Klarer ikke la være å synes synd på en psykopat..

[DoleMari]

Det er helt greit. Jeg føler ikke jeg eier tråden selv om jeg er ts, og det er ok at det sporer av.

Kjenner jeg blir litt misunnelig på deg som klarer dette. Du høres sterk ut

Oj, takk!! Jeg som bare føler meg så svak! Kanskje jeg har arvet noen av min fars psykopatiske trekk ( hehe). Jeg på en måte ikke hatt noe annet valg enn å klare meg selv.

 

Jeg får inntrykk av at faren din tross alt har stilt opp for deg i voksen alder, og da forstår jeg at det stiller seg annerledes for deg. Jeg vet ikke hva han har påført deg av traumer. Men det er klart at det er lett å fostå din ambilvalens når du har hatt en så skiftende far, som både har vært slem og har hjulpet deg.

Allikvel så tenk på din egen helse! Jeg ble helt satt ut da tivllingsøsteren til morgen min var dårlig. Hun var en som var som en mor for meg på den tiden da jeg mistet henne. Det var så frytkelig vondt å se hvordan hun har blitt ( drukket seg halvt ihjel;( Det gikk så inn på meg at jeg måtte vekk og gå en lang tur. Jeg fikk nesten sammenbrudd.( Måtte velgeå holde meg litt unna:(

[frosken]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har tenkt mye på dette hvis min far en gang skulle bli syk. Men han har ikke vært der i mine aller tøffeste stunder, heller ikke da vi mistet vår mor var han der. Han valgte å flytte til en annen kant av landet. Det er så mye svik der, at jeg føler meg ferdig med han. For meg som har fått dårlig samvittighet bare jeg ikke har tatt tlf, og nå velger å "drite" helt i han, er det ganske rart. Men føles riktig, dessverre.

 

Jeg tenker at hver og en må kjenne etter hva som blir riktig for en selv. Du har tydeligvis kommet til at det er best for deg å ikke ha kontakt, og det høres ut som om det er en realistisk og konstruktiv vurdering.

[frosken]

Det er komplisert, men det går på at jeg vet at jeg betyr mye for han og alltid har vært hans "øyesten". Han har stilt opp med mye hjelp for meg i voksen alder. Jeg kan ikke huske at han var en særlig god far (han var fjern nesten hele tiden og opptatt med sitt). Dessuten påførte han oss jo gjentatte traumer gjennom hele oppveksten.

Jeg føler jeg skylder begge mine foreldre å stille opp.

 

Hvis det går i orden med pleiepenger, så tenker jeg at du har lite å tape på å velge å bruke to måneder på å hjelpe dine foreldre (for jeg antar at du i like stor grad hjelper din mor som din far ved å være der, selv om det er mest kritisk med ham akkurat nå). For noen er det enklere å hjelpe til ordentlig en periode, enn å hele tiden være usikker på om man gjøre et godt valg eller ikke.

[ISW]

Må først og fremst si tusen takk for et veldig godt og gjennomtenkt spørsmål.

Jeg tenker i alle fall at alle mennesker har gode såvel som dårlige sider. Uten sammenligning for øvrig tror jeg at selv verdens verste diktatorer (en kategori som jeg mistenker at jeg selv havner i etter kranglingen her i dag - dette var en spøk oppi alt alvoret) har gode sider. Det er helheten av ens handlinger som definerer om en person er verdig ens kjærlighet, tenker i alle fall jeg.

Man vil så godt som alltid ha sterke følelser for nær familie. Det er noe med at blod er tykkere enn vann. Flere i min familie har såret meg og har negative sider. Jeg elsker de likevel. Så jeg skjønner at dette ikke er lett for deg.

Du må oppi alt dette ta vare på deg selv. Det ville være feil å si at man ikke skal ta ansvar for sine foreldre og familie, det er ikke det jeg mener, men det går en grense som man må være oppmerksom på. Jeg synes du skal være glad i din far utfra hans positive sider, men du bør ikke være glad i han utfra skyldfølelse (som enten du eller han påfører deg). Du skal gi av deg selv når du har overskudd til det. Når du ikke har det, må du ta vare på deg selv. For det er ikke mulig å gi kjærlighet når du ikke opplever kjærlighet. Prøver du på det, vil du ikke lykkes.

Klem til deg

[AnonymBruker]

Jeg har ikke bare en men to pskopater i min aller nærmeste familie(klassifisert av helsevesenet) og det er min aller største sorg.På grunn av deres oppførsel har jeg måtte bryte all kontakt. Og jeg vet at den dagen en av dem blir syk og dør så kommer jeg ikke til å være der, det er noe jeg vet allerede nå.Og jeg vet at det vil slite på min samvittighet, det må jeg leve med, og jeg er ok med det.

En psykopat elsker deg ikke, mem prøver å gjøre det som er riktig i situasjonen for egen vinning.

Psykopater skaper forvirrede følelser hos sine nærmeste, det ligger i deres natur.

Jeg forstår at du har det vanskelig, kanskje vis du tenker fremover,til når denne situasjonen er over, hva for valg kan jeg leve best med da?

Det må være det spørsmålet som du må stille deg.

Kan jeg leve godt med å ikke ha kontakt?

Eller har du det best med å ha kontakt?

Å bryte med noen i familen gir en spesiell sorg, når noen dør så har vi en sorgprosess som gjør at det vonde blir bedre etter hvert , det er normalt.Når en må bryte med familie blir det også sorg men den går ikke så lett over, fordi personen fortsatt lever.Og vis en stadig blir minnet på denne personen av andre er det ekstra vansklig.

Anonymous poster hash: b9e5c...b27

[Solemnity]

Jeg har ikke lest hele tråden, da dette er et tema jeg finner vanskelig, fordi jeg selv lever med slik ambivalens. Jeg har ikke hatt kontakt med min far på to år nå. Jeg var den av barna som holdt ut lengst, men plutselig orket jeg ikke mer.

 

Siden jeg var veldig ung har jeg visst at han har noe som heter personlighetsfortyrrelse og at den er anti-sosial. Jeg slo det opp på internett. Det er ingen tvil om at jeg har mye empati med han og alltid vil ha det. I hans verden har han rett, andre gjør han vondt, andre forårsaker hans sinneanfall, andre ødelegger hans "image". Vold skjer kun når andre provoserer han for langt. Jeg tror hans virkelighet er utrolig ensom og han vil aldri føle, virkelig føle, og forstå andre mennesker. Men jeg er glad i han allikevel. Det gjør vondt å tenke på han. Selv om jeg er over tretti skulle jeg noen ganger ønske jeg bare kunne klatre opp i fanget hans, føle meg trygg og være liten - men det har han aldri hatt å gi.

 

Jeg tror ikke han har valgt å ha det slik og være slik. Jeg tror mye har skjedd med han i tidlig barndom som har bidratt til utviklingen og jeg skulle ønske jeg visste hvem han hadde vært uten alt dette.

 

Men på slutten av dagen har jeg andre, viktigere prioriteringer. Mine egne barn. Meg selv. Min samboer, mitt forhold, søskenene mine, moren min. Der hvor min omtanke og medfølelse nytter, samtidig som det gir meg noe tilbake.

 

Når det er sagt, så brenner slike personlighetsforstyrrelser ofte ut med alderen - blir mildere og personen bak er lettere å nå fram til. Hva som nå og etterhvert blir riktig for deg er det kun du som kan avgjøre. Det finnes ikke et feil valg i denne situasjonen, fordi det faktisk handler om hva du klarer, hva du ønsker og hva du kan leve med i ettertid.

[FGT]

Har ikke hatt noe sterke følelser for familien, spesielt ikke for min mor, men jeg har ofret mye for henne, og da helt til livets siste fase.

[Gjest]

Tusen takk for all støtte (og rådene) jeg har fått i denne tråden. Det gjorde virkelig godt, jeg har ingen andre som støtter meg gjennom dette fordi han er slik.

Det blir nok så jeg følger frosken råd. Det blir det eneste riktige for meg nå, og jeg slipper på den måten å leve med dårlig samvittighet resten av livet.

[Gjest]

Frosken: var din svigerfar også sterk plaget med magesmerter? Om dette hører med kols altså..

[frosken]

Frosken: var din svigerfar også sterk plaget med magesmerter? Om dette hører med kols altså..

Nei, jeg kan ikke huske det. Men han fikk også hjertesvikt og samlet etter hvert mye væske i kroppen.

[AnonymBruker]

Alle sier dette.. Jeg håper at det finnes andre svar.. Men takk for at du tok deg tid, det setter jeg stor pris på nå

Ok

Det er slike holdninger som gjør mennesker til ofre for psykopater.

Jeg hjelper jo en del psykopater, men hjelpen er på mine premisser, det vet de, kun derfor oppfører de seg bra.

Om det er greit å hjelpe psykopater?? Jeg er usikker, de som velger fjerne seg helt fra deres liv, har jeg større respekt for.

Men de ydmyke eldre psykopatene jeg hjelper, hjelper jeg for min egen del, da slipper jeg dårlig samvittighet og bråk som ville gå ut over andre ,men premissene setter jeg!!

Elsker jeg dem? Nei!

Burde jeg elske dem? Nei!

Setter man ikke premisser og regler og grenser for psykopater har man tapt, og blitt et offer som blendes av sjarm og skuespill

Mens de fortsetter å plage de som ufrivillig ( barn) eller frivillig( dumme kvinner som liker være ofre) er i deres nærhet. Jeg lar ikke en psykopat oppholde seg alene med mitt barn, jeg vet for mye om psykopati.

Jeg tror ordet psykopatiske trekk misbrukes, det er et problem

Anonymous poster hash: 34f76...b29

[Gjest]

Ok

Det er slike holdninger som gjør mennesker til ofre for psykopater.

Jeg hjelper jo en del psykopater, men hjelpen er på mine premisser, det vet de, kun derfor oppfører de seg bra.

Om det er greit å hjelpe psykopater?? Jeg er usikker, de som velger fjerne seg helt fra deres liv, har jeg større respekt for.

Men de ydmyke eldre psykopatene jeg hjelper, hjelper jeg for min egen del, da slipper jeg dårlig samvittighet og bråk som ville gå ut over andre ,men premissene setter jeg!!

Elsker jeg dem? Nei!

Burde jeg elske dem? Nei!

Setter man ikke premisser og regler og grenser for psykopater har man tapt, og blitt et offer som blendes av sjarm og skuespill

Mens de fortsetter å plage de som ufrivillig ( barn) eller frivillig( dumme kvinner som liker være ofre) er i deres nærhet. Jeg lar ikke en psykopat oppholde seg alene med mitt barn, jeg vet for mye om psykopati.

Jeg tror ordet psykopatiske trekk misbrukes, det er et problemAnonymous poster hash: 34f76...b29

Mener du at jeg en av dem som misbruker ordet?

[AnonymBruker]

Mener du at jeg en av dem som misbruker ordet?

Hei!

Det vet ikke jeg:-)

Men psykopater kan ikke hjelpes uten absolutte ufravikelige grenser!!

For psykopater svært ubehagelig, for de som er i deres nærhet helt avgjørende

Psykopater må vite hvem som er sjefen, hvem som bestemmer, hvem som har kontroll.

Det er en så alvorlig sykdom, at hvis dette ikke gjelder for din far, er han kontrollerende, og ikke psykopat.

Anonymous poster hash: 34f76...b29

[Kayia]

Jeg syns ikke det er det minste rart at du føler og tenker som du gjør. Det er jo din far det er snakk om, og det er helt naturlig at du føler på empati nå når han sliter, selv om han etter noens oppfatning ikke "fortjener det". Med det sagt: Jeg syns det er betryggende og godt å se deg beskrive ambivalensen i følelsene for det viser at du har kontroll over forholdet til han, og det er viktig. Ikke la han behandle deg dårlig igjen, og husk at det er greit å sette grenser selv om han nå er svak. 

 

Støtter ellers Froskens svar i denne tråden.

[Gjest]

Jeg syns ikke det er det minste rart at du føler og tenker som du gjør. Det er jo din far det er snakk om, og det er helt naturlig at du føler på empati nå når han sliter, selv om han etter noens oppfatning ikke "fortjener det". Med det sagt: Jeg syns det er betryggende og godt å se deg beskrive ambivalensen i følelsene for det viser at du har kontroll over forholdet til han, og det er viktig. Ikke la han behandle deg dårlig igjen, og husk at det er greit å sette grenser selv om han nå er svak. 

 

Støtter ellers Froskens svar i denne tråden.

Skjønner ikke hva du mener med at jeg har kontroll over forholdet til han - det føles langtfra slik..

Er det dårlig gjort av meg å ikke besøke han i kveld, som jeg lovet han (vært der en gang idag)? Jeg føler meg tom for krefter og har bare lyst til å legge meg for natta.. Det er ingen av mine søsken som besøker han (ingen andre heller)...

[frosken]

Skjønner ikke hva du mener med at jeg har kontroll over forholdet til han - det føles langtfra slik..

Er det dårlig gjort av meg å ikke besøke han i kveld, som jeg lovet han (vært der en gang idag)? Jeg føler meg tom for krefter og har bare lyst til å legge meg for natta.. Det er ingen av mine søsken som besøker han (ingen andre heller)...

Jeg tror du må lage en plan for hvor hyppige besøk du skal tilby. Det kommer ikke til å fungere om du alltid skal gjøre det de ønsker - du må huske på at det å være alvorlig syk neppe gjør ham mindre krevende enn før, tvert i mot. Langtkommen kols innebære som regel mye angst, fordi det å ikke klare å puste er angstvekkende. Derfor vil han kanskje i økende grad ønske at  du er der hele tiden, og det har du neppe kapasitet til.

 

Jeg synes du skal ringe og si at du er altfor sliten til å komme i kveld, og samtidig gi beskjed om når du regner med å kunne komme neste gang.

 

Det er du som nå må være den mest voksne i relasjonen, du kan ikke forvente at faren din skal bli mer moden enn tidligere den aller siste tiden han lever.

[Kayia]

Skjønner ikke hva du mener med at jeg har kontroll over forholdet til han - det føles langtfra slik..

Er det dårlig gjort av meg å ikke besøke han i kveld, som jeg lovet han (vært der en gang idag)? Jeg føler meg tom for krefter og har bare lyst til å legge meg for natta.. Det er ingen av mine søsken som besøker han (ingen andre heller)...

Hadde du ikke hatt kontroll hadde du ikke skrevet innlegget - eller dette svaret. Du hadde ikke lurt på om det er dårlig gjort å ikke dra - du hadde bare dratt. 

 

Jeg syns det høres ut som du skal prioritere egen helse og bli hjemme i dag. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å ta et slikt valg - du skal ikke ofre deg for andre, ei heller din far. Og som jeg sa: Du skal gjøre deg sterk og la stikk ment for å gi deg dårlig samvittighet prelle av som vann på gåsa. Jeg sns du er flink og sterk! 

[Gjest]

Takk for at dere bryr dere

[Gjest]

Hadde du ikke hatt kontroll hadde du ikke skrevet innlegget - eller dette svaret. Du hadde ikke lurt på om det er dårlig gjort å ikke dra - du hadde bare dratt. 

 

Jeg syns det høres ut som du skal prioritere egen helse og bli hjemme i dag. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å ta et slikt valg - du skal ikke ofre deg for andre, ei heller din far. Og som jeg sa: Du skal gjøre deg sterk og la stikk ment for å gi deg dårlig samvittighet prelle av som vann på gåsa. Jeg sns du er flink og sterk!

Jeg skulle ønske jeg følte meg like sterk som du synes jeg er.. Det ble en tur likevel, for jeg ble oppringt av sykehuset (jeg er oppført som nærmeste pårørende). Tilstanden forverret seg, men han har fått andre medisiner, og det går bedre igjen.

[frosken]

Jeg skulle ønske jeg følte meg like sterk som du synes jeg er.. Det ble en tur likevel, for jeg ble oppringt av sykehuset (jeg er oppført som nærmeste pårørende). Tilstanden forverret seg, men han har fått andre medisiner, og det går bedre igjen.

Hvis sykehuset ringte og foreslo at du skulle komme, så synes jeg det var fornuftig at du dro. Svigerfaren min var ganske nær å dø flere ganger de siste ukene han levde.

 

Jeg vet ikke helt hva du mener med å være sterk, men det er ikke meningen at vi skal klare "å ta på strak arm" at våre foreldre dør. Det er "normalt" å bli sterkt berørt. Det er heller ikke gitt at det er noe lettere å miste foreldre man har hatt et dårlig forhold til.

Endret 11. oktober 2014 av frosken