Finner ingen god løsning

20. oktober 2014

Situasjon er slik at pga av tvang har jeg fått selvmordsaktige tanker.

Disse er det lite trolig at jeg gjør noe mer med, men de er plagsomme.

Jeg sover dårlig, spiser svært lite, skifter ikke klær, og i går da forslaget kom frem igjen, maset, om å skifte klær, ble jeg :angry: inni meg.

Der går grensen når jeg strever så fælt for tiden.

Men ingen ser at jeg blir sint eller er syk.

Løsningen på tvangen slik jeg så langt har tenkt er at jeg bør bli middels skadet i en trafikk-ulykke, dette ved å kjøre inn mot midtrabatten, slik at jeg får sleng på bilen og denne blir kastet rundt, farten bør derfor være moderat. Så er problemet at jeg kan ha uflaks å omkomme, dette kan jeg av ulike grunner ikke.

Jeg var derfor ute og kjørte igjen i natt, da jeg må gjøre dette på natten pga av andre trafikanter ikke skal bli skadet, men jo mer jeg vurderte steder og måter, fart osv... jo mindre trygg virker metoden. Jeg kan ikke ta mitt liv pga av for stort ansvar for barn.

Jeg vil bare bli så skadet at jeg slipper mer tvang, jeg vil ha fred og ikke mer mas og tvang.

Så har jeg en mulighet til, den er kanskje smartest, og denne lurer jeg på om er en utvei,?

At jeg skriver et brev, bare med noen linjer, om at jeg er for sliten for å orke å snakke, men trenger hjelp til å ikke ta mitt liv/kjøre av veien osv.... Så leverer jeg det på psykiatrisk legevakt. Fordelen ved noen dagers innleggelse, istedet for at jeg kjører bilen inn mot en eller annen veirabatt, er at jeg ikke dør ved en feilberegnelse. Det er ganske vanskelig å avpasse helt sånn at jeg får riktig sleng på bilen.

Dette er ingen løsning på tvangen jeg utsettes for, men det er en siste desperat utvei, en pause, hvis jeg får tanker om at en middels skade vil være forsøket verdt. En natt var det så mørkt, regnfullt, og vanskelig å se, at jeg rett og slett uten å mene det også kunne kjørt av veien, men jeg var også blank i øynene, så det ble dobbeltsyn i tillegg til dårlig vær.

Jeg prøver finne måter å slippe gjør noe dumt, som rett og slett handler om at jeg er under press og et press som ikke endres, avtar eller slutter.

Jeg er så fortvilt

Anonymous poster hash: 6ac19...820

20. oktober 2014

God morgen!

Den tanken du leker med om å skape en trafikkulykke får du slutte å gi næring til og heller prøve å tenke mer rasjonelt. Hvis mulig. Jeg vet det er vanskelig når man er i en presset situasjon.

Jeg forstår det slik at du bare er innlagt for noen dager. Hvis de vil at du skal skifte tøy hadde jeg tatt meg en lang varm dusj og kjent hvor deilig det er. Så hadde jeg tatt på meg rent tøy. Det er deilig med rent tøy og så slipper du det maset.

Du har ansvar for barn sier du. Da må du i hvert fall prøve å ta deg sammen. Jeg er klar over hvor vanskelig det kan være men tanken på barna vil vel gjøre at du prøver så hardt du bare kan for å bli friskere.

Alle mennesker kan få selvmordstanker fordi livet kan synes uutholdelig. Tror du ikke dine tanker vil blekne når du kommer hjem til det kjæreste du har. Det er lov å bli sint. Sinne kan være en veldig god energi som kan snus til fordel for en selv.

Har du en behandler du kan snakke med? Jeg vet ikke om jeg hadde klart meg uten.

Mitt hjerte går ut til deg. Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon og jeg håper du finner en løsning.

Jeg håper denne dagen blir god for deg.

Prøv å tenk gode tanker om deg selv.

20. oktober 2014

Situasjon er slik at pga av tvang har jeg fått selvmordsaktige tanker.
Disse er det lite trolig at jeg gjør noe mer med, men de er plagsomme.
Jeg sover dårlig, spiser svært lite, skifter ikke klær, og i går da forslaget kom frem igjen, maset, om å skifte klær, ble jeg inni meg.
Der går grensen når jeg strever så fælt for tiden.
Men ingen ser at jeg blir sint eller er syk.
Løsningen på tvangen slik jeg så langt har tenkt er at jeg bør bli middels skadet i en trafikk-ulykke, dette ved å kjøre inn mot midtrabatten, slik at jeg får sleng på bilen og denne blir kastet rundt, farten bør derfor være moderat. Så er problemet at jeg kan ha uflaks å omkomme, dette kan jeg av ulike grunner ikke.
Jeg var derfor ute og kjørte igjen i natt, da jeg må gjøre dette på natten pga av andre trafikanter ikke skal bli skadet, men jo mer jeg vurderte steder og måter, fart osv... jo mindre trygg virker metoden. Jeg kan ikke ta mitt liv pga av for stort ansvar for barn.
Jeg vil bare bli så skadet at jeg slipper mer tvang, jeg vil ha fred og ikke mer mas og tvang.
Så har jeg en mulighet til, den er kanskje smartest, og denne lurer jeg på om er en utvei,?
At jeg skriver et brev, bare med noen linjer, om at jeg er for sliten for å orke å snakke, men trenger hjelp til å ikke ta mitt liv/kjøre av veien osv.... Så leverer jeg det på psykiatrisk legevakt. Fordelen ved noen dagers innleggelse, istedet for at jeg kjører bilen inn mot en eller annen veirabatt, er at jeg ikke dør ved en feilberegnelse. Det er ganske vanskelig å avpasse helt sånn at jeg får riktig sleng på bilen.
Dette er ingen løsning på tvangen jeg utsettes for, men det er en siste desperat utvei, en pause, hvis jeg får tanker om at en middels skade vil være forsøket verdt. En natt var det så mørkt, regnfullt, og vanskelig å se, at jeg rett og slett uten å mene det også kunne kjørt av veien, men jeg var også blank i øynene, så det ble dobbeltsyn i tillegg til dårlig vær.
Jeg prøver finne måter å slippe gjør noe dumt, som rett og slett handler om at jeg er under press og et press som ikke endres, avtar eller slutter.
Jeg er så fortvilt
Anonymous poster hash: 6ac19...820