Tilbakfall

[AnonymBruker]

For noen år siden laget jeg sammen med min lege en tilbakefallsplan. Den ble arkivert og fortrengt. I går tok jeg den frem og leste for første gang. Der står det blant annet at jeg skulle dele ut et eksemplar til mine nærmeste venner/pårørende. Det har jeg aldri gjort. Jeg traff min nåværende samboer rett etter at jeg ble "friskmeldt" etter en lengre bipolar episode, men har aldri fortalt ham hvordan det virkelig står til. Jeg har vært frisk i flere år.

 

Jeg har det svært bra med min samboer, og jeg har aldri tvilt på at han har det bra med meg. Han har imidlertid fortalt om sitt tidligere forhold med ei dame som hadde psykiske problemer og var innlagt en lengre periode. Dette synes han var svært slitsomt og han er veldig glad for at han har møtt ei dame som er helt normal. Han har gitt uttrykk for at han ikke orker å forholde seg til andres psykiske problemer.

 

Nå har det seg sånn at jeg begynner å få flere symptomer på tilbakefall. Jeg veksler mellom å gire rundt og fremstå som energisk, blid og glad for deretter å trekke meg tilbake og være helt for meg selv. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare å gjøre det jeg pleier, altså gå på jobb, trene, stelle hus og hjem og fremstå som den normale dama han tror jeg er. Når jeg føler meg trist og lei meg, skylder jeg på at jeg har mye å gjøre eller skal gå tur med ei venninne etc. men det jeg egentlig gjør er å reise på jobb og sitte rett opp og ned (etter stengetid) eller rusle rundt for meg selv der ingen kan se at jeg gråter og er lei meg. Problemet er at jeg begynner å få mer og mer tilleggsplager. Jeg har vondt i kroppen, sliter med migrene og føler meg konstant trist og anspent.

 

Nå lurer jeg på om jeg skal la det skure og gå i håp om at det ordner seg av seg selv eller oppsøke legen og fortelle at jeg tror jeg holder på å få tilbakefall? Jeg er livredd for at min samboer skal oppdage hvem jeg egentlig er ...

Anonymous poster hash: 3c48b...64e

Anonymous poster hash: 3c48b...64e

[Frøkenbekymra]

 

For noen år siden laget jeg sammen med min lege en tilbakefallsplan. Den ble arkivert og fortrengt. I går tok jeg den frem og leste for første gang. Der står det blant annet at jeg skulle dele ut et eksemplar til mine nærmeste venner/pårørende. Det har jeg aldri gjort. Jeg traff min nåværende samboer rett etter at jeg ble "friskmeldt" etter en lengre bipolar episode, men har aldri fortalt ham hvordan det virkelig står til. Jeg har vært frisk i flere år.

 

Jeg har det svært bra med min samboer, og jeg har aldri tvilt på at han har det bra med meg. Han har imidlertid fortalt om sitt tidligere forhold med ei dame som hadde psykiske problemer og var innlagt en lengre periode. Dette synes han var svært slitsomt og han er veldig glad for at han har møtt ei dame som er helt normal. Han har gitt uttrykk for at han ikke orker å forholde seg til andres psykiske problemer.

 

Nå har det seg sånn at jeg begynner å få flere symptomer på tilbakefall. Jeg veksler mellom å gire rundt og fremstå som energisk, blid og glad for deretter å trekke meg tilbake og være helt for meg selv. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare å gjøre det jeg pleier, altså gå på jobb, trene, stelle hus og hjem og fremstå som den normale dama han tror jeg er. Når jeg føler meg trist og lei meg, skylder jeg på at jeg har mye å gjøre eller skal gå tur med ei venninne etc. men det jeg egentlig gjør er å reise på jobb og sitte rett opp og ned (etter stengetid) eller rusle rundt for meg selv der ingen kan se at jeg gråter og er lei meg. Problemet er at jeg begynner å få mer og mer tilleggsplager. Jeg har vondt i kroppen, sliter med migrene og føler meg konstant trist og anspent.

 

Nå lurer jeg på om jeg skal la det skure og gå i håp om at det ordner seg av seg selv eller oppsøke legen og fortelle at jeg tror jeg holder på å få tilbakefall? Jeg er livredd for at min samboer skal oppdage hvem jeg egentlig er ...

Anonymous poster hash: 3c48b...64e

Anonymous poster hash: 3c48b...64e

 

Glemte å skrive at jeg er bipolar

[kaprif]

Men kan ikke medisiner gjøre deg helt frisk?, kanskje på tide å øke dose så forhindrer du tilbakefall. Det er ganske stor prosent av befolkningen som må ta medisiner for et eller annet, og det er ikke noe å skamme seg over. Men JA, det er slitsomt å leve med folk med psykiske problemer, jeg sliter selv og prøver å skåne folk rundt meg. Tror det bare er en bra egenskap du har at du vil vise deg fra din friskeste side, er nok av dem som gjør et stort nummer ut av sin egen sykdom, og gjør seg selv stakkarslig og skriker etter oppmerksomhet, så er et positivt tegn at du er i stand til å reflektere slik  du gjør. Det ordner seg :-).

[Frøkenbekymra]

Jeg trodde jeg brukte nok medisiner. Bruker 400 mg Lamictal og 600 meg Seroquel. Har vært helt syptomfri i flere år

[Frøkenbekymra]

Men kan ikke medisiner gjøre deg helt frisk?, kanskje på tide å øke dose så forhindrer du tilbakefall. Det er ganske stor prosent av befolkningen som må ta medisiner for et eller annet, og det er ikke noe å skamme seg over. Men JA, det er slitsomt å leve med folk med psykiske problemer, jeg sliter selv og prøver å skåne folk rundt meg. Tror det bare er en bra egenskap du har at du vil vise deg fra din friskeste side, er nok av dem som gjør et stort nummer ut av sin egen sykdom, og gjør seg selv stakkarslig og skriker etter oppmerksomhet, så er et positivt tegn at du er i stand til å reflektere slik  du gjør. Det ordner seg :-).

Er forresten noe i det du sier, og litt morsomt :-)

På jobben er det nesten ingen som ikke klager på et eller annet. De har vondt både her og der - noe som gjør at de verken kan trene eller leve et normalt liv. Av og til sier jeg at jeg er glad jeg er frisk :-)

[kaprif]

Jeg trodde jeg brukte nok medisiner. Bruker 400 mg Lamictal og 600 meg Seroquel. Har vært helt syptomfri i flere år

Har ikke peiling på medisiner. Men det MÅ du snakke med en psykiater om. Kan jo være du kan ta noe litt ekstra en periode, og trappe ned igjen siden. Blir du syk så blir du syk, og det kan du ikke noe for. Og da kan du kanskje la mannen din være med på en time til din behandler slik at han får svar på alt som kanskje ikke er så lett for deg å fortelle, enklere å leve sammen hvis man har nok kunnskap om dette her, så slipper du at det blir stor krangling og misforståelser dere i mellom.

[frosken]

Du bør oppsøke lege for å drøfte situasjonen. I tillegg bør du vel også snarest snakke med din samboer om dette. Jeg hadde mislikt sterkt å ikke bli fortalt om sykdommen om jeg hadde vært i en tilsvarende situasjon.

 

Når det gjelder bipolar lidelse, så er den mest belastende for omgivelsene om pasienten selv ikke håndterer sykdommen på en ansvarsfull måte. Dersom du sørger for nødvendig legetilsyn ved økt symptombelastning, så vil det ofte være mulig å unngå alvorlige tilbakefall.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nok medisiner er ikke et spørsmål om milligram, men om effekt. Når du nå får tilbake symptomer, er effekten for dårlig.

Ring fastlegen allerede i dag og be om en hastetime evt ring psykiatrien der du ble behandlet.

[Frøkenbekymra]

Ja vel :-(

[Frøkenbekymra]

Er så redd for at legen skal si at jeg må bytte medisiner til for eksempel Litium (har blitt foreslått tidligere) da jeg har hørt om en rekke bivirkninger.

 

Jeg har prøvd Lamictal i høyere dose, men ble så skjelven at det så ut som jeg hadde Parkinson. Etter dette ble jeg veldig skeptisk. Har også lest at man kan bruke Seroquel i høere dose og heller kutte ut Lamictal. Er dette sant?

[missmas]

Jeg har ingen bivirkninger på litium bare sterk tørste ikke verre enn det...

[Frøkenbekymra]

Må jeg drikke mer enn det jeg allerede gjør, kan jeg like gjerne koble meg til ei vannkran ...

[missmas]

Ser man det, dine medisiner fra før er like ille som litium