Følelsen av at man ikke fortjener å leve lenger

[AnonymBruker]

Jeg får til stadighet disse tankene nå. Jeg synes de er veldig vanskelige å håndtere. Har mye nytt jeg skal gjøre nå fremover, men får det ikke helt til, selv om det forventes at jeg skal få det til. Tankene om at jeg ikke fortjener å være i live presser seg frem, i tillegg til andre katastrofetanker og kaos. Det hjelper heller ikke akkurat til at jeg skal få gjort mer. Noen som har råd til hvordan man kan få slike tanker til å gå mindre ut over alt?

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[AnonymBruker]

Antidepressiva?

Anonymous poster hash: 5a985...9af

[dedalo]

Har ett råd som jeg kom på nå:

 

Tenk *hvorfor ikke*, i stedet for *hvorfor*.

Hvorfor skulle ikke du fortjene å leve? Hva har du gjort for noe galt? (Og nei, å gå på trygd gjelder ikke)

[ISW]

Det jeg tenker er viktig, er hvordan du forholder deg til disse tankene.

 

Jeg håper du forstår at slike tanker er et resultat av angst og depresjon, like naturlig som at en person med hjerteinfarkt har brystsmerter. Du trenger ikke å ta tankene på alvor, bare se på de som et symptom.

 

Hvis du blir redd for slike tanker, eller enda verre, hvis du faktisk tror at du ikke fortjener å leve, så vil tankene plage deg veldig mye mer. Det er viktig å snakke med lege eller annen behandler om det du sliter med.

[MissAftereight]

Skriv ned en liste med bevis (ikke tanker og følelser, men bevis) på at du ikke fortjener å leve. Så skriver du opp en liste med bevis på at du fortjener å leve. Jeg er sikker på at du som alle andre fortjener å leve og fortjener like stor plass på jorden som alle oss andre. 

[AnonymBruker]

Skriv ned en liste med bevis (ikke tanker og følelser, men bevis) på at du ikke fortjener å leve. Så skriver du opp en liste med bevis på at du fortjener å leve. Jeg er sikker på at du som alle andre fortjener å leve og fortjener like stor plass på jorden som alle oss andre. 

Jeg synes det var veldig vanskelig å gjøre. Tankene og følelsene kommer jo fordi jeg føler jeg er ubrukelig og ikke klarer hverdagens krav. Men et bevis er det jo kanskje ikke fordi jeg mener jo ikke det er et bevis hadde denne vurderingen vært i forhold til andre. Jeg vet jeg sliter ganske på de rundt meg, men tror likevel de er litt glad i meg. 

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[AnonymBruker]

Det jeg tenker er viktig, er hvordan du forholder deg til disse tankene.

 

Jeg håper du forstår at slike tanker er et resultat av angst og depresjon, like naturlig som at en person med hjerteinfarkt har brystsmerter. Du trenger ikke å ta tankene på alvor, bare se på de som et symptom.

 

Hvis du blir redd for slike tanker, eller enda verre, hvis du faktisk tror at du ikke fortjener å leve, så vil tankene plage deg veldig mye mer. Det er viktig å snakke med lege eller annen behandler om det du sliter med.

 

Jeg sliter i perioder en del med å la være å tro på disse tankene. Da er det ganske vanskelig å holde hodet over vannet til tider, når hodet mitt konstant forteller meg at jeg ikke fortjener å leve lenger. Prøver å la være å tro på dem, men det er så vanskelig til tider.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[AnonymBruker]

Har ett råd som jeg kom på nå:

 

Tenk *hvorfor ikke*, i stedet for *hvorfor*.

Hvorfor skulle ikke du fortjene å leve? Hva har du gjort for noe galt? (Og nei, å gå på trygd gjelder ikke)

 

Prøver å tenke på grunner til at jeg fortjener å leve når jeg føler at jeg ikke klarer hverdagens utfordringer, og påfører de rundt meg mye ekstraarbeid og plager.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[AnonymBruker]

 

Antidepressiva?

 

 

Hjelper det mot slike følelser?

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[dedalo]

 

Prøver å tenke på grunner til at jeg fortjener å leve når jeg føler at jeg ikke klarer hverdagens utfordringer, og påfører de rundt meg mye ekstraarbeid og plager.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

 

 

Jamen det er jo ikke din skyld at du ikke alltid klarer hverdagens utfordringer, og de rundt deg kan jo si nei, hvis de syns det er plagsomt å hjelpe/bistå deg. Sier de ja, skal du ta det som et tegn på at de faktisk liker å hjelpe deg, for det kan faktisk være en glede å hjelpe noen som virkelig trenger det.

Særlig hvis de er takknemlige for hjelpen:-)

[Gjest Gargamel]

Man trenger ikke gjøre seg fortjent til å leve.

[AnonymBruker]

 

 

Jamen det er jo ikke din skyld at du ikke alltid klarer hverdagens utfordringer, og de rundt deg kan jo si nei, hvis de syns det er plagsomt å hjelpe/bistå deg. Sier de ja, skal du ta det som et tegn på at de faktisk liker å hjelpe deg, for det kan faktisk være en glede å hjelpe noen som virkelig trenger det.

Særlig hvis de er takknemlige for hjelpen:-)

 

Når andre alltid må hjelpe meg med alt, må det være plagsomt for dem. Jeg prøver å gjøre små ting for å glede andre innimellom, men vanskelig når det jeg trenger hjelp med er så mye mer. Skal prøve å se på det litt mer som du skisserer.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[AnonymBruker]

Man trenger ikke gjøre seg fortjent til å leve.

 

Jeg vet jo rasjonelt at det er slik, og det er ikke slik at jeg tenker at andre må gjøre seg fortjent til å leve. Det er bare vanskelig å stoppe de påtrengende tankene som forteller meg at jeg ikke fortjener å leve lenger. I perioder er det vanskelig ikke å tro litt på dem.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[dedalo]

 

Når andre alltid må hjelpe meg med alt, må det være plagsomt for dem. Jeg prøver å gjøre små ting for å glede andre innimellom, men vanskelig når det jeg trenger hjelp med er så mye mer. Skal prøve å se på det litt mer som du skisserer.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

 

Skjønner det kan være vanskelig å være den som yter minst, ser den. Men tror du ikke at du kanskje etter hvert kan bli i stand til å hjelpe deg selv mere? Hvis du setter deg det som et mål, å bli mere og mere selvhjulpen? Men ikke ha for høye mål heller da, livet er ikke enten eller, det består av gråsoner. (har jeg lært av Kati Morton, psykolog, som er på Twitter/Facebook/Tumbler/hjemmesida si og på Youtube. Mye å lære av den dama der. Anbefales. :-)

Endret 21. november 2014 av dedalo

[frosken]

 

Prøver å tenke på grunner til at jeg fortjener å leve når jeg føler at jeg ikke klarer hverdagens utfordringer, og påfører de rundt meg mye ekstraarbeid og plager.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

 

 

Jeg synes du skal be om profesjonell hjelp. Det kan være vanskelig å be om hjelp, og det kan også være en viss ventetid, men du kan ha mye å vinne på behandling.

[AnonymBruker]

Skjønner det kan være vanskelig å være den som yter minst, ser den. Men tror du ikke at du kanskje etter hvert kan bli i stand til å hjelpe deg selv mere? Hvis du setter deg det som et mål, å bli mere og mere selvhjulpen? Men ikke ha for høye mål heller da, livet er ikke enten eller, det består av gråsoner. (har jeg lært av Kati Morton, psykolog, som er på Twitter/Facebook/Tumbler/hjemmesida si og på Youtube. Mye å lære av den dama der. Anbefales. :-)

 

Takk. Jeg prøver det jeg klarer, men så mye jeg ikke får til. Tusen takk for råd.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal be om profesjonell hjelp. Det kan være vanskelig å be om hjelp, og det kan også være en viss ventetid, men du kan ha mye å vinne på behandling.

 

Du har sikkert rett, men det er så vanskelig. Må nok tenke litt mer på det. Det er ikke så greit slik ting er nå.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f

[baloo]

Har du prøvd å søke hjelp hos psykolog?  De har mange gode metoder for å endre tankemønsteret på. Tankemønsteret er roten til mye vondt. 

Når du får disse tankene, har du tenkt på hva du gjorde når du fikk de? Hvorfor du får dem? ABC-modellen er veldig god å bruke når en negativ tanke eller følelse er på vei.

[AnonymBruker]

Har du prøvd å søke hjelp hos psykolog?  De har mange gode metoder for å endre tankemønsteret på. Tankemønsteret er roten til mye vondt. 

Når du får disse tankene, har du tenkt på hva du gjorde når du fikk de? Hvorfor du får dem? ABC-modellen er veldig god å bruke når en negativ tanke eller følelse er på vei.

 

Jeg snakket med en psykolog for et par år siden, men det var mer krisehjelp på en måte. Jeg vet ikke om jeg tør å be om noe mer hjelp, og om jeg klarer gå gjennom det igjen. Jeg får tankene stort sett når jeg gjør feil eller er redd for å gjøre feil. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg får dem, men jeg ser ofte i ettertid at jeg overreagerte, og at de feil jeg gjorde ikke får de katastrofale følgene jeg ser for meg. Likevel kommer følelsene av at jeg ikke fortjener å leve og at andre hadde syntes det var best dersom jeg forsvant igjen når jeg gjør nye feil og følelsene er like sterke hver gang. Jeg så litt på ABC-modellen, det kan kanskje være lurt å forsøke å benytte. Takk for råd.

Anonymous poster hash: 8aa95...f8f