Sannhetens time:-(

[AnonymBruker]

Vi kjenner noen som praktiserer noe som heter sannhetens time.

 

Dette er en familieseanse der barna må fortelle foreldrene alt, og de har ikke lov til å ha noen hemmeligheter:-(for sine foreldre.

 

Barna er ganske normale når de bare er med oss, men straks foreldrene kommer endrer de seg og snakker annerledes, og gjør seg bittesmå, bøyer hodet osv...

 

Det er noe rart ved dette, og jeg føler meg uvel ved endringen som skjer når foreldrene kommer,  min mann sier foreldrene er gale, og at barna kryper straks foreldrene kommer.

 

Jeg lurer på hva jeg kan gjøre? Om jeg skal gjøre noe? eller om dette bare skal få foregå, barna er alle skoleflinke, så får god oppfølging hjemme tydeligvis. Det er ikke ytre tegn til mishandling, og ikke noe synlig, dvs de er rene, velstelte, men endrer personlighet ved synet av foreldrene. De er svært religiøse.

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

[AnonymBruker]

Det er leit ingen har råd.

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

[umakenverdt]

Jeg synes det er et litt vanskelig dilemma du legger frem her. I en del religioner er det et stort fokus på at man skal ha stor respekt for sine foreldre, og det trenger ikke være problematisk i seg selv. Jeg kjenner flere som har vokst opp med svært religiøse foreldre, som fremdeles nærmest kryper sammen i foreldrenes selskap, men er helt annerledes sammen med andre mennesker. De mener selv at de har hatt en fin barndom og gode foreldre.

 

Jeg synes det er viktig at vi ikke har en for høy terskel for å bry oss i situasjoner der vi er usikre på om det er noe som er galt i en familie, men i denne situasjonen synes jeg det er litt vanskelig å vite hva man burde gjøre.

Kanskje dere kunne snakket litt med barna om hvordan de har det hjemme? Ikke noe sånn alvorsprat, men litt mer tilfeldig i en samtale dere har? I tillegg er det fint at dere lar dem komme på besøk og ha det kjekt hos dere  

[AnonymBruker]

Jeg synes det er et litt vanskelig dilemma du legger frem her. I en del religioner er det et stort fokus på at man skal ha stor respekt for sine foreldre, og det trenger ikke være problematisk i seg selv. Jeg kjenner flere som har vokst opp med svært religiøse foreldre, som fremdeles nærmest kryper sammen i foreldrenes selskap, men er helt annerledes sammen med andre mennesker. De mener selv at de har hatt en fin barndom og gode foreldre.

 

Jeg synes det er viktig at vi ikke har en for høy terskel for å bry oss i situasjoner der vi er usikre på om det er noe som er galt i en familie, men i denne situasjonen synes jeg det er litt vanskelig å vite hva man burde gjøre.

Kanskje dere kunne snakket litt med barna om hvordan de har det hjemme? Ikke noe sånn alvorsprat, men litt mer tilfeldig i en samtale dere har? I tillegg er det fint at dere lar dem komme på besøk og ha det kjekt hos dere

Ja jeg vet ikke, den eldste er svært usikker, snakker rare ord, og går for seg selv.

Jeg syns de virker nokså ok ellers, men min mann sier foreldrene er gale, og han ønsker at vi distanserer oss.

Saken er kanksje så enkel for oss voksne, men for barna er det tale om bestevenner, og jeg syns vi gjør mye galt ved å starte en konflikt med foreldrene. Jeg vet at foreldrene da vil nekte barne sine å snakke med våre barn på skolen:-( sykt, men en sannsynlig realitet.

Denne vil jeg unngå, pga av barna.

Vi tilhører samme religion, men jeg er nok liberal, og de fleste andre i vår religion er liberale/ moderne, disse er ekstreme, man kan se det på klærne til og med

Det er komplisert, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre?:-(

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

[umakenverdt]

Ja jeg vet ikke, den eldste er svært usikker, snakker rare ord, og går for seg selv.

Jeg syns de virker nokså ok ellers, men min mann sier foreldrene er gale, og han ønsker at vi distanserer oss.

Saken er kanksje så enkel for oss voksne, men for barna er det tale om bestevenner, og jeg syns vi gjør mye galt ved å starte en konflikt med foreldrene. Jeg vet at foreldrene da vil nekte barne sine å snakke med våre barn på skolen:-( sykt, men en sannsynlig realitet.

Denne vil jeg unngå, pga av barna.

Vi tilhører samme religion, men jeg er nok liberal, og de fleste andre i vår religion er liberale/ moderne, disse er ekstreme, man kan se det på klærne til og med

Det er komplisert, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre?:-(

 

Hvis disse barna er dine barns bestevenner, synes jeg det virker vanskelig å distansere seg helt fra foreldrene. Det må jo være trist for alle barna dersom de risikerer å miste vennene sine på grunn av en uenighet mellom foreldrene. Hvor mye har dere snakket med foreldrene, hvor godt kjenner dere dem? 

 

Kanskje du også kan snakke litt mer med din mann om hva det er som gjør at han reagerer så mye på hvordan disse foreldrene oppfører seg?

[AnonymBruker]

Hvis disse barna er dine barns bestevenner, synes jeg det virker vanskelig å distansere seg helt fra foreldrene. Det må jo være trist for alle barna dersom de risikerer å miste vennene sine på grunn av en uenighet mellom foreldrene. Hvor mye har dere snakket med foreldrene, hvor godt kjenner dere dem? 

 

Kanskje du også kan snakke litt mer med din mann om hva det er som gjør at han reagerer så mye på hvordan disse foreldrene oppfører seg?

Jeg kan ikke si / spørre/ innvende mer til min mann:-(

Han er rasende fordi han mener jeg ikke setter grenser for foreldrene.

Jeg vil ikke ødelegge for barna, jeg er veldig glad i dem, alle,

Det er ikke lett for meg, min mann vil statuere eksempel, jeg vil roe ned,

Dette fordi jeg ser hvor glade barna er i hverandre.

Jeg er presset i mellom voksne:-(

Hvis dette ikke var snakk om så gode vennskap, hadde jeg ikke orket, men jeg prøver alt jeg kan å unngå konflikt. Jeg er enig med min mann i at de er " gale", men det mener jeg vi må takle rasjonelt og best mulig for barnas skyld

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

[umakenverdt]

Jeg kan ikke si / spørre/ innvende mer til min mann:-(

Han er rasende fordi han mener jeg ikke setter grenser for foreldrene.

Jeg vil ikke ødelegge for barna, jeg er veldig glad i dem, alle,

Det er ikke lett for meg, min mann vil statuere eksempel, jeg vil roe ned,

Dette fordi jeg ser hvor glade barna er i hverandre.

Jeg er presset i mellom voksne:-(

Hvis dette ikke var snakk om så gode vennskap, hadde jeg ikke orket, men jeg prøver alt jeg kan å unngå konflikt. Jeg er enig med min mann i at de er " gale", men det mener jeg vi må takle rasjonelt og best mulig for barnas skyld

 

Dette høres ut som en vanskelig situasjon for deg, håper mannen din forstår at du tenker på barnas beste. Når du skriver at mannen din ønsker å statuere et eksempel for foreldrene, hva legger du i det? Mener han å konfrontere dem eller kun å distansere seg fra dem? Vet du hva han tenker om ungenes vennskap?

 

Jeg har dessverre lite råd å gi deg. Kanskje du kan prøve å fokusere mest på barna deres og ikke foreldrene nå. Fortelle dem at du synes det er kjekt når de kommer på besøk til dine barn, at du synes det er bra at de har det så fint sammen.

[Gjest Gargamel]

Foreløpig synes jeg dere får nøye dere med å foran som et godt eksempel for de andre barna og deres foreldre. Jeg tviler på om dere når gjennom med konfrontasjon så lenge dere ikke har noe makt å legge bak.

 

PS: Jeg lurer på om foreldrene også må legge frem absolutt alle hemmeligheter for barna under "sannhetens time". Sånne über-religiøse har kanskje ikke noen spennende hemmeligheter å skjule for barna.

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en vanskelig situasjon for deg, håper mannen din forstår at du tenker på barnas beste. Når du skriver at mannen din ønsker å statuere et eksempel for foreldrene, hva legger du i det? Mener han å konfrontere dem eller kun å distansere seg fra dem? Vet du hva han tenker om ungenes vennskap?

 

Jeg har dessverre lite råd å gi deg. Kanskje du kan prøve å fokusere mest på barna deres og ikke foreldrene nå. Fortelle dem at du synes det er kjekt når de kommer på besøk til dine barn, at du synes det er bra at de har det så fint sammen.

Hei!

Mannen min forstår der.

Men han er over-provosert sier han.

Kan hende må jeg gå til barnevernet,

:-(

Det er under tvil og sorg:-(

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

[AnonymBruker]

Gargamel

Tror sannhetens time er for barn ikke for foreldre.

Religiøse foreldre misliker jeg mest:-( :-(

Vi når ikke inn til disse foreldre, som andre voksne, jeg erfarer på dol,

Jeg kommer til å innrappportere usunn religiøs hjernevask til barnevernet.

Jeg syns min plikt er å innrapporterer ekstremt umodne foreldre, rekigiøse eller ofte møtt her på dol!

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

[AnonymBruker]

 

Vi kjenner noen som praktiserer noe som heter sannhetens time.

 

Dette er en familieseanse der barna må fortelle foreldrene alt, og de har ikke lov til å ha noen hemmeligheter:-(for sine foreldre.

 

Barna er ganske normale når de bare er med oss, men straks foreldrene kommer endrer de seg og snakker annerledes, og gjør seg bittesmå, bøyer hodet osv...

 

Det er noe rart ved dette, og jeg føler meg uvel ved endringen som skjer når foreldrene kommer,  min mann sier foreldrene er gale, og at barna kryper straks foreldrene kommer.

 

Jeg lurer på hva jeg kan gjøre? Om jeg skal gjøre noe? eller om dette bare skal få foregå, barna er alle skoleflinke, så får god oppfølging hjemme tydeligvis. Det er ikke ytre tegn til mishandling, og ikke noe synlig, dvs de er rene, velstelte, men endrer personlighet ved synet av foreldrene. De er svært religiøse.

Anonymous poster hash: 725e5...3f0

 

Kanskje dere kan ha en "sannhetens time" når de er hos dere der de må fortelle om hvordan det er hjemme? At barna er rene og velstelte betyr ikke det samme som at de har det bra hjemme. Snarere tvert i mot. Det kan være tegn på strikse rutiner og tvang. Barn som er "ustelte" kan være det fordi foreldrene ikke vil plage barna om de er hårsåre og ikke vil vaske seg. Ikke nødvendigvis manglende grensesetting, men at barn får være barn og de tar ikke skade av bustete hår og litt skitt og lange negler. Bare de er presentable når det er selskap.... Barn er barn. Det kan hende foreldrene har drillet de i å oppføre seg fint når de er hos folk, barna vet at de ikke alltid gjørd et når foreldrene ikke er tilstede, så de prøver å oppføre seg ekstra fint når de kommer så de ser at de oppfører seg fint. Det betyr ikke at foreldrene har skremt de med straff osv, men at de har sine regler. 

Kanskje dere helle bør ta en prat med foreldrene og spør de rett ut hvordan dere føler det.

Det farligste er når folk går bak ryggen til folk og snakker og dikter opp sine versjoner uten å spørre de det virkelig gjelder hva som skjer. og ikke minst høre på de.

 

 

Anonymous poster hash: d31a9...ff9