Psykisk og fysisk "hoggestabbe"?

[Nycora]

Vet ikke om jeg takler å være i alt dette lenger. Det er veldig mange familiehemmeligheter i min familie. "Alle" kommer til meg med sine mere, eller mindre, vrangforestillinger om hva som har skjedd. Føler jeg har vært psykolog siden jeg ble født, har måttet holde på veldig mange hemmeligheter som ingen andre måtte få vite. I tillegg er det meg som har måttet ta ansvar utad. Jeg er sliten.

I tillegg veldig dårlig samvittighet. Jeg har betrodd meg til en venn og behandker. Det har vært fem dødsfall i familien på kort tid. Hvordan skal jeg unngå å komme i lojalitetskonflikt ovenfor alt og alle? Får dårlig samvittighet når jeg snakker om ting avdøde har gjort, har jo lovet å ikke si noe. Føler jeg drar et tungt lass av mennesker som jeg må trøste, ordne opp for, korrigere vrangforestillinger og dette er mitt ansvar. Vet bare ikke om jeg greier å takle dette alene lengre. Jeg har nå rømt til et annet sted for noen dager. Hodet er fullt av kaos. Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Begynne med å sette grenser for deg selv. Du skal ikke ha et slikt ansvar, og det blir for mye for deg.

Hvis du begynner å sette grenser vil de etterhvert slutte å lene seg på deg, og begynne å ta ansvar selv.

Forstår at du er sliten av det.

Anonymous poster hash: 035aa...9ba

[tonie]

Enig med AnonymBruker over her. Du er nødt til å sette grenser. Si fra om at du er sliten og må ta hensyn til deg selv, og at du ikke kan mer snakke om disse tingene nå fordi det sliter deg ut. Det høres ut som de tror at du mye er sterkere enn du er siden de bruker deg som psykolog.

[stjernestøv]

Sett grenser ja så blir det slutt på det, "Søppelbøtte" kaller jeg det for det har jeg vært mye i livet. De må jo ha en plass å kaste dritten, men det trenger ikke være hos deg.

[Nycora]

Tusen takk for svar alle sammen. Jeg har tatt vare på min mor hele livet, fysisk, psykisk og sosialt. Det kom mere og mere vrangforestillinger om hvor slem alle sammen var.

I ettertid, hun er nå død, har jeg fått vite at drt var mye verre enn jeg kunne ha forestilt meg. Hun kom så langt at hun ønsket at andre ble syke, at de fikk lide, fordi de hadde vært slemme mot henne. Ting som ble sagt som de fleste ville ta som en spøk og bare overse. Hun kunne gråte i mange dager.

Jeg visste det var ille, men ikke at det gikk så langt. Tenker jeg skulle gjort mere for å få hjelp til psyken hennes. Jeg prøvde jo mange ganger, men da ble hun enten sint, eller hun benektet ovenfor legen at det var noe galt.

Jeg går med en slags frustrasjon/sinne inne i meg, greier ikke å sørge. Så får jeg dårlig samvittighet, for man skal jo gråte ogvære lei seg når mor dør? Jeg har enda felt kun to tårer, går med en ekkel følelse inni meg hele tiden.