Den stille destruktive mestringsmåten

[XbellaX]

Jeg ser også det. Og det er ikke det jeg ønsker. Jeg har mange ganger prøvd å finne andre ord på hvordan jeg har det, men finner ikke noe. For meg har det vært mest naturlig å kalle en spade for en spade. Men når det er det som blir fokusert på og mindre av helheten, så blir det feil.

Men jeg har ingen andre steder å henvende meg når jeg har det slik, så det må jo bli til at det er kamper jeg må ta alene fremover. Jeg får prøve. Kanskje går det bedre enn jeg tror.

 

Jeg er usikker om selvskading bør være et tema i det hele tatt i din situasjon. Kanskje det ville være til hjelp for deg å ha et mer helhetlig fokus. Jeg ville f.eks jobbet langt mer med kommunikasjon om jeg var deg. Din selvskading er et sammensatt problem, det er et symptom, og det har en årsak. Jeg tror jeg ville forhørt meg med behandler om hvordan vedkommende mener du burde angripe dette.

[XbellaX]

Jeg har nok vanskelig for å takle når andre ikke forstår.

Men i dette tilfellet så er det mer enn det. Det er fornuften og ikke bare følelsene som sier meg at enkelte ting bør jeg være forsiktig med å skrive om. Jeg prøver å se det fra et ungt menneskes perspektiv. Det kan være lett å glemme når vi diskuterer ting med nick vi kjenner, at det er en hel verden der ute som kan lese.

Men jeg håper at jeg med min åpenhet også kan ha bidratt til litt forståelse av selvskading. At ikke åpenheten bare har hatt negativ effekt. Det er nok mange bekymrede foreldre til ungdom med selvskadingsprobematikken som ikke skjønner noe. Det er mange som tror at det er selvmordsforsøk.

 

Det virker iblant som du glemmer at man kan utmerket godt forstå et menneske, men på samme tid være uenig. 

[Gjest]

Det virker iblant som du glemmer at man kan utmerket godt forstå et menneske, men på samme tid være uenig.

Denne setningen tar jeg med meg på min vei! Kjempebra beskrivelse på et problem jeg også jobber med!

[Gjest]

Jeg er usikker om selvskading bør være et tema i det hele tatt i din situasjon. Kanskje det ville være til hjelp for deg å ha et mer helhetlig fokus. Jeg ville f.eks jobbet langt mer med kommunikasjon om jeg var deg. Din selvskading er et sammensatt problem, det er et symptom, og det har en årsak. Jeg tror jeg ville forhørt meg med behandler om hvordan vedkommende mener du burde angripe dette.

Kanskje best om jeg prøver å holde det meste for meg selv.

[XbellaX]

Kanskje best om jeg prøver å holde det meste for meg selv.

 

Det er gjerne det svaret som går igjen hos deg.

 

Kommuniserer du med mennesker i din nærhet om det du opplever som vanskelig?

[Gjest]

Det er gjerne det svaret som går igjen hos deg.

 

Kommuniserer du med mennesker i din nærhet om det du opplever som vanskelig?

Jeg kommuniserer om normale vansker, men alt det kompliserte med meg utenom holder jeg vel mer inni et skall.  Så jeg kan vel si at det jeg opplever som vanskelig snakker jeg ikke med andre om.

[XbellaX]

Jeg kommuniserer om normale vansker, men alt det kompliserte med meg utenom holder jeg vel mer inni et skall.  Så jeg kan vel si at det jeg opplever som vanskelig snakker jeg ikke med andre om.

 

Jeg synes det høres ganske ensomt og vondt ut å ha det slik.

[Gjest]

Jeg synes det høres ganske ensomt og vondt ut å ha det slik.

Jeg har det også slik. Jeg snakker ikke med andre enn min behandler og dere her på dol. Så jeg forstår eller svært godt. Det har vel kanskje mye med skam å gjøre?

[Gjest]

Jeg synes det høres ganske ensomt og vondt ut å ha det slik.

Jeg går ut fra at det er det mest vanlige at sammen med andre kommuniserer du mer om vanlige ting, og event. vanlige problemer.  De mer avanserte problemene tar du opp med behandler.  Men nå føler jeg mest for å holde det helt inni skallet.  Jeg forstår egentlig ikke helt hva som er problemet. Jeg er for det meste bra etter at jeg begynte med lithium.  Men likevel er det noe som som skjer med meg som jeg ikke forstår.

[XbellaX]

Jeg har det også slik. Jeg snakker ikke med andre enn min behandler og dere her på dol. Så jeg forstår eller svært godt. Det har vel kanskje mye med skam å gjøre?

 

Jeg mener ikke at man skal brette ut sjelen sin til alle og enhver, men våge sette ord på en psykisk helse som i perioder kan være noe "skrantende" bør det være rom for i et godt forhold.

[XbellaX]

Jeg går ut fra at det er det mest vanlige at sammen med andre kommuniserer du mer om vanlige ting, og event. vanlige problemer.  De mer avanserte problemene tar du opp med behandler.  Men nå føler jeg mest for å holde det helt inni skallet.  Jeg forstår egentlig ikke helt hva som er problemet. Jeg er for det meste bra etter at jeg begynte med lithium.  

Men likevel er det noe som som skjer med meg som jeg ikke forstår.

 

Jeg vet ikke hva du mener med vanlige problemer vs avanserte problemer. Er uro et avansert problem? Er bipolar-diagnosen avansert? Depresjoner? 

 

"Men likevel er det noe som som skjer med meg som jeg ikke forstår." Klarer du å sette noen flere ord på dette? Er det uro du mener?

[Gjest]

Jeg mener ikke at man skal brette ut sjelen sin til alle og enhver, men våge sette ord på en psykisk helse som i perioder kan være noe "skrantende" bør det være rom for i et godt forhold.

Skjønner det. Men det vil for min del aldri bli aktuelt å være åpen om det.

Poenget var egentlig å gi min støtte til eller, at jeg forstår hvordan hun har det.

Dessuten har jeg aldri hatt så mye psykisk smerte i hele mitt liv som jeg har hatt siden jeg begynte å åpne meg for dere og behandler. Aldri i livet om jeg gjør det samme mot andre

[XbellaX]

Skjønner det. Men det vil for min del aldri bli aktuelt å være åpen om det.

Poenget var egentlig å gi min støtte til eller, at jeg forstår hvordan hun har det.

Dessuten har jeg aldri hatt så mye psykisk smerte i hele mitt liv som jeg har hatt siden jeg begynte å åpne meg for dere og behandler. Aldri i livet om jeg gjør det samme mot andre

 

Det kan være fryktelig smertefullt å bli bedre, det er jeg enig i. 

 

Om du ikke har problemer som gjør hverdagen og (f.eks) forhold vanskelig ser jeg heller ikke et stort behov i å være åpen. Man skal ikke være åpen bare for å være åpen, det må ha en mening, en hensikt. Sånn veldig forenklet sagt.

[Gjest]

Jeg vet ikke hva du mener med vanlige problemer vs avanserte problemer. Er uro et avansert problem? Er bipolar-diagnosen avansert? Depresjoner? 

 

"Men likevel er det noe som som skjer med meg som jeg ikke forstår." Klarer du å sette noen flere ord på dette? Er det uro du mener?

Sammen med min beste venninne kan jeg snakke om det meste.  Daglige bekymringer kan vi dele.  Hun kjenner til at jeg har bipolar diagnosen.  Hun har støttet meg under depresjoner. Hun kjenner til at jeg har skadet meg, men vi snakker ikke om det.  Men uroen tror jeg aldri jeg har nevnt.  De tingen jeg ikke forstår snakker jeg ikke om.  Det som føles unaturlig snakker jeg ikke om. Rett og slett de innerste tanker, følelser og reaksjoner holder jeg for meg selv. 

 

Uro er en av tingen jeg ikke forstår. I tillegg, hvis jeg skal ta for meg denne tråden her, så startet den med at jeg ønsket forståelse etter angrepet jeg fikk i den forrige tråden.  Jeg starten den fra for meg et fornuftig grunnlag.  

 

Etter som tråden utvikler seg så kommer det så mye tanker og følelser inn. Og de forstyrrer den fornuftige tankegangen.  Jeg kan plutselig begynne å gråte for en liten ting.  Jeg kommer i forsvar, og det blir vanskelig å holde på den fornuftige tankegangen. Jeg kommer følelsesmessig i ubalanse.  

 

Selvskadingstrangen kommer (Jeg vet jeg ikke skal bruke ordet, men vet heller ikke hvordan jeg ellers skal si det, når jeg skal forklare det.)  Dette er fremdeles overkommelig.

 

 Men jeg prøver bare å få frem litt av de reaksjonene jeg føler er unormale. Selv om dette bare har vært snakk om lettere reaksjoner i denne tråden, så forstår du kanskje hva jeg mener. Jeg har sikkert et veldig komplisert følelsesliv.  Og hvor mye selve sykdommen kan spille inn her vet jeg ikke.  Det jeg vet er at det første halve året med lithium så var jeg helt fri disse unormale reaksjonene.  Og jeg har fremdeles mye mindre av de nå enn før jeg begynte med lithium.

Endret 14. oktober 2014 av eller

[Gjest]

Det kan være fryktelig smertefullt å bli bedre, det er jeg enig i. 

 

Om du ikke har problemer som gjør hverdagen og (f.eks) forhold vanskelig ser jeg heller ikke et stort behov i å være åpen. Man skal ikke være åpen bare for å være åpen, det må ha en mening, en hensikt. Sånn veldig forenklet sagt.

Skjønner det. Men tror at enkelte ting ville blitt bedre for meg om jeg klarte å være mer "følsom". Jeg er fryktelig følelsesmessig distansert i mitt vanlige liv - på kanten til å være "kald". Det er ikke bare fordeler med det heller. Men som sagt: det vil aldri skje.

[XbellaX]

Sammen med min beste venninne kan jeg snakke om det meste.  Daglige bekymringer kan vi dele.  Hun kjenner til at jeg har bipolar diagnosen.  Hun har støttet meg under depresjoner. Hun kjenner til at jeg har skadet meg, men vi snakker ikke om det.  Men uroen tror jeg aldri jeg har nevnt.  De tingen jeg ikke forstår snakker jeg ikke om.  Det som føles unaturlig snakker jeg ikke om. Rett og slett de innerste tanker, følelser og reaksjoner holder jeg for meg selv. 

 

Uro er en av tingen jeg ikke forstår. I tillegg, hvis jeg skal ta for meg denne tråden her, så startet den med at jeg ønsket forståelse etter angrepet jeg fikk i den forrige tråden.  Jeg starten den fra for meg et fornuftig grunnlag.  

 

Etter som tråden utvikler seg så kommer det så mye tanker og følelser inn. Og de forstyrrer den fornuftige tankegangen.  Jeg kan plutselig begynne å gråte for en liten ting.  Jeg kommer i forsvar, og det blir vanskelig å holde på den fornuftige tankegangen. Jeg kommer følelsesmessig i ubalanse.  

 

Selvskadingstrangen kommer (Jeg vet jeg ikke skal bruke ordet, men vet heller ikke hvordan jeg ellers skal si det, når jeg skal forklare det.)  Dette er fremdeles overkommelig.  Men jeg prøver bare å få frem litt av de reaksjonene jeg føler er unormale. Selv om dette bare har vært snakk om lettere reaksjoner i denne tråden, så forstår du kanskje hva jeg mener. Jeg har sikkert et veldig komplisert følelsesliv.  Og hvor mye selve sykdommen kan spille inn her vet jeg ikke.  Det jeg vet er at det første halve året med lithium så var jeg helt fri disse unormale reaksjonene.

 

Takk, fint svar. Jeg skulle ønske du spurte din behandler om hva han/hun mener om dette, hva slags vinkel dere/du burde jobbe med dette. Vedkommende kjenner deg nok langt bedre enn noen av oss gjør. Jeg tenker du ville hatt nytte av å jobbe med måter å håndtere uroen på, kommunikasjon, fremfor å kanskje nifokusere på selvskadingen. 

 

Forøvrig, ordet selvskadingstrang/selvskading synes jeg du skal fortsette å bruke om du har behov for det, det er helt "vanlige" ord. 

[Gjest]

Takk, fint svar. Jeg skulle ønske du spurte din behandler om hva han/hun mener om dette, hva slags vinkel dere/du burde jobbe med dette. Vedkommende kjenner deg nok langt bedre enn noen av oss gjør. Jeg tenker du ville hatt nytte av å jobbe med måter å håndtere uroen på, kommunikasjon, fremfor å kanskje nifokusere på selvskadingen. 

 

Forøvrig, ordet selvskadingstrang/selvskading synes jeg du skal fortsette å bruke om du har behov for det, det er helt "vanlige" ord. 

Det var nok psykologen som kjente meg best.  Men på grunn av at jeg følte jeg mest trengte medisinsk oppfølging valgte jeg å fortsette hos psykiater.  Så jeg tror ikke han ennå kjenner meg så godt som enkelte på dol gjør. Jeg går ikke så ofte, og det har vært mest medisinsk oppfølging.

[frosken]

Det var nok psykologen som kjente meg best. Men på grunn av at jeg følte jeg mest trengte medisinsk oppfølging valgte jeg å fortsette hos psykiater. Så jeg tror ikke han ennå kjenner meg så godt som enkelte på dol gjør. Jeg går ikke så ofte, og det har vært mest medisinsk oppfølging.

Har du drøftet selvskadingen med ham?

[Gjest]

Har du drøftet selvskadingen med ham?

Jeg har nevnt det, men vi vi har ikke drøftet det.  Det var ikke mye jeg snakket med psykologen om det heller.  Jeg har ofte en følelse av at det er et emne en ikke bør gå for dypt inn på.

[Gjest]

Det var nok psykologen som kjente meg best.  Men på grunn av at jeg følte jeg mest trengte medisinsk oppfølging valgte jeg å fortsette hos psykiater.  Så jeg tror ikke han ennå kjenner meg så godt som enkelte på dol gjør. Jeg går ikke så ofte, og det har vært mest medisinsk oppfølging.

Eller kanskje psykiateren har fått med seg mer enn jeg tror. Kom til å tenke på når jeg fikk journalen utlevert ved fastlegebytte. Jeg leste igjennom før jeg leverte den fra meg igjen, og var imponert hvor mye den første fastlegen hadde fått med seg. Et trenet øye kan hvis få mer med seg enn vi aner. Selv om de ikke er synske som NHD skriver, så har jeg fått inntrykk av at enkelte er flinke til å lese mellom linjene.