Hvordan føle samhørighet?

[AnonymBruker]

Jeg leste noe om at hvis man i barndommen ble overlatt til seg selv og ikke har en normal samhørighet med familien, kunne det gå galt. 

 

Det var min barndom oppsummert i få ord. 

 

Problemet nå er det der med å ikke ha samhørighet. 

 

Hvis jeg f.eks. er på hyttetur med en gjeng med folk, kan det begynne bra. Men så plutselig får jeg den gamle "jeg hører ikke til, de vil egentlig ikke ha meg her"-følelsen, og jeg trekker meg unna. Får ikke til å møte andres blikk, og lukker meg selv mer og mer ut. Føler meg veldig ensom fordi alle de andre har hatt noe jeg ikke har hatt, samhørighet med familien. 

 

Hvordan kan jeg bedre tenke/handle i slike situasjoner? Begynner å gråte når jeg tenker på den følelsen fra barndommen, så det er ikke helt ideelt å gå langt inn i det når det oppstår og er folk rundt. Det passer seg heller ikke å være åpen om problemene. Ingen på slike turer gidder å være psykiatere, og jeg vil gjerne beholde vennene mine. 

Anonymous poster hash: fd560...3f7

[XbellaX]

 

Jeg leste noe om at hvis man i barndommen ble overlatt til seg selv og ikke har en normal samhørighet med familien, kunne det gå galt. 

 

Det var min barndom oppsummert i få ord. 

 

Problemet nå er det der med å ikke ha samhørighet. 

 

Hvis jeg f.eks. er på hyttetur med en gjeng med folk, kan det begynne bra. Men så plutselig får jeg den gamle "jeg hører ikke til, de vil egentlig ikke ha meg her"-følelsen, og jeg trekker meg unna. Får ikke til å møte andres blikk, og lukker meg selv mer og mer ut. Føler meg veldig ensom fordi alle de andre har hatt noe jeg ikke har hatt, samhørighet med familien. 

 

Hvordan kan jeg bedre tenke/handle i slike situasjoner? Begynner å gråte når jeg tenker på den følelsen fra barndommen, så det er ikke helt ideelt å gå langt inn i det når det oppstår og er folk rundt. Det passer seg heller ikke å være åpen om problemene. Ingen på slike turer gidder å være psykiatere, og jeg vil gjerne beholde vennene mine. 

Anonymous poster hash: fd560...3f7

 

 

Hva skjer om du fortsetter å holde/ eller møte blikket deres? Hva skjer om du utfordrer deg på ta mer kontakt når du egentlig bare vil trekke deg tilbake? 

[*Edvarda*]

Kjenner meg igjen i noe av dette. synes det er vanskelig å tenke annerledes. Virker som folk liker å være sammen med meg, men jeg greier ikke å stole på det. Av og til når jeg blir bedt med på ting tror jeg det bare er en spøk for eksempel.

Tar årevis før jeg kaller noen venninne. Skulle ønske jeg greide å være mindre paranoid eller unnvikende eller hva det kalles. Håper noen kommer med gode tips!

[AnonymBruker]

Hva skjer om du fortsetter å holde/ eller møte blikket deres? Hva skjer om du utfordrer deg på ta mer kontakt når du egentlig bare vil trekke deg tilbake? 

 

Jeg blir stiv og rar, og virker anstrengt. Dermed vil de naturligvis foretrekke å snakke med noen andre. Eller så blir jeg kanskje på grensen til masete og klengete, og virker uselvstendig. Det er ikke så lett å være morsom og avslappet på kommando... 

Anonymous poster hash: fd560...3f7