Til dere med bp og/eller eupf

[frosken]

Hvordan forholder omgivelsene dine seg til utageringen din? Hva var f.eks. psykologens reaksjon på den episoden du beskrev? Og hvordan ønsker du at de skal forholde seg til dette?

[missmas]

Det som skjer er at jeg reagerer 1000 ganger sterkere enn en normal person ville gjort i samme situasjon og som oftest er det en reaksjon fra ytre ting. Mennesker som jeg har veldig nære relasjoner til og som er betydningsfulle får det aller mest. Psykologen min f.eks. Han skulle komme til meg en dag jeg var innlagt i behandling, men så måtte han avlyse for noe kom i vegen. Da ble jeg så skuffet at sinnet kokte i meg. Jeg gråt hele den dagen parallelt med at jeg skjelte han ut over sms og mail og kalte han en sviker og løyner for at han ikke kunne komme. For meg var det som å bli stukket i ryggen og der og da hatet jeg han. Jeg skrev meg selv ut av behandling samme dag for jeg tålte ikke følelsene og gikk rett inn på en bar og drakk meg full.

Hvis mamma f.eks. ikke tar telefonen når jeg ringer eller at hun avviser samtalen for at hun er i møte på jobb så sender jeg stygge meldinger tilbake hvor jeg skjeller henne ut for en dårlig mor hun er, at hun ikke er glad i meg og at jeg hater henne osv. Følelsen dominerer fullstendig og jeg blir ekstremt impulsstyrt. Ofte straffer jeg meg selv ved å bli destruktiv og hate meg selv og utsetter meg selv for fare.

Mange tror at det er bare å ta seg sammen, men det går ikke. Jeg ønsker så inderlig å kunne være rolig og balansert for jeg vet hvordan det føles for jeg har noen gode dager også, men dessverre så er det ikke stabilt over tid.

Hvem ville vel ikke hatet seg selv når de er så stygge med andre? Problemet er at jeg elsker dem så mye at jeg er livredd for å miste dem.

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Syns innlegget ditt beviser en ganske stor forskjell på bp og eupf

[Gjest]

Det som skjer er at jeg reagerer 1000 ganger sterkere enn en normal person ville gjort i samme situasjon og som oftest er det en reaksjon fra ytre ting. Mennesker som jeg har veldig nære relasjoner til og som er betydningsfulle får det aller mest. Psykologen min f.eks. Han skulle komme til meg en dag jeg var innlagt i behandling, men så måtte han avlyse for noe kom i vegen. Da ble jeg så skuffet at sinnet kokte i meg. Jeg gråt hele den dagen parallelt med at jeg skjelte han ut over sms og mail og kalte han en sviker og løyner for at han ikke kunne komme. For meg var det som å bli stukket i ryggen og der og da hatet jeg han. Jeg skrev meg selv ut av behandling samme dag for jeg tålte ikke følelsene og gikk rett inn på en bar og drakk meg full. Hvis mamma f.eks. ikke tar telefonen når jeg ringer eller at hun avviser samtalen for at hun er i møte på jobb så sender jeg stygge meldinger tilbake hvor jeg skjeller henne ut for en dårlig mor hun er, at hun ikke er glad i meg og at jeg hater henne osv. Følelsen dominerer fullstendig og jeg blir ekstremt impulsstyrt. Ofte straffer jeg meg selv ved å bli destruktiv og hate meg selv og utsetter meg selv for fare.Mange tror at det er bare å ta seg sammen, men det går ikke. Jeg ønsker så inderlig å kunne være rolig og balansert for jeg vet hvordan det føles for jeg har noen gode dager også, men dessverre så er det ikke stabilt over tid.  Hvem ville vel ikke hatet seg selv når de er så stygge med andre? Problemet er at jeg elsker dem så mye at jeg er livredd for å miste dem.  Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Tusen takk for at du delte dette med meg/oss. Det gjør et sterkt inntrykk på meg. Fordi jeg kjenner meg igjen i mye av dine følelser.

Hva er det som gjør at du klarer å kontrollere deg overfor andre mennesker og ikke dine nære og kjære? Er det fordi du ikke slipper andre så tett innpå deg eller noe i den dur?

[AnonymBruker]

Hvordan forholder omgivelsene dine seg til utageringen din? Hva var f.eks. psykologens reaksjon på den episoden du beskrev? Og hvordan ønsker du at de skal forholde seg til dette?

Psykologen min ringte meg og vi snakket i tlf i en time og da roet jeg meg ned. Han sendte også en rehenvisning til institusjonen, men de ga meg avslag og sa de ikke hadde rammer til å ivareta meg der. At jeg trengte noe annet siden jeg var så emosjonelt ustabil. Det igjen ga også opphav til enda en eksplosjon før jeg i ettertid har klart å akseptere det.

 

Jeg ønsker vel at de rundt meg skal forstå at jeg er bedre enn mine utfall og at akkurat der og da er det følelsen som dominerer og at det ikke handler om dem men om meg. Jeg vet at familien min og psykologen min forstår meg, men jeg ser også at det gjør noe med dem og det gjør meg forferdelig trist og skamfull. 

 

Intellektuelt kan jeg se tydelig hva som skjer og hvordan jeg handler, men emosjonelt er det vanskelig. Jeg blir fanget i følelsen og den styrer meg totalt. Jeg jobber med å lære meg og stoppe opp og vente og tenke før jeg handler fremfor å bli følelsen og fremfor å bli impulsstyrt. Noen ganger får jeg det til, men ikke alltid. Det er perioder hvor jeg er bedre enn andre. Sommeren er en god til for meg. 

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du delte dette med meg/oss. Det gjør et sterkt inntrykk på meg. Fordi jeg kjenner meg igjen i mye av dine følelser.

Hva er det som gjør at du klarer å kontrollere deg overfor andre mennesker og ikke dine nære og kjære? Er det fordi du ikke slipper andre så tett innpå deg eller noe i den dur?

Grunnen til at jeg klarer å kontrollere meg blant venner er uklart, men jeg antar at jeg lar frustrasjonen gå utover dem som betyr mest for meg fordi det er lettere for meg. Jeg tror venner slipper unna fordi jeg utagerer på mine nære. Samtidig kan jeg trekke meg vekk og isolere meg i dårlige perioder fordi jeg blir redd for at jeg skal klikke på venner. Jeg har vel egentlig laget meg et mønster som fungerer slik at jeg ikke er ensom samtidig som jeg lever med denne lidelsen. 

 

Noen av mine nærmeste venner vet om dette og forstår meg slik at om jeg skulle glippe så tilgir de meg fordi jeg har forklart at det ikke er dem det er noe galt med og fordi jeg ber alltid om unnskyldning. 

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

[AnonymBruker]

Syns innlegget ditt beviser en ganske stor forskjell på bp og eupf

Bp lidelse har jeg liten kjennskap til så jeg vet ikke. Jeg vet bare hva jeg selv lider av. Jeg har i tillegg til eupf ADD og kompleks PTSD som kanskje gjør meg verre enn andre? Det er vel mange med eupf som har andre diagnoser i tillegg antar jeg. Tror det er vanlig. 

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

[Gondor]

Jeg er lite utagerende og lar det gå utover meg selv. Når jeg svinger lider jeg i stillhet. Bp er mer en langtidsvarende nedstemthet, normal tilstand eller oppstemthet. Jeg gleder meg til å komme til psykiateren min å få oppregulert medisinene mine.

 

Jeg er langt i fra så ekstrem som deg anonym bruker. Det høres forferdelig slitsomt ut. Jeg håper du får det bedre i fremtiden. 

 

Etter å ha lest denne tråden virker det som jeg har en lett utgave selv om det er forferdelig slitsomt når det står på som verst.

[Gjest]

Syns innlegget ditt beviser en ganske stor forskjell på bp og eupf

Det er nok stor forskjell på en typisk bp og typisk eupf. Men når du kommer til mixed states og andre blandinger så er ihvertfall jeg mer usikker.

Jeg har ikke vært typisk på noen områder. Bp diagnosen kommer av tilbakevendende depresjon og et par hypomanier. Men jeg er periodevis mye plaget uten at det oppfyller kriteriene for hypomani eller depresjon. Mye mer blandingstilstander.

Endret 2. november 2014 av eller

[Gjest]

Grunnen til at jeg klarer å kontrollere meg blant venner er uklart, men jeg antar at jeg lar frustrasjonen gå utover dem som betyr mest for meg fordi det er lettere for meg. Jeg tror venner slipper unna fordi jeg utagerer på mine nære. Samtidig kan jeg trekke meg vekk og isolere meg i dårlige perioder fordi jeg blir redd for at jeg skal klikke på venner. Jeg har vel egentlig laget meg et mønster som fungerer slik at jeg ikke er ensom samtidig som jeg lever med denne lidelsen.  Noen av mine nærmeste venner vet om dette og forstår meg slik at om jeg skulle glippe så tilgir de meg fordi jeg har forklart at det ikke er dem det er noe galt med og fordi jeg ber alltid om unnskyldning.  Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Du har god innsikt i dine vansker, og det er bra. Har du gått lenge i behandling?

Jeg håper at du får det bedre etter hvert. Det må være forferdelig slitsomt for deg å ha det slik.

[AnonymBruker]

Du har god innsikt i dine vansker, og det er bra. Har du gått lenge i behandling?

Jeg håper at du får det bedre etter hvert. Det må være forferdelig slitsomt for deg å ha det slik.

Det er slitsomt, men samtidig har jeg lært mye om meg selv og man kan ikke endre seg om man ikke vet hva man skal endre. Jeg har gått i to år nå og er bedre på mange måter og verre på andre.

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

[Gjest]

Det er slitsomt, men samtidig har jeg lært mye om meg selv og man kan ikke endre seg om man ikke vet hva man skal endre. Jeg har gått i to år nå og er bedre på mange måter og verre på andre. Anonymous poster hash: 67d67...4cb

På hvilke måter har du blitt verre?

Det ee sterkt å lese hvordan du har det. Klem til deg