Unngå psykose

[FGT]

Oj, det ble visst veldig langt. Beklager det;-)

Kan jo minne om mange andre ting også, når det kan komme slik snikende. 

[Beautiful_Creatures]

@Beautiful_Creatures: Interessant å lese innlegget ditt. Jeg forstår godt at du opplever det som terapeutisk å skrive det ned.

 

Hva er grunnen til at du ikke har snakket opp disse opplevelsene med en terapeut i ettertid? Har du ikke gått i samtaleterapi, har du selv ikke hatt lyst til å snakke om det, eller har evt. terapeuten styrt unna temaet?

Takk for svar:-) Jeg burde nok absolutt ha snakket med noen om dette, men for å være ærlig tror jeg dette har vært såpass vanskelig for meg at det har tatt tid bare å klare og skrive om det. Dette er første gang jeg sier noe om dette til noen, og det har gått 4 år ca.

 

Noe av grunnen er kanskje også ar det i tillegg endte med at jeg ikke hadde noe sted å bo, da huseier på det tidspunktet fikk meg kastet ut på 14 dagers varsel mens jeg var innlagt. Jeg måtte flytte hjem til mine foreldre i en alder av langt over 30 år etter innleggelsen, så det var en basal frykt her også som var veldig traumatisk. (Jeg har ikke noe godt forhold til mine foreldre med endel barndomstraumer, slik at dette var som et mareritt for meg).

 

Så er det det at jeg hadde vanskelig for å ha tiltro til helsevesenet i lang tid etterpå. De var delvis tilstedet mens dette utviklet seg, men gjorde ingenting for å stanse utviklingen. Særlig min fastlege på den tiden opptredde uforsvarlig og skrev ut medikament etter medikament til meg, slik at det jeg tror til slutt skjedde var at den "cocktailen" jeg til slutt gikk på av medikamenter ble for mye samlet, og det utløste faktisk psykosen. Fastlegen sluttet plutselig på dagen like etter dette (han hadde rundt 1500 pasienter på denne tiden som på dagen måtte flyttes til andre leger ved senteret). Uten at jeg egentlig har noen forutsetninger for å vite dette tror jeg han hadde opptrådd uforsvarlig med flere pasienter over tid. Dette er ikke noe jeg har orket eller klart å tatt tak i etterpå, da jeg har hatt nok med å komme meg.

 

Jeg hadde oppfølging av psykiatrien en stund etterpå, men det var aldri snakket om psykosen eller opplevelsene jeg hadde under den. Jeg vet ikke hvorfor. Ingen spurte og jeg nevnte det ikke for det var for vanskelig og jeg hadde vanskelig for å stole på noen. Jeg vet også at jeg var paranoid lenger enn jeg selv trodde først, og "turte" derfor heller ikke ta opp ting, fordi jeg fortsatt var usikker på hva som var sant og ikke.

 

Det er først sett lenge i ettertid at jeg ser hvor lange de paranoide symptomene faktisk satt i. De gav seg først etter at jeg begynte å seponere medikment etter medikament (jeg trappet sakte ned, det var ingen bråkutt). Jeg hadde kontakt med en psykiater på den tiden som registrerte at jeg ble bedre av å kutte dette (jeg gjorde det på egen hånd, for alle rundt meg sa jeg måtte stå på dette resten av livet), slik at jeg etterhvert ble skrevet ut fra polikliniks oppfølging og ansett som "frisk" eller "stabil" uten medikamenter annet enn levaxin (jeg fikk lavt stoffskifte av litium i sin tid).

 

Til andre som leser dette vil jeg bare si at jeg anbefaler IKKE andre å kutte sine medikamenter. Jeg sier heller ikke at jeg aldri skulle hatt medikamenter i første omgang, det måtte jeg, for det var en alvorlig depresjon som startet alt 10 år tidligere. Det jeg reagereer på er at ingen etterhvert så hva som skjedde og at det etterhvert ble vanskelig å skille bivirkning fra psykdom. Det kom bare nye og nye diagnoser, ettersom jeg fikk flere og flere medikamenter.

 

Jeg har aldri hatt psykose, hverken før eller etter dette, og jeg var i 3 år etter hendelsene helt medisinfri (og friskere enn på nærmere 12 år) før jeg i høst innså at det fortsatt er ting jeg trenger hjelp med og som er svært vanskelig. Jeg startet så opp på zoloft med meget god effekt på angst, og prøver nå ut wellbutrin mot min adhd.

 

Jeg sier ikke at alle gjorde feil her, tvert i mot var mange jeg hadde kontakt med over alle årene jeg brukte medikamenter veldig dyktige. Det jeg imidlertid tenker er at når man har en ungdom som fra ca 17-18 års alder er satt på antideppresiva, så bør man kanskje gjøre en vurdering når det har gått 10-15 år og utallige medikamenter er lagt til i ettertid, hva som egentlig ligger i bunnen her. Er alle medikamentene virkelig nødvendig f.eks., særlig når vedkomne ikke blir friskere men verre for hvert år som går.?

 

Jeg er en prossess hvor jeg vurderer å gå til litt samtaleterapi, og da vil jeg jeg ha behov for å snakke ut disse tingene. Det har imidlertid hjulpet meg mye bare å skrive her, og jeg føler jeg er på riktig vei ihvertfall:-)

[Beautiful_Creatures]

Kan jo minne om mange andre ting også, når det kan komme slik snikende. 

Hva slags andre ting tenker du på ? :-)