Kjenner det butter

[Gjest spurven]

Håper det gikk/ går bra hos legen i dag.

Lykke til

[Gjest]

Håper det gikk/ går bra hos legen i dag.

Lykke til

takk for det:)

Jeg er helt himmelfallen, legen var så imøtekommende og virket som han gjerne ville hjelpe meg. Var vennlig, men ikke for vennlig- det var godt. Blir uvel av inntrengende mennesker. Sa jeg ikke hadde det for vane å oppsøke helsevesen, men hadde fått bistand fra fastlege / psykolog ( to stk siste år)

"Du trenger masse hjelp "sa han - og han ville gjerne delta i dette. Men ville visst først bli kjent med meg, spurte masse spørsmål, var direkte, men støtet meg eller fordømte meg ikke ..

Jeg la alle kort på bordet , også dps tentativ. Og at jeg hadde blitt arrig på min psykolog ( smelt med dør- ville si det så slipper det å være nytt fra journal )og at terapien mest hadde dreid seg om en diagnose jeg selv synes er krenkende og feil / avsporing. Derved ingen arb avklaring heller.

.Han fikk meg til å gråte.. Ikke tort å gråte hos legen før. Spurte hvorfor jeg ikke så på han.. Jeg sa jeg var så flau av meg selv.. Det var ok.

Han spurte om jeg så på barna. Det kunne jeg bekrefte at jeg gjør og at jeg slapper av med dem, men kollegialt er svært anspent til tider. Er skiftende på selvtillitsfronten. Vet jeg og kan være full av energi og kreativ ( m mindre angst.. Glemmer den litt da- tror ting er i orden ..) han spurte om interesser og hvordan jeg har det hjemme m mann& barn ! Oi! Uvanlig Ikke dårlig tid.

Sa personlighetspatologi var komplekse saker, tegnet og forklarte..sa det trolig var tidlig å konkludere med at jeg var " der" - men symptomene som kom til syne kunne vise tegn til at jeg slet på en del områder. Kunne hende jeg hadde viklet meg inn i et mønster , men sikkert mulig å komme ut av. Spurte hva jeg ville med lege timen. Sa jeh har lyst til å fungere og ikke råtne på rot el stivne i uheldige mønster.

Drev visst m Mindfullness og jeg skulle være obs på å stå oppmerksomt i situasjoner til neste gang .. Satte av en time til samtale da. ! Beklaget at han ikke fikk satt meg opp til uken og må vente nesten 14 dager, men kunne ringe han om jeg ble veldig engstelig og jeg skulle få time på dagen. Snilt !

Sa han synes jeg var tøff som skulle arb avklare meg selv som jeg kalte det, mye bedre enn å bli satt på datakurs av nav- burde visst gi meg selv kred for det..

Sa han drev m hypnose og- ja måtte ikke bli skremt, men så ikke bort i fra at vi kunne prøve.

Han ville ikke gi meg medisin før vi var blitt kjent.. Er spes i allmenn medisin.Hadde visst jobbet på dps et tidligere også. Synes mannen var tillitsvekkende selv om jeg slet m å få sagt det jeg skulle si fikk jeg da sagt det på et vis. Stotret.

Han Sa jeg kunne gi han journal om jeg ville så var det lettere for han å få rask oversikt. Jeg gjør det. Synes ikke jeg har noe å skjule ( har sagt jeg er uenig m dps og at jeg tok litt av i den forbindelse. Du ble vel krenket da, sa han . Ja sa jeg. Da var det sikkert en menneskelig reaksjon.

Føler meg lettet - og skal tenke på at det finnes folk som ikke bare sier skjerp deg når jeg hopper ut blant ulvene ... Kanskje kan det gi meg indre styrke. Ble litt optimistisk .

[frosken]

Dette var det hyggelig å lese. Nå tror jeg du har møtt noen som både kan og vil hjelpe deg:-) Endelig.

[Gjest]

Dette var det hyggelig å lese. Nå tror jeg du har møtt noen som både kan og vil hjelpe deg:-) Endelig.

takk for at du rådet meg til å gå til lege. Denne virker god , tenker visst bredt ( noe jeg merket og ser kvalitativt på). Kanskje var det en Guds gave at min forrige sluttet, han kom meg aldri " nær". Var nesten redd han, men følte innerst inne han ville hjelpe. Ville derfor ikke bytte, det var trygt på et vid.

Denne var så åpen, konkret og iniativrik og gjorde meg trygg på at jeg har lov å ikke være helt på høyden..

[stjernestøv]

Så bra at du endelig får noen gode opplevelser med fagfolk :-)

[frosken]

takk for at du rådet meg til å gå til lege. Denne virker god , tenker visst bredt ( noe jeg merket og ser kvalitativt på). Kanskje var det en Guds gave at min forrige sluttet, han kom meg aldri " nær". Var nesten redd han, men følte innerst inne han ville hjelpe. Ville derfor ikke bytte, det var trygt på et vid.

Denne var så åpen, konkret og iniativrik og gjorde meg trygg på at jeg har lov å ikke være helt på høyden..

 

Av og til er det nesten litt tilfeldig hvor man møter mennesker som er i stand til å hjelpe en. Det virker som om du har møtt en fastlege som er usedvanlig kompetent  - og sannsynligvis også interessert - mht psykisk lidelse. Du også møtt en som virker trygg nok til å spørre om det han lurer på og si hva han tenker. Han har jo til og med klart å si noe rundt dette med personlighetspatologi, som gjør at jeg tror du kan legge noe av din katastrofetenkning rundt dette vekk. Det får meg til å tenke at han er den som kan hjelpe deg ut av den hengemyra du har vært i lenge.

 

Når du har slitt så lenge som du har , så tror jeg du vil vite å verdsette den muligheten du nå har fått:-)

 

Starter du i jobb mandag eller er det denne uken? Jeg synes du skal bestemme deg for å klore deg fast dag for dag. Ikke ta raske avgjørelser mht om du skal slutte eller ikke. Alltid la det gå minst ett døgn - helst flere - før du evt. bestemmer deg for å slutte til du gir beskjed om det. Snakk med noen utenforstående FØR du tar endelig avgjørelse.

[Gjest]

Av og til er det nesten litt tilfeldig hvor man møter mennesker som er i stand til å hjelpe en. Det virker som om du har møtt en fastlege som er usedvanlig kompetent - og sannsynligvis også interessert - mht psykisk lidelse. Du også møtt en som virker trygg nok til å spørre om det han lurer på og si hva han tenker. Han har jo til og med klart å si noe rundt dette med personlighetspatologi, som gjør at jeg tror du kan legge noe av din katastrofetenkning rundt dette vekk. Det får meg til å tenke at han er den som kan hjelpe deg ut av den hengemyra du har vært i lenge.

Når du har slitt så lenge som du har , så tror jeg du vil vite å verdsette den muligheten du nå har fått:-)

Starter du i jobb mandag eller er det denne uken? Jeg synes du skal bestemme deg for å klore deg fast dag for dag. Ikke ta raske avgjørelser mht om du skal slutte eller ikke. Alltid la det gå minst ett døgn - helst flere - før du evt. bestemmer deg for å slutte til du gir beskjed om det. Snakk med noen utenforstående FØR du tar endelig avgjørelse.

Jeg starter mot slutten v denne uken. Lurer på hvordan jeg skal forberede meg mentalt? Lurer på om jeg skal gå til jobb t/ r ca 30 min , men kroppen er litt sliten. Trøtt .

Skal prøve å inspirere meg selv gjennom å tenke på alt som gjør meg engasjert i den meningsfulle jobben jeg har-- håper jeg ikke er blitt enda psykere.. Blikk ikke vært problem før.. I særlig grad.. Men er kanskje ikke spesielt uvanlig å vike blikket til helsearbeidere som scanner deg for flaue " ting" du hater ved deg selv. Ble litt redd noen foreldre sist:(( vek unna de jeg følte ikke likte meg.

Bør jo, som legen sa, på nåværende tidspunkt være en lettelse å slippe personalansvar . Om panikken brer seg skal jeg ha som mål å holde ut til neste legetime. Har øvelse i utholdenhet. Jobbet 4 Mnd med svært aktive katastrofetanker sist. Skal prøve , av alle krefter, å være " flink".

[frosken]

Jeg synes du skal tillate deg å primært være opptatt av å bli kjent med barna i et litt langsomt tempo. Ikke vær opptatt av å fungere spesielt bra i forhold til kollegaer, bare vær tydelig på at du nå er assistent og sørg for å ikke utfordre avdelingsleder. Det er rimelig at avdelingsleder er litt spent på hvordan det blir å ha deg som assistent, om du vil klare å innordne deg eller om du vil prøve å overta ledelsen av avdelingen;-)

[Gjest]

Jeg synes du skal tillate deg å primært være opptatt av å bli kjent med barna i et litt langsomt tempo. Ikke vær opptatt av å fungere spesielt bra i forhold til kollegaer, bare vær tydelig på at du nå er assistent og sørg for å ikke utfordre avdelingsleder. Det er rimelig at avdelingsleder er litt spent på hvordan det blir å ha deg som assistent, om du vil klare å innordne deg eller om du vil prøve å overta ledelsen av avdelingen;-)

ingen fare det siste! Jeg er ansatt som vikar og går glatt inn i den rollen. Skal nyte det - bare ikke stigmatiserinhstanker tar overhånd. Vondt. Vet ikke om jeg orker å kringkaste noe om helsa mi. Sa nok ( mer enn nok visst) på intervju. Holde meg litt lavt i terrenget. Tenke dette er et personlig eksperiment i kampen for tilværelsen.

Vil bidra m forslag og ideer om de spør/ forventer det ( arb fordeling)-men primært kose meg med det jeg liker best- være sammen med barna i lek og læring.

Klarer å forholde meg ok samarbeidsmessig til kollegaer , klarer også kommunikasjon med få uten å plages alt for mye. Fikk angst på et storkjøkken sist- og tenkte veldig mye rundt hva andre potensielt tenkte av negative tanker rundt hvorvidt jeg holdt mål. Redd for min konsentrasjon- siden arb krever jeg må ha oversikt. Glemmer ofte mye i starten når nervene spiser meg.

Nå er kravene senket betraktelig dog-erfaringsmessig fungerer jeg best når ingen forventer noe. Så lov å håpe.

[Gjest spurven]

takk for at du rådet meg til å gå til lege. Denne virker god , tenker visst bredt ( noe jeg merket og ser kvalitativt på). Kanskje var det en Guds gave at min forrige sluttet, han kom meg aldri " nær". Var nesten redd han, men følte innerst inne han ville hjelpe. Ville derfor ikke bytte, det var trygt på et vid.

Denne var så åpen, konkret og iniativrik og gjorde meg trygg på at jeg har lov å ikke være helt på høyden..

Det var godt å høre!

[frosken]

ingen fare det siste! Jeg er ansatt som vikar og går glatt inn i den rollen. Skal nyte det - bare ikke stigmatiserinhstanker tar overhånd. Vondt. Vet ikke om jeg orker å kringkaste noe om helsa mi. Sa nok ( mer enn nok visst) på intervju. Holde meg litt lavt i terrenget. Tenke dette er et personlig eksperiment i kampen for tilværelsen.

Vil bidra m forslag og ideer om de spør/ forventer det ( arb fordeling)-men primært kose meg med det jeg liker best- være sammen med barna i lek og læring.

Klarer å forholde meg ok samarbeidsmessig til kollegaer , klarer også kommunikasjon med få uten å plages alt for mye. Fikk angst på et storkjøkken sist- og tenkte veldig mye rundt hva andre potensielt tenkte av negative tanker rundt hvorvidt jeg holdt mål. Redd for min konsentrasjon- siden arb krever jeg må ha oversikt. Glemmer ofte mye i starten når nervene spiser meg.

Nå er kravene senket betraktelig dog-erfaringsmessig fungerer jeg best når ingen forventer noe. Så lov å håpe.

Det som er bra nå, er at den beste strategien er at du ikke er altfor aktiv, pågående, kreativ osv. De trenger en assistent og assistenter skal først og fremst gjør det de blir bedt om på en ansvarlig måte;-)

 

Som assistent har du lov til å ta frem din lekne side, kose deg med barna osv - og ta en dag av gangen. Hvis noen spør deg om hvorfor du jobber som assistent nå, så synes jeg du skal ha et slags forhåndsprogrammert svar, av typen "Jeg har slitt helsemessig en lang periode, og nå ønsker jeg å forsøke meg i jobb igjen i et litt langsomt tempo". Hvis de så spør mer om hva slags helsemessige vansker du har hatt, så kan du bare svare f.eks. "Jeg synes sykdom er en såpass privat ting at jeg ikke ønsker å snakke om det". Hvis du sier dette på en hyggelig måte til de som måtte spørre, så pleier de fleste å slutte å mase om det. Dersom du derimot svarer fryktelig avvisende (men med samme innhold), så er det enkelte som spinner mye på det etterkant.

 

Det finnes selvfølgelig ikke noe fasitsvar på hva du skal og ikke skal si om dine vansker, men det kan være greit å ha bestemt seg på forhånd hva du vil svare, for _noen_ kommer sikkert til å spørre før eller senere.

[Gjest]

Det som er bra nå, er at den beste strategien er at du ikke er altfor aktiv, pågående, kreativ osv. De trenger en assistent og assistenter skal først og fremst gjør det de blir bedt om på en ansvarlig måte;-)

Som assistent har du lov til å ta frem din lekne side, kose deg med barna osv - og ta en dag av gangen. Hvis noen spør deg om hvorfor du jobber som assistent nå, så synes jeg du skal ha et slags forhåndsprogrammert svar, av typen "Jeg har slitt helsemessig en lang periode, og nå ønsker jeg å forsøke meg i jobb igjen i et litt langsomt tempo". Hvis de så spør mer om hva slags helsemessige vansker du har hatt, så kan du bare svare f.eks. "Jeg synes sykdom er en såpass privat ting at jeg ikke ønsker å snakke om det". Hvis du sier dette på en hyggelig måte til de som måtte spørre, så pleier de fleste å slutte å mase om det. Dersom du derimot svarer fryktelig avvisende (men med samme innhold), så er det enkelte som spinner mye på det etterkant.

Det finnes selvfølgelig ikke noe fasitsvar på hva du skal og ikke skal si om dine vansker, men det kan være greit å ha bestemt seg på forhånd hva du vil svare, for _noen_ kommer sikkert til å spørre før eller senere.

Jeg er svært usikker på egen yteevne- særlig etter psykemeldingen.

Dette kunne jeg ikke si da jeg var der på intervju- har sagt jeg er åpen for mer ansvar og de har sagt de trolig , etter behov, vil spørre meg om dette litt etter hvert. Stillingen blir imidlertid utlyst.

Jeg skal fungere som vikar - hun som blir borte - har fylt lederfunksjon. En bileder skulle fungere som erstatning visst Evt m støtte fra meg.

Skal beskytte meg selv har jeg bestemt. Ikke signalisere at jeg ønsker stillingen - ( da blir jeg så sårbar og vil føle meg så testet, vil føle det uansett). Ønsker nå å kun konsentrere meg om å fungerer i de oppgaver jeg blir gitt. Intet mer , intet mindre.

Det jeg har sagt er at jeg er spent etter såpass lang tid ute av jobb. ( fortalte på intervju jeg hadde gått til psykolog for nerver). Om jeg finner trivsel har jeg mye å gi har jeg sagt ..folk bruker og trives her sa de.. Gidder ikke skilte m min utdanning til de andre- skal jo ikke bruke den:( ( i alle fall ikke på papiret:(((

Vet ikke hvorfor det treffer meg sånn, men jeg har sett drøfting om at det viktigst å ta seg av egne barn. Jeg har svært dårlig samvittighet for mine og har hatt det lenge. Har ikke orket åvære til stede i deres liv, på den måten jeg ideelt sett vil og har gjort tidligere. Er det da riktig av meg å være til stede for andres? Barna mine har jeg prøvd å ikke gå på akkord med, men vet jeg ikke har vært der nok for dem som samtalepartner og leksehjelp i det siste. De har fått mange klemmer og vet at jeg elsker dem. Redd de føler seg avvist av " den late" mammaen på sofaen. Som har vært mer sint en vanlig , særlig i fjor noen ekstremt vonde episoder. Tilgir ikke meg selv for det , men bedt barna om unnskyldning. De reiser bort neste uke og er lei seg for at jeg ikke er med, igjen:(

jeg orker ikke komme etter heller i helgen .. Kjenner meg selv. Vet jeg blir helt i fistel av jobboppstart.Vil sette barna foran meg selv , men ikke enkelt m sosial angst:( har et par av dem i sengen om natta, de er så underernærte på å være nær meg tror jeg og får derfor lov. Vi småsnakker og avrunder dagen slik. Ikke pop hos ektefelle, men- han ser barnas behov, tror jeg. Kunne ønske jeg kunne jobbe bare halv tid . Tror det er mest realistisk mht mine plager, men lovt at jeg kan jobbe helt opp til100. Huff, litt ekkelt å gå tilbake på..

[frosken]

Det er selvfølgelig aller viktigst at dine barn ivaretas på en god nok måte. Men jeg tror at du på sikt blir en bedre mor av å mestre livet ditt totalt sett bedre. Og en del av det, er jeg overbevist om, vil være å også være i jobb. Hvorvidt dere som familie foretrekker at du kun jobber 50 % er vel noe du og din mann må bli enige om etter hvert, men akkurat nå trenger du både å komme i jobb og gå i regelmessig behandling slik at dine barn på sikt vil ha en mor med mer energi og mer stabil tilstedeværelse i deres liv.

[Gjest]

Jeg får se om jeg klarer både jobb og familieliv pr dags dato. Synes jeg har vært et håpløst fam medlem den siste tiden . Prøvd å glede barna innimellom når jeg har hatt overskudd, ellers både mentalt fraværende og lat. Når jeg besøkte arbeidsplass kjente jeg meg litt kraftløs og det var litt tungt å stå i samspill ..som krever st jeg er oppmerksom og aktiv ..trygg og tillitsvekkende Skremmende. Kanskje vil det hjelpe å få tid til å bli litt husvarm. Stort institusjon , aldri jobbet på et sted m så mange folk. Skummelt . Kjente m rar under legetimen , nesten då jeg var ved siden av meg selv når jeg snakket. Stemmen min brast og var hakkete - ubehagelig.