Min brors kjæreste

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Jeg har en bror på 16 år som jeg har begynt å bekymre meg veldig for. Han har alltid vært en veldig blid og pliktoppfyllende gutt som har fått til det meste han retter nesen til bra - vi snakker gode karakterer, svært gode tilbakemeldinger fra ulike trenere etc. 

Alt dette endret seg gradvis for et år tilbake da han traff ei jente, som frem til dags dato er hans kjæreste. Jeg kan selvsagt forstå at man får andre interesser osv. i ungdomstiden, men til tider kjenner jeg virkelig ikke igjen gutten. Han prioriterer ikke lenger skolen i like stor grad, tilbringer sjeldent tid med sine gamle venner og har sluttet med all for for idrett. 

 

Jeg har tenkt at det var tilfeldig at dette skjedde samme året, men jeg begynner å bli litt usikker. Jenta er til tider svært hyggelig å være sammen med, men med en gang ting ikke går helt som hun hadde tenkt seg forandrer hun seg totalt. Dersom f.eks. min bror ikke har mulighet til å være med henne en dag, vil hun true med å ta sitt eget liv, hylgråte i telefonen, ringe utallige ganger og sende stygge meldinger til min mor dersom det er hun som ikke har gitt broren min lov til å reise til henne. 

 

Hun er også svært sjalu, og broren min har ikke lenger jentevenner på grunn av dette. Hun er selv sjeldent på skolen og sier at dette er på grunn av ME, kroniske magesmerter, vonde menstruasjonssmerter og andre sykdommer. 

 

Jeg tenker at det kanskje kan ligge noe mer psykisk bak hennes oppførsel? Jenta er 15 år, og jeg vil ikke si at hun oppfører seg som en normal 15 åring. Jeg tenker at noen bør ta fatt i dette før de begge går under, men hvordan kan man få i gang noen form for psykologisk hjelp dersom hun nekter for at det er noe psykologisk? 
Jeg forstår jo at hun er i en ekstra vanskelig tid i tenårene, men dette kan umulig være normalt. 

Anonymous poster hash: f3e21...cd9

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. En må gjøre alt en kan for å hjelpe broren din bort fra denne jenta. Hun er skadelig for andre.

 

2. Det må være hennes foreldres oppgave å finne psykologisk hjelp til henne. Her må en gripe inn så raskt som mulig.

Kanskje er det med foreldrene litt optimistisk. Det er vel en grunn for hennes sykdommer.

[skrevet]

Latterlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Latterlig.

Presenterte du deg?

[skrevet]

Presenterte du deg?

 

 

Jeg ser sånn opp til deg, vettu, at jeg føler meg latterlig i ditt selskap.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes saken først og fremst er trist. Ser ikke noe latterlig i dette.

[skrevet]

Jeg synes saken først og fremst er trist. Ser ikke noe latterlig i dette.

 

Ikke jeg heller; svaret ditt, derimot. Får være grenser for hvor mye menneskeforakt det er lurt å la ha ansvar på et psykiatrisk sykehus.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du hadde kanskje sett annerledes på det om du hadde sett like mange mennesker ødelagt av alvorlig syke partnere som det jeg har.

[skrevet]

Ja, kanskje det.

 

Men hvis du hadde fått denne jenta som pasient, ville du sagt det samme til henne? At det var bra noen hjalp henne bort fra han, fordi hun er skadelig for andre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja. Jeg ville sagt at det var nødvendig med endring før hun kunne gå inn i et sunt, gjensidig og likeverdig forhold. I påvente av det ville jeg anbefalt at hun var singel.

Jeg sier forøvrig ofte til folk at å true med selvmord er skadelig for de rundt en.

[skrevet]

Du har helt sikkert rett i det, men kanskje du skulle roe ned på krigsfontene litt.

[skrevet]

Jeg sier forøvrig ofte til folk at å true med selvmord er skadelig for de rundt en.

Jeg har aldri truet med selvmord.

[gråstein]

Jeg har aldri truet med selvmord.

 

Han snakker ikke om deg.

[skrevet]

Han snakker ikke om deg.

Var nok en dobbel betydning.

[gråstein]

Var nok en dobbel betydning.

 

Nei, det tror jeg ikke.

[skrevet]

Nei, det tror jeg ikke.

Syns det var ganske åpenlyst jeg. Han mener jeg også er skadelig for andre.

Men, nei vel da.

[AnonymBruker]

 

Hei, 

 

Jeg har en bror på 16 år som jeg har begynt å bekymre meg veldig for. Han har alltid vært en veldig blid og pliktoppfyllende gutt som har fått til det meste han retter nesen til bra - vi snakker gode karakterer, svært gode tilbakemeldinger fra ulike trenere etc. 

Alt dette endret seg gradvis for et år tilbake da han traff ei jente, som frem til dags dato er hans kjæreste. Jeg kan selvsagt forstå at man får andre interesser osv. i ungdomstiden, men til tider kjenner jeg virkelig ikke igjen gutten. Han prioriterer ikke lenger skolen i like stor grad, tilbringer sjeldent tid med sine gamle venner og har sluttet med all for for idrett. 

 

Jeg har tenkt at det var tilfeldig at dette skjedde samme året, men jeg begynner å bli litt usikker. Jenta er til tider svært hyggelig å være sammen med, men med en gang ting ikke går helt som hun hadde tenkt seg forandrer hun seg totalt. Dersom f.eks. min bror ikke har mulighet til å være med henne en dag, vil hun true med å ta sitt eget liv, hylgråte i telefonen, ringe utallige ganger og sende stygge meldinger til min mor dersom det er hun som ikke har gitt broren min lov til å reise til henne. 

 

Hun er også svært sjalu, og broren min har ikke lenger jentevenner på grunn av dette. Hun er selv sjeldent på skolen og sier at dette er på grunn av ME, kroniske magesmerter, vonde menstruasjonssmerter og andre sykdommer. 

 

Jeg tenker at det kanskje kan ligge noe mer psykisk bak hennes oppførsel? Jenta er 15 år, og jeg vil ikke si at hun oppfører seg som en normal 15 åring. Jeg tenker at noen bør ta fatt i dette før de begge går under, men hvordan kan man få i gang noen form for psykologisk hjelp dersom hun nekter for at det er noe psykologisk? 

Jeg forstår jo at hun er i en ekstra vanskelig tid i tenårene, men dette kan umulig være normalt. 

Anonymous poster hash: f3e21...cd9

 

 

Følg rådet til NHD - hjelp broren din vekk fra den jenta. Snakk med foreldrene dine og andre som kan bidra.

 

Jeg har hatt noe lignende med min sønn. Han ble kjæreste med ei jente som var veldig "propell". Det gikk ut over skoleinnsatsen. Hele tilværelsen hans ble et rot. Heldigvis varte det ikke lenge. Senere fant han seg ei anna jente som var bedre. De holdt sammen i tre år. I løpet av den tiden ble han atskillig mer moden og skjønte at han hadde tatt feil av henne også. Da han fortalte meg (pappa) om henne, ting vi ikke visste, falt mange brikker på plass. Nå er det slutt mellom de to også. Kjærlighetssorgen sliter på ham litt enda, men han her på vei til å komme seg over det.

 

Hva man kan lære? Åpenhet med sine nærmeste. Da kan man få bedre råd og unngår at man roter seg opp i noe unødvendig.

Anonymous poster hash: 42faf...0a3

[Goliath]

Jeg oppfordrer deg også til å følge rådet til NHD.

 

Det er svært krevende, og kan være helt ødeleggende, å ha et kjærlighetsforhold til en person med slike mentale problemer - ikke minst i en så ung alder som din bror er. Hun er ikke hans ansvar, og det er viktig at han hjelpes til å forstå det.

 

Lykke til. Du er en god bror som bryr deg om han slik du gjør. Og så får vi håpe at hun har familie som kan ta seg av og bistå henne med hennes problemer. Men det er ikke din brors oppgave. Han har ikke erfaringen som skal til for det, og er heller ikke i en type relasjon med henne at det vil fungere med han som "behandler" - men heller tvert i mot.