Tankelufting om å jobbe/ikke jobbe - bl.a

[cathlin]

Takk! Så godt å se deg! 

 

Jeg håper du har rett, at det er oppskrytt, for det skremmer vannet av meg, det skal jeg innrømme. Men det er ikke noe særlig sånn som nå og, mellom barken og venden, eller hva det nå er jeg står imellom. 

 

PS - jeg fikk innvilget kuledynen!

Så bra:-) Jeg har store hull i cv'n og har brukt ørten år på utdannlse, men jeg skal ha jobb når jeg er ferdig. Hadde ordinært arbeid i sommer og det var problemfritt. Det er ikke noe automatikk i at man ikke kommer seg inn i arbeidslivet selv om man har vært borte en stund. Du har jo vist stor vilje til å ha jobb i alle år, selv om du sliter med ditt.  

[miakami]

Kanskje jeg burde jobbe, men med hva? Jeg må ha en type jobb som psykisk utviklingshemmede gjør ,fordi hodet mitt ikke fungerer som før. Jeg kan ikke dra tilbake til å være bartender for alt blir rot i hodet mitt når ting skal gå fort. Jeg er helt satt ut enda etter å ha kjøpt en baguette der dama bak disken var rask og effektiv.

[skal]

Så bra:-) Jeg har store hull i cv'n og har brukt ørten år på utdannlse, men jeg skal ha jobb når jeg er ferdig. Hadde ordinært arbeid i sommer og det var problemfritt. Det er ikke noe automatikk i at man ikke kommer seg inn i arbeidslivet selv om man har vært borte en stund. Du har jo vist stor vilje til å ha jobb i alle år, selv om du sliter med ditt.  

 

Takk! Det gjør veldig godt å høre! Det er jo ikke snakk om å si opp heller, men å ha permisjon en periode. *tenke*

[skal]

Kanskje jeg burde jobbe, men med hva? Jeg må ha en type jobb som psykisk utviklingshemmede gjør ,fordi hodet mitt ikke fungerer som før. Jeg kan ikke dra tilbake til å være bartender for alt blir rot i hodet mitt når ting skal gå fort. Jeg er helt satt ut enda etter å ha kjøpt en baguette der dama bak disken var rask og effektiv.

 

Det er sånt som nav skal kunne hjelpe med tror jeg? Om de gjør det er en helt annen sak, det vet jeg ikke. Jeg har i utgangspunktet stor tro på at det er bra å jobbe om det går. At det er godt både for samfunnet og den enkelte. Men for noen, og kanskje i perioder, så har man kanskje nok med å holde hodet over vannet. 

[Nicklusheletida]

Jeg tenker også sånn, eller har iallfall alltid gjort det. Det har nok ikke startet i høst, det har vart hele livet. Det er vel føst nå at jeg nesten får det til. Tidligere har jobben gått foran alt, helse og hus og økonomi har havnet langt bak i køen bare jeg klarte å gå på jobb. 

 

Nå er jeg tilstede, også hjemme, og det betyr noe at jeg har det noenlunde ålreit rundt meg, det betyr noe med mat og rutiner, det som før var fullstendig uviktig. 

 

Jeg tenker at jeg uansett må prøve en stund til, men jeg har ikke "råd" til å ikke tenke tanken lenger, for jeg kan ikke gå tilbake til det livet som var før. 

Jeg vet ikke om jeg har misforstått, men du jobber nå to dager i uka eller er du fullt sykemeldt?  Før de fleste går jobben forran alt og så får husarbeid og trening komme når en har tid og overskudd. Slik er det for alle. Det er helt normalt.

 

Jeg forstår ikke helt det du sier om at jobben går ut over økonomien? Hva mener du ? Jo mer du jobber, jo bedre økonomi for du vel ?

Eller mener du at du ikke har tid til å betale regninger ? Hva gjør du de 3 fridagene dine ? Trenger du mer enn 3 dager i uka til å trene, betale regninger og gjøre husarbeid ?

[Nicklusheletida]

Jeg vet ikke om jeg har misforstått, men du jobber nå to dager i uka eller er du fullt sykemeldt?  Før de fleste går jobben forran alt og så får husarbeid og trening komme når en har tid og overskudd. Slik er det for alle. Det er helt normalt.

 

Jeg forstår ikke helt det du sier om at jobben går ut over økonomien? Hva mener du ? Jo mer du jobber, jo bedre økonomi for du vel ?

Eller mener du at du ikke har tid til å betale regninger ? Hva gjør du de 3 fridagene dine ? Trenger du mer enn 3 dager i uka til å trene, betale regninger og gjøre husarbeid ?

Her ble det mange skrivefeil gitt.

[frosken]

 

Jeg legger dette på psykiatri, selvom en del av spørsmålene kanskje handler like mye om nav.  For tredje gang er jeg inne i en lang sykemeldingsperiode. Delvis. Har aldri vært heltidssykemeldt mer enn noen få uker om gangen. Går over på arbeidsavklaringspenger ganske snart. 

 

Og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre og hva jeg kan gjøre. Jeg har vært syk lenge, og det er nå ti år siden første sykemeldingen, men har vært syk lenger. Dignosen har først og fremst vært ptsd, tildels depresjon, men den har vært veldig knyttet til slitenhet. Nå har dissosiativ lidelse omsider kommet på papiret i tillegg til rl. 

 

Det gjør at jeg endelig skjønner en del av det som ikke har blitt bedre gjennom terapi. Mye er bedre, men mye henger og igjen. Har vært på utredning på modum bad, og skal dit, sannsynligvis i februar, på ti ukers innleggelse. Det var mange ahaopplevelser gjennom utredningen der. 

 

Jeg jobber nå to dager i uken, og det er tungt. Selvom jeg elsker jobben min, er det veldig tungt. 

 

Jeg merker at jeg er kjempeskeptisk til å ikke skulle jobbe i det hele tatt. Både for at jeg vet det er tyngre å komme tilbake da, og at det jo tilfører en slags normalitet i tilværelsen å gå på jobb. Men det sterkeste argumentet nå er at jeg _kan_, jeg klarer det foreløpig, og det sitter veldig dypt at om jeg kan jobbe, så skal jeg. 

 

Men for første gang tenker jeg høyt, ikke bare med hviskestemme lengst inni, at det koster, og går på bekostning av det å bli frisk, eller friskere. Jobben gjør det ikke lettere å få rytme i hverdagen, den gjør det vanskeligere, for den tar mye krefter. 

 

Det er tungt arbeid, det som skjer i terapien nå. Og jeg merker at jeg ikke helt våger, jeg blir redd for å miste kontrollen, i å grine på jobb foran ungene. Samtidig er det å tviholde på den kontrollen noe som er med på å holde meg syk. 

 

Jeg har alltid, nesten uansett hvor dårlig jeg har vært, villet tviholde på å jobbe, for at det iallfall har vært noe godt. Ikke bare av plikt, men for at det tilfører noe verdifullt i livet. Men nå i høst er det ikke sånn. Jeg jobber for at jeg synes jeg bør, og for at jeg vet at det ikke står noen klar til å gjøre jobben min om jeg blir borte, det vil gå utover noen. 

 

Jeg har gode stunder der, men det koster. Det koster masse. Krefter jeg gjerne skulle ha brukt på å klare å sove og spise og trene regelmessig. Og på terapien. 

 

Det kjennes som om jeg må trekke meg bort fra meg selv for å klare jobben nå. Og det er vondt, når jeg endelig har klart å komme nærmere meg selv. Jeg vet ikke om det er begrep som gir mening, men det er sånn det kjennes. 

 

For første gang kan jeg faktisk kjenne at jeg har behov, og til og med be om det jeg trenger! (gudforby…..) Men dette vet jeg ikke om jeg kan be om, så jeg trenger å lufte tankene litt. Jeg vet ikke om det er ok å be om å få ikke jobbe en periode. Jeg vet ikke om jeg vil kunne få det, fra nav, nå når jeg er over på arbeidsavklaring. Og jeg vet ikke sikkert om det er bra for meg heller. Men jeg tror det, det er derfor jeg tar sjansen på å lufte disse tankene, for at jeg tror jeg trenger det. 

 

Tenkte jeg skulle prøve å krympe det ned til veldig konkrete spørsmål, men da tror jeg jeg blir sittende her en uke, så jeg prøver meg, kanskje kommer strukturen etterhvert som tankene er mer luftet. 

 

Jeg hadde nok ikke gitt opp å ha jobbtilknytning. Hvis du sykemelder deg 100 % nå, så innebærer det at du blir helt borte fra jobb nærmere ett år som følge av Modum-innleggelsen. Jeg tror det er bra at du må holde deg i nåtiden og fokusere på det som skjer utenfor deg en del av tiden, og det må du på jobb. Kanskje ville det vært en fordel for deg om jobben var litt annerledes organisert - kanskje bedre å være noe på jobb tre dager i uken men ikke så mange timer hver gang.

[skal]

Jeg hadde nok ikke gitt opp å ha jobbtilknytning. Hvis du sykemelder deg 100 % nå, så innebærer det at du blir helt borte fra jobb nærmere ett år som følge av Modum-innleggelsen. Jeg tror det er bra at du må holde deg i nåtiden og fokusere på det som skjer utenfor deg en del av tiden, og det må du på jobb. Kanskje ville det vært en fordel for deg om jobben var litt annerledes organisert - kanskje bedre å være noe på jobb tre dager i uken men ikke så mange timer hver gang.

 

Jeg ser den frosken, jeg gjør det. det er det som holder meg fra det enn så lenge. Problemet nå er at jobben tvinger meg til å være her og nå akkurat når jeg er der, resten av de dagene er jeg er på jobb forsvinner. Og tildels dagen etter. 

 

Om jeg skal være 100% borte, så kommer jeg til å holde kontakten med jobb. Det er et par prosjekter fremover, det er mulig jeg kan jobbe litt med det. Jeg slipper ikke helt tak i det, det er jo en stor del av livet mitt. 

 

Kanskje jeg må prøve å finne en løsning der jeg ikke jobber helger, eller har fri uken om det er helg, at det vil være nok. Sånn som det er nå får jeg ikke til stabilisering, og det går ikke så mye lenger. 

Endret 25. september 2014 av skal

[skal]

Jeg vet ikke om jeg har misforstått, men du jobber nå to dager i uka eller er du fullt sykemeldt?  Før de fleste går jobben forran alt og så får husarbeid og trening komme når en har tid og overskudd. Slik er det for alle. Det er helt normalt.

 

Jeg forstår ikke helt det du sier om at jobben går ut over økonomien? Hva mener du ? Jo mer du jobber, jo bedre økonomi for du vel ?

Eller mener du at du ikke har tid til å betale regninger ? Hva gjør du de 3 fridagene dine ? Trenger du mer enn 3 dager i uka til å trene, betale regninger og gjøre husarbeid ?

 

Jobber to dager i uken nå. Mye av tiden går med til det som kalles stabilisering. Blant annet å klare å få i meg mat, å bevege meg litt hver dag, ikke stortrening. Å trene hodet til å være tilstede, ikke forsvinne. Siste uken og noen ti min økter under kuledynen for å få ned aktiveringsnivået i kroppen.

 

Tidligere klarte jeg ikke det. Jeg klarte heller ikke å betale regninger. Leiligheten fløt. All energi og tanker handlet om å overleve til i morgen, og å gå på jobb så ingen skulle skjønne at noe var galt. Jeg tror ikke det helt kan sammenlignes med tidsklemmen mange har, men jeg vet ikke, jeg har aldri levd sånn vanlig. 

[frosken]

Jeg ser den frosken, jeg gjør det. det er det som holder meg fra det enn så lenge. Problemet nå er at jobben tvinger meg til å være her og nå akkurat når jeg er der, resten av de dagene er jeg er på jobb forsvinner. Og tildels dagen etter. 

 

Om jeg skal være 100% borte, så kommer jeg til å holde kontakten med jobb. Det er et par prosjekter fremover, det er mulig jeg kan jobbe litt med det. Jeg slipper ikke helt tak i det, det er jo en stor del av livet mitt. 

 

Kanskje jeg må prøve å finne en løsning der jeg ikke jobber helger, eller har fri uken om det er helg, at det vil være nok. Sånn som det er nå får jeg ikke til stabilisering, og det går ikke så me lenger. 

Slik jeg ser det, så kan du godt gå ytterligere ned i stilling hvis det er nødvendig for å få korte nok dager og tilstrekkelig med fri. Jeg er kun skeptisk til 100 % sykemelding i en så lang periode som det her vil bli snakk om.

 

Hyggelig å høre at du har fått plass på Modum forresten; god grunn til å håpe på god effekt av det:-)

[skal]

Slik jeg ser det, så kan du godt gå ytterligere ned i stilling hvis det er nødvendig for å få korte nok dager og tilstrekkelig med fri. Jeg er kun skeptisk til 100 % sykemelding i en så lang periode som det her vil bli snakk om.

 

Hyggelig å høre at du har fått plass på Modum forresten; god grunn til å håpe på god effekt av det:-)

 

Takk! Ja, det var sterkt å møte de der, som virkelig skjønte hva det dreide seg om. Og ja, jeg er egentlig like skeptisk. Skule bare reist i morgen, ikke vente enda lenger, snart et år på venteliste, men det er jo ikke lenge der. Bare et hjertesukk! 

[frosken]

Jobber to dager i uken nå. Mye av tiden går med til det som kalles stabilisering. Blant annet å klare å få i meg mat, å bevege meg litt hver dag, ikke stortrening. Å trene hodet til å være tilstede, ikke forsvinne. Siste uken og noen ti min økter under kuledynen for å få ned aktiveringsnivået i kroppen.

 

Tidligere klarte jeg ikke det. Jeg klarte heller ikke å betale regninger. Leiligheten fløt. All energi og tanker handlet om å overleve til i morgen, og å gå på jobb så ingen skulle skjønne at noe var galt. Jeg tror ikke det helt kan sammenlignes med tidsklemmen mange har, men jeg vet ikke, jeg har aldri levd sånn vanlig. 

Jeg tror heller ikke det kan sammenlignes med tidsklemme.

 

Det er viktig å ha mulighet til å jobbe med stabilisering. Derfor har jeg tro på kortere jobbøkter for deg - og aldri mange dager på jobb i strekk - absolutt maks antall vil jeg tippe er to.

[Nicklusheletida]

Jobber to dager i uken nå. Mye av tiden går med til det som kalles stabilisering. Blant annet å klare å få i meg mat, å bevege meg litt hver dag, ikke stortrening. Å trene hodet til å være tilstede, ikke forsvinne. Siste uken og noen ti min økter under kuledynen for å få ned aktiveringsnivået i kroppen.

 

Tidligere klarte jeg ikke det. Jeg klarte heller ikke å betale regninger. Leiligheten fløt. All energi og tanker handlet om å overleve til i morgen, og å gå på jobb så ingen skulle skjønne at noe var galt. Jeg tror ikke det helt kan sammenlignes med tidsklemmen mange har, men jeg vet ikke, jeg har aldri levd sånn vanlig. 

Ok, da vet jeg ikke hva som er lurt å gjøre. Du får ta det opp med fastlegen. Lykke til :-)

[skal]

Ok, da vet jeg ikke hva som er lurt å gjøre. Du får ta det opp med fastlegen. Lykke til :-)

 

Takk! :-)

[cathlin]

Takk! Det gjør veldig godt å høre! Det er jo ikke snakk om å si opp heller, men å ha permisjon en periode. *tenke*

Ikke bli helt borte, da!

 

Hyggelig å se deg igjen  Håper du har en flink psykolog og at det ikke skjer tullete ting på din vei.

[XbellaX]

Jobber to dager i uken nå. Mye av tiden går med til det som kalles stabilisering. Blant annet å klare å få i meg mat, å bevege meg litt hver dag, ikke stortrening. Å trene hodet til å være tilstede, ikke forsvinne. Siste uken og noen ti min økter under kuledynen for å få ned aktiveringsnivået i kroppen.

 

Tidligere klarte jeg ikke det. Jeg klarte heller ikke å betale regninger. Leiligheten fløt. All energi og tanker handlet om å overleve til i morgen, og å gå på jobb så ingen skulle skjønne at noe var galt. Jeg tror ikke det helt kan sammenlignes med tidsklemmen mange har, men jeg vet ikke, jeg har aldri levd sånn vanlig. 

 

Hei skallet, hvor mange timer per dag jobber du de to dagene du er på jobb? 

[slabbedask]

Hei!

Jeg ble selv så syk av å jobbe, derfor fikk jeg asperger diagnose, så jeg forstår det der.

Men likevel,jeg kunne selv slappet av på uføretrygd, men jeg har prinsipper om å få være en del.

Jeg har det best som de fleste mennesker med daglige rutiner, og de klarer jeg dårlig skape selv, derfor syns jeg studier og jobb er så viktig.

Men hva skal man gjøre når utredningen konkluderer med "hans forsøk på å mestre arbeidslivet har gjort han tildels alvorlig syk"? Er man en snylter da?

[Madelenemie]

Men hva skal man gjøre når utredningen konkluderer med "hans forsøk på å mestre arbeidslivet har gjort han tildels alvorlig syk"? Er man en snylter da?

Hei!

Jeg syns ikke det!

Hva jeg føler meg som er irrelevant, alle som gjør og har gjort sitt beste er ikke snyltere.

Pga at jeg stadig strever i møte med et stressende arbeids og studeliv, har jeg laget autismevennlige screeningskjemaer.

Utformet mer presist og med hjelp underveis.

Jeg gjorde dette fordi de fleste jeg kjenner med autisme vil jobbe, om det bare ikke koster dem hele livet og helse. Noen koster det så mye helse at når de slutter/ blir presset ut av arbeidslivet går de under av sorg:-(

Derfor er mitt håp at det på sikt blir skapt bedrifter for autister med større behov for stillhet og ro

Endret 26. september 2014 av Madelenemie

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns ikke det!

Hva jeg føler meg som er irrelevant, alle som gjør og har gjort sitt beste er ikke snyltere.

Pga at jeg stadig strever i møte med et stressende arbeids og studeliv, har jeg laget autismevennlige screeningskjemaer.

Utformet mer presist og med hjelp underveis.

Jeg gjorde dette fordi de fleste jeg kjenner med autisme vil jobbe, om det bare ikke koster dem hele livet og helse. Noen koster det så mye helse at når de slutter/ blir presset ut av arbeidslivet går de under av sorg:-(

Derfor er mitt håp at det på sikt blir skapt bedrifter for autister med større behov for stillhet og ro

Hei!

Og derfor laget jeg screeningskjemaer nå når jeg er "syk", kollapset forrige tirsdag:-(

Jeg laget skjemaer som ikke fins, fordi for mange av oss med autsme har evner og lyst til å arbeide.

Jeg tenkte behovet bør kartlegges til en viss grad før man går ut med forslag krav og mulige løsninger.

Endret 26. september 2014 av Madelenemie

[skal]

Ikke bli helt borte, da!

 

Hyggelig å se deg igjen  Håper du har en flink psykolog og at det ikke skjer tullete ting på din vei.

 

Skal se om jeg ikke titter innom litt oftere. Hvordan går det med deg? Tullete ting skjer jo stadig vekk, men psykoen er en klippe. Når hun ikke er på trynet da.