Sånne som ikke kan innrømme feil

[AnonymBruker]

, aldri ser noe feil med noe de gjør, blir sure hvis noen har problemer med noe, men selv er ganske kritisk mot andre. 

 

Er det en slags utviklingshemming? Minner jo om et barn. Hvordan håndterer man dem, og er det noen sjanse for at de vokser seg av det i 50-årene? 

 

Ikke minst, hvordan forhindrer man at egne barn blir sånn?

Anonymous poster hash: 77bf6...857

[bacooo]

Beklager for å ikke ha noe svar, men hvordan poster man spørsmål/innlegg her?

[AnonymBruker]

Beklager for å ikke ha noe svar, men hvordan poster man spørsmål/innlegg her?

 

"opprett nyt emne"-knappen, like til høyre over den lange røde streken

Anonymous poster hash: 77bf6...857

[Gjest]

 

, aldri ser noe feil med noe de gjør, blir sure hvis noen har problemer med noe, men selv er ganske kritisk mot andre. 

 

Er det en slags utviklingshemming? Minner jo om et barn. Hvordan håndterer man dem, og er det noen sjanse for at de vokser seg av det i 50-årene? 

 

Ikke minst, hvordan forhindrer man at egne barn blir sånn?

Anonymous poster hash: 77bf6...857

 

Jeg føler meg nokså romslig i forhold til andre mennesker.  Men når det gjelder folk som ikke kan innrømme feil, og kanskje i tillegg forskyver feilen over på andre.  Ja da får jeg nok.  Jeg mister helt respekten for de. Selv er jeg veldig redd for å gjøre feil.  Kommer jeg i en situasjon der jeg kanskje har gjort feil, og det senere viser seg at det var en annen som gjorde det så føler jeg en enorm lettelse.  Alle kan gjøre feil, og jeg har forståelse når andre har gjort feil, men føler meg null verdt hvis det er jeg som har gjort det.

 

Jeg vet ikke om noe du kan gjøre med det enn å tenke at du ikke kan forandre andre, men du kan forandre på hvordan du selv takler det.  Rett og slett ignorer så godt du kan.

Endret 30. oktober 2014 av eller

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er en utviklingshemming.

Nei, det er minimale sjanser for endring.

Man går foran med et godt eksempel.

[Gjest]

Ja, det er en utviklingshemming.

Nei, det er minimale sjanser for endring.

Man går foran med et godt eksempel.

Kan en ikke endre seg om en vil det selv heller - eller uttaler du deg nå kun i ts sitt tilfelle

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du opplevd at noen som aldri innrømmer feil har ønsker om å endre seg?

 

Om ikke annet er sagt, svarer jeg på TS sitt spørsmål.

[Nicklusheletida]

Kan en ikke endre seg om en vil det selv heller - eller uttaler du deg nå kun i ts sitt tilfelle

 

Her var det snakk om folk som ikke så feilen hos seg selv og slike vil jo ikke endre seg.

 

Større håp for de som ser feilen vil jeg tro.

[Gjest]

Her var det snakk om folk som ikke så feilen hos seg selv og slike vil jo ikke endre seg.

 

Større håp for de som ser feilen vil jeg tro.[/quote

Det var derfor jeg spurte om han uttalte seg i ts sitt tilfelle.

Kanskje har noen et indre ønske om å endre seg men trenger hjelp til det og til å "se" ting? Mennesker er jo forskjellige.

[skrevet]

Handler dette om meg?

[Nicklusheletida]

Les hovedinnlegget en gang til :-) Trådstarter skriver om de som aldri ser feil med noe de gjør. Da må du regne med at svaret Nhd kommer med gjelder nettopp de som _ aldri ser feil med noe de gjør_. 

 

Hvordan kan de ha et indre ønske om å endre seg når de aldri ser feil med noe de gjør ?

[Gjest]

Jeg har lært noe viktig i terapi men som noen få ganger (som her) ikke hjelper meg å tenke (tvert om). Det er å være forsiktig med å tenke aldri/alltid (sort/hvitt).

Endret 30. oktober 2014 av hww

[AnonymBruker]

Handler dette om meg?

 

Nei, jeg vet ikke hvem du er, så det kan du nok ta helt med ro. Som regel handler det ikke om en selv. 

Anonymous poster hash: 77bf6...857

[AnonymBruker]

Les hovedinnlegget en gang til :-) Trådstarter skriver om de som aldri ser feil med noe de gjør. Da må du regne med at svaret Nhd kommer med gjelder nettopp de som _ aldri ser feil med noe de gjør_. 

 

Hvordan kan de ha et indre ønske om å endre seg når de aldri ser feil med noe de gjør ?

 

Det kan f.eks. være at de innerst inne ser problemet, men at sperren ligger ved å innrømme feil, å måtte ta innover seg at de ikke er perfekte. Det er kanskje det de er allergiske mot. Kanskje også derfor de stadig er så kritiske mot andre... for da legger de ubehaget over på noen andre. 

Anonymous poster hash: 77bf6...857

[Nicklusheletida]

Jeg har lært noe viktig i terapi men som noen få ganger (som her) ikke hjelper meg å tenke (tvert om). Det er å være forsiktig med å tenke aldri/alltid (sort/hvitt).

Ja, det er viktig det :-)

 

Men for å kunne endre seg, må man først se feilen hos seg selv / Innrømme feilen hos seg selv og i hovedinnlegget skrives det om en som ikke ser egne feil, men mange feil hos andre. Kjenner typen. TS spør om vedkommende kan vokse det av seg i 50-årene. Nhd svarer at det er minimale sjanser for det. Det er et realistisk svar.

 

Du spør om noe helt annet. Du spør om en kan endre seg om man vil det selv. Det blir jo noe helt annet og det vil gi et annet svar. Da er det jo håp i det minste :-)