Unngå psykose

[missmas]

Jeg lurer på om man kan unngå psykose når man har hatt det noen ganger, at man gjenkjenner tegn og forblir i virkeligheten

[stjernestøv]

Jeg lurer på om man kan unngå psykose når man har hatt det noen ganger, at man gjenkjenner tegn og forblir i virkeligheten

Går jo an å unngå det ved å ta medisiner og ha en kriseplan med kjennetegn.

Endret 26. oktober 2014 av stjernestøv

[missmas]

Kan man unngå det uten medisin

[stjernestøv]

Kan man unngå det uten medisin

Ikke jeg iallefall

[FGT]

NHD og andre med erfaring. 

 

 Hvordan kjennes det å være i en psykose ? 

 

Hvor klar, og hvor bevisst er en sine handlinger egentlig under en psykose ?

 

Kan en virkelig skylde på  at en er psykotisk, hvis en har gjort noe forferdelig galt som å drepe noen for eksempel ?

 

Altså hvis en person har en sterk eller god moral i sine fulle fem, kan han da begå alvorlig lovbrudd uten at det skulle plage han i øyeblikket. ? 

[stjernestøv]

NHD og andre med erfaring. 

 

 Hvordan kjennes det å være i en psykose ? 

 

Hvor klar, og hvor bevisst er en sine handlinger egentlig under en psykose ?

 

Kan en virkelig skylde på  at en er psykotisk, hvis en har gjort noe forferdelig galt som å drepe noen for eksempel ?

 

Altså hvis en person har en sterk eller god moral i sine fulle fem, kan han da begå alvorlig lovbrudd uten at det skulle plage han i øyeblikket. ? 

Jeg tror ikke jeg kunne drept noen, men vurderte å ha kniv i sengen i tilfelle jeg ble angrepet av en demon. man blir veldig inn i sine vrangforestillinger, det er det som er virkelig.

[missmas]

NHD og andre med erfaring.

Hvordan kjennes det å være i en psykose ?

Hvor klar, og hvor bevisst er en sine handlinger egentlig under en psykose ?

Kan en virkelig skylde på at en er psykotisk, hvis en har gjort noe forferdelig galt som å drepe noen for eksempel ?

Altså hvis en person har en sterk eller god moral i sine fulle fem, kan han da begå alvorlig lovbrudd uten at det skulle plage han i øyeblikket. ?

Jeg trodde bestevenninna mi skulle stjele alle pengene mine og drepe meg, jeg hørte henne komme opp trappen og jeg var livredd.

På sykehuset spyttet jeg på og angrep pleiere og ødela en dør og kledde meg naken i raseri, ville aldri gjort det til vanlig og fikk ingen straff annet enn at jeg ble lagt i belter. Så ble jeg kommandert av stemmer til å gjøre ting og det bare gjorde jeg. De ba meg heldigvis ikke drepe noen. Da hadde jeg jo trodd det var en del av spillet jeg trodde jeg var i. Jeg angrep også folk på gaten fordi jeg trodde de mente jeg var naken, men skadet ingen. Men jeg kunne lett blitt skadet selv når sterkere menn slåss tilbake

[missmas]

Jeg hallusinerte ansiktene til fremmede mennesker. Hvis de hadde lignet demoner som skulle drepe meg, hvem vet hva som kunne skjedd ?

[missmas]

Isteden lignet de kjente fjes og jeg fulgte tegnene deres

[frosken]

Jeg trodde bestevenninna mi skulle stjele alle pengene mine og drepe meg, jeg hørte henne komme opp trappen og jeg var livredd.

På sykehuset spyttet jeg på og angrep pleiere og ødela en dør og kledde meg naken i raseri, ville aldri gjort det til vanlig og fikk ingen straff annet enn at jeg ble lagt i belter. Så ble jeg kommandert av stemmer til å gjøre ting og det bare gjorde jeg. De ba meg heldigvis ikke drepe noen. Da hadde jeg jo trodd det var en del av spillet jeg trodde jeg var i. Jeg angrep også folk på gaten fordi jeg trodde de mente jeg var naken, men skadet ingen. Men jeg kunne lett blitt skadet selv når sterkere menn slåss tilbake

Nettopp det at du har vært så syk, gjør at jeg alltid tenker at du må passe godt på å kontrollere sykdommen din gjennom korrekt medisinbruk. Heldigvis har jeg inntrykk av at du også sørger for å gjøre det.

 

Hvordan har det gått med ønsket ditt om arbeidspraksis?

[missmas]

Nettopp det at du har vært så syk, gjør at jeg alltid tenker at du må passe godt på å kontrollere sykdommen din gjennom korrekt medisinbruk. Heldigvis har jeg inntrykk av at du også sørger for å gjøre det.

Hvordan har det gått med ønsket ditt om arbeidspraksis?

PS hotell gikk ikke, de tar bare inn de som skal ut i full jobb. Men har omvisning til uka et annet sted. Så kan hende jeg blir å sy gardiner...

[missmas]

Men jeg har sjanse i et ordentlig hotell også, skal levere cv der en venninne begynner å jobbe

[Beautiful_Creatures]

NHD og andre med erfaring. 

 

 Hvordan kjennes det å være i en psykose ? 

 

Hvor klar, og hvor bevisst er en sine handlinger egentlig under en psykose ?

 

Kan en virkelig skylde på  at en er psykotisk, hvis en har gjort noe forferdelig galt som å drepe noen for eksempel ?

 

Altså hvis en person har en sterk eller god moral i sine fulle fem, kan han da begå alvorlig lovbrudd uten at det skulle plage han i øyeblikket. ? 

 

Jeg har opplevd å være psykotisk, og det er det jævligste jeg har vært med på noensinne. Jeg kan bare snakke for meg selv, og vet ikke så mye om hvordan dette oppvleves for andre, men i mitt tilfelle kunne det ha endt fatalt enten for meg selv, men også faktisk for andre som tilfeldifvis var på samme sted til samme tid. 

 

Jeg hadde ekstrem paranoia, og trodde "noen" var ute etter å ødelegge livet mitt/meg. Jeg tolket alle ting jeg så rundt meg til å være en del av dette. Jeg trodde alle jeg kjente på en eller annen måte var en av "dem", eller var med på "det". 

 

Samtidig klarte jeg på en eller annen måte (hverfall i mine øyne) å snakke ganske normalt lenge og prøve å holde igjen det jeg "visste" inni meg, da jeg skjønte at for andre ville det ellers virke som om det var JEG som var psykotisk. Jeg mente bare at i akkurat DETTE tilfellet, så det bare slik ut, men dette var fullstedig virkelig, det var bare at ingen andre ville forstå det for jeg fortstod på et vis hvordan det ville se ut utad. Jeg var kjent med begrepet psykose og skjønte at det ville se ut som om det var jeg som var psyk.

 

Jeg var fullstedig overbevist, og fikk hele tiden "tegn" på at jeg hadde rett. Alt jeg hadde av datamaskiner, telefoner o.l. var hacket av "dem". Jeg hadde ikke noe privatliv. De visste alt jeg foretok meg via overvåkningen. Sannsynligvis var det satt opp kameraer i leiligheten min, og jeg gikk og lette etter disse og rev istykker ting i leiligheten for å finne hvor de hadde gjemt dem.

 

Til slutt ble det et fullstendig kaos rundt meg. Tid og sted ble borte. Jeg glemte hygiene, mat, avtaler, klokka, datoer og slike basale ting. Jeg klarte ikke rydde eller vaske noe sted, og jeg begynte å "se" innsekter og dyr som kom inn fordi jeg ikke klarte å holde orden rundt meg. Den dag i dag vet jeg faktisk ikke hva som var reelt eller ikke av de tingene jeg så. Jeg mente at noe hadde trengt seg inn i kroppen og kunne "se" det på huden at det spredde seg utover huden min. Det var i sammenheng med at jeg hadde hudproblemer men tolket dette som noe annet enn det det var.

 

Jeg hørte "stemmer" eller summing i hodet. Ofte også som et "kor" av folk som sang høyt inni hodet. Jeg skjønte at det kom innenfra, men klarte ikke stoppe det. Noen ganger kunne jeg merke at "koret" gjentok siste setning i det jeg akkurat selv hadde tenkt. Fra jeg åpnet øynene om morgenen til jeg sovnet var "koret" der og jomet veldig høyt i hodet mitt. 

 

Til slutt trodde jeg noen hadde forgiftet leieligheten min og begynte å føle meg fysisk syk. Trodde noen prøvede å skade meg gjennom å tilføre noe i lufteanlegget som sakte ville forgifte meg.

 

Jeg begynte å samle "bevis" på alt dette, på minnepenner som jeg skulle levere til politiet. Det siste som skjedde før innleggelse var at jeg kjørte ut midt på natten med bil, med alle "bevisene" for å levere til politiet. Jeg hadde fullstendig panikk og trodde jeg måtte nå fram med bevisene før de som var ute etter meg fikk sagt sin versjon av "saken". Det endte derfor med at jeg kjørte som en gal, jeg trodde det gjaldt liv og død. Det var meg eller "dem". Jeg husker at jeg nesten mistet kontroll over bilen flere ganger. Det var våt veibane i tillegg. Jeg stolte ikke på noen og ropte og skrek ut av vinduet på bilen at folk jeg så på gata skulle ringe politiet for meg.

 

Jeg vet den dag i dag at det er et under at dette gikk bra. Jeg raste over på rødt lys mange steder, for jeg turte ikke stoppe. Måtte nå fram før "dem". Antagelig var jeg nære på å kjøre ned folk. Jeg kunne enten ha omkommet selv, og jeg kunne ha drept noen på veien. Ikke med vilje men som et resultat av den panikken jeg følte. På et tidspunkt kjørte jeg også mot kjøreretningen for å "nå fram". Det gjalt liv og død for meg, det var meg eller "dem". Jeg trodde noen ville jeg skulle dø, og tenkte at "ok, var det slik det skulle ende". Men jeg ville nå fram med mine bevis først. 

 

Heldigvis gikk dette bra, men dette har vært veldig traumamtisk for meg i ettertid. Jeg husker ganske mye av denne perioden, hva jeg tenkte og hvorfor. Sett med friske øyne nå klarer jeg å se også hvordan tilfeldigheter også ofte kan spille en rolle i å forsterke psykosen, ting som egentlig er der og er reelt, men man tolker det som noe annet enn det det er. 

 

Et eksempel på dette var bl.a. da jeg skulle kjøre til nermeste tettsted for å levere disse «bevisene» til politiet. Tilfeldighvis var det så lenge siden jeg hadde vært der at jeg visste ikke at politihuset hadde flyttet til en annen bygning. Så da jeg kjørte opp foran det gamle politihuset og så at det lå der helt mørklagt, var jeg helt sikker på at dette var et tegn på at de også var med på det. Det gjorde at jeg måtte kjøre til politiet i neste by steden, for å finne noen «ekte»  politi som ikke var med på dette. Jeg kjørte også via tettstedets sykehus først, og ropte ut av bilen der også om folk kunne ringe politiet for meg. Jeg så på dette som en krise hvor jeg MÅTTE få kontakt med politi og helsevesen som var «ekte», men»de» var likevel overalt og jeg visste ikke hvem som var hva. Det at det ikke kom mer en et par personer ut fra sykehuset midt på natten bort til bilen tolket jeg som at «her måtte være noe feil», dette kunne umulig være «ekte», for ellers ville det vært mye flere folk i en så stor bygning, selv midt på natten. Som om det var iscenesatt, og at de var en slags skuespillere som var med på dette.

 

Hver gang noen forsøkte å komme for nær bilen raste jeg videre igjen for jeg turte ikke la de komme nær, visste jo ikke hvem som skulle «ta» meg og hvem som kanskje ville hjelpe. 

 

Det endte til slutt med at politiet klarte å stoppe meg. I mitt hode var det jo egentlig de jeg så etter, men når de først var der trodde jeg ikke de var ekte politi. Jeg husker at jeg ropte og skrek det til folk  rundt på gata, at dette ikke var ekte politi. Jeg trodde seriøst at de skulle drepe meg, og selve arrestasjonen var ganske brutal i tillegg så da fikk jeg ihvertfall bevis for det. Jeg var livredd og var sikker på at jeg skulle dø. Da de skulle ta blodprøver av meg trodde jeg de prøvde å injesjere et eller annet stoff som skulle ta livet av meg eller gjøre meg bevisstløs. Det er det jævligste jeg har vært med på, jeg har aldri før eller siden vært så redd. Det føltes som å være i krig eller noe, hvor min siste time var kommet og jeg skjønte de skulle drepe meg. På det tidspunktet man skjønner man skal dø og kanskje vil oppleve smerte først. 

 

Politiet kjørte meg til legevakten, men etter å ha snakket med legen der stakk jeg av. Legen sa egentlig at det ikke var grunnlag for tvangsinnleggelse (jeg vet ikke om dette var noe de bare sa for å ikke gjøre det så dramatisk), men da det ble snakket om å likevel ta en tur til det psykiatriske sykehuset jeg hørte til for å snakke med noen der ble jeg redd og stakk av. Jeg tenkte at hvis jeg først kom dit, så villle de på en eller annen måte klare å holde meg igjen der mot min vilje (og det hadde jeg nok rett i). Jeg hadde jo ikke fått levert «bevisene» mine enda og ville absolutt ikke at noen skulle kjøre meg til det sykehuset, før jeg hadde fått sagt min del av saken med bevisene til politiet. Så mens jeg ventet på at et psykisk team skulle kjøre meg til psykehuset stakk jeg av og inn i en taxi tilbake til tettstedet jeg hadde kommet fra den natten. Jeg dro rett til polititet der for å «anmelde»konspirasjoen mot meg. De kjørte meg til en ny legevakt, og denne gangen ble jeg tvanginnlagt og kjørt videre av de samme politifolkene til det psykiatriske akuttmottaket i kommunen jeg bodde. 

 

Jeg tror ikke det var så veldig lett å oppdagen psykosen hos meg, for på en merkelig måte klarte jeg å snakke ganske normalt med folk når det var andre der. Jeg unngikk med vilje temaet som jeg visste ville gjøre dem mistenksom på om jeg var psyk. Dette utviklet seg mer og mer til jeg ikke klarte å skjule det mer, og totalt sett fra de første symptomene kom til jeg begynte å skjønne at jeg hadde vært psyk, og at dette ikke var sånn verden så ut, gikk det omtrent et helt år. Det er det verste året i livet mitt noensinne. Jeg har aldri opplevd noe så jævlig før eller siden, og jeg unner ikke min verste fiende å ha det slik.

 

Egentlig synes jeg det er merkelig at ingen grep inn tidligere. Bare 2 dager før den fatale bilturen var et psykisk team i kommunen hjemme hos meg og konkluderte med at det ikke var grunnlag for tvangsinnleggelse. Jeg vet jeg snakket med dem om endel av de tankene jeg hadde på den tiden, men det er mulig jeg var veldig overbevisende på at dette var ikke psykt, dette var riktig (jeg tror kanskje jeg holdt det mest ekstreme for meg selv)! Jeg synes likevel det er rart at de ikke hadde hjemmel for å legge meg inn da, for det var et fullstendig kaos rundt meg og jeg var helt forvirret. 

 

Så til spørsmålet om man faktisk kan drepe noen eller være farlig under psykose (når man ellers er harmløs), og hvor mye man forstår selv. Desverre må jeg si at jeg tror det er godt mulig å skade noen under en psykose. Jeg tror ikke nødvendigvis man skader noen med vilje, men man får en sånn panikk og overbevisning om sin vrangforestilling at man føler det kan gjelde liv og død. Og da tror jeg det er sånn at instiktene kan sette inn. Innstinktet på å overleve som alle innerst inne har, slik at det blir «meg eller dem». Dette høres sikkert veldig skremmende ut, men jeg tror det er sannheten. 

 

I mitt tilfelle _tror_ jeg ikke kunne ha skadet noen direkte med vilje, selv i den situasjonen, men så er det det at ting kan skje som en ulykke, som i dette tilfelle i forbindelse med den bilturen hvor jeg veldig lett kunne ha kjørt på noen. Da blit det jo mer indirekte kanskje, men man er fortsatt til fare for seg selv og andre. Jeg tenkte bare på å overleve, og var fullstendig overbevist om at vrangforestillingen var ekte. Derimot skjønte jeg til en viss grad at stemmene og «koret» i hodet ikke var ekte, men det farligste slik jeg ser det er selve vrangforestillingen, for den er man overbevist om. 

 

Nå finnes det sikkert mange forskjellige type psykoser, og alle opplever det nok forskjellig. Av person kan jeg ihverfall si at jeg er tyoen som aldri, aldri kunne skadet noen med vilje. Jeg har hele livet fått høre at jeg er «for snill». Da jeg var liten begravde jeg maur i fysrtikkesker med bomull, for jeg klarte ikke å se på at de døde uten å få en «begravelse» (dette er jo nesten komisk, men det sier kanskje litt om meg som person). Og jeg endte altså i en situasjon hvor jeg kunne meid ned uskyldige mennesker på veien i fullstendig panikk. Polititet trodde først jeg kjørte i beruset tilstand, noe jeg ikke gjorde, derimot psykotisk tilstand. Det ble opprettet sak, og jeg måtte vitne for en dommer og politiet, men saken ble henlagt fordi jeg var psykotisk i gjerningsøyeblikket. Dette var jo ikke en alvorlig straffesak, heldivis, men utallige brudd på veitrafikkloven og det å sette andres liv i fare, men jeg føler ofte at det er tilfeldigheter at det ikke endte verre.

 

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette så rett ut, og jeg håper ikke jeg kupper noen tråd med dette. For meg var det nesten terapi å få skrevet dette, da jeg aldri har snakket med noen om det etterpå, og det er ganske traumatisk for meg.

 

Til trådstarter vil jeg si at jeg tror, fra egen opplevelse,  at noe av de faretegnene man bør se etter ved psykose er ofte når det går så langt at tid og sted blir borte. Man glemmer avtaler, hygiene, mat og slike basale ting. Det blir vanskelig å følge med på hvilken ukedag det er, og alt blir et sammensurium som bare glir i ett. Og for meg var også et av de aller første tegnene det «koret» i hodet som jeg begynte å «høre» gjennom sanger og vifter som stod på. Altså ofte når det var annen støy tilstede. Selve vrangforestilllingen og overbevisningen om at dette stemte kom veldig snikende litt senere, over lang tid. Det siste som skjedde før alt eksploderte i kaos var dette med tid, sted, hygiene osv. Jeg tror det må være slik at det var grensepsykose førs, før sakte med sikkert ful psykotisk tilstand.

 

[Beautiful_Creatures]

Oj, det ble visst veldig langt. Beklager det;-)

[motorPrøysen]

@Beautiful_Creatures: Interessant å lese innlegget ditt. Jeg forstår godt at du opplever det som terapeutisk å skrive det ned.

 

Hva er grunnen til at du ikke har snakket opp disse opplevelsene med en terapeut i ettertid? Har du ikke gått i samtaleterapi, har du selv ikke hatt lyst til å snakke om det, eller har evt. terapeuten styrt unna temaet?

[missmas]

Oj, det ble visst veldig langt. Beklager det;-)

Kjenner meg igjen i mye, men jeg hadde manisk psykose så første tiden av psykosen var vidunderlig spennende helt til panikken kom men jeg har 4 ukers hukommelsestap fra jeg var innlagt. Husker du alt? Jeg håper en dag å oppleve det igjen men huske alt. Men for meg var det euforisk også pga manien. Lurer på om jeg kan innse spillet er en psykose om det skulle skje igjen. Jeg var også overvåket. I et kamera plantet i laptopen min. Der fulgte han med på meg han som styrte spillet.

[ColaZero]

Jeg tror ikke jeg kunne drept noen, men vurderte å ha kniv i sengen i tilfelle jeg ble angrepet av en demon. man blir veldig inn i sine vrangforestillinger, det er det som er virkelig.

 

Jeg begynte nylig på nu medisin som skulle tøyle tvang og depresjon bedre enn den jeg stod på. Svært uvanlige bivirkninger var hallusinasjoner. Jeg fikk mye både hørsels og synshallusinasjoner. Dette var virkelig helt forferdelig skremmende. Det begynte med blod dryppende fra veggen og endte med at en demon lå oppå meg og prøvde å ha sex med meg. I tillegg fløt jeg gjennom rommet, høyt oppunder taket. Det ble virkelig for mye for meg så jeg seponerte. Nå er jeg kvitt alt.

 

Det jeg stusser på er at mennesker som hallusinerer, inkludert deg, hallusinerer om demoner og djevler. Merkelig. Har du eller andre noen forklaring?

[stjernestøv]

Jeg begynte nylig på nu medisin som skulle tøyle tvang og depresjon bedre enn den jeg stod på. Svært uvanlige bivirkninger var hallusinasjoner. Jeg fikk mye både hørsels og synshallusinasjoner. Dette var virkelig helt forferdelig skremmende. Det begynte med blod dryppende fra veggen og endte med at en demon lå oppå meg og prøvde å ha sex med meg. I tillegg fløt jeg gjennom rommet, høyt oppunder taket. Det ble virkelig for mye for meg så jeg seponerte. Nå er jeg kvitt alt.

 

Det jeg stusser på er at mennesker som hallusinerer, inkludert deg, hallusinerer om demoner og djevler. Merkelig. Har du eller andre noen forklaring?

Forstår at du sluttet med de medisinene.

 

Jeg tror man hallusinerer om det man er opptatt av, har lest om sett om osv.

[missmas]

På medisiner vet man at man hallusinerer så det blir annerledes

[missmas]

Imovane f eks hallusinerer jeg av