Forstår ikke angsten min

[Tusset]

Jeg har hatt angst i hele mitt voksne liv. (Mitt voksn liv begynte i 11-12 årsalderen)
Og jeg har nok av årsaker. Arv, miljø, omsorsvikt, utrygghet i oppveksten, overgrep (Ikke av veldig grov og voldelig karakter) Så vingene mine ble vel brukket før jeg lærte å fly. Men jeg har jobbet med meg selv, jobbet med følelsene mine, jobbet med å bli glad i meg selv. Jeg jobber så jvælig hardt for å bli hel, frisk, funksjonell.. Jobber med monstrene mine, godtar at hjernen gjemmer vanskelige ting og at jeg ikke trenger å huske dem. At ikke alt kan eller må bearbeides. Jeg er "flink jente" som har lært at jeg ikke alltid må være flink. Jeg lærer leksene mine. Jeg går fremover.

Men plutselig, så er den der igjen,, Angsten.

Ut av det blå, hamrer hjertet, verker brystkassen, kommer tårene, frykten, sinnet, skjelvingene, årvåkenheten.
Jeg frykter det ikke, de er gamle venner. Jeg vet hvem de er. Jeg kjenner meg ikke igjen i panikkangst,
Jeg er ikke bekymret, det ligger ikke for meg. Jeg kjenner meg ikke igjen i generell angst.

Ikke er det fobi. 
Ikke er det sosial angst. (Før jeg alt har angst da kan det dukke opp symptom som er vanlig med sosial angst. Eller ikke)
Det varer i dager, netter, uker. Ligner mest på ptsd.. en jeg mangler en del vesentlige sympom (gjenopplevelse) for å kunne kalle dette det.
Så hva pokker er dette, og har noen andre det slik?

Endret 14. oktober 2014 av Tusset

[cappella33]

Det som du kan huske på er at når man jobber hardt med seg selv, så kan man få mye angst og ubehag.

Husker jeg hadde det da jeg jobbet intenst med meg selv og mine psykiske plager. Men da jeg roet ned så ble det bedre. 

Så det er ikke bra å jobbe for hardt for lenge og for mye. Det kan føre til at man går over sin egen grense.

Og hvis man ikke kjenner hvor grensen sin går, så gir kroppen og psyken beskjed på sin måte om at du må roe ned litt nå. Er kanskje noe å tenke på?

Ville prøvd å roe ned litt og sett hvordan det går. Kanskje hjelper det.

[Tusset]

Jeg var bare litt frustrert. Lei av de evige rundene med angst usikker på om "ikkediagnosen" min stemmer. Teorien til psykologen er at dette er traumerelatert og blir utløst av "stemninger". Altså kommer av en kombinassjon med gjentatte vanskelige episoder, kombinert med en ustabil foreldreperson jeg ikke har fått følelsesmessig kontakt med. Og angsten er økt fysiologisk aktivering, aktivert av *fuglene må vite*

Jeg finner veldig ofte trygghet når jeg kjenner meg igjen i ting jeg leser på nett, ting som forklarer, gir meg forståelse og kanskje tilhørighet, Jeg savner virkelig å kunne snakke med noen som har det slik som meg.

[cappella33]

Ja er lov å være frustrert av og til. Det tror jeg de fleste fra tid til annen.

Det er mye som kan forsterke og utløse angst, er ikke rart du har fått angst ut av det du har opplevd.

Bruker du noen form for medikamenter for angsten din? Kanskje du skulle gjort det som kan hjelpe på at du får det litt bedre med deg selv og i forhold til angsten din.

Men er viktig å jobbe med angsten selv om man bruker medisiner.

Bruker selv antidepressiva og psykotiske tabl for angsten, og det hjelper en grad. Men man må jobbe videre med angsten også.

 

Er positivt for deg å lese om saker som du kjenner deg igjen på nettet. Er en trygghet å vite at andre sliter med det samme selv. 

skjønner du savner å snakke med noen som er i samme båt som deg. Det samme gjør jeg også.

Kanskje vi skulle snakket sammen?