Er det på tide å bli mer selvstendig nå eller trenger jeg teamet for å klare meg?

[Sjø]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Riktig. Jeg forstår at dette tar mye av tankekapasiteten din. Kan fastlegen hjelpe deg å lande dette?

Anonymkode: 0e0a9...176

Fastlegen min kan lite om psykiatri så tror ikke han er den rette til det, tror det må enten bli teamet jeg følges opp av eller en ny behandler på DPS. 

[AnonymBruker]

Sjø skrev (12 minutter siden):

Fastlegen min kan lite om psykiatri så tror ikke han er den rette til det, tror det må enten bli teamet jeg følges opp av eller en ny behandler på DPS. 

Ja, ok. Ikke alltid fastlegene er så gode på disse tingene. 

Anonymkode: 0e0a9...176

[Sjø]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, ok. Ikke alltid fastlegene er så gode på disse tingene. 

Anonymkode: 0e0a9...176

Nei. Men jeg kommer sikkert til å ta det opp neste gang jeg er der for noe annet da bare for å få hans synspunkt.

[AnonymBruker]

Sjø skrev (4 minutter siden):

Nei. Men jeg kommer sikkert til å ta det opp neste gang jeg er der for noe annet da bare for å få hans synspunkt.

Det ville jeg ha gjort.

Anonymkode: 0e0a9...176

[Eva Sofie]

Sjø skrev (På 3.6.2026 den 11.02):

Jeg har jo egentlig hele veien tenkt at diagnose ikke er så viktig for meg, men det virker kanskje ikke slik her på forumet. Jeg har kanskje hengt meg litt opp i at hvis jeg hadde hatt unnvikende pf diagnose i stedet eller bare dårlig selvtillit og innadvendthet så hadde det vært mer håp for meg for å bli bedre. 

Du er åpenbart en som grubler, tenker og, slik jeg ser for meg, bruker enormt med krefter på analyserende tanker... Hvis om at i fall og kanskje... En slik stadig "drøvtygging av tanker", som en NT-er kunne ha sagt om det, kan gjøre at terapi blir mindre nyttig/virksomt. I terapi må en klare å gjøre seg ferdig med emner og kunne legge de til sides.

Sjø skrev (På 3.6.2026 den 11.02):

Hadde jeg heller hatt unnvikende pf diagnose eller at det hadde blitt konkludert med at jeg bare har dårlig selvtillit og er innadvendt er jeg sikker på hun ikke hadde sagt det, men heller at det er mulig å få hjelp og få det bedre.

Du har i noen år sirklet rundt de samme temaene på forumet du vet selv hva... og du har fått mengder av gode tips og råd. Jeg undrer oppriktig: Hva hindrer deg i praksis fra å dra tipsene ut i teorien og inn i hverdagen din? Å komme i gang? Vite hvordan... Angst...

Hva med å bruke teamet rundt deg? De bør være der nettopp til slike ting, vil jeg tenke.

Sjø skrev (På 3.6.2026 den 18.49):

Ja, jeg er bare usikker på om jeg skal legge fra meg revurdering av diagnose til fordel for å kunne beholde teamet. Hva er viktigst liksom?

Det ene trenger ikke utelukke det andre. Du har mer enn halve livet foran deg (hva jeg husker).

Sjø skrev (På 3.6.2026 den 18.49):

Virket som hun ikke hadde noe håp om at det var mulig å bli bedre når man har autisme.

Bedre - når en lidelse ikke kan behandles (frisk), er fokuset å skape en best mulig hverdag med innhold.

Det blir et litt feil eksempel, men i blant kan det hjelpe oss til å se bedre hva det dreier seg om når sykdommen er psykisk og usynlig: Om en person har en fysisk funksjonshemning, si rullestolbruker, og mer behandling er ikke mulig å tilby, sier helsevesenet.

Da handler det om at hverdagen skal bli best mulig tilpasset for å leve med fire hjul. Leilighetstilpasning, riktig rullestol, mestring av hverdag, andre hjelpemidler og ev. møte andre i samme situasjon. Kommunal hjelp er behovsprøvd.

- Er din hverdag best mulig tilrettelagt for ditt behov? Der åpner dessverre noen diagnoser dører og andre lukker dører - mens andre tjenester vurderes etter funksjon, ikke primært diagnose.

 

PS: Gi beskjed om jeg har brukt et ubegripelig språk, for mye metaforer her e.l.

[Sjø]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Du er åpenbart en som grubler, tenker og, slik jeg ser for meg, bruker enormt med krefter på analyserende tanker... Hvis om at i fall og kanskje... En slik stadig "drøvtygging av tanker", som en NT-er kunne ha sagt om det, kan gjøre at terapi blir mindre nyttig/virksomt. I terapi må en klare å gjøre seg ferdig med emner og kunne legge de til sides.

Ja, det er jeg absolutt. I forhold til dette med revurdering av diagnose klarer også å legge det fra meg, men det kommer stort sett tilbake igjen etter litt tid.

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Du har i noen år sirklet rundt de samme temaene på forumet du vet selv hva... og du har fått mengder av gode tips og råd. Jeg undrer oppriktig: Hva hindrer deg i praksis fra å dra tipsene ut i teorien og inn i hverdagen din? Å komme i gang? Vite hvordan... Angst...

Hva med å bruke teamet rundt deg? De bør være der nettopp til slike ting, vil jeg tenke.

Det som hindrer meg aller mest er redsel. Og da aller mest redsel for å bli avvist og såret. Vet ikke om jeg sliter nok til at en kan kalle det angst, men det kan hende. Det føles også ut som at jeg bare har en indre sperre som gjør det veldig vanskelig. Og ja, planen er å bruke teamet, har bare ikke helt kommet i gang enda.

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Det ene trenger ikke utelukke det andre. Du har mer enn halve livet foran deg (hva jeg husker).

Du tenker jeg kan få den hjelpen jeg trenger av teamet først også be om å revurdere diagnose? Har jeg skjønt det rett da?

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Bedre - når en lidelse ikke kan behandles (frisk), er fokuset å skape en best mulig hverdag med innhold.

Det blir et litt feil eksempel, men i blant kan det hjelpe oss til å se bedre hva det dreier seg om når sykdommen er psykisk og usynlig: Om en person har en fysisk funksjonshemning, si rullestolbruker, og mer behandling er ikke mulig å tilby, sier helsevesenet.

Da handler det om at hverdagen skal bli best mulig tilpasset for å leve med fire hjul. Leilighetstilpasning, riktig rullestol, mestring av hverdag, andre hjelpemidler og ev. møte andre i samme situasjon. Kommunal hjelp er behovsprøvd.

- Er din hverdag best mulig tilrettelagt for ditt behov? Der åpner dessverre noen diagnoser dører og andre lukker dører - mens andre tjenester vurderes etter funksjon, ikke primært diagnose.

Jeg skjønner, kan hende jeg misforsto behandler der. Jeg vil si at jeg forsøker å tilrettelegge hverdagen min best mulig.

[Eva Sofie]

Sjø skrev (På 5.6.2026 den 16.18):

Det som hindrer meg aller mest er redsel. Og da aller mest redsel for å bli avvist og såret.

Det er en prosess som må jobbes med over tid, det er min erfaring. Jeg har øvd meg på å tenke at det er andre grunner enn personlig avvisning som er årsaken. Om noen ikke ringer tilbake eller tar kontakt som avtalt, skyldes det ofte forhold hos de, ikke noe du kan påvirke. Jeg har en venn som er åpen om at dette er særlig trøblete, og jeg tar hensyn til det.

Sjø skrev (På 5.6.2026 den 16.18):

ja, planen er å bruke teamet, har bare ikke helt kommet i gang enda.

Og der har du vel svaret på det opprinnelige spørsmålet i tråden? Du trenger støtte fra teamet ditt enda.

Sjø skrev (På 5.6.2026 den 16.18):

Du tenker jeg kan få den hjelpen jeg trenger av teamet først også be om å revurdere diagnose? Har jeg skjønt det rett da?

Ja, og som jeg svarte i mitt første svar, bør du ha det stabilt med teamet ditt i flere år. Lære å håndtere motgang og medgang i hverdag og ferie.

 

Men spør teamet ditt. Det er de som kjenner deg best. Jeg håper du våger å utfordre deg.

[Sjø]

Eva Sofie skrev (På 7.6.2026 den 13.18):

Det er en prosess som må jobbes med over tid, det er min erfaring. Jeg har øvd meg på å tenke at det er andre grunner enn personlig avvisning som er årsaken. Om noen ikke ringer tilbake eller tar kontakt som avtalt, skyldes det ofte forhold hos de, ikke noe du kan påvirke. Jeg har en venn som er åpen om at dette er særlig trøblete, og jeg tar hensyn til det.

Ja, du har nok rett i at det må jobbes med over tid. Jeg håper jeg kan klare det og bli bedre.

Eva Sofie skrev (På 7.6.2026 den 13.18):

Og der har du vel svaret på det opprinnelige spørsmålet i tråden? Du trenger støtte fra teamet ditt enda.

Ja, jeg gjør nok det. Var vel litt naiv som tenkte jeg kanskje kunne klare meg uten de.

Eva Sofie skrev (På 7.6.2026 den 13.18):

Ja, og som jeg svarte i mitt første svar, bør du ha det stabilt med teamet ditt i flere år. Lære å håndtere motgang og medgang i hverdag og ferie.

Ja, jeg innser nå at det er nok det lureste.

Eva Sofie skrev (På 7.6.2026 den 13.18):

Jeg håper du våger å utfordre deg.

Ja, det håper jeg også for jeg vil ikke leve sånn her lenger.

[Eva Sofie]

Sjø skrev (17 timer siden):

Ja, jeg gjør nok det. Var vel litt naiv som tenkte jeg kanskje kunne klare meg uten de.

Er det naivitet eller ønsker, håp og forventninger til fremtiden? Naivitet er det siste jeg ville tenke at det var.

Kanskje du kan skape litt forsiktig endring i hverdagen gjennom delmål, som å gjøre planene dine mest mulig konkrete og målbare?

Sjø skrev (17 timer siden):

Ja, det håper jeg også for jeg vil ikke leve sånn her lenger.

Og dét er den viktigste motivasjonen din for å få til endring fremover.

 

Hvordan ser du på det å måtte ha støtte fra teamet et par ganger i uken? Positivt, nederlag, praktisk, helt greit etc. Jeg spør, basert på tonen/ordvalget - "jeg må vel..." og "jeg må nok...".

[Sjø]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Er det naivitet eller ønsker, håp og forventninger til fremtiden? Naivitet er det siste jeg ville tenke at det var.

Å, okei. Du har nok rett i det.

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Kanskje du kan skape litt forsiktig endring i hverdagen gjennom delmål, som å gjøre planene dine mest mulig konkrete og målbare?

Ja, det er et veldig godt råd. Takk.

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Hvordan ser du på det å måtte ha støtte fra teamet et par ganger i uken? Positivt, nederlag, praktisk, helt greit etc. Jeg spør, basert på tonen/ordvalget - "jeg må vel..." og "jeg må nok...".

Det er et godt spørsmål. Jeg tror jeg ser på det mest som et nederlag, men også helt greit når alt kommer til alt. Jeg er jo glad for å ha de der.

[Eva Sofie]

Sjø skrev (14 timer siden):

Det er et godt spørsmål. Jeg tror jeg ser på det mest som et nederlag, men også helt greit når alt kommer til alt. Jeg er jo glad for å ha de der.

Ja... Det er lett at det blir det skillet, om det er praktisk vs. psykisk støtte.

Og det er enklere sagt enn gjort, men om en ikke ser ned på mennesker som etter vurdering trenger praktisk hjelp, enten det er til rengjøring eller personlig stell, hvorfor skal det egentlig være annerledes å få psykisk støtte? Målet er det samme. Å øke selvstendighet og boevne.

 

Jeg selv har i hvert fall reflektert en del  over dette, fordi jeg i perioder har hatt behov for begge deler.

[Sjø]

Eva Sofie skrev (På 10.6.2026 den 8.47):

Ja... Det er lett at det blir det skillet, om det er praktisk vs. psykisk støtte.

Og det er enklere sagt enn gjort, men om en ikke ser ned på mennesker som etter vurdering trenger praktisk hjelp, enten det er til rengjøring eller personlig stell, hvorfor skal det egentlig være annerledes å få psykisk støtte? Målet er det samme. Å øke selvstendighet og boevne.

 

Jeg selv har i hvert fall reflektert en del  over dette, fordi jeg i perioder har hatt behov for begge deler.

Det er et veldig godt poeng!