Å være så nervøs at du virker " teit"--

[Gjest]

Sliter med min muntlige kommunikasjon når jeg kjenner angsten sterkt i kroppen. Ordene mine blir liksom helt på " bærtur". Litt kavete, hakkete, kan Stokke seg. Dette skjer i blant og gjør meg så utrolig flau og ille berørt . Når jeg er slik sier andre " hæ?". Hadde en slik epidode.. Hun jeg snakket med så da " stygt" på meg følte jeg.Utrolig ekkelt. Slike opplevelser kjenner jeg svekket andres tiltro - trist. Kan og bli så opptatt av hva jeg selv skal svare at jeg glemmer å lytte:((

Vet jeg burde roe meg ned når jeg er nervøs , men akkurat som jeg vil ha ting raskt unna og skravler . Kan glemme navn og ting jeg skulle sagt. Plager meg, men vet ikke om det er noe å få gjort ved. Kanskje er jeg ute sv sosial trening:((

[Health Freak]

Det beste du kan gjøre for å forbedre dette er nok å engasjere deg i timene hos en psykoterapeut.

[AnonymBruker]

Sliter med min muntlige kommunikasjon når jeg kjenner angsten sterkt i kroppen. Ordene mine blir liksom helt på " bærtur". Litt kavete, hakkete, kan Stokke seg. Dette skjer i blant og gjør meg så utrolig flau og ille berørt . Når jeg er slik sier andre " hæ?". Hadde en slik epidode.. Hun jeg snakket med så da " stygt" på meg følte jeg.Utrolig ekkelt. Slike opplevelser kjenner jeg svekket andres tiltro - trist. Kan og bli så opptatt av hva jeg selv skal svare at jeg glemmer å lytte:((

Vet jeg burde roe meg ned når jeg er nervøs , men akkurat som jeg vil ha ting raskt unna og skravler . Kan glemme navn og ting jeg skulle sagt. Plager meg, men vet ikke om det er noe å få gjort ved. Kanskje er jeg ute sv sosial trening:((

 

Be om time hos en dyktig psykiatriker.

Anonymous poster hash: 9df5d...6e1

[frosken]

Sliter med min muntlige kommunikasjon når jeg kjenner angsten sterkt i kroppen. Ordene mine blir liksom helt på " bærtur". Litt kavete, hakkete, kan Stokke seg. Dette skjer i blant og gjør meg så utrolig flau og ille berørt . Når jeg er slik sier andre " hæ?". Hadde en slik epidode.. Hun jeg snakket med så da " stygt" på meg følte jeg.Utrolig ekkelt. Slike opplevelser kjenner jeg svekket andres tiltro - trist. Kan og bli så opptatt av hva jeg selv skal svare at jeg glemmer å lytte:((

Vet jeg burde roe meg ned når jeg er nervøs , men akkurat som jeg vil ha ting raskt unna og skravler . Kan glemme navn og ting jeg skulle sagt. Plager meg, men vet ikke om det er noe å få gjort ved. Kanskje er jeg ute sv sosial trening:((

Dette kan du jobbe med i terapi. God mulighet for bedring:-)

[Gjest]

Dette kan du jobbe med i terapi. God mulighet for bedring:-)

ja får håpe på det.

Sitter veldig sterkt forankret i mine sosial forventninger: erfaringer. Kjenner jeg meg trygg er jeg totalt annerledes. Dette er vel ikke å være splittet . ?

Ser ikke unyansert på folk , er veldig klar over hvordan jeg selv bidrar inn i samspill . Tror ikke det er humørmessige svingninger , men har bedre mot/ selvtillit enkelte dager. Kan ikke det kalles dagsform?

Med jobb er jeg jo ute i den tøffe virkelighet og har rikelig anledning til å utfordre tanker. En omgangsvenn av meg ( helsesøster ) sliter m nerver og sier hun har vurdert sobril. Kan ikke det være noe for meg også? Tror jeg skal spørre fastlege om dette, men er klar over at mine egne tanker ( som kommer som innskytelser)ofte kan være min verste fiende. Føler forresten at jeg er dum som ber om hjelp, bør jo være ressurssterk nok til å fixe " ting" selv. Min forrige fastlege sa, ikke gjør det- da går du bare i ring.. Hm- er redd for å være sytete og gjøre meg mer hjelpetrengende og syk en jeg egentlig er. Blir litt forvirret over meg selv. Kjenner m så skjør i dag , nesten litt skjelven. Lyst til å gråte, men det er ikke bare fordi jeg er lei meg . Litt rar visst.. Tankespinnet er i alle fall på plass.. Bør gjøre noe praktisk nå- skal omgås noen jeg er svært glad i i kveld. Redd for å bli såret av dem. Da blir jeg krank. De sårer meg dessverre ofte. Men jeg er jo krenkbar. Skal tro om det går an å jobbe med hudløshet også. Så at fastlegen kjente psykologen på dps .. Han har vært m i team som ga meg tilbakemeldinger . Det ble jeg litt skeptisk av. Tenk hvis jeg blir svartmalt. Sorry sytet mitt.

Endret 4. oktober 2014 av En namnlaus

[frosken]

Jeg synes ikke sobril er noen god løsning på problemer som har vært så langvarige som dine. Du trenger psykologisk hjelp som gjør at du ikke stadig vekk blir såpass engstelig; du har en type problemer som er egnet til å jobbe med i psykoterapi.

 

Er enig i din forrige fastlege om det å gå i ring. Nå har du en mulighet til å få hjelp til endringer. Ikke la din dårlige terapierfaring blir noe som stopper deg fra å få nødvendig hjelp.

 

Jeg ville vært overrasket over om du hadde sagt at helgen hadde blitt helt uproblematisk for deg ;-) Du har slitt massivt i halvannet år, alle de vanskelige følelsene forsvinner ikke momentant selv om du er i ferd med å snu en negativ spiral.

 

Jeg skjønte ikke helt det du skrev i siste avsnittet. Er det din nye fastlegen som kjente den forrige psykologen på dps? Du har skrevet ganske mange ganger at du er redd for å bli svartmalt på dps eller av dps. Jeg tror ikke du trenger å være så redd for det. Husker jeg en gang diskuterte med en lege det å klage på behandling, om ikke det fort ville føre til at man ble møtt med skepsis i neste runde. Han sa at det selvfølgelig kunne skje, men at hans erfaring var at de fleste mer var opptatt av at pasienten skulle få god hjelp i neste runde, og at de forsøkte å være ekstra årvåkne mht hvordan hjelpe pasienten på best mulig måte for å unngå en ny negativ erfaring. Det er ikke noe fryktelig rart med det å ikke ha gått så bra overens med en psykolog, det er ikke akkurat noe som vekker voldsom oppsikt i behandlingssystemet. Synes du skal prøve å ha tiltro til at folk ønsker å hjelpe deg, og prøve å legge vekk opphenget ditt i at du må ha kontroll over hvordan de klassifiserer de vanskene du har.

[Gjest]

Jeg synes ikke sobril er noen god løsning på problemer som har vært så langvarige som dine. Du trenger psykologisk hjelp som gjør at du ikke stadig vekk blir såpass engstelig; du har en type problemer som er egnet til å jobbe med i psykoterapi.

Er enig i din forrige fastlege om det å gå i ring. Nå har du en mulighet til å få hjelp til endringer. Ikke la din dårlige terapierfaring blir noe som stopper deg fra å få nødvendig hjelp.

Jeg ville vært overrasket over om du hadde sagt at helgen hadde blitt helt uproblematisk for deg ;-) Du har slitt massivt i halvannet år, alle de vanskelige følelsene forsvinner ikke momentant selv om du er i ferd med å snu en negativ spiral.

Jeg skjønte ikke helt det du skrev i siste avsnittet. Er det din nye fastlegen som kjente den forrige psykologen på dps? Du har skrevet ganske mange ganger at du er redd for å bli svartmalt på dps eller av dps. Jeg tror ikke du trenger å være så redd for det. Husker jeg en gang diskuterte med en lege det å klage på behandling, om ikke det fort ville føre til at man ble møtt med skepsis i neste runde. Han sa at det selvfølgelig kunne skje, men at hans erfaring var at de fleste mer var opptatt av at pasienten skulle få god hjelp i neste runde, og at de forsøkte å være ekstra årvåkne mht hvordan hjelpe pasienten på best mulig måte for å unngå en ny negativ erfaring. Det er ikke noe fryktelig rart med det å ikke ha gått så bra overens med en psykolog, det er ikke akkurat noe som vekker voldsom oppsikt i behandlingssystemet. Synes du skal prøve å ha tiltro til at folk ønsker å hjelpe deg, og prøve å legge vekk opphenget ditt i at du må ha kontroll over hvordan de klassifiserer de vanskene du har.

Takk for langt svar verdens snilleste Frosk. Du gir meg visst litt trygghet oppi emosjonelt kaos .

Skal tenke på det du sier. Lurer bare på om jeg er i stand til å gripe fatt i dette , hater å kjenne m " svak" og "hjelpesløs"- en emosjon som blir så sterk både i dagliglivet og når jeg oppsøker helsepersonell . Dessverre har jeg følelsen ofte ellers og. Tror jeg har ok intelligens , men har lest lite de siste år ( utenom fag). Ikke orket , tv - aviser. Utenfor verden- mest opptatt av meg selv ( æsj) og å overleve hverdagene. Når jeg var liten skippet jeg ting jeg ikke mestret for jeg synes det var så ydmykende å få hjelp ( bl a av min mor til lekser- hun er dog lærer...

Aner jo ingenting om ny leges venner , men så min ny psykolog på hans facebookliste ( rødme rødme, hvorfor har jeg vært der- nysgjerrig , trolig til å spy av. Jeg skvatt, men kan jo si noe om vedk og- siden ny lege virket så fantastisk hjelpsom. Og det beste-han krenket meg ikke selv om vi snakket om vonde ting. Jeg lar meg ikke krenke av alle folk.

Noen ganger møter jeg mennesker jeg følet ser meg og har en viss kjemi m-da blir jeg en annen . I omgangskrets har jeg noen få slike ( tror jeg er redd for avvisning , tørr nesten ikke ta kontakt)og min veileder. Hun har betydd enormt mye for meg.

siden jeg heller ikke var helt fornøyd m psykolog 1 som jeg hadde 15 timer er jeg redd jeg er resistent. Følte hun oppdro tankene mine- ville ja meg på rett kjøl og st hun var Navs forlengede arm- det skulle gå fort å bli frisk og jeg slet med å være eksponert / utstilt slik jeg hadde det. Å kaste inn årene ga meg likevel en ekstrem skuffelse ). Hun skrev ting jeg har tenkt på som aktuelt for mine problemer i epikrise,, men protesterte hardnakket og var svært opprørt da jeg fikk de. Sa noe av hva dom sto på denne til min nye fastlege ( gulpet visst opp mye gørr, håper det ikke blir tolket altfor sykt). Begynte å lese om mistenksomhet og vaktsomhet og så det var linket til paranoid beredskap bl a i boken sosial angst og smerte. Her tegnes det et grusomt bilde av "slike "mennesker synes jeg- synes ikke jeg er slem mot andre! I krig m meg selv mest..står at paranoide ofte er de som kom dårligst ut i søskenflokken. Kjenner meg igjen - selv om jeg gikk for å være den snille og sprudlende og fantasifulle når jeg var liten( forsåvidt også i dag).

Endret 4. oktober 2014 av En namnlaus

[frosken]

Takk for langt svar verdens snilleste Frosk. Du gir meg visst litt trygghet oppi emosjonelt kaos .

Skal tenke på det du sier. Lurer bare på om jeg er i stand til å gripe fatt i dette , hater å kjenne m " svak" og "hjelpesløs"- en emosjon som blir så sterk både i dagliglivet og når jeg oppsøker helsepersonell . Dessverre har jeg følelsen ofte ellers og. Tror jeg har ok intelligens , men har lest lite de siste år ( utenom fag). Ikke orket , tv - aviser. Utenfor verden- mest opptatt av meg selv ( æsj) og å overleve hverdagene. Når jeg var liten skippet jeg ting jeg ikke mestret for jeg synes det var så ydmykende å få hjelp ( bl a av min mor til lekser- hun er dog lærer...

Aner jo ingenting om ny leges venner , men så min ny psykolog på hans facebookliste ( rødme rødme, hvorfor har jeg vært der- nysgjerrig , trolig til å spy av. Jeg skvatt, men kan jo si noe om vedk og- siden ny lege virket så fantastisk hjelpsom. Og det beste-han krenket meg ikke selv om vi snakket om vonde ting. Jeg lar meg ikke krenke av alle folk.

Noen ganger møter jeg mennesker jeg følet ser meg og har en viss kjemi m-da blir jeg en annen . I omgangskrets har jeg noen få slike ( tror jeg er redd for avvisning , tørr nesten ikke ta kontakt)og min veileder. Hun har betydd enormt mye for meg.

siden jeg heller ikke var helt fornøyd m psykolog 1 som jeg hadde 15 timer er jeg redd jeg er resistent. Følte hun oppdro tankene mine- ville ja meg på rett kjøl og st hun var Navs forlengede arm- det skulle gå fort å bli frisk og jeg slet med å være eksponert / utstilt slik jeg hadde det. Å kaste inn årene ga meg likevel en ekstrem skuffelse ). Hun skrev ting jeg har tenkt på som aktuelt for mine problemer i epikrise,, men protesterte hardnakket og var svært opprørt da jeg fikk de. Sa noe av hva dom sto på denne til min nye fastlege ( gulpet visst opp mye gørr, håper det ikke blir tolket altfor sykt). Begynte å lese om mistenksomhet og vaktsomhet og så det var linket til paranoid beredskap bl a i boken sosial angst og smerte. Her tegnes det et grusomt bilde av "slike "mennesker synes jeg- synes ikke jeg er slem mot andre! I krig m meg selv mest..står at paranoide ofte er de som kom dårligst ut i søskenflokken. Kjenner meg igjen - selv om jeg gikk for å være den snille og sprudlende og fantasifulle når jeg var liten( forsåvidt også i dag).

Jeg tror ikke du er behandlingsresistent. Jeg håper du vil få en slik relasjon til din neste behandler, at du kan reflektere over det som har skjedd de siste årene, også i forhold til behandling. Det høres ut som om du i noen akutte kriser har vært mer mistenksom enn du vanligvis er, og dette er viktig å huske på i tilfelle slike perioder kommer igjen. Nå for tiden synes jeg ikke du virker mistenksom, og jeg har stor tro på at du vil kunne få god hjelp i forhold til din angst og det jeg pleier å omtale som relasjonelle vansker. Du virker fryktelig redd i en del sammenhenger, og når du blir så redd, så er det ikke noe rart om du både tolker litt skeivt og ikke helt klarer å fungere.

 

Er det lenge til den første timen med den nye psykologen? Jeg tror du skal snakke ordentlig med din nye fastlege om hvor vanskelig dette med dps har vært for deg i mange måneder.  Det høres imidlertid ut for meg som om dps har tatt ditt behov for behandling på alvor. Det er en fordel for deg med en erfaren psykolog, - og det er en fordel at det er en psykolog og ikke en sosionom eller sykepleier.

[Gjest]

Tar livet av megvtil uken . Mnsk heten har det bedre uten m . Tisset på meg. Går regelrett til helvete!!!!!!!!

[frosken]

Tar livet av megvtil uken . Mnsk heten har det bedre uten m . Tisset på meg. Går regelrett til helvete!!!!!!!!

Nå høres det ut som om du trenger en lang natts søvn. Trist om kvelden har gått dårlig for deg, men til helvete går det ikke.

 

Menneskeheten har det ikke bedre uten deg.

[Gjest]

Jo

[Gjest]

Tror jeg er ødelagt og ingen bryr s

[frosken]

Tror jeg er ødelagt og ingen bryr s

Du er ikke ødelagt. Kanskje har familien din blitt så vant til at du har det vanskelig at de nærmest skjermer seg for å oppdage når du har det ekstra vanskelig? Det er smertefullt å ta innover seg at noen man er glad i har det ordentlig vondt psykisk, og da kan det letteste være å bagatellisere og ignorere.

[Gjest]

Tvillingbror har Forrådt meg

[frosken]

Tvillingbror har Forrådt meg

Det må være vondt for deg å oppleve deg sviktet av ham. Men kanskje handler det nettopp om noe av det jeg skrev om? Dere er så nære at han kanskje får behov for å distansere seg fra din smerte.

[Gjest]

Han ser kun sin kjøreste. Jeg unner han å være happy. Men hun prøver å skulle oss.. Beskylder m for ting.

[Gjest]

Tror kanskje jeg r blitt gal

[Gjest]

Kjenner m på felgen . Rømte. Tenkte på barna mine uten mamma- så jeg returnerte . Er jeg på sammen brudd ETa rand. ,? Tok av meg gifteringen og sa adjø

[frosken]

Kjæresten hans er kanskje sjalu på deg. Tvillinger har jo ofte et såpass tett forhold at kjærester kan slite med å føle seg som den foretrukne.

 

Har du drukket alkohol i kveld? Du er såpass sliten etter en tøff uke at du neppe tåler mye alkohol uten at det rakner litt.

[Gjest]

Jeg har sagt og gjort utilgivelige ting. Kastet et glass og kalte min brors samboer en borderline ( hun har selv sagt at er jeg det er i alle fall hun det. ). Hun ville ikke be om unnskyldning for at hun skjelte meg og min fam for rot i sommer.

Enorme mengder innestengt aggresjon - jeg mistet kontrollen.

Sletter min facebook profil nå. Første steg i selvutsletting.

Har jeg blitt slem? Neida- du Tenket jeh er sånn! Du behøver ikke fordekke dine begreper, jeg skjønner hva du mener.....!!!!!!!!!!

. Skal skaffe meg sovemedisin - aktiv dødshjelp. Takk for meg og takk til deg- barmhjertige samaritan.