Jeg trenger raskt hjelp/ fortsettelse

[AnonymBruker]

Nhd, jeg stilte deg et oppfølgingsspørsmål under "depresjon, angst, sinne og paranoia" som jeg ikke fikk svar på. Nå trenger jeg raskt hjelp for nå orker jeg ikke være alene med han mer. Han må legges inn. Han nekter å være hos faren sin som har større plass. Han vil ikke han noe med faren sin å gjøre mer, så han bor hos meg og vi bor på samme rom dag og natt. Han snur døgnet. Sitter oppe om natta, lager seg mat og romsterer rundt. Jeg får ikke sove. Han sover om dagen mens jeg er på jobb og har akkurat stått opp i det jeg kommer hjem. Jeg har begynt i ny jobb. Jeg er trøtt på jobb og tankene mine er hos han hele tiden. Ny jobb krever at konsentrasjonen min er på topp, noe den ikke er nå. Jeg liker ikke tanken på at han er alene mens jeg er på jobb. Jeg får ikke vært mor for lillesøstra fordi jeg har overlatt henne til faren mens dette pågår. Jeg har gjort dette for å beskytte henne mot broren.

 

I går var han hos fastlegen som ga han Cipralex. Han virket litt kvikkere i stemmen etter legetimen og han sa ja til kompisen om å være med på kino. Jeg stusset over at han kom så raskt hjem . Når han kom hjem var rullegardina trukket ned igjen og jeg tenkte at han hadde mistolket kameraten sin. Han er jo så paranoid for tiden. Hvis jeg forsiktig prøver å spørre om noe får jeg til svar: - Jeg vil bare ha FRED, FRED FRED! Det eneste som kan få meg frisk er at jeg får fred.- Ikke snakk til meg! -Jeg blir syk av andre mennesker. Han blir så sint.

 

I dag da jeg kom hjem fra jobb, var det et litt kvikkere " Hei" , men han satt i mørket. Hadde ikke slått på lysene. Vi hadde en liten samtale.  Han sa: - Mamma, vet du hva som skjedde i går da jeg skulle på kino? - Nei, hva var det som skjedde? - Jeg fikk fullstendig paranoia og følte at alle menneskene glodde på meg. Det var derfor jeg kom hjem.

- Ja, du har hatt paranoia en stund på andre ting også, men det ser du ikke selv. Det er godt at du nå ser dette selv, for du trenger hjelp.

 

Så begynner jeg å snakke om immunsvikten og at han har utsatt sprøyta (immuglobiner) i 3 dager og at nå må vi lete etter pumpa for nå kan du ikke utsette det lenger. ( Jeg lette etter pumpa i går og fant den ikke)

 

Han svarer: - Kan du bare la meg være i fred? Skjønner du ikke at det er ro og fred som vil gjøre meg frisk? - Joda, men jeg er nødt til å tenke på det praktiske for medisiner skal også være med på å holde deg frisk.

 

Jeg leter etter pumpa og finner den fortsatt ikke. Jeg spør: - Hvor tror du du kan ha lagt den?

Han eksploderer: Jeg vil ha FRED, FRED, FRED ! jeg blir ikke frisk av dette maset. Jeg blir bare urolig og stressa. Jeg vet du vil mitt beste, men jeg må bare være helt alene for å bli frisk. - Nå skriver jeg en stor lapp og henger her på veggen.- Jeg vil ha fred!- Hver gang du snakker til meg, peker jeg på den lappen.Så setter han på seg øreklokker og flykter inn i sin verden med pc.

 

Jeg er redd og begynner å lure på om det at han ikke tar medisiner mot immunsvikten er med på å skade hjernen? Jeg ringte til Rikshospitalet i dag. Jeg vet hva gamlelegen hans heter, men han skiftet lege etter han begynte på voksenavdelingen. De siste årene har han dratt på kontroll alene og jeg kjenner ikke den nye legen. Jeg fikk ingen hjelp til å finne ut hvem den nye legen er. Jeg fikk til svar at det ikke bare var å få prate med legen. Jeg måtte bestille time, så det var nok en nedtur. Visste ikke at det var så problemtisk å finne ut hvem legen hans var og å skulle få en samtale med han.

 

Nå tok han akkurat av seg øreklokkene, reiste seg og sier: Vet du hva med mamma? Når jeg bare får ligge helt rolig og høre på musikk, så kjenner jeg at hele kroppen bare roer seg og alle spenninger blir borte.

 

Hva i all verden er dette for noe? Det kan da ikke være bare Cipralex som skal hjelpe mot alt dette? Jeg føler det er noe mer alvorlig enn bare en depresjon. Depresjon ja, men noe mer. Storesøstra som studerer medisin, mener det er en paranoid personlighetsforstyrrelse under utvikling, men hun kan ikke veldig mye om temaet enda. Hun bare googler og synes det passer.

 

Jeg gruer meg til helga. Hva skal jeg gjøre? Jeg klarer ikke være alene med han .Jeg mestrer han ikke.

 

Nhd, kan du svare meg på hva du tror dette kan være? Kan du fortelle meg hvordan jeg skal gå frem for å få han innlagt ? Jeg er så fortvilet.

 

 

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[frosken]

Opplever du ham som radikalt annerledes enn før siden du er så bekymret? 

[Solemnity]

Han kan ikke legges inn mot sin vilje med mindre han er klart psykotisk og/eller til fare for seg selv/andre. Har dere alvorlig psykisk sykdom i familien som du legger til grunn for din bekymring?

[AnonymBruker]

Opplever du ham som radikalt annerledes enn før siden du er så bekymret? 

Jeg forsøkte å skrive på en slik måte at dere ikke skulle kjenne meg igjen i det forrige innlegget, men det nytter jo ikke det:-) Skal jeg få frem saken slik den er, så må jeg bare røpe meg. Ja, jeg oppfatter han som radikalt annerledes. Siste tiden på Videregående var han sløv. Jeg oppfattet han sa som lat og han virket å være skolelei. Satt mye forran pc da også og snudde døgnet. Faren jobbet utenlands, så det var ikke mye hjelp å få der. Jeg var fortvilet da også, men det var ikke på dette nivået. Gutten har gode evner, så han kunne være flink når han bare gadd. Storesøster hjalp han med matte enkelte ganger. Hun hjalp mange venner med matte også og sa til meg : " Bror" er den som er lettest å lære fra seg til. Han tar ting raskt, så hvis han bare ikke hadde vært så lat, ville han fått gode karakterer. Men han var ikke på denne måten. Han har alltid vært opptatt av å holde kroppen i form. Løper og trener. Vokst opp med en friluftsinteresert familie og vokst opp med skiturer. Nå er han helt apatisk. Vi tenkte at han ville ha godt av et "pauseår" etter Videregående og foreslo Folkhøgskole. Han fikk velge skole selv. Han valgte friluftsliv med jakt og fiske på Vestlandet. Han blomstert. Det var så deilig å snakke med han på telefonen. Jeg hørte hvor godt humør han var i hver gang jeg snakket med han. Han fortalte om lange turer og om alle de hyggelige kameratene. Da jeg hentet han etter at året var over, så han så frisk ut. Men han sa at han grudde seg for å komme tilbake til Oslo. Han hatet Oslo.

Likevel var han full av pågansmot og skaffet seg en selgerjobb ganske fort. Han hadde selvtillit og bestemte seg for å bli en god selger. Det var snakk om dørsalg og full provisjon. Det gikk bra en god stund, men han begynte å bli så lei av alle de sure folkene han møtte, at en dag bestemte han seg for å slutte uten å ha noe annet å gå til. Likevel fikk han en god attest derifra. Fortsatte med treninga hele tiden og opptatt av kostholdet.

 

Det gikk en stund og jeg begynte stusse på enkelte utsagn. Synes han virket paranoid, men slo det fra meg igjen.Så var det en kamerat i fra folkehøgskolen som tok kontakt med han. Han lurte på om sønnen min ville være med å bo i en campingvogn ( På tomta til besteforeldrene) en periode og bygge et naust for besteforeldrene. De hadde bygget en Gapahuk på folkehøgskolen og mente de skulle greie dette. Da jeg ringte fikk jeg inntrykk av at det sto bra til, men kompisen var litt slapp for tiden, mente han fordi han gikk på en lavkarbodiett. Han var klar på at han selv ikke skulle gå på en slik diett, noe han ikke gjorde heller.

 

Det gikk noen uker og han kom hjem og så ut som et vrak. Eksem over hele seg. Han har atopisk eksem, men så ille har jeg aldri sett han. Han virket helt nedkjørt. Hadde reist hjem på natta og sa at det var den vesrte turen han har hatt og at han hadde angst på hele turen.

Han sa : Du aner ikke hva jeg har vært gjennom mamma. Kameraten var en psykopat, mente han. Kameraten startet første dagen med å spørre han ut hva konsekvensene kunne bli hvis han ikke tok medisinene sine. Etter hvert fant han ikke spøytespissene sine. Han skjønte etter hvert at kameraten hadde gjemt dem , sa han. Han mente også at kameraten skumtet til mobilen hans med vilje slik at den ramlet i vaskebøtta. Han mente at kameraten hindret han i å ringe hjem. Jeg var naiv og trodde på han. Synes det hørtes fryktelig ut.

 

Etter hvert må jeg si at jeg tviler på hele greia.

 

Det har ruslet og gått i noen uker. Han har bodd hos faren sin, men også vært her. Jeg har mast om at han enten må begynne jobbsøking, ta opp fag fra Gymnaset og få tatt lappen. Ja, det skal han, men han mente han trengte hvile og bygge seg opp igjen med kompisene i Oslo før han begynte. Jeg hadde en viss forståelse for det, for han så skral ut.

 

Faren ga han lappen i 18-årsgave, men han er så ustabil at der er det frem og tilbake hele tiden om han vil betale eller ikke, alt etter om han er blid eller sint på han.

 

Ca 3-4 netter siden ringte faren meg klokka 5 på natta. Sønnen var krakilsk og ville over til meg. Sønnen hadde en annen historie, da han kom. Han mente at han hadde vært så hyggelig med faren og gjort så mye for han med rydding og vasking. Gjort det han kunne for ikke å irritere han, for at han ikke skal få raserianfall, men ingenting har funket. Han finner på noe nytt å bli rasende over hele tiden.

 

Det siste tror jeg på. Akkurat slik opplevde jeg faren også. Det var fryktelig slitsomt å aldri kunne gjøre han til lags. Man bare venter på et nytt raserianfall, så dette utsagnet er IKKE paranoia.

 

Etter at han kom til meg den natta, har jeg virkelig sett hvor syk sønnen min er. Det er altså de siste dagene jeg virkelig har skjønt alvoret, men det startet nok tidligere.

 

Dette ble visst veldig langt og detaljert.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[AnonymBruker]

Solemnty: Men hvem har ansvaret for han når jeg ikke klarer å ha han her og han ikke kan bo hos faren? Jeg mestrer ikke dette alene og han nekter å bo hos faren.

 

Hvem har ansvaret? Han er godt over myndighetsalderen og har ikke bosted.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[Solemnity]

 

Solemnty: Men hvem har ansvaret for han når jeg ikke klarer å ha han her og han ikke kan bo hos faren? Jeg mestrer ikke dette alene og han nekter å bo hos faren.

 

Hvem har ansvaret? Han er godt over myndighetsalderen og har ikke bosted.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

 

 

Nei, det er jo et godt spørsmål. Han er myndig, som du sier, og må søke hjelp. Om du vet hvem fastlegen hans er, så kan du kontakte denne. Fastlegen er et langt bedre valg enn sykehuslegen når det gjelder psykisk sykdom.

 

Hva gjør at du tviler på historien om kameraten?

[AnonymBruker]

Nei, det er jo et godt spørsmål. Han er myndig, som du sier, og må søke hjelp. Om du vet hvem fastlegen hans er, så kan du kontakte denne. Fastlegen er et langt bedre valg enn sykehuslegen når det gjelder psykisk sykdom.

 

Hva gjør at du tviler på historien om kameraten?

Du må lese det jeg skriver  Som jeg skrev, så bestilte jeg time til fastlegen og han var der i går. Les det andre innlegget mitt også. Jeg til og med sendte en lang mail til fastlegen og fortalte hvordan jeg opplevde han og fikk svar hvor han takket for mailen. Jeg er bekymret for at at fastlegen kanskje ikke ser alvoret i paranoiaen. Er Cipralex det eneste som skal til ? Bør kan ikke også ha noe for antipsykotisk eller hva det nå heter. Jeg har ikke greie på dette. Jeg var selv helt nedkjørt og deprimert da jeg skilte meg fra x-en og Cipralex virket veldig bra på meg og jeg hadde ikke behov for det veldig lenge, men jeg føler dette er noe mer. Jeg hadde ikke slike vrangforestillinger. Jeg vet man ikke ser slik selv, men jeg mener jeg bare var deprimert og sliten uten å føle at alle stirret på meg osv.

 

Jeg tviler på historien om kameraten fordi jeg nå tror at det like gjerne kan være paranoia som fører til at han tror det er slik. Hvorfor var de så gode venner et helt år på folkehøgskolen hvis kameraten er psykopat?

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[Solemnity]

Jeg tviler på historien om kameraten fordi jeg nå tror at det like gjerne kan være paranoia som fører til at han tror det er slik. Hvorfor var de så gode venner et helt år på folkehøgskolen hvis kameraten er psykopat?

 

Det kan jo komme fram senere. Om du baserer paranoiaen kun på dette og stirring, så er det kanskje beroligende å vite at følelsen av at alle ser på en er veldig vanlig ved angst. Jeg synes ikke noe av hva du sier tyder på at han er psykotisk, men det er sikkert mer subtile tegn du har beskrevet som eventuelt NHD kan besvare.

 

At 20-åringer snur døgnet og spiller mye dataspill er ikke unormalt, selv om foreldre ikke liker det

[AnonymBruker]

Det kan jo komme fram senere. Om du baserer paranoiaen kun på dette og stirring, så er det kanskje beroligende å vite at følelsen av at alle ser på en er veldig vanlig ved angst. Jeg synes ikke noe av hva du sier tyder på at han er psykotisk, men det er sikkert mer subtile tegn du har beskrevet som eventuelt NHD kan besvare.

 

At 20-åringer snur døgnet og spiller mye dataspill er ikke unormalt, selv om foreldre ikke liker det

Jeg vet at det er normalt at ungdommer sitter mye med pc og derfor har jeg heller ikke vært veldig bekymret tidligere. Slik jeg opplever han nå er likevel ikke normalt. Nå har han kviknet litt til, tatt seg en dusj og barbert seg. Han sier: -Jeg visste at det var dette som skulle til. - Hva da? - At du ga meg fred og at jeg fikk et par timer for meg selv.- Men du har jo hatt fred og vært for deg selv i hele dag. - Ja, men jeg sov til kvart på 3 og du kom hjem like etterpå nesten (halv5).

 

Hva kommer det plutselige  sinnet av? Hva kommer paranoiaen av? At han er helt i sin egen verden og ikke tar inn det jeg sier og ikke klarer å fokusere , det forstår jeg har med depresjonen å gjøre. Slik var jeg selv, men jeg forstår ikke alt det andre? Han var den roligste og fredeligste av barna mine. Han viste sjelden sinne i barndommen. Det var storesøstra ( som i dag greier seg utmerket) som var den kverulante og hissige. Må også legge til at hun også var den glade og mest sosiale da.

 

Innimellom vil den voksne sønnen min ha en klem. Han sier: - Unnskyld mamma, jeg vet du vil mitt beste. Du er en fantastisk mor og gjør alt for meg, men du må bare forstå at jeg trenger å være for meg selv.

 

Her om dagen satt jeg og registrerte han i 5 vikarbyrå. Hele dagen hadde jeg forsøkt å få han til å gjøre det. Han sa han ville gjøre det. Da det ble sent på kveld og jeg fortsatt maste, begynte han å storgråte og sa: - jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Da gjorde jeg det for han.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[slabbedask]

 

Jeg vet at det er normalt at ungdommer sitter mye med pc og derfor har jeg heller ikke vært veldig bekymret tidligere. Slik jeg opplever han nå er likevel ikke normalt. Nå har han kviknet litt til, tatt seg en dusj og barbert seg. Han sier: -Jeg visste at det var dette som skulle til. - Hva da? - At du ga meg fred og at jeg fikk et par timer for meg selv.- Men du har jo hatt fred og vært for deg selv i hele dag. - Ja, men jeg sov til kvart på 3 og du kom hjem like etterpå nesten (halv5).

 

Hva kommer det plutselige  sinnet av? Hva kommer paranoiaen av? At han er helt i sin egen verden og ikke tar inn det jeg sier og ikke klarer å fokusere , det forstår jeg har med depresjonen å gjøre. Slik var jeg selv, men jeg forstår ikke alt det andre? Han var den roligste og fredeligste av barna mine. Han viste sjelden sinne i barndommen. Det var storesøstra ( som i dag greier seg utmerket) som var den kverulante og hissige. Må også legge til at hun også var den glade og mest sosiale da.

 

Innimellom vil den voksne sønnen min ha en klem. Han sier: - Unnskyld mamma, jeg vet du vil mitt beste. Du er en fantastisk mor og gjør alt for meg, men du må bare forstå at jeg trenger å være for meg selv.

 

Her om dagen satt jeg og registrerte han i 5 vikarbyrå. Hele dagen hadde jeg forsøkt å få han til å gjøre det. Han sa han ville gjøre det. Da det ble sent på kveld og jeg fortsatt maste, begynte han å storgråte og sa: - jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Da gjorde jeg det for han.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

 

 

Høres ut som han er deprimert og har angst.

[AnonymBruker]

Høres ut som han er deprimert og har angst.

Ja, det skjønner jeg jo. Men hva med paranoiaen? Er det vanlig ved angst og depresjon? Det skulle jeg så gjerne ha fått et skikkelig svar på, for da kan jeg roe meg litt ned og føle meg trygg på at Cipralex vil hjelpe på paranoiaen også.

 

Han har beskrevet flere rundt seg som psykopater nå og det er jo ikke normalt. F.eks var han så forelsket i ei jente fra høgskolen. De har snakket sammen på face. Hun var også interessert og de avtalte å ringe hverandre. Da jeg lurte på hvordan det gikk, sa han. Hun er psykopat hun også. Jeg skjønte at han var litt flau over utsagnet for nå hadde han beskrevet en del som psykopater. Lillesøstra har plutselig blitt psykopat hun også.

Jeg lurte på hva denne jenta hadde sagt som fikk han til å tro at hun var psykopat og det var bare noe helt uskyldig som ikke er normalt å reagere på. Han ble jo ikke avvist en gang, slik jeg tolker det, så stakkars jente.

 

Han har ikke vært på denne måten tidligere. Dette er noe nytt.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[frosken]

Jeg velger å tro at intuisjonen din stemmer, og at du observerer en endring hos ham som bør tas på alvor, selv om det også er mulig å finne mer ordinære forklaringer på det du forteller om. Han trenger muligens både kortsiktig og mer langsiktig hjelp, og det gjelder etter min mening uavhengig av hvor "alvorlige" hans vansker vil vise seg å være.

 

Hva sa faren om at han midt på natten ville til deg? Oppfatter faren ham også som mulig syk?

 

Kortsiktig: Bydelen du bor i (hvis du da bor i den bydelen jeg tror du gjør) har et kompetent ambulant akutt-team som kan kontaktes uten henvisning på hverdager. Der kan både du og sønnen din få hjelp til å vurdere situasjonen. Jeg tror det vil være en fordel om også du snakker med dem, slik at dine oppfatninger tas med i betraktning når de vurderer ham.  Om det skulle bli kritisk utenfor akutt-teamets åpningstid, så har Oslo legevakt en svært god psykiatrisk legevakt på kvelder og i helgene. Jeg tror akutt-teamet er et bedre alternativ enn legevakten dersom det ikke oppstår en akutt situasjon før du har kunnet kontakte dem. Send meg en pm dersom du ikke finner kontaktopplysningene til akutt-teamet på nett.

 

Mer langsiktig er det viktig at han både etter hvert finner seg et eget sted og bo og kommer seg i aktivitet på dagtid.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått et meget godt svar fra frosken.

Jeg  har lest alle innleggene dine og er overbevist om at han har en depresjon. Depresjoner har en tendens til å vare om de forblir ubehandlet. Jo flere dager totalt et menneske har vært deprimert, jo større er risikoen for fortsatt/ny depresjon.

Jeg deler din tro på at det nå også har blitt noe mer og alvorligere uten at jeg kan si konkret hva det er og underbygge det.

 

Jeg støtter fullt ut forslaget om besøk av et ambulant akutteam som har fått opplysninger av deg på forhånd.

 

Om dette ikke fører frem, kan det være grunnlag for tvangsinnleggelse til observasjon i inntil 10 dager. Et slikt opphold kan være nok til å få gjort nødvendig diagnostikk. Dette må du snakke med fastlegen om.

 

Hvem har ansvar for å sørge for bolig? Det har kommunen. Om det i Oslo er en avdeling av NAV eller et eget boligkontor vet jeg ikke.

[AnonymBruker]

Jeg velger å tro at intuisjonen din stemmer, og at du observerer en endring hos ham som bør tas på alvor, selv om det også er mulig å finne mer ordinære forklaringer på det du forteller om. Han trenger muligens både kortsiktig og mer langsiktig hjelp, og det gjelder etter min mening uavhengig av hvor "alvorlige" hans vansker vil vise seg å være.

 

Hva sa faren om at han midt på natten ville til deg? Oppfatter faren ham også som mulig syk?

 

Kortsiktig: Bydelen du bor i (hvis du da bor i den bydelen jeg tror du gjør) har et kompetent ambulant akutt-team som kan kontaktes uten henvisning på hverdager. Der kan både du og sønnen din få hjelp til å vurdere situasjonen. Jeg tror det vil være en fordel om også du snakker med dem, slik at dine oppfatninger tas med i betraktning når de vurderer ham.  Om det skulle bli kritisk utenfor akutt-teamets åpningstid, så har Oslo legevakt en svært god psykiatrisk legevakt på kvelder og i helgene. Jeg tror akutt-teamet er et bedre alternativ enn legevakten dersom det ikke oppstår en akutt situasjon før du har kunnet kontakte dem. Send meg en pm dersom du ikke finner kontaktopplysningene til akutt-teamet på nett.

 

Mer langsiktig er det viktig at han både etter hvert finner seg et eget sted og bo og kommer seg i aktivitet på dagtid.

Takk for svar. Sender deg pm hvis ikke jeg finner det :-) Håper Nhd kan svare på hva slags tanker han har om hva dette kan være for nå trenger jeg det virkelig. Grubler og grubler, men det er kanskje ikke så lett å svare på

 

Den natta, skjønte han det ikke nei. Det var jeg som skjønte det og da jeg ringte og fortalte faren hva jeg trodde, fikk jeg til svar at alle kan jo føle slik av og til.

 

Nå har han skjønt alvoret. Nå har det vart i flere dager, så nå skjønner han det. Først var han bare veldig opptatt av å si at gutten hadde skriftlig adresse hos meg, så da måtte det være min skyld. Har jobbet beinhardt for å få faren til å forstå at jeg ikke var ute etter å "ta han" , men at vi måtte samarbeide, legge oss selv til side og kun konsentrere oss om sønnen. Nå har han plutselig fått en ny selvinnsikt. Jeg lurer faktisk på om fastlegen kan ha brutt taushetsplikten og ringt til faren etter at sønnen var der. Jeg vet ikke, men i så fall var det riktig å bryte taushetsplikten nå. I følge min sønn som mener faren er årsaken til alt sier han sa det som det var hos legen. Legen hadde visst sagt at han måtte holde døra på gløtt for faren litt til, slik at han fikk lappen. Smart lege

 

Det jeg skulle frem til er at etter at sønnen var hos fastlegen, har faren ringt meg så mange ganger for å fortelle at han er så lei seg for at han har misoppfattet sønnen, at han nå plutselig har skjønt alt og at det er helt riktig at sønnen har gjort alt han kan for å være hyggelig og bla bla bla.

 

Jeg overbringer alt dette til sønnen. Pappa er så lei seg, pappa er så glad i deg egentlig, men han er bare veldig upedagogisk osv osv. Hadde han visst hvordan du følte alt sammen, ville han handlet annerledes. Jeg prøver å printe inn dette i sønnen fordi jeg tenker det må være fryktelig vondt å føle at en forelder ikke er glad i en. Egenetlig lyver jeg som bare det, for jeg tror ikke på det selv en gang. Unnskyldningene stikker ikke dypt. Slike ting har vi hørt før, men vi vet at det ikke varer lenge. Likevel sier jeg det igjen og igjen til sønnen. Sønnen svarer: - Hils og si at jeg ikke tror han.

 

Likevel sier jeg til faren:- Fortsett med dette. Fortsett med det også etter at han viser tegn til bedring. Jeg har mine tvil om at det kommer til å skje at denne gode trenden vil fortsette.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[AnonymBruker]

 

 

Nhd: Jeg får ikke svart deg under innlegget, men tusen takk for svar. Dere på dol og nå også psykiatri er gode å ha når det gjelder som mest :-)

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[mariaflyfly]

Jeg ville latt gutten få fri fra faren for en stund. Ikke push ham på akkurat dette. Han er sannsynligvis blitt stor nok til at han har gjennomskua faren for lengst, og han tror antagelig ikke på det du sier. La det ligge. Følg froskens råd.

 

Føler med deg. Dette var leit å lese om.

[Kayia]

Jeg skjønner veldig godt at du er urolig og reagerer - jeg ville gjort det samme! Har du vært i kontakt med kameraten han bodde sammen med og hørt hans historie om oppholdet? Du trenger ikke utlevere sønnen din, men ta utgangspunkt i at han hadde så mye eksem og virket sliten etterpå, og bruke det som utgangspunkt om han oppfattet at sønnen din var "som vanlig" eller ikke? Videre: Er du fortrolig med noen av Oslo-kompisene hans? Er det noen av dem du kan få en second opinion fra, i all fortrolighet? Jeg har jo (som du kanskje vet) en sønn på samme alder, og om jeg opplevde det du gjør nå ville jeg prøvd å sjekke litt rundt for å få bedre forståelse av hva som er i hans hode og hva som er faktisk av det han beskriver. Jeg ville ellers ikke tenkt på å få han ut av heimen (selv om jeg vet at dere har det trangt), men tenkt at han trenger mammaen sin veldig akkurat nå. Kan det være sånn at han strever med at alt skal være så voldsomt bra (som jo faren premierer, også i forhold til barna, noe sønnen din også har vokst opp med) og at dette tærer og også gjør det værre for han å være i Oslo nå? At han i Oslo minnes på at han ikke mestrer slikk han føler at han burde? Kanskje han burde jobbet eller gjort noe annet på en annen kant av landet etter at han har kommet seg litt? Løse tanker fra meg, men det høres ut som han trenger mora si veldig nå, selv om han er myndig. Klem til deg!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at du er urolig og reagerer - jeg ville gjort det samme! Har du vært i kontakt med kameraten han bodde sammen med og hørt hans historie om oppholdet? Du trenger ikke utlevere sønnen din, men ta utgangspunkt i at han hadde så mye eksem og virket sliten etterpå, og bruke det som utgangspunkt om han oppfattet at sønnen din var "som vanlig" eller ikke? Videre: Er du fortrolig med noen av Oslo-kompisene hans? Er det noen av dem du kan få en second opinion fra, i all fortrolighet? Jeg har jo (som du kanskje vet) en sønn på samme alder, og om jeg opplevde det du gjør nå ville jeg prøvd å sjekke litt rundt for å få bedre forståelse av hva som er i hans hode og hva som er faktisk av det han beskriver. Jeg ville ellers ikke tenkt på å få han ut av heimen (selv om jeg vet at dere har det trangt), men tenkt at han trenger mammaen sin veldig akkurat nå. Kan det være sånn at han strever med at alt skal være så voldsomt bra (som jo faren premierer, også i forhold til barna, noe sønnen din også har vokst opp med) og at dette tærer og også gjør det værre for han å være i Oslo nå? At han i Oslo minnes på at han ikke mestrer slikk han føler at han burde? Kanskje han burde jobbet eller gjort noe annet på en annen kant av landet etter at han har kommet seg litt? Løse tanker fra meg, men det høres ut som han trenger mora si veldig nå, selv om han er myndig. Klem til deg!

Jeg vet han trenger meg og jeg kaster han jo ikke ut selvsagt, men jeg tenker  på lillesøstra også som bare er 13. Jeg får ikke fungert som mor for henne nå. Hun må beskyttes og de kan ikke være sammen. Hun kan ikke bo hos meg for hun trenger søvn. Jeg blir så fortvilet noen ganger at jeg tenker tvangsinnleggelse. Jeg er bekymret, utålmodig og vil helst ha en rask løsning. Se raskt bedring, Jeg tenker litt sånn at da kan de fixe han, jobbe med alt på en gang og jeg kan overlate alt til andre. Finne diagnosen raskt, finne de riktige medisinene raskt og jobbe med immunsvikten samtidig. Jeg sliter jo sånn for å få ha til å ta sprøyta si også og nå finner vi ikke pumpa. Jeg blir jo så frustrert når jeg ikke når frem.

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[AnonymBruker]

Jeg ville latt gutten få fri fra faren for en stund. Ikke push ham på akkurat dette. Han er sannsynligvis blitt stor nok til at han har gjennomskua faren for lengst, og han tror antagelig ikke på det du sier. La det ligge. Følg froskens råd.

 

Føler med deg. Dette var leit å lese om.

Selvsagt skal han få fri fra faren. Jeg tenker ikke at han skal flytte dit igjen. Ikke treffe han heller, men jeg håper bare at disse meldingene skal gjøre han godt. Tenker jeg helt feil da? Synes du det skal være helt tyst i fra faren slik at sønnen får bekreftet at han virkelig ikke bryr seg om han?

Anonymous poster hash: 2edc5...74f

[Kayia]

Jeg vet han trenger meg og jeg kaster han jo ikke ut selvsagt, men jeg tenker  på lillesøstra også som bare er 13. Jeg får ikke fungert som mor for henne nå. Hun må beskyttes og de kan ikke være sammen. Hun kan ikke bo hos meg for hun trenger søvn. Jeg blir så fortvilet noen ganger at jeg tenker tvangsinnleggelse. Jeg er bekymret, utålmodig og vil helst ha en rask løsning. Se raskt bedring, Jeg tenker litt sånn at da kan de fixe han, jobbe med alt på en gang og jeg kan overlate alt til andre. Finne diagnosen raskt, finne de riktige medisinene raskt og jobbe med immunsvikten samtidig. Jeg sliter jo sånn for å få ha til å ta sprøyta si også og nå finner vi ikke pumpa. Jeg blir jo så frustrert når jeg ikke når frem.

Jeg skjønner at dette er ekstra tungt ettersom 13-åringen også trenger deg, og at det ikke er soverom nok til at man kan trekke seg litt unna ved behov. I tillegg er du i ny jobb, og det krever jo alltid ekstra av en. Sove må man jo bare! Samtidig høres det ut som far er i godluna akkurat nå, og så lenge datter kan bo der en periode tenkte jeg som så at du kanskje kunne få litt mer kjennskap til endringene sønnen din gjennomgår, og således kunne hjelpe han å få hjelp fra rette instanser? Rart forresten at du ikke kunne få uttalelse i forhold til imunsprøytene da du ringte sykehuset. Jeg ville ringt tilbake mandag, det kan da ikke være riktig at du ikke kan få snakke med legen?