Er det noen som har god erfaring med å bli medisinfri?

[Gjest]

Det har jo ingen hensikt å fortsette med medisiner som har sluttet å gi effekt. Jeg har prøvd alt i løpet av disse årene. Dette er det eneste jeg ikke har prøvd. Jeg husker psykologen jeg gikk til fortalte engang om en som ble frisk etter å ha blitt medisinfri.

[ISW]

Jeg synes det er så fantastisk når psykologer uttaler seg om medisiner. Legen min sier at han konsekvent rapporterer alle psykologer som gjør det til helsemyndighetene. Om det er riktig eller ikke, vet jeg ikke, men jeg tenker at som hovedregel er det greit å diskutere medisiner med lege og samtaleterapi med psykolog, så blir det mer riktig i forhold til hva deres fagområdet er.

 

Om løsningen for deg er å kutte ned på medisiner eller legge på andre medisiner, kan selvfølgelig ikke jeg svare deg på, men det jeg personlig tenker er at det må være en nokså smal sak å få dempet denne uroen din. Det er nok lettere å dempe uro enn å løfte en depresjon. Jeg sitter også med en følelse av at siden du tidligere har gått til selvskading når du har opplevd uro, at du lettere tenker i disse baner og at uroen din sånn sett blir mer alvorlig enn den ellers ville blitt. Jeg har også til tider ganske intens uro, men den gjør meg ikke så mye, all den tid jeg har lært meg å akseptere den.

 

Du fungerte jo godt med medisiner (i full jobb, osv.?) og jeg ville i alle fall vurdert om det kanskje kunne være en måte å dempe uroen på (b-blokker, AP, eller lignende) - fremfor å gå inn i en depresjon som kan gi langt større problemer.

 

Bare mine tanker rundt dette :-)

[Gjest]

Jeg synes det er så fantastisk når psykologer uttaler seg om medisiner. Legen min sier at han konsekvent rapporterer alle psykologer som gjør det til helsemyndighetene. Om det er riktig eller ikke, vet jeg ikke, men jeg tenker at som hovedregel er det greit å diskutere medisiner med lege og samtaleterapi med psykolog, så blir det mer riktig i forhold til hva deres fagområdet er.

 

Om løsningen for deg er å kutte ned på medisiner eller legge på andre medisiner, kan selvfølgelig ikke jeg svare deg på, men det jeg personlig tenker er at det må være en nokså smal sak å få dempet denne uroen din. Det er nok lettere å dempe uro enn å løfte en depresjon. Jeg sitter også med en følelse av at siden du tidligere har gått til selvskading når du har opplevd uro, at du lettere tenker i disse baner og at uroen din sånn sett blir mer alvorlig enn den ellers ville blitt. Jeg har også til tider ganske intens uro, men den gjør meg ikke så mye, all den tid jeg har lært meg å akseptere den.

 

Du fungerte jo godt med medisiner (i full jobb, osv.?) og jeg ville i alle fall vurdert om det kanskje kunne være en måte å dempe uroen på (b-blokker, AP, eller lignende) - fremfor å gå inn i en depresjon som kan gi langt større problemer.

 

Bare mine tanker rundt dette :-)

Det øker også på med depressive symtomer.  Jeg endrer personlighet.  Går ut og inn av en destruktiv tilværelse, til å være den jeg normalt er.  Det destruktive går mer over til handlinger.  Jeg føler jeg er kommet tilbake til der jeg var før jeg begynte med lithium. Og det skremmer meg.  Samtidig ser jeg ikke hensikten med å bruke medisiner som ikke lenger viser effekt.

[Nycora]

Det har jo ingen hensikt å fortsette med medisiner som har sluttet å gi effekt. Jeg har prøvd alt i løpet av disse årene. Dette er det eneste jeg ikke har prøvd. Jeg husker psykologen jeg gikk til fortalte engang om en som ble frisk etter å ha blitt medisinfri.

Dette er så individuelt at det blir litt vanskelig å svare deg på dette. Det kommer jo veldig an på diagnoser og hvordan sykdommen (e) din oppfører seg. Hvor aktiv er den?

Du har bipolar lidelse? Da anbefales det jo å stå på noe forebyggende hele tiden. Hvordan blir livet ditt uten litium? Kanskje du heller bør trene på å akseptere den uroen du har? Du vet den går over, kan du trene på å la den passere, ikke henge deg opp i den så mye? Vet jo dette er vanskelig. Er det uro/ smerter pga bipolar du har, er det et helvete.

Det som hjalp meg mye var AP og litium. Blir jeg syk igjen, kommer jeg til å be om slike medisiner igjen. Har forresten et lite lager liggende også. Viktig å ha en plan B ;-)).

[Gjest]

Hvordor skal du gamble med dette nå?

[Gjest]

Hvordor skal du gamble med dette nå?

Når jeg ikke er bra likevel så har jeg jo lite å tape.  Så lenge medisinene holder meg frisk er det noe annet.  Da er jeg redd for å forandre på noe.

[Gjest]

Når jeg ikke er bra likevel så har jeg jo lite å tape.  Så lenge medisinene holder meg frisk er det noe annet.  Da er jeg redd for å forandre på noe.

Hva om du blir enda verre pga at du slutter? Er det verdt å ta den risken?

[Gjest]

Hva om du blir enda verre pga at du slutter? Er det verdt å ta den risken?

Jeg vet ikke.  Gjør medisinene oss verre så vi blir dårligere enn vi var ved seponering? Dette var noe jeg tenkte mye på når jeg valgte å starte opp med medisiner. Det var medisiner jeg bare skulle ta for en periode.

[Gjest]

Jeg vet ikke.  Gjør medisinene oss verre så vi blir dårligere enn vi var ved seponering? Dette var noe jeg tenkte mye på når jeg valgte å starte opp med medisiner. Det var medisiner jeg bare skulle ta for en periode.

Nå grubler du

Jeg har aldri tenkt på at det kan gjøre oss verre - kun like dårlig som vi var ved oppstart.

[stjernestøv]

Jeg vet ikke.  Gjør medisinene oss verre så vi blir dårligere enn vi var ved seponering? Dette var noe jeg tenkte mye på når jeg valgte å starte opp med medisiner. Det var medisiner jeg bare skulle ta for en periode.

Syns ikke du bare skal droppe medisiner. Selv er jeg ikke 100 %, men om jeg slutter med medisiner blir det enda verre.

[Gjest]

Nå grubler du

Jeg har aldri tenkt på at det kan gjøre oss verre - kun like dårlig som vi var ved oppstart.

Det var ytre faktorere som gjorde at jeg ble så dårlig at jeg måtte begynne på medisiner. Akkurat på det området er ting endret, og jeg burde kunne seponert og vært den jeg var før jeg ble syk.

Men jeg ble aldri så frisk igjen at jeg våget å prøve. Psykologen ville nok at jeg forsøkte, men jeg våget ikke.

Som jeg mange ganger har sagt så ble jeg frisk med lithium, men når jeg nå havner på samme nivå som jeg var på før jeg begynte så kan det jo ikke ha noe hensikt i å fortsette.

Har forstått at jeg ikke bør ta dette opp på dol, men det er ennå en stund til jeg skal til behandler.

[frosken]

Det har jo ingen hensikt å fortsette med medisiner som har sluttet å gi effekt. Jeg har prøvd alt i løpet av disse årene. Dette er det eneste jeg ikke har prøvd. Jeg husker psykologen jeg gikk til fortalte engang om en som ble frisk etter å ha blitt medisinfri.

Jeg tror du må bruke lang tid på å vurdere nytten av medisiner, du må se på litt sikt hvor lange de symptomfrie periodene er sammenlignet med tilbakefallene. At du får dårlige perioder er ikke i seg selv et argument for at medisinene er uten effekt, men dersom du vedvarende har mye symptomer til tross for omfattende medisinering kan det være grunn for revurdering.

Jeg vil foreslå at du det kommende året fører stemningsdagbok hver dag og så deretter gjør en vurdering.

[Gjest]

Det var ytre faktorere som gjorde at jeg ble så dårlig at jeg måtte begynne på medisiner. Akkurat på det området er ting endret, og jeg burde kunne seponert og vært den jeg var før jeg ble syk.

Men jeg ble aldri så frisk igjen at jeg våget å prøve. Psykologen ville nok at jeg forsøkte, men jeg våget ikke.

Som jeg mange ganger har sagt så ble jeg frisk med lithium, men når jeg nå havner på samme nivå som jeg var på før jeg begynte så kan det jo ikke ha noe hensikt i å fortsette.

Har forstått at jeg ikke bør ta dette opp på dol, men det er ennå en stund til jeg skal til behandler.

Svaret til frosken var bra du bør tenke gjennom det

[frosken]

Jeg synes det er så fantastisk når psykologer uttaler seg om medisiner. Legen min sier at han konsekvent rapporterer alle psykologer som gjør det til helsemyndighetene. Om det er riktig eller ikke, vet jeg ikke, men jeg tenker at som hovedregel er det greit å diskutere medisiner med lege og samtaleterapi med psykolog, så blir det mer riktig i forhold til hva deres fagområdet er.

Om løsningen for deg er å kutte ned på medisiner eller legge på andre medisiner, kan selvfølgelig ikke jeg svare deg på, men det jeg personlig tenker er at det må være en nokså smal sak å få dempet denne uroen din. Det er nok lettere å dempe uro enn å løfte en depresjon. Jeg sitter også med en følelse av at siden du tidligere har gått til selvskading når du har opplevd uro, at du lettere tenker i disse baner og at uroen din sånn sett blir mer alvorlig enn den ellers ville blitt. Jeg har også til tider ganske intens uro, men den gjør meg ikke så mye, all den tid jeg har lært meg å akseptere den.

Du fungerte jo godt med medisiner (i full jobb, osv.?) og jeg ville i alle fall vurdert om det kanskje kunne være en måte å dempe uroen på (b-blokker, AP, eller lignende) - fremfor å gå inn i en depresjon som kan gi langt større problemer.

Bare mine tanker rundt dette :-)

Jeg synes det er paradoksalt at du ser ut til å mene at psykologer bør forbys å drøfte medikamenter med sine klienter, mens du som ufaglært kan gi ganske spesifikke råd om samme tema på nett.

Jeg synes også du fremmer et overoptimistisk syn på i hvilken grad man kan forvente at symptomer elimineres som følge av medisiner. Ved mer sammensatte tilstander vil det ofte være restproblemer til tross for god medisinering.

[frosken]

Nå grubler du

Jeg har aldri tenkt på at det kan gjøre oss verre - kun like dårlig som vi var ved oppstart.

Virkningsfulle preparater kan selvfølgelig også bidra negativt i enkelttilfeller. Derfor er det viktig med jevnlige kost-nyttevurderinger i samråd med behandlende lege.

[ISW]

Jeg synes det er paradoksalt at du ser ut til å mene at psykologer bør forbys å drøfte medikamenter med sine klienter, mens du som ufaglært kan gi ganske spesifikke råd om samme tema på nett.

Jeg synes også du fremmer et overoptimistisk syn på i hvilken grad man kan forvente at symptomer elimineres som følge av medisiner. Ved mer sammensatte tilstander vil det ofte være restproblemer til tross for god medisinering.

 

Jeg gir aldri råd om konkrete medisiner, jeg lufter bare at mulighetene finnes. Det er jo legen som skriver det ut uansett - og jeg regner ikke med at han gjør det basert på hva vi ufaglærte skriver på et forum.

 

Jeg synes faktisk ikke at psykologer skal gjøre konkrete ting i forhold til dosering/kutte ut medisiner, osv. Det er legens jobb. Jeg gjør for øvrig heller aldri det.

 

For øvrig ville jeg sette stor pris på om du kunne la være å nærmest konsekvent hakke på det jeg skriver. Jeg betrakter deg som intelligent nok til å ikke tolke alt jeg skriver i verste mening, og du burde forstått at jeg mente det jeg skriver her, og ikke det du liker å tro at jeg skriver.

[Gjest]

Virkningsfulle preparater kan selvfølgelig også bidra negativt i enkelttilfeller. Derfor er det viktig med jevnlige kost-nyttevurderinger i samråd med behandlende lege.

Ok

[missmas]

medisinfri er helt umulig

[Loft]

Jeg synes det er så fantastisk når psykologer uttaler seg om medisiner. Legen min sier at han konsekvent rapporterer alle psykologer som gjør det til helsemyndighetene. Om det er riktig eller ikke, vet jeg ikke, men jeg tenker at som hovedregel er det greit å diskutere medisiner med lege og samtaleterapi med psykolog, så blir det mer riktig i forhold til hva deres fagområdet er.

 

Jeg synes også det var fantastisk da psykologen min "overtalte" legen min til å gi meg medisiner, så ble jeg frisk nok til å ha nytte av samtalene med psykologen. Synes legen din høres veldig rigid og spesiell ut om han/hun nekter å høre på innspill fra andre (tverr)fagpersoner.

[frosken]

Jeg gir aldri råd om konkrete medisiner, jeg lufter bare at mulighetene finnes. Det er jo legen som skriver det ut uansett - og jeg regner ikke med at han gjør det basert på hva vi ufaglærte skriver på et forum.

Jeg synes faktisk ikke at psykologer skal gjøre konkrete ting i forhold til dosering/kutte ut medisiner, osv. Det er legens jobb. Jeg gjør for øvrig heller aldri det.

For øvrig ville jeg sette stor pris på om du kunne la være å nærmest konsekvent hakke på det jeg skriver. Jeg betrakter deg som intelligent nok til å ikke tolke alt jeg skriver i verste mening, og du burde forstått at jeg mente det jeg skriver her, og ikke det du liker å tro at jeg skriver.

Heldigvis vil de færreste psykologer unnlate å si til sine pasienter at de bare skal seponere på egenhånd, vanligvis vil de også poengtere at konkrete endringer må gjøres i samråd med lege.

Når det gjelder tolkningen av det du skriver, så forholder jeg meg til teksten slik jeg oppfatter den som egnet til å bli forstått. Hva din intensjon med teksten har vært er det jo bare du selv som har tilgang til.