Gå til innhold

Til dere med bp og/eller eupf


Gondor

Anbefalte innlegg

Hva er hva? Jeg har begge diagnosene. Nå har jeg ett grunn stemningsleie: enten nede, oppe eller midt i mellom samtidig som jeg kan svinge noe enormt i løpet av en dag. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å være om dagen når jeg våkner om morgenen. Det er vanskelig å planlegge noe som helst. Jeg avlyste en avtale i nær fremtid med en kjær venninne fordi jeg ikke aner hvordan jeg vil være den kvelden vi skal ut. Det er helt fortvilende. Det eneste stedet jeg føler jeg lander og blir meg selv er hos psykologen. Da kommer tårene og jeg føler lettelse.

 

Noen erfaringer? Jeg skal til psykiateren min om to uker og håper han har noen farmakologiske triks, men i mellomtiden blir jeg mer og mer sliten og fortvilet.

 

Skal jeg bare smøre meg med tålmodighet eller er det noe jeg kan gjøre for å få det bedre?

 

Erfaringer, god triks og råd, mottas med stor takk.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Mat er jo på en måte farmakologisk. Min erfaring er at grove kornprodukter, grønnsaker og rent kjøtt er bra. Selve tilberedelsen kan også være noe. Nettforum er ikke bra, mens kokkelering virker beroligende.

(Men nå har jeg egentlig ikke stemningssvingninger selv om jeg har diagnose på det, så mulig tipset mitt er meningsløst.)

Natta! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er hva? Jeg har begge diagnosene. Nå har jeg ett grunn stemningsleie: enten nede, oppe eller midt i mellom samtidig som jeg kan svinge noe enormt i løpet av en dag. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å være om dagen når jeg våkner om morgenen. Det er vanskelig å planlegge noe som helst. Jeg avlyste en avtale i nær fremtid med en kjær venninne fordi jeg ikke aner hvordan jeg vil være den kvelden vi skal ut. Det er helt fortvilende. Det eneste stedet jeg føler jeg lander og blir meg selv er hos psykologen. Da kommer tårene og jeg føler lettelse.

Noen erfaringer? Jeg skal til psykiateren min om to uker og håper han har noen farmakologiske triks, men i mellomtiden blir jeg mer og mer sliten og fortvilet.

Skal jeg bare smøre meg med tålmodighet eller er det noe jeg kan gjøre for å få det bedre?

Erfaringer, god triks og råd, mottas med stor takk.

Jeg har bare bp , er stabil med litium og Abilify. Er sammen med venner hver dag så sånt avlyses aldri, det får dagene til å gå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lyst til å stikke på kino, men når jeg tar opp Filmweb kommer det ingenting.

 

Kan dere anbefale en film, hvor den går og til hvilken tid i ettermiddag? Jeg bor i Oslo. Nå har jeg kontaktet en kamerat og håper han kan møte meg nede i sentrum. Kanskje jeg skal komme litt ut av meg selv og slutte å legge merke til hvordan jeg har det? Åpne meg for verden? Jeg stikker uansett ned til sentrum.  Nå jeg finne på noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er hva? Jeg har begge diagnosene. Nå har jeg ett grunn stemningsleie: enten nede, oppe eller midt i mellom samtidig som jeg kan svinge noe enormt i løpet av en dag. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å være om dagen når jeg våkner om morgenen. Det er vanskelig å planlegge noe som helst. Jeg avlyste en avtale i nær fremtid med en kjær venninne fordi jeg ikke aner hvordan jeg vil være den kvelden vi skal ut. Det er helt fortvilende. Det eneste stedet jeg føler jeg lander og blir meg selv er hos psykologen. Da kommer tårene og jeg føler lettelse.

 

Noen erfaringer? Jeg skal til psykiateren min om to uker og håper han har noen farmakologiske triks, men i mellomtiden blir jeg mer og mer sliten og fortvilet.

 

Skal jeg bare smøre meg med tålmodighet eller er det noe jeg kan gjøre for å få det bedre?

 

Erfaringer, god triks og råd, mottas med stor takk.

Det er ikke alltid lett å vite hva som er hva. Typisk bipolar og typisk eupf er nok lett å skille, men når du kommer i disse blandingstilstandene så er det ikke så lett. Jeg har forstått at eupf er til stede alltid og BP periodevis. Hvis ikke det er en tilstand du vanligvis er i, så ville jeg tro det skyldes BP.

Hadde håpet du fikk et skikkelig utfyllende svar her både for din del, og dette er jo noe jeg også lurer mye på. Jeg synes det er vanskelig å forstå helt.

Men det viktigste nå er at jeg ser du skal ut å treffe en veninne. Sosial kontakt med en god venn er ofte den beste terapi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er ikke alltid lett å vite hva som er hva. Typisk bipolar og typisk eupf er nok lett å skille, men når du kommer i disse blandingstilstandene så er det ikke så lett. Jeg har forstått at eupf er til stede alltid og BP periodevis. Hvis ikke det er en tilstand du vanligvis er i, så ville jeg tro det skyldes BP.

Hadde håpet du fikk et skikkelig utfyllende svar her både for din del, og dette er jo noe jeg også lurer mye på. Jeg synes det er vanskelig å forstå helt.

Kan det tenkes at man har én sykdom (psykisk) som kan beskrives på hele to måter; nemlig gjennom en bipolar-diagnoese og en eupf-diagnose?

Bare en tanke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det tenkes at man har én sykdom (psykisk) som kan beskrives på hele to måter; nemlig gjennom en bipolar-diagnoese og en eupf-diagnose?Bare en tanke.

Jeg oppfatter det som om helsevesenet ser veldig forskjellig på disse lidelsene. BP kan du ikke gjøre noe med selv, annet enn å ta medisiner, skjerme deg osv. Ved eupf må du bare ta deg sammem. Du er umoden. Her må du bare jobbe med deg selv og skjerpe deg. For meg ville det vært en diagnose som øket selvforakten. Det er en diagnose jeg vil frykte å få.

I virkeligheten tror jeg ikke det er så enten eller. Jeg kan godt tenke meg at enkelte som oppfyller diagnosen for eupf ikke kan gjøre mer med tilstanden enn de med BP.

Men det er bare mine tanker.

Jeg tror kanskje det er litt av grunnen til at jeg er opptatt hva symtomene skyldes. Det skyldes litt selvfølelsen.

Endret av eller
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg oppfatter det som om helsevesenet ser veldig forskjellig på disse lidelsene. BP kan du ikke gjøre noe med selv, annet enn å ta medisiner, skjerme deg osv. Ved eupf må du bare ta deg sammem. Du er umoden. Her må du bare jobbe med deg selv og skjerpe deg. For meg ville det vært en diagnose som øket selvforakten. Det er en diagnose jeg vil frykte å få.

I virkeligheten tror jeg ikke det er så enten eller. Jeg kan godt tenke meg at enkelte som oppfyller diagnosen for eupf ikke kan gjøre mer med tilstanden enn de med BP.

Men det er bare mine tanker.

Ser ikke på det som sykdommer i somatisk forstand... diagnoser som bipolar og personlighetsforstyrrelser går vel ut på at en mener "noe" er galt, og at det manifesterer seg slik og slik (symptomer), men en vet ikke helt hva dette "noe" er.

Ved depresjon har man vitenen om nevrotransmittere, men det gir ingen teori om hva som nøyaktig er problemet; kun at man vet om noe som spiller en rolle i sykdommen depresjon (og behandling).

Bipolar er det enda mindre viten om, og kjemien bak personlighetsforstyrrelser er det vel et rimelig godt stykke igjen for å finne ut av.

Så om man har f.eks. bipolar og eupf så vil jeg ikke ta kausaliteten for de ulike "problemene" så veldig høytidelig. Du kan sikkert si ting som "dette symptomet kan forklares ut i fra eupf-diagnosen", og "men dette symptomet kan forklares ut i fra bipolar". Men jeg ville ikke gått så langt som å si "årsaken til dette problemet er bipolar" eller "årsaken til dette problemet er eupf". Det er litt drøyt syns jeg.

Om man ev. finner ut presist hva som er den underliggende (kjemiske) årsaken vil jeg forandre mening. Inntil da tenker jeg at diagnosene kun er beskrivelser.

Man vet selvsagt mer og mer om kjemien bak sykdommene, men på det nåværende tidspunkt tror jeg ikke man vet nok til å presist skille bipolar fra eupf - rent kjemisk, ikke med tanke på symptomalogi.

Men folk får nå tenke som de selv vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det tenkes at man har én sykdom (psykisk) som kan beskrives på hele to måter; nemlig gjennom en bipolar-diagnoese og en eupf-diagnose?

Bare en tanke.

 

 

Ser ikke på det som sykdommer i somatisk forstand... diagnoser som bipolar og personlighetsforstyrrelser går vel ut på at en mener "noe" er galt, og at det manifesterer seg slik og slik (symptomer), men en vet ikke helt hva dette "noe" er.

Ved depresjon har man vitenen om nevrotransmittere, men det gir ingen teori om hva som nøyaktig er problemet; kun at man vet om noe som spiller en rolle i sykdommen depresjon (og behandling).

Bipolar er det enda mindre viten om, og kjemien bak personlighetsforstyrrelser er det vel et rimelig godt stykke igjen for å finne ut av.

Så om man har f.eks. bipolar og eupf så vil jeg ikke ta kausaliteten for de ulike "problemene" så veldig høytidelig. Du kan sikkert si ting som "dette symptomet kan forklares ut i fra eupf-diagnosen", og "men dette symptomet kan forklares ut i fra bipolar". Men jeg ville ikke gått så langt som å si "årsaken til dette problemet er bipolar" eller "årsaken til dette problemet er eupf". Det er litt drøyt syns jeg.

Om man ev. finner ut presist hva som er den underliggende (kjemiske) årsaken vil jeg forandre mening. Inntil da tenker jeg at diagnosene kun er beskrivelser.

Man vet selvsagt mer og mer om kjemien bak sykdommene, men på det nåværende tidspunkt tror jeg ikke man vet nok til å presist skille bipolar fra eupf - rent kjemisk, ikke med tanke på symptomalogi.

Men folk får nå tenke som de selv vil.

 

Her er en psykiater som også påpeker forskjeller mellom psykiatriske og somatiske diagnoser: http://www.dagensmedisin.no/debatt/psykiatriens-narrespill/

Anonymous poster hash: c03b1...b58

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er en psykiater som også påpeker forskjeller mellom psykiatriske og somatiske diagnoser: http://www.dagensmedisin.no/debatt/psykiatriens-narrespill/

Anonymous poster hash: c03b1...b58

Den var fornuftig syns jeg.

(Selv om jeg stort sett føler jeg selv har blitt møtt på bakgrunn av den problematikken jeg formidler, og ikke på bakgrunn av en diagnose satt tidligere.)

Poenget er da altså at man vet veldig lite om årsakene til psykisk lidelse, og at det dermed ikke er fruktbart å forsøke å forklare en ting med bipolar, og en annen med eupf, om man har begge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Her er en psykiater som også påpeker forskjeller mellom psykiatriske og somatiske de iagnoser: http://www.dagensmedisin.no/debatt/psykiatriens-narrespill/

Anonymous poster hash: c03b1...b58

 

 

Meget interessant. Dette er frigjørende lesning. Det får meg til å tenke at det er en rekke faktorer til sammen som får meg til å føle meg sånn som jeg gjør. Ikke alt skyldes psykiske lidelser.

 

I dag tok jeg i hvert fall grep. Jeg gikk ut med en venninne og koste meg virkelig. Så sant jeg makter  skal jeg gå inn for å vri hodet i positiv retning. Først og fremst tenke gode tanker om meg selv. Har man fred med seg selv blir man automatisk mer ekstrovert og kan bruke tid på givende aktiviteter og menneskene man har rundt seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser ikke på det som sykdommer i somatisk forstand... diagnoser som bipolar og personlighetsforstyrrelser går vel ut på at en mener "noe" er galt, og at det manifesterer seg slik og slik (symptomer), men en vet ikke helt hva dette "noe" er.Ved depresjon har man vitenen om nevrotransmittere, men det gir ingen teori om hva som nøyaktig er problemet; kun at man vet om noe som spiller en rolle i sykdommen depresjon (og behandling).Bipolar er det enda mindre viten om, og kjemien bak personlighetsforstyrrelser er det vel et rimelig godt stykke igjen for å finne ut av.Så om man har f.eks. bipolar og eupf så vil jeg ikke ta kausaliteten for de ulike "problemene" så veldig høytidelig. Du kan sikkert si ting som "dette symptomet kan forklares ut i fra eupf-diagnosen", og "men dette symptomet kan forklares ut i fra bipolar". Men jeg ville ikke gått så langt som å si "årsaken til dette problemet er bipolar" eller "årsaken til dette problemet er eupf". Det er litt drøyt syns jeg.Om man ev. finner ut presist hva som er den underliggende (kjemiske) årsaken vil jeg forandre mening. Inntil da tenker jeg at diagnosene kun er beskrivelser.Man vet selvsagt mer og mer om kjemien bak sykdommene, men på det nåværende tidspunkt tror jeg ikke man vet nok til å presist skille bipolar fra eupf - rent kjemisk, ikke med tanke på symptomalogi.Men folk får nå tenke som de selv vil.

Jeg har tro på mye av det du skriver her. Men hvorfor ser helsevesenet så forskjellig på det? Er det BP, så kan du liksom ikke så mye for at du er som du er. men er det eupf så er det mer din egen feil. Vet ikke om alle mener det, men det er det inntrykket jeg har fått, at de ser litt slik på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har tro på mye av det du skriver her. Men hvorfor ser helsevesenet så forskjellig på det? Er det BP, så kan du liksom ikke så mye for at du er som du er. men er det eupf så er det mer din egen feil. Vet ikke om alle mener det, men det er det inntrykket jeg har fått, at de ser litt slik på det.

Kanskje de gjør det, ikke vet jeg. Men han som skrev den artikkelen over her ville sikkert i såfall ment det var et eksempel på det han skrev om. Kategorisk tenkning.

Jeg vil jo tro det er mange ting bipolare kan gjøre med sin situasjon, og mange ting eupf'ere ikke har makt over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tro på mye av det du skriver her. Men hvorfor ser helsevesenet så forskjellig på det? Er det BP, så kan du liksom ikke så mye for at du er som du er. men er det eupf så er det mer din egen feil. Vet ikke om alle mener det, men det er det inntrykket jeg har fått, at de ser litt slik på det.

Jeg tror du peker på noe viktig, (selv om det selvfølgelig også finnes mer nyanserte oppfatninger i helsevesenet). Slik jeg ser det, har dette uheldige virkninger for begge pasientkategorier. Enkelte med bipolar lidelse får liten hjelp til å bearbeide umodne trekk og til å utvikle strategier til å mestre sine liv (det blir for mye omsorg i behandlingen og for lite utfordringer), mens enkelte med eupf utsettes for for mye moralisering og for lite omsorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bipolar, men har eupf. Jeg er derfor veldig emosjonelt ustabil og følelser blir intense og overdrevne hos meg. Jeg svinger mye i løpet av en dag og i perioder mer enn andre. Akkurat nå kan jeg være dypt nede i kjelleren med et realt ønske om å dø for i neste øyeblikk være lykkelig. Jeg lar som regel ikke dette styre det sosiale i for stor grad, men når jeg er deprimert ønsker jeg ikke å være sosial så da hender det at jeg avlyser avtaler og sitter hjemme alene. I grunn er det vel det verste man kan gjøre for da blir man bare enda mer nede, men det er vanskelig. Jeg unner ingen andre denne diagnoser for å leve med den er til tider grusomt. Følelser blir så intense at man blir helt fanget i "her og nå følelsen"...noen ganger blir jeg helt utslitt og ruser meg på alkohol og cannabis bare for å få litt ro. 



Anonymous poster hash: 67d67...4cb
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke bipolar, men har eupf. Jeg er derfor veldig emosjonelt ustabil og følelser blir intense og overdrevne hos meg. Jeg svinger mye i løpet av en dag og i perioder mer enn andre. Akkurat nå kan jeg være dypt nede i kjelleren med et realt ønske om å dø for i neste øyeblikk være lykkelig. Jeg lar som regel ikke dette styre det sosiale i for stor grad, men når jeg er deprimert ønsker jeg ikke å være sosial så da hender det at jeg avlyser avtaler og sitter hjemme alene. I grunn er det vel det verste man kan gjøre for da blir man bare enda mer nede, men det er vanskelig. Jeg unner ingen andre denne diagnoser for å leve med den er til tider grusomt. Følelser blir så intense at man blir helt fanget i "her og nå følelsen"...noen ganger blir jeg helt utslitt og ruser meg på alkohol og cannabis bare for å få litt ro. Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Det er vondt å ha det slik. Jeg tror ingen helt ut kan forstå det uten å ha vært der selv.

Prøv likevel å la være å ruse deg. Jeg er redd det egentlig bare gjør vondt verre.

Endret av eller
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vondt å ha det slik. Jeg tror ingen helt ut kan forstå det uten å ha vært der selv.

Prøv likevel å la være å ruse deg. Jeg er redd det egentlig bare gjør vondt verre.

Det er vanskelig å leve med en slik lidelse for trykket inni meg blir så enormt at man bare eksploderer i alle retninger og jeg greier ikke kontrollere det eller holde det inni meg. Det er verst for familien og de som jeg har vært kjæreste med for det er de som får de verste utbruddene. Etterpå føler jeg meg helt forferdelig og bønnfaler om tilgivelse i frykt for at de skal gå fra meg. Hadde jeg fått følelsene stabile over tid så ville livet mitt sett helt annerledes ut og det er målet jeg jobber for i terapien. Drikkingen gjør ting verre, men for noen timer føles det lindrende. 

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å leve med en slik lidelse for trykket inni meg blir så enormt at man bare eksploderer i alle retninger og jeg greier ikke kontrollere det eller holde det inni meg. Det er verst for familien og de som jeg har vært kjæreste med for det er de som får de verste utbruddene. Etterpå føler jeg meg helt forferdelig og bønnfaler om tilgivelse i frykt for at de skal gå fra meg. Hadde jeg fått følelsene stabile over tid så ville livet mitt sett helt annerledes ut og det er målet jeg jobber for i terapien. Drikkingen gjør ting verre, men for noen timer føles det lindrende.  Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Er det ytre ting som gjør at du får slike følelser (Feks at andre sier noe som du reagerer på), eller kommer de uten noen årsak?

Sterk lesing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ytre ting som gjør at du får slike følelser (Feks at andre sier noe som du reagerer på), eller kommer de uten noen årsak?

Sterk lesing.

Det som skjer er at jeg reagerer 1000 ganger sterkere enn en normal person ville gjort i samme situasjon og som oftest er det en reaksjon fra ytre ting. Mennesker som jeg har veldig nære relasjoner til og som er betydningsfulle får det aller mest. Psykologen min f.eks. Han skulle komme til meg en dag jeg var innlagt i behandling, men så måtte han avlyse for noe kom i vegen. Da ble jeg så skuffet at sinnet kokte i meg. Jeg gråt hele den dagen parallelt med at jeg skjelte han ut over sms og mail og kalte han en sviker og løyner for at han ikke kunne komme. For meg var det som å bli stukket i ryggen og der og da hatet jeg han. Jeg skrev meg selv ut av behandling samme dag for jeg tålte ikke følelsene og gikk rett inn på en bar og drakk meg full. 

Hvis mamma f.eks. ikke tar telefonen når jeg ringer eller at hun avviser samtalen for at hun er i møte på jobb så sender jeg stygge meldinger tilbake hvor jeg skjeller henne ut for en dårlig mor hun er, at hun ikke er glad i meg og at jeg hater henne osv. Følelsen dominerer fullstendig og jeg blir ekstremt impulsstyrt. Ofte straffer jeg meg selv ved å bli destruktiv og hate meg selv og utsetter meg selv for fare.

Mange tror at det er bare å ta seg sammen, men det går ikke. Jeg ønsker så inderlig å kunne være rolig og balansert for jeg vet hvordan det føles for jeg har noen gode dager også, men dessverre så er det ikke stabilt over tid. 

 

Hvem ville vel ikke hatet seg selv når de er så stygge med andre? Problemet er at jeg elsker dem så mye at jeg er livredd for å miste dem. 

Anonymous poster hash: 67d67...4cb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...