En ny start?

[umakenverdt]

Jeg har bestemt meg for å starte helt på nytt et sted der ingen kjenner meg. Jeg er ganske bekymret av meg, har hatt tendenser til å isolere meg og sky folk litt i perioder og er ganske preget av en veldig sterk mindreverdighetsfølelse når jeg er ute blant folk. 

 

Dette har jeg lyst til å jobbe med og bli bedre på å håndtere. Jeg lurer da litt på hva som kan være den beste måten å gjøre dette på når jeg skal flytte til et helt nytt sted. Jeg vil utfordre meg selv, men har lyst å høre hva andre tenker om hvordan.

 

Er det best å hoppe i det, melde seg inn i mange forskjellige lag, prøve å spørre kolleger om de ønsker å finne på noe, gå ut på byen ofte osv. Faren er jo at det går skeis, og at jeg da ikke orker noen mennesker, blir hun tause på jobb og ender med å isolere meg i en by hvor jeg ikke kjenner noen. Faren er jo også stor for at jeg ikke klarer dette, det går vel ikke helt an å lage seg en ny ytre personlighet over natten? 

 

Da er det kanskje bedre å ta det gradvis, og ta korte steg om gangen. Faren er imidlertid da at jeg går inn i mine faste fotspor, blir hun tause og sjenerte som aldri ber noen med på noe. Og at jeg da igjen ender med å gjemme meg, og grue meg til ethvert møte med nye mennesker.

 

Noen stille, sjenerte og/eller bekymrede mennesker som har startet helt på nytt, eller andre som har noen fornuftige råd?

 

 

[Gjest]

jeg anbefaler den siste varianten, men ikke tillat deg å bli passiv, du må tvinge deg selv til å gjennomføre.

[Gjest]

Jeg har bestemt meg for å starte helt på nytt et sted der ingen kjenner meg. Jeg er ganske bekymret av meg, har hatt tendenser til å isolere meg og sky folk litt i perioder og er ganske preget av en veldig sterk mindreverdighetsfølelse når jeg er ute blant folk. 

 

Dette har jeg lyst til å jobbe med og bli bedre på å håndtere. Jeg lurer da litt på hva som kan være den beste måten å gjøre dette på når jeg skal flytte til et helt nytt sted. Jeg vil utfordre meg selv, men har lyst å høre hva andre tenker om hvordan.

 

Er det best å hoppe i det, melde seg inn i mange forskjellige lag, prøve å spørre kolleger om de ønsker å finne på noe, gå ut på byen ofte osv. Faren er jo at det går skeis, og at jeg da ikke orker noen mennesker, blir hun tause på jobb og ender med å isolere meg i en by hvor jeg ikke kjenner noen. Faren er jo også stor for at jeg ikke klarer dette, det går vel ikke helt an å lage seg en ny ytre personlighet over natten? 

 

Da er det kanskje bedre å ta det gradvis, og ta korte steg om gangen. Faren er imidlertid da at jeg går inn i mine faste fotspor, blir hun tause og sjenerte som aldri ber noen med på noe. Og at jeg da igjen ender med å gjemme meg, og grue meg til ethvert møte med nye mennesker.

 

Noen stille, sjenerte og/eller bekymrede mennesker som har startet helt på nytt, eller andre som har noen fornuftige råd?

Jeg vet lite om hva som er best. 

 

Men å finne ut hvilke interesser du har og melde deg inn i noe der.  Trenger ikke å være så veldig mange.  Det beste er få gode venner, enn en haug kontakter.  Eller hva?

 

Hadde en nyansatt kommet til meg og spurt om jeg ville ut på byen første dagene så hadde jeg reagert.  Ta deg tid til å bli litt kjent med dem først.  Og vær med på det som arrangeres.  

[umakenverdt]

jeg anbefaler den siste varianten, men ikke tillat deg å bli passiv, du må tvinge deg selv til å gjennomføre.

 

Ja, det er jo litt det jeg er redd for, at jeg da blir for passiv og ender opp uten noen bekjentskaper på et helt ukjent sted. Det er en situasjon jeg sterkt ønsker å forhindre. Samtidig klarer man vel ikke å spille veldig sosial, dersom man er keitete og svært dårlig på menneskelige relasjoner. 

[umakenverdt]

Jeg vet lite om hva som er best. 

 

Men å finne ut hvilke interesser du har og melde deg inn i noe der.  Trenger ikke å være så veldig mange.  Det beste er få gode venner, enn en haug kontakter.  Eller hva?

 

Hadde en nyansatt kommet til meg og spurt om jeg ville ut på byen første dagene så hadde jeg reagert.  Ta deg tid til å bli litt kjent med dem først.  Og vær med på det som arrangeres.  

 

Jeg er helt enig med deg i at det beste er noen venner, men man får vel ikke venner uten at man blir kjent med en del mennesker først. Jeg er redd for å ende opp uten noen bekjentskaper på et helt nytt sted. Jeg har også et ønske om en viss forandring.

 

Jeg hadde nok aldri turt å gå til en av de ansatte og spurt dem ut på byen de første dagene, men tenkte litt mer etterhvert. Og mer prøve å være blant dem som setter seg ned med andre i lunsjen, henger meg på hvis andre skal ut, er mye mer "på" enn det jeg vanligvis er.

 

Jeg setter meg alene for å spise, tør ikke henge meg på hvis ikke andre tydelig inviterer og jeg tør ikke spør andre om noe. Jeg er bare redd at hvis jeg skal gjøre små justeringer på dette, ender jeg opp med mine gamle handlingsmønstre. Alternativet er at jeg går inn mye sterkere, nekter meg selv å sette meg for meg selv under lunsjen, bestemmer meg for å være veldig på i nye situasjoner. Det kan gå veldig galt og kan være svært risikabelt, men da er kanskje faren mindre for å falle inn i mine vante mønstre. Jeg vet virkelig ikke hva jeg klarer.

[Gjest]

Jeg er helt enig med deg i at det beste er noen venner, men man får vel ikke venner uten at man blir kjent med en del mennesker først. Jeg er redd for å ende opp uten noen bekjentskaper på et helt nytt sted. Jeg har også et ønske om en viss forandring.

Jeg hadde nok aldri turt å gå til en av de ansatte og spurt dem ut på byen de første dagene, men tenkte litt mer etterhvert. Og mer prøve å være blant dem som setter seg ned med andre i lunsjen, henger meg på hvis andre skal ut, er mye mer "på" enn det jeg vanligvis er.

Jeg setter meg alene for å spise, tør ikke henge meg på hvis ikke andre tydelig inviterer og jeg tør ikke spør andre om noe. Jeg er bare redd at hvis jeg skal gjøre små justeringer på dette, ender jeg opp med mine gamle handlingsmønstre. Alternativet er at jeg går inn mye sterkere, nekter meg selv å sette meg for meg selv under lunsjen, bestemmer meg for å være veldig på i nye situasjoner. Det kan gå veldig galt og kan være svært risikabelt, men da er kanskje faren mindre for å falle inn i mine vante mønstre. Jeg vet virkelig ikke hva jeg klarer.

Det hørtes bedre ut. Vær sosial på jobb, og etterhvert som du kjenner de litt kan du heller vurdere å be ut på byen. Det er ikke alle som liker eller har anledning til å gå på byen. Prøv deg frem. Men en ting jeg tror er viktig er at om du gjør noen tabber i forsøket så ta deg selv ikke så alvorlig. Har du en avslappet tone tross tabbene, så blir andre mer avslappet i forhold til deg. Vær deg selv med de gode sidene, og gjem litt på de dårlige. Endret 4. november 2014 av eller

[umakenverdt]

Det hørtes bedre ut. Vær sosial på jobb, og etterhvert som du kjenner de litt kan du heller vurdere å be ut på byen. Det er ikke alle som liker eller har anledning til å gå på byen. Prøv deg frem. Men en ting jeg tror er viktig er at om du gjør noen tabber i forsøket så ta deg selv ikke så alvorlig. Har du en avslappet tone tross tabbene, så blir andre mer avslappet i forhold til deg. Vær deg selv med de gode sidene, og gjem litt på de dårlige.

 

Takk for gode råd. Det siste er vel en av mine dårlige sider, jeg er veldig dårlig til å ha et avslappet forhold til tabber. Men jeg ser at det er viktig. 

 

Be ut på byen tok jeg bare som et eksempel, det er ikke noe sterkt ønske fra min side. Men det er mange relativt unge mennesker som arbeider der, og det var det beste eksempelet jeg kom på. Jeg skjønner at det kanskje ikke var et helt heldig eksempel på det jeg ønsket å forklare. 

 

Det er ikke akkurat som om alle mine bekymringer, usikkerheter, redsler og negative tanker ligger igjen selv om jeg flytter langt bort for å starte på nytt. Jeg håper bare jeg klarer å være litt sosial og ikke ender opp uten å bli kjent med noen. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres lurt ut å melde deg inn i noe du har interesse for. Da er det litt mindre press på det sosiale, og så er det gjerne lett å komme i kontakt med de som er der siden man har noe felles.

 

Ellers så har du jo sider som aktivitetsvenner (https://www.aktivitetsvenner.no/), der man kan treffe likesinnete som også ser etter vennskap. Eller venneklubber på facebook. Dette kan ihvertfall være greie alternativer for å treffe folk hvis du bor i en litt større by.

Anonymous poster hash: 15fc7...176

[AnonymBruker]

Har ingen tro på at det vil hjelpe å starte på nytt.

Anonymous poster hash: b2b20...78f

[Lillemus]

Sysler du med tanker om å flytte for å begynne på nytt uten å ha bosted og jobb dit du har lyst til å flytte? Eller er det sånn at du skal/må flytte uansett? Jeg har dessverre liten tro på at alt løser seg til det beste om du flytter med det for øyet å begynne på nytt og få deg jobb og stor vennekrets hvis du ikke har noe der fra før...

 

Hva med å melde deg inn i interesseforeninger eller andre klubber der du bor nå og prøve å bli kjent med folk den veien? Og vær litt mer sosial på jobben enn du er nå? "Lat" som du har flyttet på en måte...

[umakenverdt]

Sysler du med tanker om å flytte for å begynne på nytt uten å ha bosted og jobb dit du har lyst til å flytte? Eller er det sånn at du skal/må flytte uansett? Jeg har dessverre liten tro på at alt løser seg til det beste om du flytter med det for øyet å begynne på nytt og få deg jobb og stor vennekrets hvis du ikke har noe der fra før...

 

Hva med å melde deg inn i interesseforeninger eller andre klubber der du bor nå og prøve å bli kjent med folk den veien? Og vær litt mer sosial på jobben enn du er nå? "Lat" som du har flyttet på en måte...

 

Nå ser jeg at jeg har skrevet slik at det kan oppfattes som at dette bare er noe jeg vurderer, men jeg skal altså flytte. Dette var i seg selv en naturlig tid å flytte på, og jeg har både jobb og bosted så det er ikke noe problem.

 

Jeg vet at ting nok ikke blir så mye bedre selv om jeg starter på nytt. Jeg har likevel et ønske om, nå når jeg likevel skal flytte, at jeg klarer å være litt mer sosial enn det jeg har vært her jeg bor nå. Jeg har ikke lyst til å bli hun tause som sitter for seg selv, og som ikke tør være med på noe. Det var derfor jeg lurte på om det kan være gunstig å gå litt hardt ut, nekte meg selv å sette meg alene i lunsjen, tvinge meg selv til å være sosial med de på jobben hvis det byr seg en anledning, melde meg inn i noen foreninger allerede i starten osv (altså hvis jeg klarer)? Da kommer jeg nok til å være livredd, men kanskje ting bedrer seg hvis jeg presser meg igjennom dem?

 

Eller er det lurere å gå litt mykt ut, kanskje sette meg et mål om endring etterhvert når jeg har kommet inn i alt det nye? 

 

Uansett, takk for at du gjorde meg oppmerksom på at det jeg skrev kan tolkes på ulike måter

[frosken]

Jeg har bestemt meg for å starte helt på nytt et sted der ingen kjenner meg. Jeg er ganske bekymret av meg, har hatt tendenser til å isolere meg og sky folk litt i perioder og er ganske preget av en veldig sterk mindreverdighetsfølelse når jeg er ute blant folk. 

 

Dette har jeg lyst til å jobbe med og bli bedre på å håndtere. Jeg lurer da litt på hva som kan være den beste måten å gjøre dette på når jeg skal flytte til et helt nytt sted. Jeg vil utfordre meg selv, men har lyst å høre hva andre tenker om hvordan.

 

Er det best å hoppe i det, melde seg inn i mange forskjellige lag, prøve å spørre kolleger om de ønsker å finne på noe, gå ut på byen ofte osv. Faren er jo at det går skeis, og at jeg da ikke orker noen mennesker, blir hun tause på jobb og ender med å isolere meg i en by hvor jeg ikke kjenner noen. Faren er jo også stor for at jeg ikke klarer dette, det går vel ikke helt an å lage seg en ny ytre personlighet over natten? 

 

Da er det kanskje bedre å ta det gradvis, og ta korte steg om gangen. Faren er imidlertid da at jeg går inn i mine faste fotspor, blir hun tause og sjenerte som aldri ber noen med på noe. Og at jeg da igjen ender med å gjemme meg, og grue meg til ethvert møte med nye mennesker.

 

Noen stille, sjenerte og/eller bekymrede mennesker som har startet helt på nytt, eller andre som har noen fornuftige råd?

Jeg synes du nevner noen viktige momenter i innlegget ditt, som du kan følge opp for å unngå at du blir isolert. Gode eksempler er dette med å sette seg sammen med andre i lunchen, si ja dersom noen foreslår en aktivitet, aktivt oppsøke noen miljøer hvor folk kan ha felles interesser, samt aktivt motarbeide de tendensene du har til å isolere deg. Samtidig er det grenser for hvor mye du kan tvinge deg fremover, du trenger sannsynligvis også noe tid til både hvile og tilbaketrekning.

 

Den første tiden i ny jobb kan være ganske utfordrende, og for deg gjelder det nok da å passe på at du ikke bare blir opptatt av det faglige men at du også fokuserer på det sosiale.

 

Lykke til:-)

[umakenverdt]

Har ingen tro på at det vil hjelpe å starte på nytt.

 

Nei, det kan godt hende du har helt rett. Jeg skal nå likevel flytte, og må ta en vurdering på hvilken måte jeg skal møte dette nye stedet. Og det er vel ikke noe galt i å håpe på at man klarer å få til en viss endring?

[umakenverdt]

 

Jeg synes det høres lurt ut å melde deg inn i noe du har interesse for. Da er det litt mindre press på det sosiale, og så er det gjerne lett å komme i kontakt med de som er der siden man har noe felles.

 

Ellers så har du jo sider som aktivitetsvenner (https://www.aktivitetsvenner.no/), der man kan treffe likesinnete som også ser etter vennskap. Eller venneklubber på facebook. Dette kan ihvertfall være greie alternativer for å treffe folk hvis du bor i en litt større by.

 

Tusen takk for fine råd Jeg håper det er i orden at jeg stiller et oppfølgingsspørsmål. Jeg synes det er ganske skremmende å melde seg inn i foreninger (selv om interessen er der). Tror du det er lurt å gjøre det med en gang, slik at en kommer i gang med å bli kjent med nye mennesker straks, eller er det lurt å bli litt kjent med jobben og stedet først? Det er sikkert vanskelig å svare på, men jeg er altså så usikker på hva jeg burde gjøre. 

[Gjest Gargamel]

Får håpe du får til en endring. Noen har masse venner og klarer nesten ikke en eneste kveld alene. Det er ikke utelukkende spesielt morsomme, smarte og hyggelige folk som har store venneflokker. Til og med Den viktigste kvalifikasjonen er at man faktisk liker å være mye sammen med andre. Jeg nevner det bare så du ikke skal strekke deg etter et ideal som kanskje ikke er "deg".

 

Når det er sagt er det jo viktig å ha et minimum av sosial omgang og noen venner. I det minste må det være et mål å kunne snakke litt løst og fast med kolleger. Det høres trist ut å sitte alene i kantina. Kanskje det er bedre for deg med en liten arbeidsplass hvor du ikke forsvinner i mengden?

 

Jeg vet ikke om du må gå hardt ut og invitere folk hjem fra første dag, men det skader ikke. Du får bli med på det som skjer, og sitte ved siden av andre i kantina.

[umakenverdt]

Jeg synes du nevner noen viktige momenter i innlegget ditt, som du kan følge opp for å unngå at du blir isolert. Gode eksempler er dette med å sette seg sammen med andre i lunchen, si ja dersom noen foreslår en aktivitet, aktivt oppsøke noen miljøer hvor folk kan ha felles interesser, samt aktivt motarbeide de tendensene du har til å isolere deg. Samtidig er det grenser for hvor mye du kan tvinge deg fremover, du trenger sannsynligvis også noe tid til både hvile og tilbaketrekning.

 

Den første tiden i ny jobb kan være ganske utfordrende, og for deg gjelder det nok da å passe på at du ikke bare blir opptatt av det faglige men at du også fokuserer på det sosiale.

 

Lykke til:-)

 

Tusen takk for råd Det er det siste du skriver jeg er redd for (og av erfaring tror) kan komme til å skje. På en tidligere arbeidsplass endte jeg mange ganger opp med å droppe lunsjen fordi jeg var så redd for å ikke prestere på det faglige, så jeg føler jeg må presse meg selv litt for at det sosiale skal bli litt ivaretatt nå når jeg skal begynne i en ny jobb, i alle fall til en viss grad. I tillegg har jeg lyst til å bli kjent med noen nye mennesker, og ikke ende opp med å gjemme meg fra alle nye.

 

Det jeg lurer litt på er hvordan jeg burde gå frem. Jeg føler jeg enten kan gå hardt ut, nekte meg selv å sette meg alene i lunsjen uansett, tvinge meg selv til å sette meg med andre hver gang ( i alle fall i begynnelsen). Det kommer til å bli svært skremmende, jeg vet jeg kommer til å føle meg som en idiot hver dag, men sannsynligheten er vel større for å klare en viss endring med dette. Eller jeg kan sette meg mindre mål om at jeg for eksempel en gang i uka skal sette meg ned med noen andre og snakke med de i lunsjen. Ikke så skremmende, men faren er vel at jeg blir hun som sitter alene i lunsjen, og at det blir vanskeligere å gjennomføre noen endring i det hele tatt. 

[umakenverdt]

Får håpe du får til en endring. Noen har masse venner og klarer nesten ikke en eneste kveld alene. Det er ikke utelukkende spesielt morsomme, smarte og hyggelige folk som har store venneflokker. Til og med Den viktigste kvalifikasjonen er at man faktisk liker å være mye sammen med andre. Jeg nevner det bare så du ikke skal strekke deg etter et ideal som kanskje ikke er "deg".

 

Når det er sagt er det jo viktig å ha et minimum av sosial omgang og noen venner. I det minste må det være et mål å kunne snakke litt løst og fast med kolleger. Det høres trist ut å sitte alene i kantina. Kanskje det er bedre for deg med en liten arbeidsplass hvor du ikke forsvinner i mengden?

 

Jeg vet ikke om du må gå hardt ut og invitere folk hjem fra første dag, men det skader ikke. Du får bli med på det som skjer, og sitte ved siden av andre i kantina.

 

Takk, snille deg  

 

Jeg har ingen mål (eller ønske) om en stor vennekrets, jeg trives best med noen få venner og noen bekjentskaper. Problemet er mer at jeg er redd for å ikke få noen, ikke bli kjent med noen, ikke få til å snakke med noen o.l. Jeg er redd for at jeg ender opp med å ikke tørre å sette meg ved siden av noen i kantina, som har hendt så utrolig mange ganger før. 

 

Størrelsen på arbeidsplassen er ikke så mye å gjøre med, den er bestemt allerede Nå kan det være at det jeg legger i å gå hardt ut, kanskje ikke er det andre legger i det. Det var nok litt flåsete dette med å be med meg kolleger ut på en øl allerede i starten, men tenkte mer på å presse meg selv til å alltid sette meg med noen ved lunsjen og tvinge meg til å starte litt småprat med kolleger en gang om dagen for eksempel. Jeg kommer til å føle meg som en tosk, jeg kommer til å ville synke i jorden, og sannsynligvis ha svært mange negative tanker rundt det, men det er da et håp om at jeg tilslutt vil klare det uten at det kjennes som en kamp. Jeg vil ikke være hun som ikke snakker med noen og som alltid sitter alene, men jeg er usikker på hvordan jeg kan forhindre dette uten at det fører til så mange vonde følelser at jeg ikke holder de ut. 

[frosken]

Tusen takk for råd Det er det siste du skriver jeg er redd for (og av erfaring tror) kan komme til å skje. På en tidligere arbeidsplass endte jeg mange ganger opp med å droppe lunsjen fordi jeg var så redd for å ikke prestere på det faglige, så jeg føler jeg må presse meg selv litt for at det sosiale skal bli litt ivaretatt nå når jeg skal begynne i en ny jobb, i alle fall til en viss grad. I tillegg har jeg lyst til å bli kjent med noen nye mennesker, og ikke ende opp med å gjemme meg fra alle nye.

 

Det jeg lurer litt på er hvordan jeg burde gå frem. Jeg føler jeg enten kan gå hardt ut, nekte meg selv å sette meg alene i lunsjen uansett, tvinge meg selv til å sette meg med andre hver gang ( i alle fall i begynnelsen). Det kommer til å bli svært skremmende, jeg vet jeg kommer til å føle meg som en idiot hver dag, men sannsynligheten er vel større for å klare en viss endring med dette. Eller jeg kan sette meg mindre mål om at jeg for eksempel en gang i uka skal sette meg ned med noen andre og snakke med de i lunsjen. Ikke så skremmende, men faren er vel at jeg blir hun som sitter alene i lunsjen, og at det blir vanskeligere å gjennomføre noen endring i det hele tatt. 

Jeg synes du skal sette deg sammen med andre i lunchen hver eneste dag. Dette må du gjøre fra dag en. Du må også prøve å få hilst på folk, huske flest mulig navn osv.

 

Forhåpentligvis blir du tildelt en fadder eller tilsvarende når du starter i jobben, slik at du får litt drahjelp sosialt de første dagene.