Innleggelse / poliklinisk - råd.

[Gjest]

Hva er best? Går det an å si no generelt om dette - ift plager jeg har. De har føltes intense i et par år- før det var det fn tid jeg tror jeg var depressiv uten å ville innrømme det. Klarte ikke ting jeg hadde greid før. Sov på sofa hver dag. Oppfarende . Lite utholdende

Bare ordet innleggelse får meg til å steile av frykt og tenke at jeg kan da ikke være syk nok til det. ? Fikk forespørsel om jeg kunne tenkt meg en planlagt slik at det ble tid å finne ut sv ting .

Samtidig så sliten og lei og trist over å stange hodet i veggen og tenker ikke på annet. Alt et et ork og livet er så ensformig . Forsøkt å gjøre noe med det men på stedet hvil. Mine ressurser ligger brakk.Giddaslaus. Klarer ikke lese - tenker bare

Tvinger meg til å lage middag til familien.Går tur og tenker så fælt i mørket ... At livet bare forsvinner fra meg. Orker ikke være oppe om kvelden- barnas intensitet slår meg ut og klarer ikke være den mammaen jeg vil. Prøver å kvalitetssikre i korte stunder men vet barna mine trenger mer. Mannen min er heldigvis til stede for dem. Er rolig og sindig om dagen - mutt og lbitter på meg selv. Trekker meg unna når jeg kjenner jeg ikke strekker til.

Har man ikke kontakt m barna under innleggelse? Psykolog sa st da måtte jeg klare å være uten barna mine en tid. Høres forferdelig ut og vet de vil savne meg sårt. Tørr dessuten ikke dra til mitt lokale sykehus, vet om minst to som jobber på psykistrisk--- og hva med sndre halvkjente ( grøss- blir livredd tanken). Og må jo være en enorm nedtur i seg selv og innrømme en ikke takler livet . Hva vil andre si ? Burde klart meg selv- skjerpet meg !!!

Og jeg frykter jeg vil mistrives som pasient på heltid . Skremmende og vet ikke om jeg klarer å peke på hva annet en sosial sngst som plager m, lite energi .. Skjønner meg ikke på meg selv Vil sikkert føle meg for frisk...I alle fall om det ikke kreves no av meg

Timen hos psykologen setter meg ut i flere dager:(( men overlever jo fra uke til uke, selv om jeg alltid er svært oppskaket i etterkant. Betyr det at poliklinisk er best rent praktisk. ? Tenker ting uansett tar tid.

Psykolog er skummel( litt streng) ,men virker snill og erfaren.

Blir tom for ord og redd når jeg er der- stiv.

Forstår meg heller ikke på tablettene, trodde jeg ble likegyldig av de, men kjenner m likegyldig uten og.

Unnskyld maset mitt

Endret 6. november 2014 av En namnlaus

[stjernestøv]

Du får ha kontakt med barna, mine besøkte meg da de var små og fikk se rommet mitt.

[AnonymBruker]

Hvilket utbytte skulle du få å være innlagt?

Anonymous poster hash: 25b24...2e8

[AnonymBruker]

Hva er best? Går det an å si no generelt om dette - ift plager jeg har. De har føltes intense i et par år- før det var det fn tid jeg tror jeg var depressiv uten å ville innrømme det. Klarte ikke ting jeg hadde greid før. Sov på sofa hver dag. Oppfarende . Lite utholdende

Bare ordet innleggelse får meg til å steile av frykt og tenke at jeg kan da ikke være syk nok til det. ? Fikk forespørsel om jeg kunne tenkt meg en planlagt slik at det ble tid å finne ut sv ting .

Samtidig så sliten og lei og trist over å stange hodet i veggen og tenker ikke på annet. Alt et et ork og livet er så ensformig . Forsøkt å gjøre noe med det men på stedet hvil. Mine ressurser ligger brakk.Giddaslaus. Klarer ikke lese - tenker bare

Tvinger meg til å lage middag til familien.Går tur og tenker så fælt i mørket ... At livet bare forsvinner fra meg. Orker ikke være oppe om kvelden- barnas intensitet slår meg ut og klarer ikke være den mammaen jeg vil. Prøver å kvalitetssikre i korte stunder men vet barna mine trenger mer. Mannen min er heldigvis til stede for dem. Er rolig og sindig om dagen - mutt og lbitter på meg selv. Trekker meg unna når jeg kjenner jeg ikke strekker til.

Har man ikke kontakt m barna under innleggelse? Psykolog sa st da måtte jeg klare å være uten barna mine en tid. Høres forferdelig ut og vet de vil savne meg sårt. Tørr dessuten ikke dra til mitt lokale sykehus, vet om minst to som jobber på psykistrisk--- og hva med sndre halvkjente ( grøss- blir livredd tanken). Og må jo være en enorm nedtur i seg selv og innrømme en ikke takler livet . Hva vil andre si ? Burde klart meg selv- skjerpet meg !!!

Og jeg frykter jeg vil mistrives som pasient på heltid . Skremmende og vet ikke om jeg klarer å peke på hva annet en sosial sngst som plager m, lite energi .. Skjønner meg ikke på meg selv Vil sikkert føle meg for frisk...I alle fall om det ikke kreves no av meg

Timen hos psykologen setter meg ut i flere dager:(( men overlever jo fra uke til uke, selv om jeg alltid er svært oppskaket i etterkant. Betyr det at poliklinisk er best rent praktisk. ? Tenker ting uansett tar tid.

Psykolog er skummel( litt streng) ,men virker snill og erfaren.

Blir tom for ord og redd når jeg er der- stiv.

Forstår meg heller ikke på tablettene, trodde jeg ble likegyldig av de, men kjenner m likegyldig uten og.

Unnskyld maset mitt

"Og må jo være en enorm nedtur i seg selv og innrømme en ikke takler livet ."

 

Det opplevde jeg at det var den gangen jeg gikk med på frivillig innleggelse i en tøff tid, men så skal det tillegges at det er det beste valget jeg noensinne har tatt for meg selv. Innleggelsen ble et vendepunkt i livet mitt og en god tid med trygghet, omsorg, samtaler og aktivitet. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt faktisk. 

 

Jeg har en sønn og jeg skal ikke legge skjul på at det var tøft å være borte fra ham i 4 og 1/2 mnd - tross besøk og at han hadde det fint med pappan sin. Men forholdet vårt tok ingen skade av det og jeg var ikke i stand til å ta hånd om han på noen god måte før denne innleggelsen. Etterpå derimot

Anonymous poster hash: bd45e...20f

[Gjest]

Hvilket utbytte skulle du få å være innlagt?

Anonymous poster hash: 25b24...2e8

usikker. Tror det blir for overveldende til st det kan være til noe hjelp. Jeg tenkte noe i retning time out og psykisk støtte og å finne ut om det går an å komme ut av min onde sirkel..

[Gjest]

"Og må jo være en enorm nedtur i seg selv og innrømme en ikke takler livet ."

Det opplevde jeg at det var den gangen jeg gikk med på frivillig innleggelse i en tøff tid, men så skal det tillegges at det er det beste valget jeg noensinne har tatt for meg selv. Innleggelsen ble et vendepunkt i livet mitt og en god tid med trygghet, omsorg, samtaler og aktivitet. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt faktisk.

Jeg har en sønn og jeg skal ikke legge skjul på at det var tøft å være borte fra ham i 4 og 1/2 mnd - tross besøk og at han hadde det fint med pappan sin. Men forholdet vårt tok ingen skade av det og jeg var ikke i stand til å ta hånd om han på noen god måte før denne innleggelsen. Etterpå derimot

Anonymous poster hash: bd45e...20f

var du depressiv? Konstant fortvilt? Min fortvilelse går i bølger .. Sånn konstant indre uro..

[Gjest]

Du får ha kontakt med barna, mine besøkte meg da de var små og fikk se rommet mitt.

ok , ja det ville vel løst seg. Men så vondt:(

[stjernestøv]

ok , ja det ville vel løst seg. Men så vondt:(

Jeg og syns det var vondt å være borte fra barna og de savnet meg, men det var til det beste og det forstod de. Vi hadde jo kontakt daglig på telefon.

[AnonymBruker]

var du depressiv? Konstant fortvilt? Min fortvilelse går i bølger .. Sånn konstant indre uro..

Jeg var ikke depressiv, jeg hadde alvorlig angstproblematikk og var ute av stand til å ta vare på meg selv. Fortvilet skal jeg love deg at jeg var. Jeg var også fortvilet over å måtte takke ja til innleggelse. Det var et enormt nederlag for meg å kaste inn håndkleet og med det synke helt til bunns ( det var slik jeg vurderte innleggelse før jeg hadde noen erfaring med det). Men alle mine fordommer, min skamfullhet, tap av selvrespekt og egenverd endte i en ekstrem positiv erfaring og et nytt liv. Derfor sier jeg at det er det smarteste jeg har gjort for meg selv. Jeg hadde kanskje kavet rundt fortsatt om jeg ikke hadde takket ja. What a waste av et liv i det tenkte tilfelle

Anonymous poster hash: bd45e...20f

[Gjest]

Jeg var ikke depressiv, jeg hadde alvorlig angstproblematikk og var ute av stand til å ta vare på meg selv. Fortvilet skal jeg love deg at jeg var. Jeg var også fortvilet over å måtte takke ja til innleggelse. Det var et enormt nederlag for meg å kaste inn håndkleet og med det synke helt til bunns ( det var slik jeg vurderte innleggelse før jeg hadde noen erfaring med det). Men alle mine fordommer, min skamfullhet, tap av selvrespekt og egenverd endte i en ekstrem positiv erfaring og et nytt liv. Derfor sier jeg at det er det smarteste jeg har gjort for meg selv. Jeg hadde kanskje kavet rundt fortsatt om jeg ikke hadde takket ja. What a waste av et liv i det tenkte tilfelle

Anonymous poster hash: bd45e...20f

takk for deling av erfaring.

Jeg forsøker å stenge det verste ute nå. Hatt mer fistel følelse tidligere . Kjenner m resignert .. Vil klare livet , får det ikke til. Blir usikker , men sykehuskonteksten gjør meg uvel så sikkert best å la være. Eller ha det som en mulighet om jeg skulle få selvmordstanker . Nå har jeg kun det når jeg drikker alkohol, og jeg tror de er flyktige .

Endret 6. november 2014 av En namnlaus

[AnonymBruker]

takk for deling av erfaring.

Jeg forsøker å stenge det verste ute nå. Hatt mer fistel følelse tidligere . Kjenner m resignert .. Vil klare livet , får det ikke til. Blir usikker , men sykehuskonteksten gjør meg uvel så sikkert best å la være. Eller ha det som en mulighet om jeg skulle få selvmordstanker . Nå har jeg kun det når jeg drikker alkohol, og jeg tror de er flyktige .

Det er ditt valg, men unngåelse pga ubehagsfølelse er neppe løsningen på noe som helst. Jeg håper du finner din vei. 

Anonymous poster hash: bd45e...20f

[Gjest]

Tror jeg aldri hadde klart å ta et slikt valg alene, da måtte noen støtter meg på at det var viktig og riktig. Det fremstår nå som et alternativ , men for skremmende. Og desperasjonsfølelsene kommer og går.

[Gjest]

Men hvorfor tror jeg plutselig noen hater meg?

[DoleMari]

Men hvorfor tror jeg plutselig noen hater meg?

Jeg tror det er fordi du er så slem med deg selv og sier så mye negativt til deg selv og at du blir litt på "alerten" ovenfor andre. Jeg har lagt merke til når du kommenterer andres innlegg her så er det så mye mer positivt enn det du er mot deg selv:) Skulle ønske du ble snillere med deg selv:)

[umakenverdt]

Men hvorfor tror jeg plutselig noen hater meg?

 

Er det sånn at du føler på deg at andre hater deg, at det er sånn det kjennes ut?

Eller er det slik at du også tror at noen hater deg, når du prøver å tenke rasjonelt på det og analysere den faktiske situasjonen?

[Gjest]

Tror jeg har en ikke liker -link ved med meg (

[umakenverdt]

Tror jeg har en ikke liker -link ved med meg (

 

Tror du det, at det reelt er en ikke liker-link ved deg? Overfor alle da, eller kun noen få?

 

 Eller er det sånn det oppleves nå?

[Gjest]

Tror alle hater meg

[frosken]

Tror alle hater meg

Sjelden at noen er så interessante at folk gidder å hate dem. Hvorfor skulle folk gidde å investere så negative følelser i forhold til deg?

[Gjest]

Kan så si. Bærer på en sorg over meg selv. Vet at jeg ikke gjør mitt beste fortiden . Høyst ufrillig. Men sånn eg ståa. Redd jeg vil død snsrt.Kanskje drevet mer enn jeg tror...?!!!

Endret 7. november 2014 av En namnlaus