Sterk vs svak

[tonie]

Jeg har ogsø syntes at psykisk smerte er mye verre enn fysisk smerte.

Men etter å ha opplevd så store fysiske smerter at jeg holdt på å fly på veggen, er jeg ikke lenger så sikker på det.

Jeg føler at jeg er like "svak" på begge deler.

Det samme mennesket kan reagere ulikt på ulike typer fysisk smerte også. Jeg har taklet mange store operasjoner og smertefulle skader og sykdommer helt greit, men det som holdt på å knekke meg var en betennelse i ansiktsnerven. Ante ikke at noe kunne gjøre så vondt. Jeg hadde tatt imot cyanid hvis noen hadde tilbudt meg det der og da:)

[frosken]

Det samme mennesket kan reagere ulikt på ulike typer fysisk smerte også. Jeg har taklet mange store operasjoner og smertefulle skader og sykdommer helt greit, men det som holdt på å knekke meg var en betennelse i ansiktsnerven. Ante ikke at noe kunne gjøre så vondt. Jeg hadde tatt imot cyanid hvis noen hadde tilbudt meg det der og da:)

 

Jeg har alltid ment at samme type smerte er mye vanskeligere å tolerere hvis den er i ansiktet enn i benet, det hjelper om smertestedet er langt unna hodet;-) Jeg vil derfor mye heller ha kraftig Ischias enn affiserte nerver i ansiktet (som om det hjelper å mene noe om det...).

[skal]

Min erfaring er at det er andre faktorer enn graden av smerte (både fysisk og psykisk) som påvirker hvor utholdelig det er. All smerte er lettere om man har en viss form for kontroll, om man forstår hvorfor det gjør vondt og om den forventes gå over eller iallfall bli bedre. 

 

Vanskeligst å holde ut er den smerten man overhodet ikke opplever å ha kontroll på, ikke forstår hvor kommer fra, som man forventer bare vil bli værre, og i verste fall er under noen andres kontroll som ikke vil deg vel. 

[Gjest]

Min erfaring er at det er andre faktorer enn graden av smerte (både fysisk og psykisk) som påvirker hvor utholdelig det er. All smerte er lettere om man har en viss form for kontroll, om man forstår hvorfor det gjør vondt og om den forventes gå over eller iallfall bli bedre. 

 

Vanskeligst å holde ut er den smerten man overhodet ikke opplever å ha kontroll på, ikke forstår hvor kommer fra, som man forventer bare vil bli værre, og i verste fall er under noen andres kontroll som ikke vil deg vel. 

Jeg tror du er inne på noe vesentlig her.

 

I denne tråden har jeg tenkt på noe som jeg har vært usikker på om jeg skulle nevne. Men jeg håper det ikke blir tatt galt opp.  Men mange her vet at jeg til tider sliter med selvskading.  Mange ganger når jeg har vært hos tannlegen og skal få utført noe smertefullt har jeg "innbilt" meg at jeg skader meg selv.  Faktisk så har det hjelp meg til å holde ut smerten.  Jeg vet ikke helt hvorfor, men tror det kan ha noe med at jeg føler at det da er jeg som har kontroll.

[Gjest]

Den erfaringen med "fysisk" smerte jeg hatt har vært mindre ubehagelig enn depresjon, men jeg har opplevd det (depresjon) veldig kroppslig...

Egentlig så skjønner jeg ikke helt hva dere mener med "psykisk" smerte - tenker dere _årsaken_, da?

Psykisk smerte = Vondt i sjela - tenker jeg da.

[DoleMari]

Bra spørsmål.

Den verste smerten jeg har opplevd er tannpine og og fjerne en spiral som satt fast. Hun brukte så lang tid og jeg sa ikke et pip, men har aldri opplved verre smerte. Hvis hun ikke hadde fått den ut måtte jeg på sykehus og fjerne den. Hun sa at jeg var veldig flink, men det var nok bare noe hun sa. For etterpå gikk jeg rett i bakken. Første gang jeg har besvimt:(

[DoleMari]

Man tåler mindre smerte hvis man har angst. Det har jeg egen efaring på og kjenner godt en lege som driver med smertebehandling.

[laban]

Hun sa at jeg var veldig flink, men det var nok bare noe hun sa. For etterpå gikk jeg rett i bakken. Første gang jeg har besvimt:(

Det tyder da nettopp på at du faktisk var "flink", altså at inngrepet faktisk var en stor påkjenning? 

 

Noen har lett for å besvime (f.eks. ved blodprøver, selv om de ikke synes det er ubehagelig), andre gjør det bare når det er en "god grunn".  Det har ikke nødvendigvis noe med "hysteri" eller mangel på takling av situasjonen å gjøre. 

[DoleMari]

Det tyder da nettopp på at du faktisk var "flink", altså at inngrepet faktisk var en stor påkjenning? 

 

Noen har lett for å besvime (f.eks. ved blodprøver, selv om de ikke synes det er ubehagelig), andre gjør det bare når det er en "god grunn".  Det har ikke nødvendigvis noe med "hysteri" eller mangel på takling av situasjonen å gjøre. 

Takk, laban:)

Jeg vet ikke om det er angst eller en form for paranoid beredskap jeg har, for jeg begynner å tolke situasjonen etterpå som farlig siden jeg besvimte og fikk ligge der litt. De sa det ikke var uvanlig der, jeg må liksom trygges på at det ikke er noe farlig. Jeg blir helt som et barn:( Huff, så hater jeg meg selv fordi jeg reagerer sånn. Nå plager jeg dere med mine syke tanker.)

[Høstløv]

Bra spørsmål.

Den verste smerten jeg har opplevd er tannpine og og fjerne en spiral som satt fast. Hun brukte så lang tid og jeg sa ikke et pip, men har aldri opplved verre smerte. Hvis hun ikke hadde fått den ut måtte jeg på sykehus og fjerne den. Hun sa at jeg var veldig flink, men det var nok bare noe hun sa. For etterpå gikk jeg rett i bakken. Første gang jeg har besvimt:(

 

Det er vanlig å bli uvel og besvime når en har fått utført undersøkelse/inngrep i livmoren. De fleste blir anbefalt å bli liggende litt, å ta det med ro før de reiser seg opp etter et slikt inngrep, nettopp for å unngå å besvime.

Endret 22. oktober 2014 av Høstløv

[Høstløv]

Min erfaring er at det er andre faktorer enn graden av smerte (både fysisk og psykisk) som påvirker hvor utholdelig det er. All smerte er lettere om man har en viss form for kontroll, om man forstår hvorfor det gjør vondt og om den forventes gå over eller iallfall bli bedre. 

 

Vanskeligst å holde ut er den smerten man overhodet ikke opplever å ha kontroll på, ikke forstår hvor kommer fra, som man forventer bare vil bli værre, og i verste fall er under noen andres kontroll som ikke vil deg vel. 

 

Det har jeg også erfart.

[startet av]

Psykisk smerte = Vondt i sjela - tenker jeg da.

 

Men er det ikke noe du føler i kroppen din, da? Når du er deppa? Sånn er det med meg, i alle fall.

 

Jeg kan rett og slett ikke tenke meg hva det vil si å ha det vondt uten at det merkes i kroppen.

 

(Men samtidig så er det hjernen som styrer smerten ved f.eks. et brukket ben. Tror det fungerer sånn at signaler om skade sendes til hjernen, som så instruerer kroppen til å ha det vondt der hvor skaden har skjedd...)

 

Men f.eks. når jeg er ensom, så er det en helt spesiell følelse i kroppen.

[Gjest]

Men er det ikke noe du føler i kroppen din, da? Når du er deppa? Sånn er det med meg, i alle fall.

 

Jeg kan rett og slett ikke tenke meg hva det vil si å ha det vondt uten at det merkes i kroppen.

 

(Men samtidig så er det hjernen som styrer smerten ved f.eks. et brukket ben. Tror det fungerer sånn at signaler om skade sendes til hjernen, som så instruerer kroppen til å ha det vondt der hvor skaden har skjedd...)

 

Men f.eks. når jeg er ensom, så er det en helt spesiell følelse i kroppen.

Nei, det er et indre trykk.

Nesten som ved trykkende hodepine; da kjenner du det trykker i hodet pluss at du har hodepine. Ved "psykisk smerte" kjennervdu dette trykket og smerten innenfra.

Men det kan også kjennes litt fysisk ved siden av: Feks ved trykk i brystet.

Bedre får jeg ikke til å forklare det

[startet av]

Nei, det er et indre trykk.

Nesten som ved trykkende hodepine; da kjenner du det trykker i hodet pluss at du har hodepine. Ved "psykisk smerte" kjennervdu dette trykket og smerten innenfra.

Men det kan også kjennes litt fysisk ved siden av: Feks ved trykk i brystet.

Bedre får jeg ikke til å forklare det

 

Poenget er vel at du føler med kroppen.