Er det håp?

[AnonymBruker]

Obs, langt innlegg...

Jeg vet ikke helt hva jeg vil ha svar på, men det ser ut til at det går rett vest med meg. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg har ikke krefter igjen.

Som liten så slet jeg sosialt og med depresjoner/angst fra barnehagealder. Problemet ble videreført da jeg begynte på barneskolen. Jeg ble mobbet i seks år, uten at noen fanget det opp. Jeg stolte ikke på at foreldrene mine ville gjøre noe, tvert i mot så var jeg sikker på at de ville skamme seg om de visste. Så jeg fortalte det aldri til noen at jeg ble mobbet.

Jeg hadde ikke noe godt og åpent forhold til foreldrene mine. Mora mi har alltid vært ustabil og kommet med ondskapsfulle kommentarer. I ene øyeblikket var jeg prinsessa hennes, i andre øyeblikk ikke verdt skiten under skoene hennes. Og hun viste meg klart og tydelig at det var broren min som hun foretrakk. Faren min kjeftet en del på meg og har alltid vært veldig hissig. Men ellers følelsesmessig distansert.

På ungdomskolen begynte jeg i ny klasse og mobbingen slapp taket. Jeg slet alvorlig med mitt selvbilde, men fikk nye venner, noe som føltes fint og nytt for meg. Min mor kunne være utagerende og manipulerende, og var hun i dårlig humør lot hun det gå utover meg. I tenårene ble jeg utagerende tilbake og raste pga en bunnløs indre smerte. Da endte det ofte med at min far sprang etter meg og tok kvelertak på meg. Jeg var livredd og stengte døra til rommet mitt, som han prøvde å bryte opp.

Det hendte også at de hev meg ut og klærne mine ut på gata. Jeg ble forvist hjemmefra. Jeg gikk gatelangs alene som 14-åring og ventet på å komme hjem igjen. Men først måtte jeg be ærbødigst om unnskyldning.

Som 17-18-åring begynte jeg å kutte meg opp. Jeg følte meg helt alene i verden og forvirra. Når foreldrene mine var ute, kunne jeg ligge på gulvet og hyle av indre smerte. Men ingen så meg.

Som 20-åring begynte jeg å studere en annen plass. Jeg tenkte at nå måtte jeg ta tak i livet mitt, og jeg fikk tildelt en psykolog via studentsamskipnaden. Jeg hadde mye vilje til å jobbe med meg selv og også til å prøve å ta en utdanning. Til tross for mye panikkangst, depresjon og forvirring, så visste jeg at dette måtte være det riktige.

Psykologen var en eldre mann som virket svært sympatisk. Men jeg slet med tillit. Etterhvert følte jeg at han tilnærmet seg meg på en spesiell måte. Da følte jeg en periode mye motstand. Men på et eller annet vis så ble motstanden brutt ned. Og siden jeg hadde ingen andre i hele verden, så knyttet jeg meg til han. Dessverre fikk jeg også varmere følelser for han. Jeg orker knapt tenke tilbake på dette. Men da utviklet det seg til en rekke hendelser som på over 14 år var grenseoverskridende. Jeg hadde et sterkt avhengighetsforhold til han. Det ble seksuelt, samtidig som han anklaget meg til å ha manipulert han til det.

Etter noen år var jeg tilbake i hjembyen min. Han var da ikke lenger min terapeut og jeg slet så mye nå at jeg oppsøket annen hjelp. Jeg kom til en psykiater og det tok lang tid før jeg turte å åpne meg. Men da jeg gjorde det, lærte jeg at det som hadde skjedd ikke var min feil. Likevel klarte jeg ikke helt tro på det, og for å straffe meg selv og døyve smerten tok jeg utallige overdoser og havnet på psyk akuttavdeling utallige ganger. Jeg følte så sterk skyld og ville dø.

Jeg fortsatte hos samme psykiater og etter noen år klaget jeg inn vedkommende til Psykologforeninga. Det var min psykiater som gjorde det og som fikk fullmakt med meg. Vedkommende mistet sin autorisasjon for alltid.

Ennå sliter jeg med skyld og skam, men det ville vært uansvarlig av meg å ikke melde fra.

Min mor er som før og jeg har ikke helt klart å kutte kontakten med henne. Jeg lar henne bryte meg ned fordi jeg ikke har noen selvfølelse eller selvrespekt igjen.

Jeg ble for noen år sammen med en fantastisk mann. Vi er forlovet og er nå samboere. Det har hjulpet meg mye, også det at han ser galskapen til mora mi. Jeg har veldig lett for å føle at alt er min feil, min samboer hjelper meg mye. Men nå har han fått kols...og hver dag er jeg redd og deprimert.

For halvannet år siden begynte jeg i gruppeterapi og trappet da ned kontakten med psykiateren til hver andre uke. Jeg startet med han for over ti år siden nå. Jeg har siden jeg startet med han hatt mye fremgang. Men nå har det stoppet opp og det går andre veien. Jeg blir mer og mer sliten. Orker ikke stelle meg lenger og leiligheten ser helt forferdelig ut. Jeg føler at alt er håpløst. Jeg har alltid tidligere vært flink til å stelle meg og vaske/rydde selv om det har krevd mye av meg. Nå klarer jeg ikke det lenger og jeg føler meg rett og slett utbrent og gammel. Jeg ble nettopp 40 år og sliter enormt over at jeg ennå sliter med såpass mye angst og depresjon hver dag. Såpass mye at jeg ikke ser noe mening lenger.

Jeg har det forferdelig dagene etter gruppeterapi og sover og sover men klarer aldri ta meg inn igjen. Jeg sliter sånn med relasjoner og også ift samboer. Jeg er livredd for å miste han og jeg trenger mange bekreftelser.

Det er vondt å innse at jeg ikke har kommet lenger og kanskje kommer jeg meg aldri ut av de psykiske lidelsene. Begynner å se mørkt på det etter å ha prøvd i mange år. Jeg lurer også på om jeg går i riktig behandling. Da denne sliter så voldsomt på meg. Jeg klarer ikke stole på de i gruppa og forventer kritikk for alt jeg sier. Er redd og sitter i helspenn.

Sliter mye i forholdet også. Er redd og sjalu og det preger hverdagen. Jeg vet ikke hvordan komme meg videre nå. Tror jeg er inne i ei krise og den slipper ikke så lett. Jeg klarer ikke fungere på noe vis. Er også ufør. Er også veldig avhengig av samboer.

Går på masse medisiner. Zoloft, abilify, lamictal, seroquel. Men vet ikke om de hjelper.

Fra gammelt av har jeg diagnosen eupf. Men har en mistanke om at jeg sliter med mye mer.

Jeg håper på svar fra NHD eller andre. Jeg lurer på hvordan komme videre i livet når alt føles håpløst og er dødsliten hele tiden. Går jeg i feil terapi når det går denne veien? Det burde blitt bedre? Er det noen andre medisiner jeg kunne prøvd? Jeg er frustrert og lurer på hvorfor jeg har det så vondt hele tida.....hjelp!

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[AnonymBruker]

Obs, langt innlegg...

Jeg vet ikke helt hva jeg vil ha svar på, men det ser ut til at det går rett vest med meg. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg har ikke krefter igjen.

Som liten så slet jeg sosialt og med depresjoner/angst fra barnehagealder. Problemet ble videreført da jeg begynte på barneskolen. Jeg ble mobbet i seks år, uten at noen fanget det opp. Jeg stolte ikke på at foreldrene mine ville gjøre noe, tvert i mot så var jeg sikker på at de ville skamme seg om de visste. Så jeg fortalte det aldri til noen at jeg ble mobbet.

Jeg hadde ikke noe godt og åpent forhold til foreldrene mine. Mora mi har alltid vært ustabil og kommet med ondskapsfulle kommentarer. I ene øyeblikket var jeg prinsessa hennes, i andre øyeblikk ikke verdt skiten under skoene hennes. Og hun viste meg klart og tydelig at det var broren min som hun foretrakk. Faren min kjeftet en del på meg og har alltid vært veldig hissig. Men ellers følelsesmessig distansert.

På ungdomskolen begynte jeg i ny klasse og mobbingen slapp taket. Jeg slet alvorlig med mitt selvbilde, men fikk nye venner, noe som føltes fint og nytt for meg. Min mor kunne være utagerende og manipulerende, og var hun i dårlig humør lot hun det gå utover meg. I tenårene ble jeg utagerende tilbake og raste pga en bunnløs indre smerte. Da endte det ofte med at min far sprang etter meg og tok kvelertak på meg. Jeg var livredd og stengte døra til rommet mitt, som han prøvde å bryte opp.

Det hendte også at de hev meg ut og klærne mine ut på gata. Jeg ble forvist hjemmefra. Jeg gikk gatelangs alene som 14-åring og ventet på å komme hjem igjen. Men først måtte jeg be ærbødigst om unnskyldning.

Som 17-18-åring begynte jeg å kutte meg opp. Jeg følte meg helt alene i verden og forvirra. Når foreldrene mine var ute, kunne jeg ligge på gulvet og hyle av indre smerte. Men ingen så meg.

Som 20-åring begynte jeg å studere en annen plass. Jeg tenkte at nå måtte jeg ta tak i livet mitt, og jeg fikk tildelt en psykolog via studentsamskipnaden. Jeg hadde mye vilje til å jobbe med meg selv og også til å prøve å ta en utdanning. Til tross for mye panikkangst, depresjon og forvirring, så visste jeg at dette måtte være det riktige.

Psykologen var en eldre mann som virket svært sympatisk. Men jeg slet med tillit. Etterhvert følte jeg at han tilnærmet seg meg på en spesiell måte. Da følte jeg en periode mye motstand. Men på et eller annet vis så ble motstanden brutt ned. Og siden jeg hadde ingen andre i hele verden, så knyttet jeg meg til han. Dessverre fikk jeg også varmere følelser for han. Jeg orker knapt tenke tilbake på dette. Men da utviklet det seg til en rekke hendelser som på over 14 år var grenseoverskridende. Jeg hadde et sterkt avhengighetsforhold til han. Det ble seksuelt, samtidig som han anklaget meg til å ha manipulert han til det.

Etter noen år var jeg tilbake i hjembyen min. Han var da ikke lenger min terapeut og jeg slet så mye nå at jeg oppsøket annen hjelp. Jeg kom til en psykiater og det tok lang tid før jeg turte å åpne meg. Men da jeg gjorde det, lærte jeg at det som hadde skjedd ikke var min feil. Likevel klarte jeg ikke helt tro på det, og for å straffe meg selv og døyve smerten tok jeg utallige overdoser og havnet på psyk akuttavdeling utallige ganger. Jeg følte så sterk skyld og ville dø.

Jeg fortsatte hos samme psykiater og etter noen år klaget jeg inn vedkommende til Psykologforeninga. Det var min psykiater som gjorde det og som fikk fullmakt med meg. Vedkommende mistet sin autorisasjon for alltid.

Ennå sliter jeg med skyld og skam, men det ville vært uansvarlig av meg å ikke melde fra.

Min mor er som før og jeg har ikke helt klart å kutte kontakten med henne. Jeg lar henne bryte meg ned fordi jeg ikke har noen selvfølelse eller selvrespekt igjen.

Jeg ble for noen år sammen med en fantastisk mann. Vi er forlovet og er nå samboere. Det har hjulpet meg mye, også det at han ser galskapen til mora mi. Jeg har veldig lett for å føle at alt er min feil, min samboer hjelper meg mye. Men nå har han fått kols...og hver dag er jeg redd og deprimert.

For halvannet år siden begynte jeg i gruppeterapi og trappet da ned kontakten med psykiateren til hver andre uke. Jeg startet med han for over ti år siden nå. Jeg har siden jeg startet med han hatt mye fremgang. Men nå har det stoppet opp og det går andre veien. Jeg blir mer og mer sliten. Orker ikke stelle meg lenger og leiligheten ser helt forferdelig ut. Jeg føler at alt er håpløst. Jeg har alltid tidligere vært flink til å stelle meg og vaske/rydde selv om det har krevd mye av meg. Nå klarer jeg ikke det lenger og jeg føler meg rett og slett utbrent og gammel. Jeg ble nettopp 40 år og sliter enormt over at jeg ennå sliter med såpass mye angst og depresjon hver dag. Såpass mye at jeg ikke ser noe mening lenger.

Jeg har det forferdelig dagene etter gruppeterapi og sover og sover men klarer aldri ta meg inn igjen. Jeg sliter sånn med relasjoner og også ift samboer. Jeg er livredd for å miste han og jeg trenger mange bekreftelser.

Det er vondt å innse at jeg ikke har kommet lenger og kanskje kommer jeg meg aldri ut av de psykiske lidelsene. Begynner å se mørkt på det etter å ha prøvd i mange år. Jeg lurer også på om jeg går i riktig behandling. Da denne sliter så voldsomt på meg. Jeg klarer ikke stole på de i gruppa og forventer kritikk for alt jeg sier. Er redd og sitter i helspenn.

Sliter mye i forholdet også. Er redd og sjalu og det preger hverdagen. Jeg vet ikke hvordan komme meg videre nå. Tror jeg er inne i ei krise og den slipper ikke så lett. Jeg klarer ikke fungere på noe vis. Er også ufør. Er også veldig avhengig av samboer.

Går på masse medisiner. Zoloft, abilify, lamictal, seroquel. Men vet ikke om de hjelper.

Fra gammelt av har jeg diagnosen eupf. Men har en mistanke om at jeg sliter med mye mer.

Jeg håper på svar fra NHD eller andre. Jeg lurer på hvordan komme videre i livet når alt føles håpløst og er dødsliten hele tiden. Går jeg i feil terapi når det går denne veien? Det burde blitt bedre? Er det noen andre medisiner jeg kunne prøvd? Jeg er frustrert og lurer på hvorfor jeg har det så vondt hele tida.....hjelp!

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

Ops....innlegget mitt ble visst sendt to ganger...

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[Gjest]

Jeg fikk vondt av deg, og tårer i øynene, når jeg leste innlegget ditt. Det var sterk lesing!

 

Du har opplevd så mye vondt. Enda opplever du mye vondt med din mor. Har du snakket om dette (og henne) i terapien? Synes det er viktig at du gjør det.

 

Attpåtil har din samboer fått kols. Røyker han? I så fall blir han bedre om han slutter å røyke, gjør han ikke det vil han bli raskt verre. Det finnes også rehabiliteringssentre der han kan få opplæring i å mestre sykdommen. 

 

Men husk at du har vært veldig sterk. Du har fått utrettet mye, og du har jobba hardt med deg selv i mange år. Det virker som du har vært motivert for behandling. 

 

Kan det være gruppeterapien du ikke tåler? Siden det ble verre etter oppstart, mener jeg. Kan du spørre psykiateren din om du kan få flere timer med han, eller er det avhengighet av han som gjør at du nå har det dårlig - fordi kontakten er mindre, mener jeg? 

 

Utover det virker du helt klart deprimert. Kan det være noe å hente på (endring av) medisiner?

 

Skulle så inderlig gjerne ønske at du fikk svar av noen som kanskje kunne hjulpet deg litt

 

*Klem*

[AnonymBruker]

Jeg fikk vondt av deg, og tårer i øynene, når jeg leste innlegget ditt. Det var sterk lesing!

Du har opplevd så mye vondt. Enda opplever du mye vondt med din mor. Har du snakket om dette (og henne) i terapien? Synes det er viktig at du gjør det.

Attpåtil har din samboer fått kols. Røyker han? I så fall blir han bedre om han slutter å røyke, gjør han ikke det vil han bli raskt verre. Det finnes også rehabiliteringssentre der han kan få opplæring i å mestre sykdommen.

Men husk at du har vært veldig sterk. Du har fått utrettet mye, og du har jobba hardt med deg selv i mange år. Det virker som du har vært motivert for behandling.

Kan det være gruppeterapien du ikke tåler? Siden det ble verre etter oppstart, mener jeg. Kan du spørre psykiateren din om du kan få flere timer med han, eller er det avhengighet av han som gjør at du nå har det dårlig - fordi kontakten er mindre, mener jeg?

Utover det virker du helt klart deprimert. Kan det være noe å hente på (endring av) medisiner?

Skulle så inderlig gjerne ønske at du fikk svar av noen som kanskje kunne hjulpet deg litt

*Klem*

Hei og takk for svar!

Tror jeg helt klart blir dårligere av gruppeterapien. Synes jeg burde tåle såpass, men det er virkelig en hard påkjenning. Nå har jeg ikke vært der på tre uker, og føler meg bedre. Det var nødvendig å tilbringe tid med mora mi i helga, hadde ikke annet valg pga noe vi måtte gjøre. Var kjempedårlig i etterkant, men sov meg inn igjen og er nå bedre. Disse tingene lurer jeg på viser meg at jeg bør ta avstand fra både gruppe og min mor, jeg tåler det ikke.

På samme måte blir jeg dårlig lenge i etterkant av timen med psykiateren, slik jeg blir av samtalene hos en psykepleier. Dette får meg til å lure på om jeg bare må få være i fred. Jeg vet ikke. Fortiden kan liksom ikke forandres. Men kanskje det bare er en pause som trengs. Nå pensjoneres psykepleieren og psykiateren min har blitt syk. Men han jobber fremdeles. Er også redd for å bli alene uten noen å prate med. Snakk om ambivalens

Tror medisinene er de riktige for meg, har prøvd alt. Men utredes for add nå. Psykiateren sier at gruppe er det eneste rette for meg, men kunne tenkt meg NHDs mening om dette opplegget mitt og hvorfor jeg blir dårligere av det.

Takk for empatisk svar, du er en god person

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[motorPrøysen]

Du har hatt uflaks med hvilke foreldre du fikk og med den første psykologen din. Det er ikke rart at du blir nedstemt og stresset av at både mannen din og psykiateren din er syk. At du er nedstemt nå betyr imidlertid ikke at du ikke har endret deg eller at behandlingen ikke har hjulpet samlet sett, men det er viktig at du får behandlet de depressive symptomene du har nå. Har du uttrykt til psykiateren din hvordan du føler det, slik du har gjort her? Syns også det er naturlig at du tar en medisingjennomgang sammen med psykiateren. 

[Gjest]

Du fikk et knakende godt svar fra MotorPrøysen

Endret 14. oktober 2014 av hww

[AnonymBruker]

Du har hatt uflaks med hvilke foreldre du fikk og med den første psykologen din. Det er ikke rart at du blir nedstemt og stresset av at både mannen din og psykiateren din er syk. At du er nedstemt nå betyr imidlertid ikke at du ikke har endret deg eller at behandlingen ikke har hjulpet samlet sett, men det er viktig at du får behandlet de depressive symptomene du har nå. Har du uttrykt til psykiateren din hvordan du føler det, slik du har gjort her? Syns også det er naturlig at du tar en medisingjennomgang sammen med psykiateren.

Hei og takk for svar!

Kanskje det er på tide å ta en medisingjennomgang ja. Jeg skal snakke med psykiateren om det. Så må jeg nok være helt ærlig om hvordan jeg føler det. Jeg har nå vært uten terapi og gruppeterapien ei uke, og føler meg mye bedre. Jeg har også holdt meg unna mora mi.

Kanskje burde jeg slutte i gruppa og kun gå med han hver andre uke. Men slik jeg forstod det var det ikke mulig da å gå med han

Føler meg derfor på et vis presset til å forts i gruppa. Han mener det er det eneste rette for meg, men det er så tungt og retraumatiserende....bare det å sitte i ei gruppe utløser alt det vonde i meg igjen, uansett om det er meg eller andre som snakker. Jeg nekter å stole på disse personene, hvorfor må jeg utlevere meg selv? Kanskje er det best med avstand, kanskje jeg ikke tåler det. Men jeg aner ikke hvordan få psykiateren til å forstå det, har sagt dette til han. Og slutter jeg i gruppa, så mister jeg han. Jeg sliter også med å stole på min opplevelse av dette. Så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette

Jeg vegrer meg veldig til å dra i gruppe, vet hvor dårlig jeg blir...kanskje noen bare ikke tåler det? Er det noe poeng i å grave i fortiden, både min og andres? Det føles som en enorm belastning. Man kan jo ikke omgjøre fortiden...jeg har lenge gått i terapi og ønsker å få fokus fremover....samtidig er jeg livredd for å miste behandler..

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[AnonymBruker]

Du fikk et knakende godt svar fra MotorPrøysen

Ja

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[Gjest]

Hei og takk for svar!

Kanskje det er på tide å ta en medisingjennomgang ja. Jeg skal snakke med psykiateren om det. Så må jeg nok være helt ærlig om hvordan jeg føler det. Jeg har nå vært uten terapi og gruppeterapien ei uke, og føler meg mye bedre. Jeg har også holdt meg unna mora mi.

Kanskje burde jeg slutte i gruppa og kun gå med han hver andre uke. Men slik jeg forstod det var det ikke mulig da å gå med han

Føler meg derfor på et vis presset til å forts i gruppa. Han mener det er det eneste rette for meg, men det er så tungt og retraumatiserende....bare det å sitte i ei gruppe utløser alt det vonde i meg igjen, uansett om det er meg eller andre som snakker. Jeg nekter å stole på disse personene, hvorfor må jeg utlevere meg selv? Kanskje er det best med avstand, kanskje jeg ikke tåler det. Men jeg aner ikke hvordan få psykiateren til å forstå det, har sagt dette til han. Og slutter jeg i gruppa, så mister jeg han. Jeg sliter også med å stole på min opplevelse av dette. Så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette

Jeg vegrer meg veldig til å dra i gruppe, vet hvor dårlig jeg blir...kanskje noen bare ikke tåler det? Er det noe poeng i å grave i fortiden, både min og andres? Det føles som en enorm belastning. Man kan jo ikke omgjøre fortiden...jeg har lenge gått i terapi og ønsker å få fokus fremover....samtidig er jeg livredd for å miste behandler..Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

Du bør formidle dette klart og tydelig til din psykiater, og stille de spørsmål du stiller i slutten av ditt innlegg til han.

Det kan også hende du vil ha nytte av gruppa og ikke opplever det som retraumatiserende om du velger å stole på de andre, slik du på sett og vis stoler på andre her inne.

Har selv gått i gruppeterapi og vet det kan være vanskelig å stole på de andre. Men du kan jo prøve å gå inn for det? Gi det en sjanse altså...

[AnonymBruker]

Du bør formidle dette klart og tydelig til din psykiater, og stille de spørsmål du stiller i slutten av ditt innlegg til han.

Det kan også hende du vil ha nytte av gruppa og ikke opplever det som retraumatiserende om du velger å stole på de andre, slik du på sett og vis stoler på andre her inne.

Har selv gått i gruppeterapi og vet det kan være vanskelig å stole på de andre. Men du kan jo prøve å gå inn for det? Gi det en sjanse altså...

Jeg tror jeg må velge å tro på behandleren min ei stund til i at gruppe er best for meg. Var i dag og det gikk faktisk ganske bra! Siden jeg sliter sånn med relasjoner så er det kanskje lurt å fortsette. men jeg skal være helt ærlig med han om hva jeg tenker om dette og hvor ambivalent jeg er, og hvor tøft gruppeterapi er.

Takk for råd

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[frosken]

Hei og takk for svar!

Tror jeg helt klart blir dårligere av gruppeterapien. Synes jeg burde tåle såpass, men det er virkelig en hard påkjenning. Nå har jeg ikke vært der på tre uker, og føler meg bedre. Det var nødvendig å tilbringe tid med mora mi i helga, hadde ikke annet valg pga noe vi måtte gjøre. Var kjempedårlig i etterkant, men sov meg inn igjen og er nå bedre. Disse tingene lurer jeg på viser meg at jeg bør ta avstand fra både gruppe og min mor, jeg tåler det ikke.

På samme måte blir jeg dårlig lenge i etterkant av timen med psykiateren, slik jeg blir av samtalene hos en psykepleier. Dette får meg til å lure på om jeg bare må få være i fred. Jeg vet ikke. Fortiden kan liksom ikke forandres. Men kanskje det bare er en pause som trengs. Nå pensjoneres psykepleieren og psykiateren min har blitt syk. Men han jobber fremdeles. Er også redd for å bli alene uten noen å prate med. Snakk om ambivalens

Tror medisinene er de riktige for meg, har prøvd alt. Men utredes for add nå. Psykiateren sier at gruppe er det eneste rette for meg, men kunne tenkt meg NHDs mening om dette opplegget mitt og hvorfor jeg blir dårligere av det.

Takk for empatisk svar, du er en god person

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

Du skriver flere ganger i denne tråden at du blir "dårligere" av både gruppeterapi og individualterapi. Hva legger du da i det å bli "dårligere"?

[AnonymBruker]

Du skriver flere ganger i denne tråden at du blir "dårligere" av både gruppeterapi og individualterapi. Hva legger du da i det å bli "dårligere"?

Jeg blir for det første veldig deprimert. Jeg blir veldig nervøs, veldig urolig og mange panikkanfall. Dessuten blir jeg utmattet og orker ingenting. Et par uker uten terapi, og disse symptomene blir langt mildere. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men slik opplever jeg det.

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[frosken]

Jeg blir for det første veldig deprimert. Jeg blir veldig nervøs, veldig urolig og mange panikkanfall. Dessuten blir jeg utmattet og orker ingenting. Et par uker uten terapi, og disse symptomene blir langt mildere. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men slik opplever jeg det.

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

Hvordan ville livet ditt være om du var uten terapi. Kan du leve greit med å ha det slik du har det nå?

[AnonymBruker]

Hvordan ville livet ditt være om du var uten terapi. Kan du leve greit med å ha det slik du har det nå?

Det er umulig for meg å vite hvordan livet mitt ville vært totalt uten terapi. Jeg har bare prøvd i feriene. Jeg har nok behov for noen å prate med, men jeg opplever gruppa som retraumatiserende. Og jeg tør ikke si fra om det skjer noe jeg reagerer på. Lukker det inne, så får jeg reaksjonene senere. Og de kan vare i dagesvis, og gjør motstanden min mot gruppa større. Fordi jeg tør ikke stole på andre. Kanskje jeg bør øve meg på å være direkte hvis jeg føler noen tråkker på meg og bli ferdig med det der og da? Men da ville jeg vel heller fått skyldfølelse i etterkant. Kanskje gruppe er veldig nyttig for meg. Men jeg blir så deprimert bl.a i etterkant (og sint, såret) at jeg ikke klarer å gjøre de andre tingene jeg skal gjøre. Det føles som de andre tråkker på meg, overser meg, slik det var da jeg var liten. Hvorfor må jeg oppleve det igjen? Det er det som gjør meg lei. Men kanskje utfordringen er å løse dette på en annen måte nå?

Jeg er jo egentlig heldig også. Terapiopplegget er ganske bra, mange får dessverre ikke så god terapi.

Tror ikke jeg kunne levd uten å ha noen å prate med. Sambo er ofte i dårlig form (han er bipolar) både psykisk og fysisk. Er til tider veldig bekymret, og det er vanskelig å ikke ha noen å lufte det med.

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[Gjest Ladytron]

Og jeg tør ikke si fra om det skjer noe jeg reagerer på. Lukker det inne, så får jeg reaksjonene senere. Og de kan vare i dagesvis, og gjør motstanden min mot gruppa større. Fordi jeg tør ikke stole på andre. Kanskje jeg bør øve meg på å være direkte hvis jeg føler noen tråkker på meg og bli ferdig med det der og da? Men da ville jeg vel heller fått skyldfølelse i etterkant. Kanskje gruppe er veldig nyttig for meg. Men jeg blir så deprimert bl.a i etterkant (og sint, såret) at jeg ikke klarer å gjøre de andre tingene jeg skal gjøre. Det føles som de andre tråkker på meg, overser meg, slik det var da jeg var liten. Hvorfor må jeg oppleve det igjen? Det er det som gjør meg lei. Men kanskje utfordringen er å løse dette på en annen måte nå?

Kan du ta dette opp med gruppeterapeuten din?

 

Jeg tror du ville vokse veldig på å håndtere (snakke om) disse situasjonene i gruppeterapien, heller enn å ta dem med hjem og gruble på dem og bli deprimert.

 

Sier ikke at det er lett, men kanskje det er noe du kan jobbe med (under veiledning av psykolog/psykiater/gruppeterapeut)? De reaksjonene du får i gruppen kan vel også være en refleksjon på hvordan du ville håndtere tilsvarende hendelser i det virkelige livet.

[AnonymBruker]

Kan du ta dette opp med gruppeterapeuten din?

Jeg tror du ville vokse veldig på å håndtere (snakke om) disse situasjonene i gruppeterapien, heller enn å ta dem med hjem og gruble på dem og bli deprimert.

Sier ikke at det er lett, men kanskje det er noe du kan jobbe med (under veiledning av psykolog/psykiater/gruppeterapeut)? De reaksjonene du får i gruppen kan vel også være en refleksjon på hvordan du ville håndtere tilsvarende hendelser i det virkelige livet.

Takk for råd, det var et klokt innlegg. Har ikke helt tenkt på det sånn før, men du har nok rett. Sist jeg var i gruppe så var det noe jeg reagerte på, som såret meg. Siden det har jeg vært sint, hatt angst og ikke helt stabil. Slike ting går innpå meg.

Det er absolutt noe i d du skriver. Jeg skal heretter bruke gruppa til å øve meg på å si fra, selv om det blir tøft og jeg lett får dårlig samvittighet. Men kanskje jeg kan øve meg på å ikke få det også.

Tusen takk igjen for at du gjorde meg klar over dette. Mine reaksjoner på det som skjer i gruppa er slik jeg ville reagert i virkeligheten også. Nå har jeg sjans til å innarbeide nye mønster. Det må være meningen med gruppe for meg.

Jeg skal ta opp nettopp dette med behandler. Har en mistanke nå om at han har lignende tanker, har bare ikke sett det før.

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

[Gjest Ladytron]

Takk for råd, det var et klokt innlegg. Har ikke helt tenkt på det sånn før, men du har nok rett. Sist jeg var i gruppe så var det noe jeg reagerte på, som såret meg. Siden det har jeg vært sint, hatt angst og ikke helt stabil. Slike ting går innpå meg.

Det er absolutt noe i d du skriver. Jeg skal heretter bruke gruppa til å øve meg på å si fra, selv om det blir tøft og jeg lett får dårlig samvittighet. Men kanskje jeg kan øve meg på å ikke få det også.

Tusen takk igjen for at du gjorde meg klar over dette. Mine reaksjoner på det som skjer i gruppa er slik jeg ville reagert i virkeligheten også. Nå har jeg sjans til å innarbeide nye mønster. Det må være meningen med gruppe for meg.

Jeg skal ta opp nettopp dette med behandler. Har en mistanke nå om at han har lignende tanker, har bare ikke sett det før.

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc

Du har både innsikt og motivasjon så da klarer du nok å innarbeide nye mønster

Masse lykke til.

[AnonymBruker]

Du har både innsikt og motivasjon så da klarer du nok å innarbeide nye mønster

Masse lykke til.

Takk for det

Anonymous poster hash: 9dcc1...2cc