Tiåring med temperament

[AnonymBruker]

Det yngste barnet mitt er 10,5 år, og har alltid vært harmonisk og positiv, har alltid hatt venner og fungert fint i familien. De siste par årene har vi merket at hun har markert seg mer i søskenflokken, noe vi bare har sett på som positivt. Ett av de eldste barna var lenge litt "utafor" sosialt sett, og krevde mye oppmerksomhet, og etter at h*n falt på plass i sin egen kropp og i familien, har nok lillesøster nytt det å bli litt mer sett.

 

Men nå etter sommeren har det vært flere ganger der hun har blitt så veldig sint eller så veldig lei seg for episoder som vi andre opplever mer som bagateller. Hun kan skrike og brøle, eller hun kan nekte helt å gå ut/gå inn/kle på seg osv - slik som er mer vanlig i barnehagen - eller hun kan sutre/klage og være misfornøyd lenge. I helga var vi på hyttetur, noe hun ikke hadde lyst til i det hele tatt, og den første dagen, tuslet hun 200 meter bak oss lenge, før hun plutselig var ferdig og var blid. På søndagen nektet hun plent å kle seg da vi skulle ut på tur, og jeg måtte ta henne på fanget og tvinge på henne klærne. Jeg overrasket meg selv med å være helt rolig, og da vi etter hvert kom oss ut, var hun stort sett blid. Hun klager mye på maten vi har, er småspist og kan plutselig bare nekte å spise hvis hun ikke får det hun vil ha.

 

Jeg merker på meg selv at særlig den sutringen/klagingen trykker på noen knapper i meg som gjør at jeg blir så irritert! Blir sint på henne når hun setter i gang med dette. Jeg kjenner noen ganger fysisk kvalme over at hun overdriver så voldsomt, og jeg må tvinge meg selv til ikke å bli like sint selv. Hun er vanligvis så fornuftig og grei, at jeg skjønner ikke hvorfor hun skal gjøre dette, som bare lager sur stemning. De to eldste barna ser med litt forundring på henne, og klarer å se det komiske i det, men de må jo ikke le av henne så hun hører det - da blir alt verre. Den reaksjonen jeg får, er nok farget av alle de årene vi strevde med det andre barnet, slik at det velter opp i meg alle de vonde følelsene fra den tida. Nå har dette barnet blitt så harmonisk og grei, og vi har sjelden konflikter utover det som er vanlig i en familie med ungdommer.

 

Sannsynligvis er det begynnelsen på puberteten med tiåringen min, at ikke kropp og følelser henger helt sammen. Har snakket litt med henne, men hun kan ikke forklare hvorfor hun blir så sint/lei seg osv. På skolen er alt bra, og hun er et sosialt midtpunkt og det er aldri noe slikt der.

 

Noen som har noen råd til hvordan jeg bedre kan takle slike utbrudd/sutring osv, og ikke overføre negative opplevelser fra det med det andre barnet over på henne?

 

 

Anonymous poster hash: 2e58d...400

[Lillemus]

Jentungen min hadde noen sånne episoder hun også og sa selv at hun ikke visste hvorfor hun reagerte så voldsomt - i etterkant så hun jo selv også at hun hadde overdrevet veldig. Det er nok som du sier - hormonene som begynner å herje og hodet og kroppen henger ikke helt i lag en stund.

 

Trøsten er jo at det går over. Jeg lot ikke jenta min få hyle / sutre / krangle seg til ting, på samme måte som jeg reagerte da hun var i trassalderen som 3-4-åring. Nå er hun 14 år og en skjønn jentunge og det har ikke vært noen slike episoder på lenge.

[AnonymBruker]

Jentungen min hadde noen sånne episoder hun også og sa selv at hun ikke visste hvorfor hun reagerte så voldsomt - i etterkant så hun jo selv også at hun hadde overdrevet veldig. Det er nok som du sier - hormonene som begynner å herje og hodet og kroppen henger ikke helt i lag en stund.

 

Trøsten er jo at det går over. Jeg lot ikke jenta min få hyle / sutre / krangle seg til ting, på samme måte som jeg reagerte da hun var i trassalderen som 3-4-åring. Nå er hun 14 år og en skjønn jentunge og det har ikke vært noen slike episoder på lenge.

Når du sier at du ikke lot henne få lov til å hyle/sutre, hva gjorde du konkret da? Når hun er i det humøret, er det eneste som stopper henne, at jeg eller faren blir sint og snakker med høy stemme. Da blir det så utrivelig hjemme :-(

 

I går kveld skulle jeg ut og handle mat, og hun spurte om jeg kunne kjøpe rislunsj fordi de var på tilbud. Jeg sa ja til det, og hun ble kjempeglad. I neste sekund sa hun: Kan du ikke kjøpe to, sånn at jeg kan ta med en på skolen i morgen? Da sa jeg nei, og hun ble kjempesint og sur, sa jeg var slem og sur og at vi aldri har noen god mat hjemme. Hun trampet opp på rommet sitt og ble der til jeg var kommet hjem igjen.

Da var hun imidlertid i perlehumør, og hadde ryddet på både badet og rommet sitt helt av seg selv,

 

I morges hadde vi en prat om trivsel på skolen (før foreldresamtalen), og alt er greit på skolen og blant venner. Det er altså hjemme det skjærer seg litt for tiden.

Anonymous poster hash: 2e58d...400

[frosken]

 

Når du sier at du ikke lot henne få lov til å hyle/sutre, hva gjorde du konkret da? Når hun er i det humøret, er det eneste som stopper henne, at jeg eller faren blir sint og snakker med høy stemme. Da blir det så utrivelig hjemme :-(

 

I går kveld skulle jeg ut og handle mat, og hun spurte om jeg kunne kjøpe rislunsj fordi de var på tilbud. Jeg sa ja til det, og hun ble kjempeglad. I neste sekund sa hun: Kan du ikke kjøpe to, sånn at jeg kan ta med en på skolen i morgen? Da sa jeg nei, og hun ble kjempesint og sur, sa jeg var slem og sur og at vi aldri har noen god mat hjemme. Hun trampet opp på rommet sitt og ble der til jeg var kommet hjem igjen.

Da var hun imidlertid i perlehumør, og hadde ryddet på både badet og rommet sitt helt av seg selv,

 

I morges hadde vi en prat om trivsel på skolen (før foreldresamtalen), og alt er greit på skolen og blant venner. Det er altså hjemme det skjærer seg litt for tiden.

Anonymous poster hash: 2e58d...400

 

Episoden i går løste hun da greit selv, synes jeg, eller?

[Madelenemie]

Det yngste barnet mitt er 10,5 år, og har alltid vært harmonisk og positiv, har alltid hatt venner og fungert fint i familien. De siste par årene har vi merket at hun har markert seg mer i søskenflokken, noe vi bare har sett på som positivt. Ett av de eldste barna var lenge litt "utafor" sosialt sett, og krevde mye oppmerksomhet, og etter at h*n falt på plass i sin egen kropp og i familien, har nok lillesøster nytt det å bli litt mer sett. Men nå etter sommeren har det vært flere ganger der hun har blitt så veldig sint eller så veldig lei seg for episoder som vi andre opplever mer som bagateller. Hun kan skrike og brøle, eller hun kan nekte helt å gå ut/gå inn/kle på seg osv - slik som er mer vanlig i barnehagen - eller hun kan sutre/klage og være misfornøyd lenge. I helga var vi på hyttetur, noe hun ikke hadde lyst til i det hele tatt, og den første dagen, tuslet hun 200 meter bak oss lenge, før hun plutselig var ferdig og var blid. På søndagen nektet hun plent å kle seg da vi skulle ut på tur, og jeg måtte ta henne på fanget og tvinge på henne klærne. Jeg overrasket meg selv med å være helt rolig, og da vi etter hvert kom oss ut, var hun stort sett blid. Hun klager mye på maten vi har, er småspist og kan plutselig bare nekte å spise hvis hun ikke får det hun vil ha. Jeg merker på meg selv at særlig den sutringen/klagingen trykker på noen knapper i meg som gjør at jeg blir så irritert! Blir sint på henne når hun setter i gang med dette. Jeg kjenner noen ganger fysisk kvalme over at hun overdriver så voldsomt, og jeg må tvinge meg selv til ikke å bli like sint selv. Hun er vanligvis så fornuftig og grei, at jeg skjønner ikke hvorfor hun skal gjøre dette, som bare lager sur stemning. De to eldste barna ser med litt forundring på henne, og klarer å se det komiske i det, men de må jo ikke le av henne så hun hører det - da blir alt verre. Den reaksjonen jeg får, er nok farget av alle de årene vi strevde med det andre barnet, slik at det velter opp i meg alle de vonde følelsene fra den tida. Nå har dette barnet blitt så harmonisk og grei, og vi har sjelden konflikter utover det som er vanlig i en familie med ungdommer. Sannsynligvis er det begynnelsen på puberteten med tiåringen min, at ikke kropp og følelser henger helt sammen. Har snakket litt med henne, men hun kan ikke forklare hvorfor hun blir så sint/lei seg osv. På skolen er alt bra, og hun er et sosialt midtpunkt og det er aldri noe slikt der. Noen som har noen råd til hvordan jeg bedre kan takle slike utbrudd/sutring osv, og ikke overføre negative opplevelser fra det med det andre barnet over på henne?   Anonymous poster hash: 2e58d...400

Hei!

Hvis jeg ble tvangskledd som 10/11 åring ville jeg blitt sint.

Kanskje det er hele problemet at du ikke respekterer hennes grenser?

Ikke overdriv og problematiser pubertet, det tror jeg mødre er tåpelige nok til å gjøre.

Da ender de med pms og annen overtro.

Sinne er sinne, ofte velbegrunnet, i og med at hun er ellers et fornuftig barn

[Lillemus]

 

Når du sier at du ikke lot henne få lov til å hyle/sutre, hva gjorde du konkret da? Når hun er i det humøret, er det eneste som stopper henne, at jeg eller faren blir sint og snakker med høy stemme. Da blir det så utrivelig hjemme :-(

 

I går kveld skulle jeg ut og handle mat, og hun spurte om jeg kunne kjøpe rislunsj fordi de var på tilbud. Jeg sa ja til det, og hun ble kjempeglad. I neste sekund sa hun: Kan du ikke kjøpe to, sånn at jeg kan ta med en på skolen i morgen? Da sa jeg nei, og hun ble kjempesint og sur, sa jeg var slem og sur og at vi aldri har noen god mat hjemme. Hun trampet opp på rommet sitt og ble der til jeg var kommet hjem igjen.

Da var hun imidlertid i perlehumør, og hadde ryddet på både badet og rommet sitt helt av seg selv,

 

I morges hadde vi en prat om trivsel på skolen (før foreldresamtalen), og alt er greit på skolen og blant venner. Det er altså hjemme det skjærer seg litt for tiden.

Anonymous poster hash: 2e58d...400

 

Ser ikke noe galt i at hun raste litt etter at du satte grenser for henne - det er sånn det er. Jeg gir henne bare klar og tydelig beskjed om at "Hvis du skal si meg noe så snakk ordentlig så skal du få et svar" og så fortsetter jeg med det jeg drev med til hun tar seg sammen. Hun får ikke noe oppmerksomhet på slik oppførsel. Men når situasjonen er over så er den over, da er ikke det noe vi snakker om i lange baner etterpå. Hun er veldig flink til å be om unnskyldning etterpå og da er vi ferdige.

[mariaflyfly]

 

Det yngste barnet mitt er 10,5 år, og har alltid vært harmonisk og positiv, har alltid hatt venner og fungert fint i familien. De siste par årene har vi merket at hun har markert seg mer i søskenflokken, noe vi bare har sett på som positivt. Ett av de eldste barna var lenge litt "utafor" sosialt sett, og krevde mye oppmerksomhet, og etter at h*n falt på plass i sin egen kropp og i familien, har nok lillesøster nytt det å bli litt mer sett.

 

Men nå etter sommeren har det vært flere ganger der hun har blitt så veldig sint eller så veldig lei seg for episoder som vi andre opplever mer som bagateller. Hun kan skrike og brøle, eller hun kan nekte helt å gå ut/gå inn/kle på seg osv - slik som er mer vanlig i barnehagen - eller hun kan sutre/klage og være misfornøyd lenge. I helga var vi på hyttetur, noe hun ikke hadde lyst til i det hele tatt, og den første dagen, tuslet hun 200 meter bak oss lenge, før hun plutselig var ferdig og var blid. På søndagen nektet hun plent å kle seg da vi skulle ut på tur, og jeg måtte ta henne på fanget og tvinge på henne klærne. Jeg overrasket meg selv med å være helt rolig, og da vi etter hvert kom oss ut, var hun stort sett blid. Hun klager mye på maten vi har, er småspist og kan plutselig bare nekte å spise hvis hun ikke får det hun vil ha.

 

Jeg merker på meg selv at særlig den sutringen/klagingen trykker på noen knapper i meg som gjør at jeg blir så irritert! Blir sint på henne når hun setter i gang med dette. Jeg kjenner noen ganger fysisk kvalme over at hun overdriver så voldsomt, og jeg må tvinge meg selv til ikke å bli like sint selv. Hun er vanligvis så fornuftig og grei, at jeg skjønner ikke hvorfor hun skal gjøre dette, som bare lager sur stemning. De to eldste barna ser med litt forundring på henne, og klarer å se det komiske i det, men de må jo ikke le av henne så hun hører det - da blir alt verre. Den reaksjonen jeg får, er nok farget av alle de årene vi strevde med det andre barnet, slik at det velter opp i meg alle de vonde følelsene fra den tida. Nå har dette barnet blitt så harmonisk og grei, og vi har sjelden konflikter utover det som er vanlig i en familie med ungdommer.

 

Sannsynligvis er det begynnelsen på puberteten med tiåringen min, at ikke kropp og følelser henger helt sammen. Har snakket litt med henne, men hun kan ikke forklare hvorfor hun blir så sint/lei seg osv. På skolen er alt bra, og hun er et sosialt midtpunkt og det er aldri noe slikt der.

 

Noen som har noen råd til hvordan jeg bedre kan takle slike utbrudd/sutring osv, og ikke overføre negative opplevelser fra det med det andre barnet over på henne?

 

 

Anonymous poster hash: 2e58d...400

 

 

Det er galskap å ta en 10-åring på fanget og kle på med tvang, er min første tanke. 

 

La henne rase fra seg og være i fred til hun har roa seg ned. Episoden med rislunsjen er jo et konkret eksempel på at hun blir blid igjen hvis hun får litt aleinetid. Tror jeg, da.

[Solemnity]

Det er begynnende hormoner. Hold ut, respekter at hun er i ferd med å bli eldre og la henne roe seg ned i fred - slik du gjør. Så lenge hun faktisk roer seg ned er det da ikke så farlig.

 

Ikke kle på en 10,5-åring med tvang. Det er absolutt ikke greit. Om dere kommer for sent til noe, så la henne ta ansvar for det og se reelle konsekvenser. Jeg lar 9-åringen selv signere seg inn og forklare på skolen om han er grunnen til at vi kommer for sent, for eksempel.

 

Og husk at hun fremdeles er et barn som kan trenge klemmer, kos og tålmodige foreldre som forstår at det ikke er så lett for et lite hode å forstå seg selv og verden rundt seg.