BET - en behandlingsstrategi med fokus på unnvikelser

[AnonymBruker]

Hva med førtidspansjonering NHD?

D hadde vell heller hvert noe!!!!

Anonymous poster hash: e243a...6af

 

Latskap er ikke bra for dne pysyksiek helsl.e.

Anonymous poster hash: dd2c8...169

[Drittlei.no]

Ååååhåååhåååå d var mye og henge seg oppi:D

Redda Mandagskvelden min:D

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva med førtidspansjonering NHD?

D hadde vell heller hvert noe!!!!

Anonymous poster hash: e243a...6af

Det hadde vært mot mine verdier.

[Gjest]

Når jeg leste artikkelen, tenkte jeg at dette er for de dårligste pasientene. Så jeg satte meg ikke mer inn i den før i kveld. Da la jeg merke til budskapet i den. Finnes det flere artikler om dette? Vil gjerne lese mer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vet ikke, Tror ikke du trenger å lese mer nå. Les heller samme artikkelen mange ganger og la innholdet synke inn. Gjelder langt fra bare deg. Dette er noe som svært mange bør ta inn over seg.

[gråstein]

Det hadde vært mot mine verdier.

Skal du jobbe til du blir nitti?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skal du jobbe til du blir nitti?

Nei. Planen er til jeg blir 67.

[Gjest]

Nei. Planen er til jeg blir 67.

Du kommer sikkert til å være på dol til du blir 90

[AnonymBruker]

Neeei! Til han dør

Anonymous poster hash: e243a...6af

[Gjest]

Vet ikke, Tror ikke du trenger å lese mer nå. Les heller samme artikkelen mange ganger og la innholdet synke inn. Gjelder langt fra bare deg. Dette er noe som svært mange bør ta inn over seg.

Jeg opplever det som nyttig. Setter meg gradvis inn i den.

Synes også det er bra at pasienthistorier deles fordi det for min del er lettere å kjenne seg igjen i andre.

[Gjest]

Er unnvikelse (av følelser?) typisk for de fleste psykiske lidelser?

[Gjest]

Carol eksponerte seg og ble dårligere:

"Retur. Tilbake på avdelingen blir Carol mer og mer desperat, og selvmordstankene trenger seg på. Til sin store fortvilelse opplever hun at behandler og personale er avventende og ikke gjør noe for å få henne ut av det lammende mørket som senker seg. Carol blir liggende på rommet sitt inne på avdelingen. Valg, offer, offer, valg … unnvikelse, eksponering. Dagene går."

Så skjer dette:

"Hun slipper til slutt taket, slutter å kjempe, gir opp unnvikelsen. I løpet av kort tid lander hun mykt. Symptomene er borte. "

Fikk hun hjelp til dette da hun var der, eller måtte hun bare stå i det helt alene og bare holde ut?

[DoleMari]

Carol eksponerte seg og ble dårligere:

"Retur. Tilbake på avdelingen blir Carol mer og mer desperat, og selvmordstankene trenger seg på. Til sin store fortvilelse opplever hun at behandler og personale er avventende og ikke gjør noe for å få henne ut av det lammende mørket som senker seg. Carol blir liggende på rommet sitt inne på avdelingen. Valg, offer, offer, valg … unnvikelse, eksponering. Dagene går."

Så skjer dette:

"Hun slipper til slutt taket, slutter å kjempe, gir opp unnvikelsen. I løpet av kort tid lander hun mykt. Symptomene er borte. "

Fikk hun hjelp til dette da hun var der, eller måtte hun bare stå i det helt alene og bare holde ut?

Jeg trodde det var ganske vanlig å stå i det alene. Jeg knakk helt sammen på legevakten i forb. med barnevarnssaken for noen år siden ( jeg meldte i fra). Jeg var helt alene på et rom, det var ingen som hjalp meg ut av det. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var så ille, siden ingen hjalp meg. I den perioden ringte jeg psykolog flere ganger, men det lot meg stå i det selv. Jeg fikk ikke komme dit. Kanskje for å klare egen mestring?!

[Pallida]

Jeg synes dette virker til å være en kraftfull og spennende tilnærming, som nok mange kan ha nytte av. 

 

Jeg er derimot usikker på om det å gi slipp er noe man aktivt kan velge, eller om det "bare" skjer, når det skjer?

 

Føler det nærmest ligger i min natur å kjempe i mot ubehag, heller enn å gi meg over, selv om det i mange sammenhenger er destruktivt og kun fører til mer smerte og ubehag. Selv om jeg vet dette intellektuelt, klarer jeg ofte ikke å vikle meg ut av kampen. Har opplevd hvor kraftfullt det kan være å slippe taket, men det har alltid "bare" skjedd, ikke vært noe jeg bevisst har valgt. Når jeg prøver å gjøre det, blir det stort sett bare verre... Sannsynligvis fordi jeg gjør det å slippe taket om til en strategi - en måte å unngå smerten på... En ond sirkel, som jeg gjerne skulle klart å komme ut av. 

[Gjest]

Jeg synes dette virker til å være en kraftfull og spennende tilnærming, som nok mange kan ha nytte av.

Jeg er derimot usikker på om det å gi slipp er noe man aktivt kan velge, eller om det "bare" skjer, når det skjer?

Føler det nærmest ligger i min natur å kjempe i mot ubehag, heller enn å gi meg over, selv om det i mange sammenhenger er destruktivt og kun fører til mer smerte og ubehag. Selv om jeg vet dette intellektuelt, klarer jeg ofte ikke å vikle meg ut av kampen. Har opplevd hvor kraftfullt det kan være å slippe taket, men det har alltid "bare" skjedd, ikke vært noe jeg bevisst har valgt. Når jeg prøver å gjøre det, blir det stort sett bare verre... Sannsynligvis fordi jeg gjør det å slippe taket om til en strategi - en måte å unngå smerten på... En ond sirkel, som jeg gjerne skulle klart å komme ut av.

Jeg har det skremmende likt som deg. Utrolig.

Ps. Man kan velge å aktivt gi slipp mener jeg. Det gjør man ved å akseptere at ubehaget er der og la det være i fred. La tankene bare vandre uten å verken bekjempe dem eller dytte dem bort. Til slutt gir de seg slik det gjorde hos Carol. Tror jeg da.

Endret 29. oktober 2014 av hww

[Gjest]

Jeg trodde det var ganske vanlig å stå i det alene. Jeg knakk helt sammen på legevakten i forb. med barnevarnssaken for noen år siden ( jeg meldte i fra). Jeg var helt alene på et rom, det var ingen som hjalp meg ut av det. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var så ille, siden ingen hjalp meg. I den perioden ringte jeg psykolog flere ganger, men det lot meg stå i det selv. Jeg fikk ikke komme dit. Kanskje for å klare egen mestring?!

Kom du deg styrket utav det?

[DoleMari]

Kom du deg styrket utav det?

Ja og nei. Jeg tror jeg tåler med før jeg blir helt "koko" i hodet av grubling og katastofetanker.

Samtidig har det vært en sorg over å miste en venninne. Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det.

Flere har sagt til meg at jeg bør være fornøyd med meg selv som gjorde det jeg gjorde. Men sånn føler jeg det ikke. Jeg føler enda at jeg gjorde noe galt.

 

Men jeg er kvitt panikkanfallene da:) Og jeg tror jeg tåler mer enn før.

[Gjest]

Ja og nei. Jeg tror jeg tåler med før jeg blir helt "koko" i hodet av grubling og katastofetanker.

Samtidig har det vært en sorg over å miste en venninne. Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det.

Flere har sagt til meg at jeg bør være fornøyd med meg selv som gjorde det jeg gjorde. Men sånn føler jeg det ikke. Jeg føler enda at jeg gjorde noe galt.

 

Men jeg er kvitt panikkanfallene da:) Og jeg tror jeg tåler mer enn før.

Kanskje du enda føler at du gjorde noe galt fordi det har vært en sorg for deg å miste venninna di?

[DoleMari]

Kanskje du enda føler at du gjorde noe galt fordi det har vært en sorg for deg å miste venninna di?

Ja, det er sånn det er. Jeg hadde hatt behov for å prate mer om det, men folk orker ikke høre om igjen og om igjen. De sier at jeg må komme meg videre og ikke tenke mer på det og at jeg gjorde det rette. Har egentlig ikke fått snakket noe særlig om det. Men nå kupper jeg tråden:) Ferdig snakka:)

[Pallida]

Jeg har det skremmende likt som deg. Utrolig.

Ps. Man kan velge å aktivt gi slipp mener jeg. Det gjør man ved å akseptere at ubehaget er der og la det være i fred. La tankene bare vandre uten å verken bekjempe dem eller dytte dem bort. Til slutt gir de seg slik det gjorde hos Carol. Tror jeg da.

 

Dette er helt klart løsningen, opplever bare at det er vanskelig i praksis, på den måten at jeg gjør det om til en strategi hvor målet er å unnslippe/at smerten skal forsvinne, heller enn å genuint "bare" stå i smerten, fordi det er sånn livet er, akkurat nå.  

Pema Chödrön, en av mine ynglingsforfattere innenfor mindfulness sier det så fint: 

Hvis vi er villige til å gi opp håpet om at usikkerhet og smerte lar seg utrydde, så kan vi få mot til å slappe av i situasjonens mangel på fotfeste.