Jeg ringte politiet, fortvilet..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Leste jeg riktig nå??Er du virkelig seriøs?? Eier du ikke medfølelse?

 

Så hvis du hadde sett en person som var hjelpesløs hvis det var noe fysisk hadde du ikke hjulpet?? for personen "er ikke en jeg kjenner" ifølge deg. Hvis du hadde sett en bilulykke, hadde du ikke hjulpet. For personene kjørte for fort. "Ikke mitt problem" ifølge deg

 

Jeg blir kvalm.

For det første: Din sammenligning er ikke korrekt. Ingen var skadet. Det var en person som vurderte å påføre seg en forgiftning.

 

Hvorfor skrev personen om det på en blogg? Hvorfor dele det med andre? Fordi vedkommende ønsket at folk skal reagere.

 

Hva ville vært riktig reaksjon av vedkommende i en slik situasjon? Jo, å ringe til de som har som oppgave å hjelpe, f. eks legevakten. I stedet velger vedkommende å blogge.

 

Så opplever vedkommende at noe skjer - en aksjon. Hva skjer neset gang vedkommende er i samme situasjon? Jo, hun blogger. Hun lærer seg er negativt og destruktivt hjelpsøkingsmønster.

 

Jeg viser til DOLs egen, kloke reaksjon på slike innlegg:

 

Vennligst ikke post innlegg med opplysninger om at du "har tatt for mange tabletter" etc. Slike innlegg er egnet til å gjøre andre brukere engstelige.

 

For ordens skyld vil jeg opplyse om at ansatte i doktoronline.no aldri gjør noe som følge av at brukere legger ut informasjon om planlagt eller utført selvdestruktiv atferd. Vi ønsker heller ikke at andre brukere skal gi respons på denne typen innlegg.

 

Dersom man trenger hjelp i forhold til selvdestruktivitet, må man oppsøke sitt lokale hjelpeapparat

[startet av]

De gjorde jo et valg de også.  Jeg har inntrykk av at folk forstår bedre når folk avslutter livet pga fysisk smerte enn psykisk smerte.  Det er vel det som skjer når syke reiser til utlandet for å få aktiv dødshjelp.  

Jeg synes det er trist at det mangler så mye medfølelse når enkelte ikke orker meg.

 

Jeg tror det handler om at man antar det går an å få det bra nok av en psykisk lidelse til at man ikke lenger ser på sin egen død som eneste utvei.

 

Det er større aksept for aktiv dødshjelp når det er snakk om personer som har en bunnsolid prognose om snarlig død med store smerter og bli pleietrengende.

 

Jeg har ikke så god greie på smertesykdommer, men har hørt at f.eks. bekhterevs skal være veldig vondt. Jeg tror ikke det er aksept blant folk flest for at disse skal få aktiv dødshjelp. Tror det går på personer som det er helt sikkert at kommer til å bryte helt sammen (kroppslig) innen et visst tidsperspektiv.

 

Men det er jo også sant det du sier, for et av argumentene man har mot aktiv dødshjelp i Norge, er at man ser at folk som er suicidale pga. psykisk lidelse har benyttet seg av det.

 

Er forøvrig et interessant tema det der med hva suicidalitet er for noe. Man regnes som suicidal om man har depresjon og ønsker å ta livet sitt. Men hvis man har terminal kreft og ønsker det - er man da suicidal?

[AnonymBruker]

For det første: Din sammenligning er ikke korrekt. Ingen var skadet. Det var en person som vurderte å påføre seg en forgiftning.

 

Hvorfor skrev personen om det på en blogg? Hvorfor dele det med andre? Fordi vedkommende ønsket at folk skal reagere.

 

Hva ville vært riktig reaksjon av vedkommende i en slik situasjon? Jo, å ringe til de som har som oppgave å hjelpe, f. eks legevakten. I stedet velger vedkommende å blogge.

 

Så opplever vedkommende at noe skjer - en aksjon. Hva skjer neset gang vedkommende er i samme situasjon? Jo, hun blogger. Hun lærer seg er negativt og destruktivt hjelpsøkingsmønster.

 

Jeg viser til DOLs egen, kloke reaksjon på slike innlegg:

 

Vennligst ikke post innlegg med opplysninger om at du "har tatt for mange tabletter" etc. Slike innlegg er egnet til å gjøre andre brukere engstelige.

 

For ordens skyld vil jeg opplyse om at ansatte i doktoronline.no aldri gjør noe som følge av at brukere legger ut informasjon om planlagt eller utført selvdestruktiv atferd. Vi ønsker heller ikke at andre brukere skal gi respons på denne typen innlegg.

 

Dersom man trenger hjelp i forhold til selvdestruktivitet, må man oppsøke sitt lokale hjelpeapparat

Hei!

 

dette er ikke korrekt.

 

Det som fikk meg vekk fra mine slevmordstanker før de ble korrigert og satt i en større sammenheng, var de irriterende samaritanerne som dukker opp, :-( over alt, når man søker på ord som pentiumbarbiturat og antiemetick drugs og selvmord:-(. De dukket til og med opp på et selvmordsforum der jeg bidro til gode råd, "dessverre" er alle jeg snakket med idag døde (mest sannsynlig)

 

Om jeg bidro, det kan hende, men jeg var like nære ved å ta mitt liv, noe vi gjorde, en etter en, det som ikke holdt dem tilbake var at noen sa nei og stopp eller brydde seg (jeg var suicidal og har derfor ikke dårlig samvittighet), det som holdt meg tilbake var flaks og tankekorrigering.,

 

Jeg syns derfor det skal være lov å si i fra på nettet, bli tatt på alvor, stoppet, så mye i vertfall er et menneske verdt. Det er lettere å skrive noe på nett (vil jeg tro) enn å oppsøke hjelpeapparatet, OG man kan faktisk også få god tankekorrigering

Anonymous poster hash: ba350...f38

[kaprif]

Jeg tror politiet vet hva de skal gjøre i en slik situasjon hvis du ringer dem. Nemlig - de gjør ingen ting. Kanskje ringer opp vedkommende. Men tror egentlig ikke de gjør det en gang. Du må ikke ta dette på dine skuldre.

[ISW]

Jeg reagerer litt på det som skrives når det gjelder at selvmordsforsøk ikke er et valg.

 

Det blir jo, uten sammenligning for øvrig, litt som å si at "Jeg var så forbanna på kona at jeg bare måtte jule henne opp, jeg hadde ikke noe valg". 

 

Jeg har full respekt for at enkelte føler livet så vanskelig / ikke verdt å leve, at det ikke _fremstår_ som et valg. Likevel har man så absolutt et valg. Man kan velge å ringe til legevakten (eller søke hjelp på andre måter), såvel som man kan velge å gjøre en selvdestruktiv handling.

[Gjest]

Jeg reagerer litt på det som skrives når det gjelder at selvmordsforsøk ikke er et valg.

 

Det blir jo, uten sammenligning for øvrig, litt som å si at "Jeg var så forbanna på kona at jeg bare måtte jule henne opp, jeg hadde ikke noe valg". 

 

Jeg har full respekt for at enkelte føler livet så vanskelig / ikke verdt å leve, at det ikke _fremstår_ som et valg. Likevel har man så absolutt et valg. Man kan velge å ringe til legevakten (eller søke hjelp på andre måter), såvel som man kan velge å gjøre en selvdestruktiv handling.

Tror det er lettere å forstå det om man har vært der selv.

[ISW]

Tror det er lettere å forstå det om man har vært der selv.

Jeg skjønner veldig godt at selvmordstanker kan melde seg hvis livet er svært vanskelig. Men likevel - å faktisk ta sitt eget liv er jo fortsatt et viljestyrt valg - selv om det sikkert ikke føles sånn.

[frosken]

De gjorde jo et valg de også.  Jeg har inntrykk av at folk forstår bedre når folk avslutter livet pga fysisk smerte enn psykisk smerte.  Det er vel det som skjer når syke reiser til utlandet for å få aktiv dødshjelp.  

Jeg synes det er trist at det mangler så mye medfølelse når enkelte ikke orker meg.

 

Jeg synes dette er et svært komplisert tema å håndtere på en god måte. Hver gang noen tar sitt eget liv, så tenker jeg at det ligger mye smerte og fortvilelse i forkant av en slik avgjørelse. Samtidig mener jeg også at det knapt finnes noen måte man kan ramme sine nærmeste verre på enn ved nettopp selvdrap.

 

Når deg gjelder måten jeg skriver om dette temaet på nett, så har jeg som mål å bidra til at færrest mulig tar sitt eget liv. Derfor gnåler jeg ofte om ansvar i forhold til sine nærmeste (særlig i forhold til sine barn), og jeg fokuserer på det aggressive i handlingen. Dette betyr ikke jeg ikke også ser andre aspekter, det betyr mer at jeg tror det er konstruktivt å gi folk motstand på tanker om selvmord, enn å bidra til en slags romantisering av selvmord.

 

For en del år siden så jeg en oppsetning av Jens Bjørneboe sin "Til lykke med dagen" (tror det var det forestillingen het). Jeg ble uhyre provosert, for her ble et selvmord gjort om til en vakker dansescene i et fengsel. Den dag i dag blir jeg opprørt ved tanken på hvordan vakker kunst ble brukt til å tilsløre den brutale smerten knyttet til handlingen.

[startet av]

"Alle" er enig i at det er et valg, men noen har bare litt problemer med ordlyden i det - de mener det "ikke bare" er et valg. De syns det høres litt følelsesløst ut.

[Gjest]

@Frosken:  

Selv om du kan være tøff, så er det hos deg jeg likevel har møtt størst forståelse.  For jeg tror du har evnen til å finne en balansegang. At du ser mer av helheten i ting.  Dette er noe jeg ofte har registrert når du svarer brukerne på dol.

Endret 22. oktober 2014 av eller

[Gjest]

Jeg skjønner veldig godt at selvmordstanker kan melde seg hvis livet er svært vanskelig. Men likevel - å faktisk ta sitt eget liv er jo fortsatt et viljestyrt valg - selv om det sikkert ikke føles sånn.

Hvis du sammenligner det med å prøve å redde et menneske i et brennende hus.  Smerten kan bli så stor at de flykter, selv om det andre menneske dør.  Joda vi har et valg.  Men hvordan fungerer egentlig dette når smerten blir så uutholdelig.  

[Gjest]

Jeg skjønner veldig godt at selvmordstanker kan melde seg hvis livet er svært vanskelig. Men likevel - å faktisk ta sitt eget liv er jo fortsatt et viljestyrt valg - selv om det sikkert ikke føles sånn.

Jeg har selv bodd flere år i et sort depresjonshull. Og jeg er jammen ikke sikker på om jeg hadde klart å bo der resten av livet. Hadde det ikke vært for at jeg har unger og at dol holdt liv i meg og ga meg håp, er det ikke sikkert jeg hadde vært i live i dag. Sånn er det.

[ISW]

Jeg har selv bodd flere år i et sort depresjonshull. Og jeg er jammen ikke sikker på om jeg hadde klart å bo der resten av livet. Hadde det ikke vært for at jeg har unger og at dol holdt liv i meg og ga meg håp, er det ikke sikkert jeg hadde vært i live i dag. Sånn er det.

Klar over det, og jeg er veldig glad for at dette ga deg det nødvendige håp og hjelp slik at du lever i dag

[Inner self]

Att enkelte blir kronisk suicidale, er noe som skjer ofte i psykiatrien. Men så har man også de som faktisk begår selvmord. En jeg gikk sammen med på dps, fortalte meg i fortrolighet att han skulle ta livet av seg. jeg fortalte det videre, kun pga att jeg ville han skulle få hjelp. Han var heller ikke den første som betrodde seg på den måten til meg, men han var ikke av den dramatiske typen, så jeg fortalte det til hans kontakt. Han ble lagt inn etter hvert.

 

Han endte sine dager  tidlige  i 30 årene bare ett år eller to etter innleggelsen. Grunnen til att jeg sladret om han, var att han ikke var av den dramatiske typen, så jeg ble mer urolig, enn jeg ville blitt dersom det var en med mange forsøk av mislykket karakter. Men jeg ville nok uansett sagt i fra. For man kan aldri vite.

 

Men de fleste som har vært på psykiatrisk, vet att noen får en endeløs spiral av manipulative forsøk, men man kan ikke vente att legfolk skal kunne skille klinten fra hveten.

[startet av]

Att enkelte blir kronisk suicidale, er noe som skjer ofte i psykiatrien. Men så har man også de som faktisk begår selvmord. En jeg gikk sammen med på dps, fortalte meg i fortrolighet att han skulle ta livet av seg. jeg fortalte det videre, kun pga att jeg ville han skulle få hjelp. Han var heller ikke den første som betrodde seg på den måten til meg, men han var ikke av den dramatiske typen, så jeg fortalte det til hans kontakt. Han ble lagt inn etter hvert.

 

Han endte sine dager  tidlige  i 30 årene bare ett år eller to etter innleggelsen. Grunnen til att jeg sladret om han, var att han ikke var av den dramatiske typen, så jeg ble mer urolig, enn jeg ville blitt dersom det var en med mange forsøk av mislykket karakter. Men jeg ville nok uansett sagt i fra. For man kan aldri vite.

 

Men de fleste som har vært på psykiatrisk, vet att noen får en endeløs spiral av manipulative forsøk, men man kan ikke vente att legfolk skal kunne skille klinten fra hveten.

 

100% enig i dette.

 

Ang. det med "mange mislykkede forsøk", så er det jo også sånn at noen selvmord er mer eller mindre ulykker. Det er klart det er en like stor tragedie, disse tilfellene.

[Gjest]

Att enkelte blir kronisk suicidale, er noe som skjer ofte i psykiatrien. Men så har man også de som faktisk begår selvmord. En jeg gikk sammen med på dps, fortalte meg i fortrolighet att han skulle ta livet av seg. jeg fortalte det videre, kun pga att jeg ville han skulle få hjelp. Han var heller ikke den første som betrodde seg på den måten til meg, men han var ikke av den dramatiske typen, så jeg fortalte det til hans kontakt. Han ble lagt inn etter hvert.

 

Han endte sine dager  tidlige  i 30 årene bare ett år eller to etter innleggelsen. Grunnen til att jeg sladret om han, var att han ikke var av den dramatiske typen, så jeg ble mer urolig, enn jeg ville blitt dersom det var en med mange forsøk av mislykket karakter. Men jeg ville nok uansett sagt i fra. For man kan aldri vite.

 

Men de fleste som har vært på psykiatrisk, vet att noen får en endeløs spiral av manipulative forsøk, men man kan ikke vente att legfolk skal kunne skille klinten fra hveten.

Godt svar.

Jeg hadde et søskenbarn som tok sitt liv som 16/17-åring, og det i et tre utenfor sin mors hus. Hn var ikke av den dramatiske sorten, og det kom som et sjokk på alle.

Jeg vet ikkr om jeg forstår hvilken smerte hn må ha gått gjennom som gikk så langt. Og jeg forstår ikke hvor hn hentet styrken fra. For jeg mener det skal j***** mye styrke til for å faktisk klare å gjøre noe slikt.

Men jeg tenker også at dersom man er langt nok nede, så forstår jeg at noen velger å gjøre det, slik som mitt søskenbarn gjorde.

Jeg har selv vært langt nede, men jeg vet ikke om jeg var langt nok nede siden selvmordstankene ble "bare" med tanken.

Poenget er vel at man ikke vet hvilken smerte de har, de som velger å ta sitt eget liv.

[missmas]

Jeg har en kusine som tok livet av seg, jeg hadde ikke kontakt med henne så jeg vet ikke hva hun feilet, men jeg kan ikke hjelpe å tenke at kanskje om hun hadde fått litium slik som meg så hadde hun vært i live i dag.

[Gjest]

For det første: Din sammenligning er ikke korrekt. Ingen var skadet. Det var en person som vurderte å påføre seg en forgiftning.

 

Hvorfor skrev personen om det på en blogg? Hvorfor dele det med andre? Fordi vedkommende ønsket at folk skal reagere.

 

Hva ville vært riktig reaksjon av vedkommende i en slik situasjon? Jo, å ringe til de som har som oppgave å hjelpe, f. eks legevakten. I stedet velger vedkommende å blogge.

 

Så opplever vedkommende at noe skjer - en aksjon. Hva skjer neset gang vedkommende er i samme situasjon? Jo, hun blogger. Hun lærer seg er negativt og destruktivt hjelpsøkingsmønster.

 

Jeg viser til DOLs egen, kloke reaksjon på slike innlegg:

 

Vennligst ikke post innlegg med opplysninger om at du "har tatt for mange tabletter" etc. Slike innlegg er egnet til å gjøre andre brukere engstelige.

 

For ordens skyld vil jeg opplyse om at ansatte i doktoronline.no aldri gjør noe som følge av at brukere legger ut informasjon om planlagt eller utført selvdestruktiv atferd. Vi ønsker heller ikke at andre brukere skal gi respons på denne typen innlegg.

 

Dersom man trenger hjelp i forhold til selvdestruktivitet, må man oppsøke sitt lokale hjelpeapparat

Hvis personen faktisk tar sitt eget liv, og så ignorerte dere hennes rop om hjelp (for vi søker vel hjelp på forskjellige måter? Jeg fikk ikke noe hjelp selv da jeg var alvorlig deprimert - og ja, jeg for min del søkte hjelp slik man skal). Hva gjør dere da?