å nærme seg jobb slik du nå har mulighet til, er uttrykk for en form for umodenhet. Det er jo et faktum at du har fungert dårlig psykisk gjennom lang tid, og da vil det være et fornuftig tiltak å prøve seg i en enklere funksjon enn hva din utdannelse er beregnet på. Det er jo ikke dermed snakk at du aldri mer skal bruke all din kompetanse i en jobb, det er snakk om en midlertidig løsning. De du skal jobbe for vet jo også at du har vært langtidssykemeldt, så om du da ikke fungerer optimalt i vikariatet så kan det hende de tenker at dersom du får litt mer tid, så vil ting gå bedre.

Folk rundt deg er neppe så opptatt av hvordan du fungerer, som du selv er. Det er en del av din sosiale angst at du forestiller deg at de andre kontinuerlig vurderer deg.

Det er ikke bare å legge fra seg slike tanker - tatt bolig i meg. Om jeg sier fra meg i panikk når jeg har begynt, blir det ikke verre da? Tørr ikke tenke på nav da- de vil ta pengene jeg endelig har fått. Ingen kan beskytte meg. Har ingen fastlegr jeg kjenner:(

Får mindre penger av å jobbe 60 prosent assistent enn å gå arbeidsledig med noen få visjoner i behold.. Vet ikke om jeg har ork til å ta opp kampen for å klare å være flink på jobb. Assistent funksjon vel så krevende fysisk og psykisk som det jeg er utdannet til. På den måten at du non stop står i relativt tungt arbeid .. Hjelp, aner ikke hva jeg skal gjøre! Takk for råd, men vet ikke om jeg klarer å følge dem.

Ser for meg mange ydmykende scenarier . Det beste hadde vær om jeg klarte å gi f og bare stå på. Så forferdelig skremmende alt .. Og tenk om det rakner. Da får jegdikkert ikke kjøpt julegaver til barna ( for nav vil ta pengene mine el mølle på en stund , straffe meg- før jeg etter hundre år får innvilget en liten arbeidsavklaring.

Sikker på at ikke beroligende kan hjelpe meg!?? Blir helt kvalm og enda over en uke til oppstart .., mvh namnlaus den håpløse

Endret 24. september 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Jeg synes det er vanskelig å forstå at en assistentstilling skal være så ydmykende at det nærmest et uutholdelig. Du gjør det ikke akkurat enkelt for deg selv.

vet det. River meg i håret.

[frosken]

Det er ikke bare å legge fra seg slike tanker - tatt bolig i meg. Om jeg sier fra meg i panikk når jeg har begynt, blir det ikke verre da? Tørr ikke tenke på nav da- de vil ta pengene jeg endelig har fått. Ingen kan beskytte meg. Har ingen fastlegr jeg kjenner:(

Får mindre penger av å jobbe 60 prosent assistent enn å gå arbeidsledig med noen få visjoner i behold.. Vet ikke om jeg har ork til å ta opp kampen for å klare å være flink på jobb. Assistent funksjon vel så krevende fysisk og psykisk som det jeg er utdannet til. På den måten at du non stop står i relativt tungt arbeid .. Hjelp, aner ikke hva jeg skal gjøre! Takk for råd, men vet ikke om jeg klarer å følge dem.

Ser for meg mange ydmykende scenarier . Det beste hadde vær om jeg klarte å gi f og bare stå på. Så forferdelig skremmende alt .. Og tenk om det rakner. Da får jegdikkert ikke kjøpt julegaver til barna ( for nav vil ta pengene mine el mølle på en stund , straffe meg- før jeg etter hundre år får innvilget en liten arbeidsavklaring.

Sikker på at ikke beroligende kan hjelpe meg!?? Blir helt kvalm og enda over en uke til oppstart .., mvh namnlaus den håpløse

Du krisemaksimerer veldig i tenkningen din rundt dette.

 

Grunnen til at meg mener det er bra for deg å starte som assistent, er at da ha du ikke samtidig ansvar for å ivareta de andre ansatte. Du kan fokusere på å ta deg av barna samt gjøre de oppgaver du blir satt til. Om du ikke orker å skravle mye med foreldrene, så gjør ikke det så mye heller, i begynnelsen vil de uansett primært ønske å kommunisere med de som har vært der lenger enn deg. Jeg er overbevist om at du er sterk nok fysisk til å klare å jobbe som assistent 60 %, men jeg tror ikke du er psykisk sterk nok for tiden til både å ivareta barn og voksnes behov på arbeidsplassen.  Det foreligger helt andre forventninger til hva en leder skal bidra med i løpet av en arbeidsdag, enn hva man venter av en assistent.  Hvis du er litt fornuftig, så sier du til de du jobber med at du jo har vært lenge ute av jobb pga plager med angst, og at du synes det er litt skummelt å starte opp igjen. Angst stigmatiseres lite av folk flest, så du har ikke noe å tape på å gi problemene dine et navn i forhold til de du skal jobbe med.

 

Å være hjemme på heltid for å skjerme selvfølelsen, tror jeg er svært lite vekstfremmende.

[laban]

Men kanskje dette er å sykeliggjøre seg selv veldig mye? Samt åpne opp for at andre kan drive rovdrift på deg og din psyke( vi får se om hun er noe tess..)

Vet ikke om du er i stand til å sette deg inn i hvordan jeg lider ved å kaste på båten all utdannelse som jeg har opparbeidet meg gjennom år. Den ultimate ydmykelse å da ta på seg dette oppdraget.

Det er helt normalt å starte litt gradvis etter å ha vært ute av arbeidslivet, uansett årsaken til avbrekket.  De aller, aller fleste vil synes det er helt naturlig, hvis de i det hele tatt tenker noe særlig rundt det.

 

For meg ville det gitt mye mer nederlagsfølelse å gi opp uten å ha forsøkt, enn å ta den sjansen du har fått.  Det er jo så mye som passer - neste gang får du kanskje tilbud om en "elementær" jobb fra NAV, det vil neppe føles noe mindre ydmykende.

 

Jeg har enkelte oppgaver i jobben min som kunne vært gjort av andre med langt mindre kvalifikasjoner.  I perioder utgjør de en stor del av arbeidet.  Men jeg gjør dem selv, så blir det ordentlig gjort.  Det er også en slags stolthet.

[Gjest]

Du krisemaksimerer veldig i tenkningen din rundt dette.

Grunnen til at meg mener det er bra for deg å starte som assistent, er at da ha du ikke samtidig ansvar for å ivareta de andre ansatte. Du kan fokusere på å ta deg av barna samt gjøre de oppgaver du blir satt til. Om du ikke orker å skravle mye med foreldrene, så gjør ikke det så mye heller, i begynnelsen vil de uansett primært ønske å kommunisere med de som har vært der lenger enn deg. Jeg er overbevist om at du er sterk nok fysisk til å klare å jobbe som assistent 60 %, men jeg tror ikke du er psykisk sterk nok for tiden til både å ivareta barn og voksnes behov på arbeidsplassen. Det foreligger helt andre forventninger til hva en leder skal bidra med i løpet av en arbeidsdag, enn hva man venter av en assistent. Hvis du er litt fornuftig, så sier du til de du jobber med at du jo har vært lenge ute av jobb pga plager med angst, og at du synes det er litt skummelt å starte opp igjen. Angst stigmatiseres lite av folk flest, så du har ikke noe å tape på å gi problemene dine et navn i forhold til de du skal jobbe med.

Å være hjemme på heltid for å skjerme selvfølelsen, tror jeg er svært lite vekstfremmende.

Du har mange gode argumenter jeg deler ift til å bite i det sure eplet. Vet bare at om panikken tar meg blir jeg irrasjonell og klarer ikke tenke langsiktig. Er spent på om jeg kan finne igjen meg selv gjennom å jobbe. Gjør noe med deg å gå hjemme og bebreide seg selv. Vil gjerne , men kjennes så tøft. Ja- bør kanskje si dette med angsten til tidl kollega ( nestleder). Og så bare bite tennene sammen å håpe jeg kan overraske både meg selv og andre. Når jeg er i mitt ess er jeg populær blant barna og har ok aksept/ sympati fra kollegaer. Barna blir ofte veldig knyttet til meg, jeg er visst nær & varm& leken- det ser foreldre og da har jeg tilliten. Klarer ikke alltid synliggjøre min fagkunnskap - men kanskje lettere når ingen forventer det..

Men de første dagene- med håndhilsing .. Og å gjøre seg kjent. Burde ha forberedt meg bedre enn jeg har gjort. Jeg blir så rotete og ustrukturert når nervene tar meg og- bare det å finne noe å kle på seg et problem. Får bruke kaffe som nervemedisin- blir høy av kaffe på tom mage..ved forrige jobb gjor jeg det. Mer el mindre vellykket.

[Gjest]

Det er helt normalt å starte litt gradvis etter å ha vært ute av arbeidslivet, uansett årsaken til avbrekket. De aller, aller fleste vil synes det er helt naturlig, hvis de i det hele tatt tenker noe særlig rundt det.

For meg ville det gitt mye mer nederlagsfølelse å gi opp uten å ha forsøkt, enn å ta den sjansen du har fått. Det er jo så mye som passer - neste gang får du kanskje tilbud om en "elementær" jobb fra NAV, det vil neppe føles noe mindre ydmykende.

Jeg har enkelte oppgaver i jobben min som kunne vært gjort av andre med langt mindre kvalifikasjoner. I perioder utgjør de en stor del av arbeidet. Men jeg gjør dem selv, så blir det ordentlig gjort. Det er også en slags stolthet.

nav er min store skrekk , selv om hun som ringte meg hørtes ut som hun forsto meg litt og sa hun hadde dokument fra lege som bekreftet at jeg sliter. Jepp- vil heldt styre arbeidsutprøvingen selv for å se --Men skrekkslagen, stiller visst overdrevne krav til meg selv, bør vel senke lista litt // eller egentlig ikke .., men tenke hva stillingen jeg skal gå i formelt forventet. Klarer jeg å slappe av er det gull verdt-/ de skulle kanskje spørre meg om utvidede oppgaver etter hvert og forandre stilling etter hvert.

[Høstløv]

nav er min store skrekk , selv om hun som ringte meg hørtes ut som hun forsto meg litt og sa hun hadde dokument fra lege som bekreftet at jeg sliter. Jepp- vil heldt styre arbeidsutprøvingen selv for å se --Men skrekkslagen, stiller visst overdrevne krav til meg selv, bør vel senke lista litt // eller egentlig ikke .., men tenke hva stillingen jeg skal gå i formelt forventet. Klarer jeg å slappe av er det gull verdt-/ de skulle kanskje spørre meg om utvidede oppgaver etter hvert og forandre stilling etter hvert.

 

Du har vel egentlig fått et skreddersydd tilbud fra den arbeidsplassen, ta godt vare på dette tilbudet.

[Gjest]

Du har vel egentlig fått et skreddersydd tilbud fra den arbeidsplassen, ta godt vare på dette tilbudet.

jeg burde gjøre det, tanken på arbeid gjør meg bare nesten kvalm inni mellom - av usikkerhet og redsel ( samt at jeg er flau av meg selv). Forberedt meg litt i dag, men utslitt kl 19. La meg. Blle svimmel i butikken i dag..

Ser mørkt på fremtiden og om natta / kveld er alt så skummelt. Blir helt kraftløs.

Endret 24. september 2014 av En namnlaus

[AnonymBruker]

Jeg ville synes det var et mye større nederlag å motta penger fra NAV enn å jobbe som assistent - selv om jeg var overkvalifisert. Det er vi - samfunnet rundt deg og skattebetalerne - som dermed finansierer at du ikke engang vil prøve deg i en betalt jobb. Det synes jeg faktisk er en veldig dårlig etisk tankegang. 

Anonymous poster hash: ff02b...378

[Gjest]

Jeg ville synes det var et mye større nederlag å motta penger fra NAV enn å jobbe som assistent - selv om jeg var overkvalifisert. Det er vi - samfunnet rundt deg og skattebetalerne - som dermed finansierer at du ikke engang vil prøve deg i en betalt jobb. Det synes jeg faktisk er en veldig dårlig etisk tankegang.

Anonymous poster hash: ff02b...378

Vil ha meg frabedt å være uetisk. Jeg skal dessuten gjøre et forsøk, bare bekymret for hva det vil gjøre med min selvfølelse og hvordan det blir tolket av andre.

[Gjest Gargamel]

Vil ha meg frabedt å være uetisk. Jeg skal dessuten gjøre et forsøk, bare bekymret for hva det vil gjøre med min selvfølelse og hvordan det blir tolket av andre.

Når starter du?