BET - en behandlingsstrategi med fokus på unnvikelser

[DoleMari]

Dette er helt klart løsningen, opplever bare at det er vanskelig i praksis, på den måten at jeg gjør det om til en strategi hvor målet er å unnslippe/at smerten skal forsvinne, heller enn å genuint "bare" stå i smerten, fordi det er sånn livet er, akkurat nå.  

Pema Chödrön, en av mine ynglingsforfattere innenfor mindfulness sier det så fint: 

Hvis vi er villige til å gi opp håpet om at usikkerhet og smerte lar seg utrydde, så kan vi få mot til å slappe av i situasjonens mangel på fotfeste. 

Hva gjør du for å unnslippe smerten?  Jeg greier det ikke når smerten blir for stor.

[frosken]

Er unnvikelse (av følelser?) typisk for de fleste psykiske lidelser?

Ja, det vil det ofte være.

[Gjest]

Beklager at jeg kuppet tråden. Jeg ble for ivrig mht temaet som har vært aktuelt for meg.

[frosken]

Carol eksponerte seg og ble dårligere:

"Retur. Tilbake på avdelingen blir Carol mer og mer desperat, og selvmordstankene trenger seg på. Til sin store fortvilelse opplever hun at behandler og personale er avventende og ikke gjør noe for å få henne ut av det lammende mørket som senker seg. Carol blir liggende på rommet sitt inne på avdelingen. Valg, offer, offer, valg … unnvikelse, eksponering. Dagene går."

Så skjer dette:

"Hun slipper til slutt taket, slutter å kjempe, gir opp unnvikelsen. I løpet av kort tid lander hun mykt. Symptomene er borte. "

Fikk hun hjelp til dette da hun var der, eller måtte hun bare stå i det helt alene og bare holde ut?

Pasientene gis mye hjelp til å tåle sin smerte, men de gis ikke hjelp til å unnvike følelsene.

[DoleMari]

Beklager at jeg kuppet tråden. Jeg ble for ivrig mht temaet som har vært aktuelt for meg

Du har ikke kuppet tråden. Det er relevant for tråden det du skriver.

[frosken]

Jeg synes dette virker til å være en kraftfull og spennende tilnærming, som nok mange kan ha nytte av. 

 

Jeg er derimot usikker på om det å gi slipp er noe man aktivt kan velge, eller om det "bare" skjer, når det skjer?

 

Føler det nærmest ligger i min natur å kjempe i mot ubehag, heller enn å gi meg over, selv om det i mange sammenhenger er destruktivt og kun fører til mer smerte og ubehag. Selv om jeg vet dette intellektuelt, klarer jeg ofte ikke å vikle meg ut av kampen. Har opplevd hvor kraftfullt det kan være å slippe taket, men det har alltid "bare" skjedd, ikke vært noe jeg bevisst har valgt. Når jeg prøver å gjøre det, blir det stort sett bare verre... Sannsynligvis fordi jeg gjør det å slippe taket om til en strategi - en måte å unngå smerten på... En ond sirkel, som jeg gjerne skulle klart å komme ut av. 

Innen BET-opplegget bruker de mye tid på å la pasienten selv ta valget om å eksponere seg for den grunnleggende katastrofeangsten. De inviteres til å gå dypere inn i følelsen, men må selv aktivt velge å gå videre med eksponeringen sammen med sin terapeut.

[DoleMari]

Pasientene gis mye hjelp til å tåle sin smerte, men de gis ikke hjelp til å unnvike følelsene.

Så om man ligger og storgriner og hulker som et barn så trenger man ikke være helt koko fordet? Jeg er redd mine egne følelser for jeg synes dem blir så voldsomme når jeg har det vondt.

[frosken]

Så om man ligger og storgriner og hulker som et barn så trenger man ikke være helt koko fordet? Jeg er redd mine egne følelser for jeg synes dem blir så voldsomme når jeg har det vondt.

Følelsene er aldri farlige i seg selv, selv om de kan være voldsomme og smertefulle. Derimot kan man utvikle unnvikelsesstrategier som kan være ødeleggende for livet totalt sett.

 

BET-behandlingen er utviklet blant annet for å hjelpe mennesker med alvorlig selvskading og annen destruktiv utagering til å endre sin mestringsstrategi.

[Pallida]

Hva gjør du for å unnslippe smerten?  Jeg greier det ikke når smerten blir for stor.

 

Jeg greier det heller ikke. Jo større desperasjon, jo mer sitter jeg fast.

Tror dog det er mulig å vikle seg ut av det mønstret, at løsningen ligger i å utholde smerten, heller enn å håpe å unnslippe den. Tilsynelatende enkelt, men ikke nødvendigvis lett. 

[Pallida]

Innen BET-opplegget bruker de mye tid på å la pasienten selv ta valget om å eksponere seg for den grunnleggende katastrofeangsten. De inviteres til å gå dypere inn i følelsen, men må selv aktivt velge å gå videre med eksponeringen sammen med sin terapeut.

 

Tenker du den grunnleggende katastrofeangsten er noe vi alle har? 

[frosken]

Tenker du den grunnleggende katastrofeangsten er noe vi alle har? 

Nei, jeg tror ikke alle har denne typen sterk angst, men jeg jeg tror mange unnviker ubehagelige følelser i stedet for å eksponere seg for dem. Slik unnvikelsesstrategi er ofte automatisert, slik at man unnviker omtrent før man har registrert hva det er man unnviker.

[Gjest]

Jeg greier det heller ikke. Jo større desperasjon, jo mer sitter jeg fast.

Tror dog det er mulig å vikle seg ut av det mønstret, at løsningen ligger i å utholde smerten, heller enn å håpe å unnslippe den. Tilsynelatende enkelt, men ikke nødvendigvis lett.

Tror det jeg også. Som jeg skrev over. Så enkelt - og så vanskelig.. Men det er vel øvelse som gjelder. Og atter øvelse.

[Gjest]

Innen BET-opplegget bruker de mye tid på å la pasienten selv ta valget om å eksponere seg for den grunnleggende katastrofeangsten. De inviteres til å gå dypere inn i følelsen, men må selv aktivt velge å gå videre med eksponeringen sammen med sin terapeut.

"Innen BET-opplegget bruker de mye tid på å la pasienten selv ta valget om å eksponere seg for den grunnleggende katastrofeangsten."

Hvordan gjøres det?

[Gjest]

"Man kan velge å aktivt gi slipp mener jeg. Det gjør man ved å akseptere at ubehaget er der og la det være i fred. La tankene bare vandre uten å verken bekjempe dem eller dytte dem bort. Til slutt gir de seg slik det gjorde hos Carol. Tror jeg da. "

Er det her løsningen ligger?

[frosken]

"Innen BET-opplegget bruker de mye tid på å la pasienten selv ta valget om å eksponere seg for den grunnleggende katastrofeangsten."

Hvordan gjøres det?

Gjennom samtale og bevisstgjøring.

[frosken]

"Man kan velge å aktivt gi slipp mener jeg. Det gjør man ved å akseptere at ubehaget er der og la det være i fred. La tankene bare vandre uten å verken bekjempe dem eller dytte dem bort. Til slutt gir de seg slik det gjorde hos Carol. Tror jeg da. "

Er det her løsningen ligger?

 

Tror dog det er mulig å vikle seg ut av det mønstret, at løsningen ligger i å utholde smerten, heller enn å håpe å unnslippe den. Tilsynelatende enkelt, men ikke nødvendigvis lett. 

 

Ikke lett, men kan være svært frigjørende på litt lengre sikt. I tillegg til å utholde smerten, kan man også velge under eksponering strategier som innebærer at smerten midlertidig øker.

 

Jeg liker i utgangspunktet dårlig begrepet Empowerment, men akkurat denne behandlingsformen ser jeg har potensiale i seg til reelt sett å virke myndiggjørende.

[Gjest]

Virker som det å holde ut vonde følelser er noe mange av oss sliter med?

[motorPrøysen]

Å holde ut vonde følelser er noe alle sliter med, også mennesker uten psykiatriske diagnoser. Vi går alle langt for å distrahere oss selv fra slike følelser. Problemet er at man da ikke blir ferdig med dem og i verste fall etablerer handlingsmønstre som på sikt er uhensiktsmessige og fører til mer smerte, mao. man opptrer nevrotisk. Som Jung sa for lenge siden, en nevrose er alltid en erstatning for reell lidelse.

 

Samtidig skal man huske at det var en grunn til at man unngikk smerten i utgangspunktet. Det er et naturlig forsvar for å unngå å bli overveldet. Men blir man seg bevisst dette og mer og mer aksepterer smerten i øyeblikket og går den i møte, har man et godt utgangspunkt for endring.

[missmas]

Hmmm jeg bare tar litium og smerten er søkk vekk

[Gjest]

Hmmm jeg bare tar litium og smerten er søkk vekk

Det var det jeg også opplevde til å begynne med.

Får du aldr tilbakefall når du bruker lithium?