Gå til innhold

Klarer ikke la være å synes synd på en psykopat..


Gjest

Anbefalte innlegg

Min far har klare, psykopatiske trekk. Men han har også mange gode sider - flere enn de negative. Og nå som han er så syk at legene ikke vet hvordan det går, sliter jeg veldig. Hadde han ikke hatt de gode sidene, ville det ikke vært noe problem. Men samvittigheten min tar "knekken" på meg. 
 
Han er ekstremt skjør - her snakker vi virkelig om en porselensdukke og som attpåtil er krakelert. Ett lite ord han ikke liker, og hans verden raser sammen etterfulgt av "paranoid adferd". Han tåler ingen verdens ting. 
 
Han lider ekstremt som følge av psykiske vansker (men som han aldri har innrømmet eller kanskje ikke en gang skjønt selv). Her er det snakk om veldig mye psykdom og "unormalitet". Sterk sosial angst og sikkert også flere pf'er.
 
Han er utrolig hjelpsom og blid, og hjelper selv folk han ikke kjenner med både tjenester og penger. Han prøver også nå å hjelpe så godt han kan, og det til tross for at han er alvorlig fysisk syk. Vi spør ikke en gang om hjelp til noe, han tilbyr seg selv. Han kan  han kan f eks si "må bare si fra hvis dere trenger å låne penger" osv. 
 
Han pleier også  min sengeliggende mor på heltid, hun som han før mishandlet grovt både fysisk, psykisk og seksuelt. Han bruker selv nå sine siste krefter på å tenke på andre, og ikke seg selv. 
 
Han har til tross for dårlige egenskaper, et godt hjerte. Og det er dette gode hjertet som gir meg problemer. Han er så utrolig tapper. Jeg synes synd på han, men jeg veksler mellom å synes synd på og hate. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med noen av delene. Hadde det ikke vært for at han er så forbaska hjelpsom og snill, så hadde det ikke vært noe problem. Men jeg får vondt inni meg når jeg ser dette og hvor tapper, stakkarslig, skjør, og liten han er - noe han alltid har vært. 
 
Det er så vanskelig. Jeg er sikker på at jeg kommer til å lide av dårlig samvittighet resten av livet, fordi jeg ikke stiller opp mer enn jeg gjør. Disse tankene har jeg hatt nesten hver dag i lang tid. Nå som det nærmer seg slutten, får jeg nesten "panikk" fordi jeg ikke har så mye tid igjen til å gjøre noe med det.
 
Jeg føler jeg burde stilt opp mye mer enn jeg gjør. Jeg har bare ikke hatt ork - men andre stiller da opp for sine syke foreldre de også. Jeg føler det som min plikt som datter, men jeg er også følelsesmessig berørt av det.
 
Det hadde vært godt å få råd om hvordan jeg skal løse dette som vil prege meg resten av livet hvis jeg ikke gjør noe med det nå. 
Andre sier han er psykopat og at det ikke er synd på han. Dette gjelder også mine søsken. Men jeg klarer ikke å se det på den måten. 
 
Hjelp :(
 
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 40
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • frosken

    9

  • DoleMari

    5

  • AnonymBruker

    4

Mest aktive i denne tråden

Min far har klare, psykopatiske trekk. Men han har også mange gode sider - flere enn de negative. Og nå som han er så syk at legene ikke vet hvordan det går, sliter jeg veldig. Hadde han ikke hatt de gode sidene, ville det ikke vært noe problem. Men samvittigheten min tar "knekken" på meg. 

 

Han er ekstremt skjør - her snakker vi virkelig om en porselensdukke og som attpåtil er krakelert. Ett lite ord han ikke liker, og hans verden raser sammen etterfulgt av "paranoid adferd". Han tåler ingen verdens ting. 

 

Han lider ekstremt som følge av psykiske vansker (men som han aldri har innrømmet eller kanskje ikke en gang skjønt selv). Her er det snakk om veldig mye psykdom og "unormalitet". Sterk sosial angst og sikkert også flere pf'er.

 

Han er utrolig hjelpsom og blid, og hjelper selv folk han ikke kjenner med både tjenester og penger. Han prøver også nå å hjelpe så godt han kan, og det til tross for at han er alvorlig fysisk syk. Vi spør ikke en gang om hjelp til noe, han tilbyr seg selv. Han kan  han kan f eks si "må bare si fra hvis dere trenger å låne penger" osv. 

 

Han pleier også  min sengeliggende mor på heltid, hun som han før mishandlet grovt både fysisk, psykisk og seksuelt. Han bruker selv nå sine siste krefter på å tenke på andre, og ikke seg selv. 

 

Han har til tross for dårlige egenskaper, et godt hjerte. Og det er dette gode hjertet som gir meg problemer. Han er så utrolig tapper. Jeg synes synd på han, men jeg veksler mellom å synes synd på og hate. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med noen av delene. Hadde det ikke vært for at han er så forbaska hjelpsom og snill, så hadde det ikke vært noe problem. Men jeg får vondt inni meg når jeg ser dette og hvor tapper, stakkarslig, skjør, og liten han er - noe han alltid har vært. 

 

Det er så vanskelig. Jeg er sikker på at jeg kommer til å lide av dårlig samvittighet resten av livet, fordi jeg ikke stiller opp mer enn jeg gjør. Disse tankene har jeg hatt nesten hver dag i lang tid. Nå som det nærmer seg slutten, får jeg nesten "panikk" fordi jeg ikke har så mye tid igjen til å gjøre noe med det.

 

Jeg føler jeg burde stilt opp mye mer enn jeg gjør. Jeg har bare ikke hatt ork - men andre stiller da opp for sine syke foreldre de også. Jeg føler det som min plikt som datter, men jeg er også følelsesmessig berørt av det.

 

Det hadde vært godt å få råd om hvordan jeg skal løse dette som vil prege meg resten av livet hvis jeg ikke gjør noe med det nå. 

Andre sier han er psykopat og at det ikke er synd på han. Dette gjelder også mine søsken. Men jeg klarer ikke å se det på den måten. 

 

Hjelp :(

Hei!

Prøv å hør på fornuften til dine søsken.

Jeg vet mye om psykopati.

Jeg tar meg av visse nærstående personer, jeg burde rasjonelt ikke gjøre det, men jeg gjør det fordi de viser total ydmykhet og jeg er svak:-( Jeg er ikke sikker på riktigheten, men jeg gjør det av mange grunner....

Bare et feil ord kan få fatale konsekvenser, de sier ikke et feil ord, derfor går det bra.

Min mor er gått fra troll til nymfe, men ett feil ord og hun "dør".( hun og mange eldre psykopater har alt å frykte)

Derfor sier de takk og snille ord til meg, kanskje er det rett og slett fordi de vet jeg kan drepe dem, og frykter det? Jeg gjør ikke det, kaster ikke bort livet mitt på søppel, men jeg forakter dem, selv nå, de er bare ydmyke fordi de er redde, og med god grunn!!!

Psykopater er djevler og det må vi ikke glemme når de smiler og tilbyr sin "hjelp"

Min mor er narsissist, det er hakkene bedre enn psykopat, de er slemme fordi de bare ser sine behov, men de pønker ikke ut ondskap, slik psykopater gjør, psykopater skal aldri tilgis, ikke før de trygler om tilgivelse, noe psykopater ikke gjør!

Hold deg unna!

Anonymous poster hash: 34f76...b29

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Prøv å hør på fornuften til dine søsken.

Jeg vet mye om psykopati.

Jeg tar meg av visse nærstående personer, jeg burde rasjonelt ikke gjøre det, men jeg gjør det fordi de viser total ydmykhet og jeg er svak:-( Jeg er ikke sikker på riktigheten, men jeg gjør det av mange grunner....

Bare et feil ord kan få fatale konsekvenser, de sier ikke et feil ord, derfor går det bra.

Min mor er gått fra troll til nymfe, men ett feil ord og hun "dør".( hun og mange eldre psykopater har alt å frykte)

Derfor sier de takk og snille ord til meg, kanskje er det rett og slett fordi de vet jeg kan drepe dem, og frykter det? Jeg gjør ikke det, kaster ikke bort livet mitt på søppel, men jeg forakter dem, selv nå, de er bare ydmyke fordi de er redde, og med god grunn!!!

Psykopater er djevler og det må vi ikke glemme når de smiler og tilbyr sin "hjelp"

Min mor er narsissist, det er hakkene bedre enn psykopat, de er slemme fordi de bare ser sine behov, men de pønker ikke ut ondskap, slik psykopater gjør, psykopater skal aldri tilgis, ikke før de trygler om tilgivelse, noe psykopater ikke gjør!

Hold deg unna! Anonymous poster hash: 34f76...b29

Alle sier dette.. Jeg håper at det finnes andre svar.. Men takk for at du tok deg tid, det setter jeg stor pris på nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må sørge for å holde deg rimelig frisk selv om du velger å hjelpe dem mer enn du gjør nå. Det blir destruktivt for din egen kjernefamlie om du overstrekker deg i en slik grad at du ikke lenger fungerer hjemme og i det minste delvis på jobb.

 

Når det er sagt, så valgte jeg å stille opp for min svigerfar de siste månedene han levde, til tross for at ingen av hans barn ville ha gjort det samme som følge av hans oppførsel tidligere. Han var døende og ensom, og jeg synes ingen "fortjener" å dø alene når de ikke ønsker det selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må sørge for å holde deg rimelig frisk selv om du velger å hjelpe dem mer enn du gjør nå. Det blir destruktivt for din egen kjernefamlie om du overstrekker deg i en slik grad at du ikke lenger fungerer hjemme og i det minste delvis på jobb.

 

Når det er sagt, så valgte jeg å stille opp for min svigerfar de siste månedene han levde, til tross for at ingen av hans barn ville ha gjort det samme som følge av hans oppførsel tidligere. Han var døende og ensom, og jeg synes ingen "fortjener" å dø alene når de ikke ønsker det selv.

Så god du er, frosken. Nå renner tårene her.. Svaret ditt traff meg rett i hjerterota. Så godt å bli forstått.. Slike forhold/relasjoner er utrolig kompliserte.. Hjertelig takk for svar og støtte :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at folk sier at fordi han er psykopat syns de ikke synd på han, er en merkelig uttalelse syns jeg. Jeg mener ikke at en psykopat er dømt til å være ond. stakkars menneske da i tilfelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei kjære deg ( ps: jeg er Maria-Magdalena, har bare skiftet nick).

 

Jeg kan bare si at jeg forstår godt din problemstilling. Jeg har kjent på noe av det samme ovenfor min egen far og har kommet til at jeg ikke ønsker å ha noe mer med han å gjøre, slik min bror som kuttet ut kontakt for noen år siden ( etter han lurte oss for arveoppgjør, da han giftet seg på nytt). Jeg tar ikke tlf lenger når han en sjelden gang ringer, men han har heller aldri hjulpet meg slik du sier fin far kan gjøre på sitt vis?

 

Jeg har også slitt med ambivalens for han hele tiden. Han er jo så snill på bunnen osv osv.

 

Synes du skal prøve å distansere følelsene dine ovenfor ham hvis du klarer. Ikke få dårlig samvittighet fordi han vil hjelpe deg med penger eller annet. Det er vanskelig å gi noen råd fordi jeg har slitt mye med dette selv, fra å synes synd på ham til at han er en stor drittsekk.

 

TENK PÅ DEG SELV!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei kjære deg ( ps: jeg er Maria-Magdalena, har bare skiftet nick).

Jeg kan bare si at jeg forstår godt din problemstilling. Jeg har kjent på noe av det samme ovenfor min egen far og har kommet til at jeg ikke ønsker å ha noe mer med han å gjøre, slik min bror som kuttet ut kontakt for noen år siden ( etter han lurte oss for arveoppgjør, da han giftet seg på nytt). Jeg tar ikke tlf lenger når han en sjelden gang ringer, men han har heller aldri hjulpet meg slik du sier fin far kan gjøre på sitt vis?

Jeg har også slitt med ambivalens for han hele tiden. Han er jo så snill på bunnen osv osv.

Synes du skal prøve å distansere følelsene dine ovenfor ham hvis du klarer. Ikke få dårlig samvittighet fordi han vil hjelpe deg med penger eller annet. Det er vanskelig å gi noen råd fordi jeg har slitt mye med dette selv, fra å synes synd på ham til at han er en stor drittsekk.

TENK PÅ DEG SELV!

Det er det jeg prøver å gjøre, distansere meg. Og det er også den delen jeg lar få råde. Men det blir ikke riktig for meg. Det føles helt feil, og det er der problemet ligger, og grunnen til at jeg sliter sånn med dette. Jeg har ofte tenkt på at jrg kommer til å slite resten av livet fordi jeg har latt denne delen av meg få råde i forhold til mye ved han.. Jeg sliter jo allerde med det nå, mens han lever, og det blir verre når han dør, fot da har jeg ingen mulighet til å endre på det r :(

Endret av hww
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er det jeg prøver å gjøre, distansere meg. Og det er også den delen jeg lar få råde. Men det blir ikke riktig for meg. Det føles helt feil, og det er der problemet ligger, og grunnen til at jeg sliter sånn med dette.

Vet du hvor alvorlig kolsen hans er nå? Hvis han har ganske kort forventet levetid, så vil kanskje det enkleste være å søke om pleiepenger fra nav, se https://www.nav.no/no/Person/Familie/Sykdom+i+familien/Pleiepenger.1073751617.cms  Du kan ha pleiepenger i 60 dager for å hjelpe din far.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du hvor alvorlig kolsen hans er nå? Hvis han har ganske kort forventet levetid, så vil kanskje det enkleste være å søke om pleiepenger fra nav, se https://www.nav.no/no/Person/Familie/Sykdom+i+familien/Pleiepenger.1073751617.cms  Du kan ha pleiepenger i 60 dager for å hjelpe din far.

De har ikke sagt noe om hvor lenge han har igjen. Jeg klarer ikke å spørre om det heller. Klarer ikke å forholde meg til noe slikt.

Det er en forverring av alvorlig grad 4, og han har fått problemer med hjertet også fordi det blir så tungt belastet.

Det er så godt at noen virkellg forstår og ikke dømmer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at folk sier at fordi han er psykopat syns de ikke synd på han, er en merkelig uttalelse syns jeg. Jeg mener ikke at en psykopat er dømt til å være ond. stakkars menneske da i tilfelle.

Det virker slik på meg iallefall..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har ikke sagt noe om hvor lenge han har igjen. Jeg klarer ikke å spørre om det heller. Klarer ikke å forholde meg til noe slikt.

Det er en forverring av alvorlig grad 4, og han har fått problemer med hjertet også fordi det blir så tungt belastet.

Det er så godt at noen virkellg forstår og ikke dømmer.

Jeg synes du skal be din far om tillatelse til å kontakte hans lege og spørre om det kan være mulig med pleiepenger. Det er ingen som med sikkerhet kan si hvor lenge noen kommer til å leve, men med grad 4 og hjertepåvirkning, så tror jeg du kan få innvilget pleiepenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du skal be din far om tillatelse til å kontakte hans lege og spørre om det kan være mulig med pleiepenger. Det er ingen som med sikkerhet kan si hvor lenge noen kommer til å leve, men med grad 4 og hjertepåvirkning, så tror jeg du kan få innvilget pleiepenger.

Jeg tror jeg skal gjøre dette.

Tusen takk frosken :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er det jeg prøver å gjøre, distansere meg. Og det er også den delen jeg lar få råde. Men det blir ikke riktig for meg. Det føles helt feil, og det er der problemet ligger, og grunnen til at jeg sliter sånn med dette. Jeg har ofte tenkt på at jrg kommer til å slite resten av livet fordi jeg har latt denne delen av meg få råde i forhold til mye ved han.. Jeg sliter jo allerde med det nå, mens han lever, og det blir verre når han dør, fot da har jeg ingen mulighet til å endre på det r :(

Hvorfor skal du slite resten av livet pga han? Fordi du ikke har stilt nok opp for han? Har han vært en god far og stilt mye opp for deg? Føler du at du skylder han å være der for han?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal du slite resten av livet pga han? Fordi du ikke har stilt nok opp for han? Har han vært en god far og stilt mye opp for deg? Føler du at du skylder han å være der for han?

 

Det finnes sjelden enkle svar på eksistensielle spørsmål, men jeg tror for min egen del at jeg vil foretrekke å stille opp i livets siste fase fremfor å la det være. Ikke fordi jeg ville fått så dårlig samvittighet av å la være, men fordi mennesker trenger andre mennesker særlig ved fødsel og ved død.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal du slite resten av livet pga han? Fordi du ikke har stilt nok opp for han? Har han vært en god far og stilt mye opp for deg? Føler du at du skylder han å være der for han?

Det er komplisert, men det går på at jeg vet at jeg betyr mye for han og alltid har vært hans "øyesten". Han har stilt opp med mye hjelp for meg i voksen alder. Jeg kan ikke huske at han var en særlig god far (han var fjern nesten hele tiden og opptatt med sitt). Dessuten påførte han oss jo gjentatte traumer gjennom hele oppveksten.

Jeg føler jeg skylder begge mine foreldre å stille opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes sjelden enkle svar på eksistensielle spørsmål, men jeg tror for min egen del at jeg vil foretrekke å stille opp i livets siste fase fremfor å la det være. Ikke fordi jeg ville fått så dårlig samvittighet av å la være, men fordi mennesker trenger andre mennesker særlig ved fødsel og ved død.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har tenkt mye på dette hvis min far en gang skulle bli syk. Men han har ikke vært der i mine aller tøffeste stunder, heller ikke da vi mistet vår mor var han der. Han valgte å flytte til en annen kant av landet. Det er så mye svik der, at jeg føler meg ferdig med han. For meg som har fått dårlig samvittighet bare jeg ikke har tatt tlf, og nå velger å "drite" helt i han, er det ganske rart. Men føles riktig, dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er komplisert, men det går på at jeg vet at jeg betyr mye for han og alltid har vært hans "øyesten". Han har stilt opp med mye hjelp for meg i voksen alder. Jeg kan ikke huske at han var en særlig god far (han var fjern nesten hele tiden og opptatt med sitt). Dessuten påførte han oss jo gjentatte traumer gjennom hele oppveksten.

Jeg føler jeg skylder begge mine foreldre å stille opp.

Beklager at jeg nesten kupper tråden din her. Kjente meg bare så godt igjen, selv om jeg ikke står i den situasjonen du står i nå. Jeg tror Frosken er bedre på å gi konkrete råd, jeg blir så følelsesmessig involvert, og det er jo mine egne greier ;)

 

Jeg vet det ikke er enkelt:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har tenkt mye på dette hvis min far en gang skulle bli syk. Men han har ikke vært der i mine aller tøffeste stunder, heller ikke da vi mistet vår mor var han der. Han valgte å flytte til en annen kant av landet. Det er så mye svik der, at jeg føler meg ferdig med han. For meg som har fått dårlig samvittighet bare jeg ikke har tatt tlf, og nå velger å "drite" helt i han, er det ganske rart. Men føles riktig, dessverre.

Jeg skulle ønske jeg klarte det samme selv, og jeg har prøvd, men det går ikke uansett hvor sterkt jeg prøver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager at jeg nesten kupper tråden din her. Kjente meg bare så godt igjen, selv om jeg ikke står i den situasjonen du står i nå. Jeg tror Frosken er bedre på å gi konkrete råd, jeg blir så følelsesmessig involvert, og det er jo mine egne greier ;)

 

Jeg vet det ikke er enkelt:)

Det er helt greit. Jeg føler ikke jeg eier tråden selv om jeg er ts, og det er ok at det sporer av.

Kjenner jeg blir litt misunnelig på deg som klarer dette. Du høres sterk ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...