Gå til innhold

Den stille destruktive mestringsmåten


Gjest Blomster

Anbefalte innlegg

Jeg skrev et innlegg her for å få gode argumenter mot selvskading.  For det trenger jeg når jeg kjemper imot.  Det fikk jeg.  Men jeg fikk også skikkelige anklager som har gått veldig inn på meg.  Spesielt siden jeg vet jeg har gitt alt på det området, og at jeg nå spurte etter råd.  Jeg ønsker respekt for den jeg er, selv om jeg ikke er feilfri.
 
Jeg legger igjen ut et dikt jeg skrev for mange år siden på et annet forum.  Har lagt det ut her før.  Det har endret seg etter det.  Nå vil jeg si at jeg nesten har sluttet, men behovet og kampen er der fremdeles.  Derfor skjer det dessverre noen ganger at jeg gir etter. Og det var for å få mer argumenter for å hindre det jeg starten den forrige tråden. 
 
Men her kommer diktet.  Selv om jeg ikke er noen dikter, så vet jeg at det er her jeg har fått det best frem hvordan det har vært for meg.
 
Jeg håper på at det skal gi litt bedre forståelse. 
 
Den stille destruktive mestringsmåten
 
Hun vet det er galt 
skam 
Ingen ser det 
Det går ikke ut over andre 
 
Kollegaene på jobb aner ingen ting 
Om den rolige stabile voksne dama 
Som inni seg egentlig er den lille jenta 
Som ikke tror på seg selv 
Er redd for å gjøre feil 
Er redd ingen skal like henne 
 
Hva hadde de tenkt hvis de hadde visst 
hvilke skambelagte mestringsmåten hun bruker for å få kontroll. 
 
Men hun passer på at ingen kan se noe 
Hun er blitt ekspert på å finne tynne langermet jakke som fungerer i varmen 
Blir det for varmt passer det så tilfeldig å slenge jakken over venstre arm 
Men hun passer godt på hvordan den ligger 
 
Det er noen som vet 
Psykologen, legen og nav 
Men det snakkes lite om det 
Det er hennes privat 
Hennes måte å ta “kontroll” på 
Er redd for å gi slipp på denne “kontrollen” 
 
Det begynte så forsiktig 
Et lite risp 
Da hun var langt, langt nede. 
Men det utviklet seg 
Til å bli den eneste mestringsmåten hun taklet vanskelighetene på. 
 
Årene går 
Livet endres seg 
Livssituasjonen blir bedre 
Hun selv får bra stabiliserende medisiner som fungerer 
Men hun blir aldri så bra som hun skulle ønske 
Aldri den hun engang var 
 
Hun håpet at nå skulle hun være bra 
Men det slipper ikke helt taket 
Den indre uroen, depresjonene, de kaotiske følelsene 
Forstår ikke alltid hvorfor de kommer 
De kommer på kort varsel og forsvinner på samme måte 
Hun kan ikke planlegge noe som krever for mye av henne 
For hun vet aldri hvordan formen er neste time 
 
Den destruktive mestringsmåten blir sjeldnere, 
Men hun våger ikke slippe helt taket på den 
For hun finner ikke lenger noen annen mestringsmåte
Endret av eller
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

xxløvetannxx

Jeg kjenner meg veldig igjen i det flotte diktet ditt. Akkurat slik kjenner jeg det også.

Det handler om kontroll. Skam. Frykt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Diktet forklarte mye og gjør det hele mer forståelig, syns du fikk endel unødvendig "bank" i den andre tråden din. Du gjør jo ditt beste og kjenner deg og ditt liv best, og vet selv at barna ikke har måttet gjennomgå pga dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott dikt! Du får godt frem følelser og tanker. Jeg håper du har fortsatt å skrive. Det kan være en god måte å takle vonde følelser og tanker på. Jeg synes du gjør en god jobb med å jobbe med dine problemer. Du er ærlig når du formidler her inne og det står det respekt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott dikt! Du får godt frem følelser og tanker. Jeg håper du har fortsatt å skrive. Det kan være en god måte å takle vonde følelser og tanker på. Jeg synes du gjør en god jobb med å jobbe med dine problemer. Du er ærlig når du formidler her inne og det står det respekt av.

Takk Gondor.  Det var bare en periode jeg skrev en del.  Det var den beste måten jeg klarte å få utrykke tanker og følelser, og jeg følte det hjalp meg litt.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke lest den tidligere tråden, men jeg synes det ser ut som du er på rett vei.

 

Det å 100% droppe selvskadingen er enormt tøft. Jeg har selv slitt mye med det, men er der at jeg nokså sjelden gjør det. Jeg snubler, og det er jo ikke bra. Men det er veldig mye bedre enn å være hekta - uten at jeg forsvarer selvskading som en fornuftig mestringsstrategi.

 

Det blir litt som "valiumen i lomma prinippet." Jeg kjenner mange som strever med angst, som føler seg rolige bare av det å ha noe på lomma om det skulle bli for heftig. Man vet at man har noe som kan døyve angsthelvete i bakhånd, og som regel får man ikke bruk for det. Min teori er at det kan fungere slik med selvskading også. Vet man at muligheten er der, vil man kanskje føle seg roligere. Ulempen er at man kan snuble. Å komme vekk fra dette stadiet tror jeg kanskje kan være det tøffeste for mange som vil ut av ss-hengemyra.

 

Noen av mine mistringsstrategier:

Alt som er negativt:

- Skam

- Søl og rot

- Risiko for komplikasjoner (som infeksjon i sår, eller at man kutter over sener f.eks.)

- Antibiotikakurer ved infeksjoner

- Arr som lager problemer - f.eks. på stranda om sommeren, i treningsgarderober, svømmehaller, gå i korte ermer nåer det er varmt.

- Folk som glaner.

- Utgifter til sårbehandling (bandasjer er ikke billig)

- Risiko for uproff behandling av helsepersonell - i absolutt verste fall tvangsinnleggelser.

- Anger

- Alt man gjør for å skjule det.

 

Dette hjelper meg når jeg tenker på å selvskade, se på listen over kjipe ringvirkninger. Det er jo min liste, men jeg kan anbefale andre å sette opp sin egen liste om alt som er negativt med å selvskade. Sette opp en liste over hva man kan gjøre for å holde ut er en god ide.

 

For meg:

- Skrive. Enten det er dikt, en novelle, eller bar om hvordan du har det.

- Tegne eller male

- Spille gitar

- Gå en lang tur i hardt tempo.

- Ringe en krisetelefon (som mental helse eller kirkens SOS, man må ikke være kristen for sistnevnte)

- Spise noe STERKT. Da får du endorfiner! Wasabi eller sånne små chili-pepper. Ikke de store, men de små. Kun sett det i innvandrerbutikker

- Høre på musikk som du føler roer deg ned eller "renser deg."

- Ta noe evt. medisin - så lenge det ikke er noe du stadig gjør, og det er siste utvei.

- Kontakte behandleren min eller kontakten i psyk. hjemmetjeneste om det er på dagtid. Finnes det et psyk akutt-team der du bor, så bruk det.

 

Vet ikke om dette var til særlig hjelp, men det er det for meg i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@FjellOgDaler: selv om jeg skadet meg nokså mye før og holdt på i mange år, så har det aldri vært alvorlig selvskading. Det var bare en gang jeg måtte få hjelp til å tape, men da var jeg uheldig. Da fikk jeg sjokk når jeg forstod hva jeg hadde gjort, og ble fast bestemt på aldri mer. Men det varte bare en stund.

På grunn av at jeg ikke skadet meg alvorlig, så blir arrene også svake etter en stund. Det var aldri noe rot og søl. Såpass kontroll hadde jeg, at jeg fant det jeg trengte for å unngå det. Det var veldig viktig for meg at ingen merket noe.

Det er som du skriver om å ha en valium i lommen. Og selv om det har gått bra lenge nå, så våger jeg ikke helt å slippe taket på den. Det er kanskje galt å ha døren på gløtt, men jeg klarer ikke noe annet nå. Det har heller ikke gått noe bedre de gangene jeg har vært helt bestemt og sagt aldri mer. Det beste for meg foreløpig er å ta kampen opp når den kommer.

Det negative for meg er først og fremst sårene som jeg må skjule. Men også skammen. Og når jeg fikk de anklagene i forrige tråd, så ble skammen veldig forsterket. Og egentlig så førte det bare til at trangen også ble forsterket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@FjellOgDaler:  Jeg har vel brukt dol istedenfor kriseteam.  Men nå vet jeg ikke lenger om det er så lurt når jeg ser reaksjonen fra enkelte. Det er litt vanskelig.

 

Det å høre på musikk som gjør meg godt kan hjelpe i enkelte tilfeller.  Men er det for ille får det ofte motsatt effekt hos meg.  

 

Håper du klarer å bli fri det.   

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@FjellOgDaler:  Jeg har vel brukt dol istedenfor kriseteam.  Men nå vet jeg ikke lenger om det er så lurt når jeg ser reaksjonen fra enkelte. Det er litt vanskelig.

 

Det å høre på musikk som gjør meg godt kan hjelpe i enkelte tilfeller.  Men er det for ille får det ofte motsatt effekt hos meg.  

 

Håper du klarer å bli fri det.

Hvorfor må du bry deg om det?

Lettere sagt enn gjort, men husk all støtten du fikk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor må du bry deg om det?

Lettere sagt enn gjort, men husk all støtten du fikk :)

Jeg fikk en påminnelse om hvordan andre ser på det.

Jeg trenger den støtten jeg har fått på dol når det røyner på, men bør nok finne et annet sted å få den, som ikke er offentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk en påminnelse om hvordan andre ser på det.

Jeg trenger den støtten jeg har fått på dol når det røyner på, men bør nok finne et annet sted å få den, som ikke er offentlig.

Sljønner..

Det er synd. Men det kan være tøft å få motbør (slik mange på dol får), og hvis det gjør det hele verre for en så tror jeg ikke det er lurt å skrive her..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sljønner..

Det er synd. Men det kan være tøft å få motbør (slik mange på dol får), og hvis det gjør det hele verre for en så tror jeg ikke det er lurt å skrive her..

Fordelen med dol er at det stort sett er noen der når du er midt oppi det.  Samtidig som du kan få konstruktiv tilbakemelding.  Jeg vet ikke hvilke andre steder jeg kan få en slik støtte. 

 

Nå var det ikke akkurat motbør som var det vanskeligste for meg i dette tilfellet. Det var tøft nok der og da.  Men å skrive om hvordan jeg har det, når jeg ble påminnet om hvordan andre ser på det.  Det ga meg bare en tankevekker. Selv om de prøver å få en åpenhet om psykiske lidelser, så er nok noen likevel mer tabu enn andre.

Endret av eller
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Fordelen med dol er at det stort sett er noen der når du er midt oppi det.  Samtidig som du kan få konstruktiv tilbakemelding.  Jeg vet ikke hvilke andre steder jeg kan få en slik støtte. 

 

Nå var det ikke akkurat motbør som var det vanskeligste for meg i dette tilfellet. Det var tøft nok der og da.  Men å skrive om hvordan jeg har det, når jeg ble påminnet om hvordan andre ser på det.  Det ga meg bare en tankevekker. Selv om de prøver å få en åpenhet om psykiske lidelser, så er nok noen likevel mer tabu enn andre.

 

Jeg vet ikke om jeg nå bare gjør dette enda mer komplisert for deg, men jeg har tenkt at din selvskading nesten har blitt "opphauset" her på dol. Jeg lurer på om det kan ende med at problemet blir større og ikke mindre enn det er som følge av dette. Jeg er ikke sikker på at problemet er så stort.

 

Jeg synes du skal gå en ny rundt på temaet med din psykiater og bli enig med deg selv og ham om hvor mye energi du skal bruke på temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om jeg nå bare gjør dette enda mer komplisert for deg, men jeg har tenkt at din selvskading nesten har blitt "opphauset" her på dol. Jeg lurer på om det kan ende med at problemet blir større og ikke mindre enn det er som følge av dette. Jeg er ikke sikker på at problemet er så stort.

 

Jeg synes du skal gå en ny rundt på temaet med din psykiater og bli enig med deg selv og ham om hvor mye energi du skal bruke på temaet.

Jeg er litt usikker på hva du mener? Jeg forstår at enkelte tror det er verre enn det er. Og det har jo vært mye verre. Har prøvd å forklare det. Når jeg kjemper med trangen, så tror de automatisk at det må være snakk om handling. Egentlig så er det mye kompliserte følelser involvert. Jeg har sagt at det er alt dette som er det største problemet for meg, og ikke selve selvskadingen. Men så har du det med skam, slik gjør ikke voksne folk. Så jeg vil jo kjempe imot. Og det er nok på det området jeg har brukt mye dol. Det er her jeg er litt usikker på hva du mener. Bør jeg heller ta den kampen alene, så får det gå som det går? Det er jo ikke så stort problem om det ikke går bra. Men det er ingen tvil at jeg har hatt hjelp på dol til å komme over disse kneikene uten selvskading. Men det er kanskje bedre å akseptere at slik er det. Det går som det går.

Ellers blir jeg nok litt for lett engasjerte i tråder som omhandler selvskading.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordelen med dol er at det stort sett er noen der når du er midt oppi det.  Samtidig som du kan få konstruktiv tilbakemelding.  Jeg vet ikke hvilke andre steder jeg kan få en slik støtte. 

 

Nå var det ikke akkurat motbør som var det vanskeligste for meg i dette tilfellet. Det var tøft nok der og da.  Men å skrive om hvordan jeg har det, når jeg ble påminnet om hvordan andre ser på det.  Det ga meg bare en tankevekker. Selv om de prøver å få en åpenhet om psykiske lidelser, så er nok noen likevel mer tabu enn andre.

Det er bra med åpenhet. Men du må tåle og akseptere at noen ikke forstår og/eller har et annet syn på selvskading enn deg (som du ikke liker/motbør) om du skal skrive her inne.. Det virker som det bidrar til at problemet vokser som følge av at du ikke får aksept fra alle? Bare noen tanker..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt usikker på hva du mener? Jeg forstår at enkelte tror det er verre enn det er. Og det har jo vært mye verre. Har prøvd å forklare det. Når jeg kjemper med trangen, så tror de automatisk at det må være snakk om handling. Egentlig så er det mye kompliserte følelser involvert. Jeg har sagt at det er alt dette som er det største problemet for meg, og ikke selve selvskadingen. Men så har du det med skam, slik gjør ikke voksne folk. Så jeg vil jo kjempe imot. Og det er nok på det området jeg har brukt mye dol. Det er her jeg er litt usikker på hva du mener. Bør jeg heller ta den kampen alene, så får det gå som det går? Det er jo ikke så stort problem om det ikke går bra. Men det er ingen tvil at jeg har hatt hjelp på dol til å komme over disse kneikene uten selvskading. Men det er kanskje bedre å akseptere at slik er det. Det går som det går.

Ellers blir jeg nok litt for lett engasjerte i tråder som omhandler selvskading.

Jeg mener ikke at du bør ta opp kampen alene. Jeg synes imidlertid responsene du får som følge av at du nevner ordet selvskading, av og til kommer ut av proporsjoner, og at slike responser igjen drar deg enda lengre ned. Kanskje er det slik at voksne ikke driver med selvskading, men man kan jo også si at voksne ikke burde drikke for mye vin, ikke burde spise for mye, ikke burde krangle, ikke burde gi etter for noe som helst av impulsivitet osv. osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener ikke at du bør ta opp kampen alene. Jeg synes imidlertid responsene du får som følge av at du nevner ordet selvskading, av og til kommer ut av proporsjoner, og at slike responser igjen drar deg enda lengre ned. Kanskje er det slik at voksne ikke driver med selvskading, men man kan jo også si at voksne ikke burde drikke for mye vin, ikke burde spise for mye, ikke burde krangle, ikke burde gi etter for noe som helst av impulsivitet osv. osv.

Jeg ser også det. Og det er ikke det jeg ønsker. Jeg har mange ganger prøvd å finne andre ord på hvordan jeg har det, men finner ikke noe. For meg har det vært mest naturlig å kalle en spade for en spade. Men når det er det som blir fokusert på og mindre av helheten, så blir det feil.

Men jeg har ingen andre steder å henvende meg når jeg har det slik, så det må jo bli til at det er kamper jeg må ta alene fremover. Jeg får prøve. Kanskje går det bedre enn jeg tror.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bra med åpenhet. Men du må tåle og akseptere at noen ikke forstår og/eller har et annet syn på selvskading enn deg (som du ikke liker/motbør) om du skal skrive her inne.. Det virker som det bidrar til at problemet vokser som følge av at du ikke får aksept fra alle? Bare noen tanker..

Jeg har nok vanskelig for å takle når andre ikke forstår.

Men i dette tilfellet så er det mer enn det. Det er fornuften og ikke bare følelsene som sier meg at enkelte ting bør jeg være forsiktig med å skrive om. Jeg prøver å se det fra et ungt menneskes perspektiv. Det kan være lett å glemme når vi diskuterer ting med nick vi kjenner, at det er en hel verden der ute som kan lese.

Men jeg håper at jeg med min åpenhet også kan ha bidratt til litt forståelse av selvskading. At ikke åpenheten bare har hatt negativ effekt. Det er nok mange bekymrede foreldre til ungdom med selvskadingsprobematikken som ikke skjønner noe. Det er mange som tror at det er selvmordsforsøk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser også det. Og det er ikke det jeg ønsker. Jeg har mange ganger prøvd å finne andre ord på hvordan jeg har det, men finner ikke noe. For meg har det vært mest naturlig å kalle en spade for en spade. Men når det er det som blir fokusert på og mindre av helheten, så blir det feil.

Men jeg har ingen andre steder å henvende meg når jeg har det slik, så det må jo bli til at det er kamper jeg må ta alene fremover. Jeg får prøve. Kanskje går det bedre enn jeg tror.

Jeg synes du skal skrive om følelsene dine, prøve å finne ord som beskriver hvordan du har det, og kanskje velge å ikke nødvendigvis nevne selve selvskadingen så ofte.

Parallelt med dette synes jeg du bør ta temaet opp med psykiater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...