BET - en behandlingsstrategi med fokus på unnvikelser

[missmas]

Det var det jeg også opplevde til å begynne med.

Får du aldr tilbakefall når du bruker lithium?

Nei får ikke den smerten lenger. Sliter litt med energinivået bare akkurat nå..

[Gjest]

Å holde ut vonde følelser er noe alle sliter med, også mennesker uten psykiatriske diagnoser. Vi går alle langt for å distrahere oss selv fra slike følelser. Problemet er at man da ikke blir ferdig med dem og i verste fall etablerer handlingsmønstre som på sikt er uhensiktsmessige og fører til mer smerte, mao. man opptrer nevrotisk. Som Jung sa for lenge siden, en nevrose er alltid en erstatning for reell lidelse.

 

Samtidig skal man huske at det var en grunn til at man unngikk smerten i utgangspunktet. Det er et naturlig forsvar for å unngå å bli overveldet. Men blir man seg bevisst dette og mer og mer aksepterer smerten i øyeblikket og går den i møte, har man et godt utgangspunkt for endring.

"Problemet er at man da ikke blir ferdig med dem...." Hvordan blir man ferdig med dem/følelsene?

[Pallida]

"Problemet er at man da ikke blir ferdig med dem...." Hvordan blir man ferdig med dem/følelsene?

 

Kanskje dét nettopp årsaken til at det blir så vondt, at man håper og tror at man skal bli ferdig med de vonde følelsene? 

 

Mantra'et innenfor BET synes å være at livet er og vil fortsette å være smertefullt. Det ligger en form for lettelse i å innse det, kjenner jeg. Da blir det kanskje også lettere å gi opp kampen, og være i livet - sånn det er? Ofte er det ikke smerten i seg selv, men all motstanden mot det som er, som gjør at det blir så vondt og nærmest uutholdelig, er min erfaring. 

[Gjest]

Kanskje dét nettopp årsaken til at det blir så vondt, at man håper og tror at man skal bli ferdig med de vonde følelsene? 

 

Mantra'et innenfor BET synes å være at livet er og vil fortsette å være smertefullt. Det ligger en form for lettelse i å innse det, kjenner jeg. Da blir det kanskje også lettere å gi opp kampen, og være i livet - sånn det er? Ofte er det ikke smerten i seg selv, men all motstanden mot det som er, som gjør at det blir så vondt og nærmest uutholdelig, er min erfaring. 

Jeg tror nok det er mye sant i det du skriver.  Men jeg klarer det ikke. Jeg er redd jeg har utviklet angst for disse vonde følelsene etter alle disse årene med sykdom. 

Endret 30. oktober 2014 av eller

[Gjest]

Kanskje dét nettopp årsaken til at det blir så vondt, at man håper og tror at man skal bli ferdig med de vonde følelsene? 

 

Mantra'et innenfor BET synes å være at livet er og vil fortsette å være smertefullt. Det ligger en form for lettelse i å innse det, kjenner jeg. Da blir det kanskje også lettere å gi opp kampen, og være i livet - sånn det er? Ofte er det ikke smerten i seg selv, men all motstanden mot det som er, som gjør at det blir så vondt og nærmest uutholdelig, er min erfaring.

Jeg tror kanskje ikke man blir ferdig med de vonde følelsene. Jeg tror de alltid vil være der, men at de kommer i ulik styrke. Men kanskje dør de også til slutt helt ut, når vi ikke lenger gir dem næring.

Jeg vet ikke. Jeg bare synser. Men min erfaring er som din; det blir verre når man kjemper i mot. Men det er ikke lett, som du sier.

[Pallida]

 @eller og @hww

 

Nei, det er ikke enkelt, (u)vanens makt er sterk og mye unnvikelse skjer jo som frosken nevnte, ubevisst.

 

Synes uansett det er spennende tanker i BET, og vil prøve å nyttiggjøre meg av den begrensede kunnskapen jeg har om det framover. Har funnet en god ro både i går og i dag ved å minne meg på at sånn er livet akkurat nå, jeg kan kjempe i mot (være offer, unnvike) eller velge å være i de følelsene som til enhver tid er her, uten håp om at det skal endre seg, og i trygg visshet om at ingen tanker eller følelser har kraft til å skade meg (selv om kan føles sånn). Når jeg klarer hvile med det som er, blir det veldig tydelig at det ikke er smerten i seg selv, men motstanden som skaper lidelse (som igjen bare blir forsterket ved unnvikelse, evig ond sirkel...). 

Endret 30. oktober 2014 av Mari-

[Gjest]

Kjempebra skrevet Mari! Tusen takk

Bare en ting: jeg tror ikke at jeg er redd for og tenker at følelser kan skade meg. Det som er verst for meg i mine villeste orkaner, er at det føles som jeg skal revne i stykker innvendig, og at jeg rett og slett ikke tåler det.

Endret 30. oktober 2014 av hww

[DoleMari]

Det som jeg sliter mest med for tiden er en følelse av selvforakt og for alt jeg ikke har som andre har. Føler meg ikke verdt å elske og føler jeg forpester alle rundt meg. Selv om jeg er klar over at jeg har gode egenskaper så er det et selvhat som er dere hele tiden. Er det vanlig ved depresjon?

[AnonymBruker]

Bare en ting: jeg tror ikke at jeg er redd for og tenker at følelser kan skade meg. Det som er verst for meg i mine villeste orkaner, er at det føles som jeg skal revne i stykker innvendig, og at jeg rett og slett ikke tåler det.

 

Hvis du reelt hadde revnet i stykker innvendig av dine tanker og følelser, ville ikke det vært en skade? Jeg kjenner veldig igjen den følelsen du beskriver, men jeg forsøker å akseptere at det noen ganger er slik, og at jeg faktisk ikke kommer til å bli revet i stykker innvendig av tankene og følelsene (eventuelt bare av mine handlinger).

Anonymous poster hash: 18dc4...d73

[Pallida]

Kjempebra skrevet Mari! Tusen takk

Bare en ting: jeg tror ikke at jeg er redd for og tenker at følelser kan skade meg. Det som er verst for meg i mine villeste orkaner, er at det føles som jeg skal revne i stykker innvendig, og at jeg rett og slett ikke tåler det.

 

Anonym poster har gitt deg et godt svar på dette. Vi tåler mer, og har større handlingsrom enn vi tror! 

[Gjest]

Men hvordan holde ut de verste stormer? Når man bikker over kanten og det blir for uutholdelig. Hvis det var fysisk hadde jeg besvimt (har opplevd det flere ganger med gallestein). Skjønner dere hva jeg mener?

[AnonymBruker]

Men hvordan holde ut de verste stormer? Når man bikker over kanten og det blir for uutholdelig. Hvis det var fysisk hadde jeg besvimt (har opplevd det flere ganger med gallestein). Skjønner dere hva jeg mener?

 

Jeg kan selvsagt ikke påstå at jeg forstår hvordan dine verste stormer utarter seg, fordi det er det bare du som opplever. Jeg kjenner meg imidlertid igjen i følelsen du beskrev som å føle som man revner innvendig.

 

Noen ganger opplever man en smerte (enten fysisk eller psykisk) som kjennes uutholdelig, men som Mari skriver tåler vi mennesker mer smerte enn vi tror. Det å besvime av smerte er ubehagelig, men ikke særlig skadelig, slik jeg har forstått det (så lenge man ikke skader seg i et fall eller lignende).

 

Jeg tror personlig at det å akseptere at slike psykiske smerter ikke vil føre til skader i seg selv, er et godt utgangspunkt. Man kan ikke revne innvendig av tanker og følelser. Man kan ikke knuses av vonde følelser. Følelser som kjennes som kniver som stikker en innvendig, fører ikke til skader.

 

Når det gjelder andre utholdelsestekninkker, vil det kanskje også her være greit å forsøke seg på å gjøre noe konkret; husarbeid, håndarbeid, trening eller lignende. Det er i alle fall min erfaring at de verste stormene i noen tilfeller da stilner ørlite grann. Personlig har det også hjulpet meg noen ganger å ha en rasjonell samtale med meg selv, hvor jeg snakker med meg selv om det som skjer. Dette gjør jeg bare når jeg er alene

Anonymous poster hash: 18dc4...d73

[Gjest]

AB d73: tusen hjertelig takk for svar

[AnonymBruker]

Og hvor er dokumentasjonen på at dette er virksom behandling?

Anonymous poster hash: c627f...29f

[IsabellaMaria]

Fungerer den behandlingen på de med unnvikende personlighetsforstyrrelse eller er det kun for de med generelt unnvikende trekk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fungerer den behandlingen på de med unnvikende personlighetsforstyrrelse eller er det kun for de med generelt unnvikende trekk?

De med unnvikende pf har generelt unnvikende trekk.