Om å være konstant på

[umakenverdt]

Hvordan skal man klare å håndtere å ha mennesker rundt seg hele tiden, når man er vant til å være mye alene? 

 

Jeg synes det er strevsomt å være rundt mennesker, og har tidligere alltid kunnet trekke meg tilbake over en litt lengre periode når jeg har hatt behov for det. Nå har jeg ikke den muligheten lenger, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg synes det er vanskelig. Jeg tror jeg kan oppfattes litt hard og kald fordi jeg kjemper slik med ikke å vise at dette synes jeg er tungt. Er det akseptert å si at man synes nye ting er litt tungt og skremmende, hvis man ikke samtidig sluntrer unna oppgavene sine? Eller er det kun positivt hvis man sier som de andre man er sammen med at nye utfordringer er svært givende, og at man kun gleder seg over sin nye situasjon?

[slabbedask]

Hvordan skal man klare å håndtere å ha mennesker rundt seg hele tiden, når man er vant til å være mye alene? 

 

Jeg synes det er strevsomt å være rundt mennesker, og har tidligere alltid kunnet trekke meg tilbake over en litt lengre periode når jeg har hatt behov for det. Nå har jeg ikke den muligheten lenger, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg synes det er vanskelig. Jeg tror jeg kan oppfattes litt hard og kald fordi jeg kjemper slik med ikke å vise at dette synes jeg er tungt. Er det akseptert å si at man synes nye ting er litt tungt og skremmende, hvis man ikke samtidig sluntrer unna oppgavene sine? Eller er det kun positivt hvis man sier som de andre man er sammen med at nye utfordringer er svært givende, og at man kun gleder seg over sin nye situasjon?

 

Det er jo ikke ærlig hvis du ikke mener det. Jeg hadde ikke orket å ha det sånn. Hvorfor kan du ikke trekke deg tilbake lenger?

[umakenverdt]

Det er jo ikke ærlig hvis du ikke mener det. Jeg hadde ikke orket å ha det sånn. Hvorfor kan du ikke trekke deg tilbake lenger?

 

Jeg vil ikke akkurat ødelegge den gode og positive stemningen de andre har, med å fortelle at nei dette synes jeg er skremmende, eller vanskelig. Jeg nikker og smiler og sier ikke så mye nå, men vet ikke helt hva jeg burde gjøre. Jeg har satt meg i en situasjon hvor det er folk rundt meg uansett hvor jeg er, så da er det ikke så mange plasser jeg kan trekke meg tilbake til. Jeg har ingenting imot de som er rundt meg, de er kjempehyggelige og positive, men jeg synes det er vanskelig å ha dem rundt meg fordi jeg er så bekymret og synes alt er så skremmende, i tillegg til at jeg blir veldig fort sliten.

[DoleMari]

Det er ganske normalt å bli sliten i ny jobb, tenker jeg. Vi har en ny og jeg har snakket mye med henne fordi hun får liten opplæring fordi vi andre er ganske "kjørt" av arbeidpress. Jeg setter pris på at hun er åpen for da forstår jeg henne. Det er lett å glemme at man har vært nye en gang selv. Men føler du at du mestrer jobben din da? Så bortsett fra det sosiale?

[umakenverdt]

Det er ganske normalt å bli sliten i ny jobb, tenker jeg. Vi har en ny og jeg har snakket mye med henne fordi hun får liten opplæring fordi vi andre er ganske "kjørt" av arbeidpress. Jeg setter pris på at hun er åpen for da forstår jeg henne. Det er lett å glemme at man har vært nye en gang selv. Men føler du at du mestrer jobben din da? Så bortsett fra det sosiale?

 

Det er selvsagt mye faglig å sette seg inn i, og jeg synes absolutt de som arbeider der har visst forståelse for at det er mye å sette seg inn i, og at det kan ta tid før vi er skikkelig i gang. Det er jeg svært takknemlig for, selv om jeg uansett er redd for å ikke leve opp til de standarder som likevel forventes. Vi er imidlertid mange nye, og de andre er så positive og forteller hele tiden hvor spennende og givende dette nye er og hvor interessant det er osv. Jeg synes også det er interessante oppgaver, men jeg opplever det også er svært tungt, noe de andre i alle fall ikke sier noe om.

 

Det er imidlertid det sosiale som tar desidert mest av mine krefter. Det er så mange mennesker som vi hele tiden snakker med. Jeg synes det er vanskelig å snakke med nye mennesker og blir sittende mye stille, når vi ikke snakker fag. Jeg tror jeg allerede har gitt et elendig inntrykk, men det er ikke så lett å forandre seg når man er vant til å være den som ikke snakker særlig mye sammen med andre. I tillegg er det folk rundt meg også når jeg kommer hjem, de er kjempehyggelige, men veldig sosiale og jeg blir ennå mer sliten av å prøve å være noe som ligner sosial.

 

Jeg møter bare flotte og hyggelige mennesker, så har egentlig ingenting å klage over. Det er bare så tungt å nok en gang ikke klare å møte nye mennesker på en ok måte.

[DoleMari]

For min del av har jeg ingenting imot å ha stille kollegaer, og synes ofte dem kan være de meste interessante å prate med når man kommer inn på dem. Jeg synes faktisk det er ganske behagelig. Det hadde blitt slitsomt hvis alle skulle prate hele tiden.

Kanskje du kan prøve en mellomting? Prøve å godta at du faktisk trenger alenetid, samtidig som du utfordrer deg litt sosialt.

[umakenverdt]

For min del av har jeg ingenting imot å ha stille kollegaer, og synes ofte dem kan være de meste interessante å prate med når man kommer inn på dem. Jeg synes faktisk det er ganske behagelig. Det hadde blitt slitsomt hvis alle skulle prate hele tiden.

Kanskje du kan prøve en mellomting? Prøve å godta at du faktisk trenger alenetid, samtidig som du utfordrer deg litt sosialt.

 

Takk  Jeg prøver å utfordre meg med å skulle si en eller et par ting hver lunsj, men det er ikke alltid jeg får det til. Oftest bare når noen stiller meg et spørsmål.

 

Jeg tror jeg alltid vil trives best i mitt eget selskap, men må arbeide for å klare å være ok også sammen med nye mennesker. Men jeg lurer litt på hva som er akseptert å si når man ønsker å trekke seg litt bort og ikke snakke med noen? Jeg vil ikke fornærme noen, men av og til trenger jeg virkelig å lukke døren til rommet mitt og ikke bli forstyrret. Og på jobb kan man jo ikke sitte på toalettet over lengre tid, som er det eneste stedet man er alene.

[Gjest Ladytron]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og tror det er viktig å ha aksept for at man er en introvert person. Det er ikke noe galt i å være stille (sålenge du kan snakke om det faglige). Før trodde jeg at når jeg ble eldre og mer trygg på meg selv så ville jeg bli mer pratsom og sosial, men nå som jeg er mer trygg på meg selv har jeg akseptert at det er bare en del av personligheten min at jeg er stille (ihvertfall i settinger med mer enn en håndfull personer). For de som er mer sosiale så er det sikkert greit å ha noen som lytter. Jeg hadde lenge en jobb der jeg måtte snakke med (ofte nye) mennesker hele dagen. Det fungerte greit, men jeg ble veldig sliten og orket ikke alltid så mye etter jobb. Nå skal jeg forsøke å få meg en jobb der jeg ikke trenger å interagere like mye med mennesker som tidligere.

 

Kan godt være de andre også synes det er vanskelig i en ny jobb, med mye nytt å sette seg inn i, men at de opprettholder en fasade.

[umakenverdt]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og tror det er viktig å ha aksept for at man er en introvert person. Det er ikke noe galt i å være stille (sålenge du kan snakke om det faglige). Før trodde jeg at når jeg ble eldre og mer trygg på meg selv så ville jeg bli mer pratsom og sosial, men nå som jeg er mer trygg på meg selv har jeg akseptert at det er bare en del av personligheten min at jeg er stille (ihvertfall i settinger med mer enn en håndfull personer). For de som er mer sosiale så er det sikkert greit å ha noen som lytter. Jeg hadde lenge en jobb der jeg måtte snakke med (ofte nye) mennesker hele dagen. Det fungerte greit, men jeg ble veldig sliten og orket ikke alltid så mye etter jobb. Nå skal jeg forsøke å få meg en jobb der jeg ikke trenger å interagere like mye med mennesker som tidligere.

 

Kan godt være de andre også synes det er vanskelig i en ny jobb, med mye nytt å sette seg inn i, men at de opprettholder en fasade.

 

Du får ha masse lykke til med å finne en ny jobb!

 

Jeg har jo forståelse for at det i begynnelsen vil være slik at jeg vil være utslitt hver dag, fordi det er så mye nytt og så mye sosialt med nye mennesker. Jeg får imidlertid ikke tid til å få litt ro i tankene, og det behøver jeg for å lære og få perspektiv på det jeg har lært. Jeg trenger også litt tid til å puste skikkelig ut, og ikke være redd konstant hele tiden. 

 

Jeg ønsker imidlertid ikke være en person som alltid er konstant redd for å gå på jobb, og være så overveldet at det er det eneste jeg klarer å gjøre. Jeg vil ikke være redd mine kolleger, og vil bidra til å gjøre deres dag til en hyggelig dag. Jeg aksepterer at jeg ikke vil være en som snakker mest, men jeg vil være en som klarer å bidra med noe, noe jeg ikke klarer i dag Jeg vet ikke hva jeg burde gjøre.

[frosken]

Du får ha masse lykke til med å finne en ny jobb!

 

Jeg har jo forståelse for at det i begynnelsen vil være slik at jeg vil være utslitt hver dag, fordi det er så mye nytt og så mye sosialt med nye mennesker. Jeg får imidlertid ikke tid til å få litt ro i tankene, og det behøver jeg for å lære og få perspektiv på det jeg har lært. Jeg trenger også litt tid til å puste skikkelig ut, og ikke være redd konstant hele tiden. 

 

Jeg ønsker imidlertid ikke være en person som alltid er konstant redd for å gå på jobb, og være så overveldet at det er det eneste jeg klarer å gjøre. Jeg vil ikke være redd mine kolleger, og vil bidra til å gjøre deres dag til en hyggelig dag. Jeg aksepterer at jeg ikke vil være en som snakker mest, men jeg vil være en som klarer å bidra med noe, noe jeg ikke klarer i dag Jeg vet ikke hva jeg burde gjøre.

 

Du sier du ikke vet hva du bør gjøre. For meg virker det opplagt at du bør be din fastlege om henvisning til psykolog. Det går an å få hjelp til å ha det bedre med seg selv og andre.

[umakenverdt]

Du sier du ikke vet hva du bør gjøre. For meg virker det opplagt at du bør be din fastlege om henvisning til psykolog. Det går an å få hjelp til å ha det bedre med seg selv og andre.

 

Akkurat nå er det veldig vanskelig av flere årsaker, og ikke noe som bare lar seg gjøre på kort sikt. Jeg vet at du ikke nødvendigvis er helt enig, men jeg er ikke så sikker på at dette er verre enn at de fleste klarer å håndtere det på egenhånd, og arbeide med det selv. Jeg vil ikke bry legen hvis jeg kan gjøre noe med dette selv. 

 

Men hvis jeg ikke klarer det selv, eller ting går dårligere skal jeg vurdere det nærmere. 

[Madelenemie]

Hvordan skal man klare å håndtere å ha mennesker rundt seg hele tiden, når man er vant til å være mye alene? 

 

Jeg synes det er strevsomt å være rundt mennesker, og har tidligere alltid kunnet trekke meg tilbake over en litt lengre periode når jeg har hatt behov for det. Nå har jeg ikke den muligheten lenger, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg synes det er vanskelig. Jeg tror jeg kan oppfattes litt hard og kald fordi jeg kjemper slik med ikke å vise at dette synes jeg er tungt. Er det akseptert å si at man synes nye ting er litt tungt og skremmende, hvis man ikke samtidig sluntrer unna oppgavene sine? Eller er det kun positivt hvis man sier som de andre man er sammen med at nye utfordringer er svært givende, og at man kun gleder seg over sin nye situasjon?

Hei!

Det virker vanskelig. Hvis du skal si noe, bør du være mer konkret, ellers blir det sikkert frustrerende for dine kollegaer.

De vil tenke," hva er tungt og skremmende?", for det er sannsynligvis noe du føler og ikke de, da må du forklare.

I noen typer arbeidsmiljøer er dette greit å forklare, det fins til og med muligheter, som feks eget kontor/ deling av kontor, / andre oppgaver med mulighet for litt mer selvstendig jobbing.

I min manns bedrift, er det ikke rom for, de mer stille, man må være utadvendt og ekstrovert, mens i systemutviklerdelen, der er det greit å være introvert, nerd og litt sær. Jeg er alle de tre ting. Jeg hadde ikke kunne jobbet i et hektisk finansmiljø!

Det er en forutsetning å være " på" hele tiden! Og det er alle fornøyd med.

Slik at det kommer mye an på typen bedrift, forventningen og kravene det sosiale stiller.

Jeg syns de fleste steder krever for mye, men mulig systemutvikling er det eneste jeg kan klare, selv om jeg er mer interessert i andre fag. Hvilken type bedrift er dette?

[umakenverdt]

Hei!

Det virker vanskelig. Hvis du skal si noe, bør du være mer konkret, ellers blir det sikkert frustrerende for dine kollegaer.

De vil tenke," hva er tungt og skremmende?", for det er sannsynligvis noe du føler og ikke de, da må du forklare.

I noen typer arbeidsmiljøer er dette greit å forklare, det fins til og med muligheter, som feks eget kontor/ deling av kontor, / andre oppgaver med mulighet for litt mer selvstendig jobbing.

I min manns bedrift, er det ikke rom for, de mer stille, man må være utadvendt og ekstrovert, mens i systemutviklerdelen, der er det greit å være introvert, nerd og litt sær. Jeg er alle de tre ting. Jeg hadde ikke kunne jobbet i et hektisk finansmiljø!

Det er en forutsetning å være " på" hele tiden! Og det er alle fornøyd med.

Slik at det kommer mye an på typen bedrift, forventningen og kravene det sosiale stiller.

Jeg syns de fleste steder krever for mye, men mulig systemutvikling er det eneste jeg kan klare, selv om jeg er mer interessert i andre fag. Hvilken type bedrift er dette?

 

Hehe, jeg tror også jeg er ganske introvert, nerdete og sær. I tillegg har jeg et stort ønske om å være med å bidra til at alle har det bra, ikke lage dårlig stemning eller være den som påvirker andre negativt. 

 

Det er mange sosiale folk der, så det kreves slik jeg ser det en del av det sosiale. Jeg sitter på et kontor og arbeider, slik at det er mest med mine kolleger jeg må være "på". Det er hele tiden mennesker som kommer inn og skal snakke og være sosiale, noe som nok er ment veldig hyggelig, men som er ganske slitsomt synes jeg. I tillegg må jeg av og til be om hjelp, siden jeg er ny, og det synes jeg er svært vanskelig å gjøre.

 

Hvis jeg skal si noe, må jeg kanskje prøve å forklare litt ja. Håper på å klare dette. Takk for råd uansett

Endret 15. november 2014 av umakenverdt

[AnonymBruker]

Hehe, jeg tror også jeg er ganske introvert, nerdete og sær. I tillegg har jeg et stort ønske om å være med å bidra til at alle har det bra, ikke lage dårlig stemning eller være den som påvirker andre negativt. 

 

Det er mange sosiale folk der, så det kreves slik jeg ser det en del av det sosiale. Jeg sitter på et kontor og arbeider, slik at det er mest med mine kolleger jeg må være "på". Det er hele tiden mennesker som kommer inn og skal snakke og være sosiale, noe som nok er ment veldig hyggelig, men som er ganske slitsomt synes jeg. I tillegg må jeg av og til be om hjelp, siden jeg er ny, og det synes jeg er svært vanskelig å gjøre.

 

Hvis jeg skal si noe, må jeg kanskje prøve å forklare litt ja. Håper på å klare dette. Takk for råd uansett

 

Har du lite kontakt med folk på fritiden?

Anonymous poster hash: 680ad...e2d

[umakenverdt]

 

Har du lite kontakt med folk på fritiden?

 

 

Jeg bor av litt ulike årsaker sammen med et par andre nå, så vanskelig å kutte helt kontakten med andre på fritiden, må være "på" da også. Har imidlertid hatt en tendens til å ha lite kontakt med andre på fritiden, trenger å komme meg litt bort fra folk en del tilfeller. Jeg føler for å være for meg selv så mye jeg kan, men nå for tiden er det folk rundt meg nesten hele tiden.

[AnonymBruker]

Jeg bor av litt ulike årsaker sammen med et par andre nå, så vanskelig å kutte helt kontakten med andre på fritiden, må være "på" da også. Har imidlertid hatt en tendens til å ha lite kontakt med andre på fritiden, trenger å komme meg litt bort fra folk en del tilfeller. Jeg føler for å være for meg selv så mye jeg kan, men nå for tiden er det folk rundt meg nesten hele tiden.

 

Føler du deg syk av dette, eller "bare" sliten?

Anonymous poster hash: 680ad...e2d

[umakenverdt]

 

Føler du deg syk av dette, eller "bare" sliten?

 

Det blir vel "bare" sliten. Jeg blir sliten av å gå rundt å være konstant redd for å si eller gjøre noe galt i forhold til andre mennesker. Jeg blir sliten av å ikke få roet ned pulsen min, og ha hjertet i halsen hele tiden. Jeg blir sliten av å prøve å bidra til det sosiale både på jobb og hjemme.

 

Men mange sliter og blir slitne hele tiden. Jeg lurer bare på hvordan jeg skal takle det, hva jeg kan gjøre for å roe meg litt ned. Og hvordan jeg skal klare å være "på" hele tiden, når det ikke er noe jeg har klart tidligere. Og er det lov å si at man blir litt sliten, når de som er i samme situasjon som en bare snakker om hvor interessant og spennende dette er?

[AnonymBruker]

Det blir vel "bare" sliten. Jeg blir sliten av å gå rundt å være konstant redd for å si eller gjøre noe galt i forhold til andre mennesker. Jeg blir sliten av å ikke få roet ned pulsen min, og ha hjertet i halsen hele tiden. Jeg blir sliten av å prøve å bidra til det sosiale både på jobb og hjemme.

 

Men mange sliter og blir slitne hele tiden. Jeg lurer bare på hvordan jeg skal takle det, hva jeg kan gjøre for å roe meg litt ned. Og hvordan jeg skal klare å være "på" hele tiden, når det ikke er noe jeg har klart tidligere. Og er det lov å si at man blir litt sliten, når de som er i samme situasjon som en bare snakker om hvor interessant og spennende dette er?

 

Vet ikke. Det er vanskelig å vite hvor mye en skal presse seg. Det kan blir for mye så en faktisk blir syk.

Anonymous poster hash: 680ad...e2d

[umakenverdt]

 

Vet ikke. Det er vanskelig å vite hvor mye en skal presse seg. Det kan blir for mye så en faktisk blir syk.

 

Man vil gjøre så godt man kan, helst skulle man gjort så mye mer enn man klarer også. Jeg vet heller ikke hva som er det beste akkurat nå. Få presse meg så mye jeg klarer, og satse på at jeg på en eller annen måte klarer å håndtere ting bedre. 

[umakenverdt]

Takk til alle, dere er så fine mennesker. Jeg mener ikke klage. Jeg skal skjerpe meg nå. Jeg har ikke noe særlig jeg risikerer. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så redd. Selv ikke alkohol virker på frykten lenger. Jeg håper på å klare å være rundt andre, i alle fall så mye som er forventet av meg.