Foreldre i "krig"

[baloo]

Hei! 

Jeg er 20 år, men skriver likevel under "foreldre-tenåringer" da jeg synes denne passer best.

Har bodd borte i noen år pga jobb, og har nå flyttet hjem igjen da jeg fikk jobb i hjembygda og synes det ikke lønner seg å betale dyre dommer for eget bosted når jeg like godt kan bo hjemme med mor og far (selvsagt betale for det òg, men ikke like mye + at jeg hjelper til med det som trengs).

 

Problemet er at mine foreldre snakker ikke sammen. De krangler sammen. Selv sier de at de bare diskuterer, men jeg som står på utsiden og både hører og ser, har en annen mening. De krangler over den minste ting som finnes. I tillegg til dette fungerer jeg som psykolog eller klageboks om man kan kalle det det.

 

Når jeg er alene med mamma har hun all verdens ting å si om pappa og hva han har gjort som var "så innmari iriterende". Hun sukker og stønner når han spør henne om noe, eller skal fortelle noe, som om det er verdens verste ting at han åpner munnen. Hun maser om alt han skal gjøre, og klager når det ikke blir gjort fort nok. Og her sitter jeg og tar imot alt dette. Mamma ser på meg som om pappa er den travleste hun har møtt, for å få meg til å være enig.

 

Når jeg er alene med pappa har han all verdens ting å si om mamma og hva hun har gjort som var *så innmari irriterende". Han er drittlei alt maset (jeg skjønner det, for det e veeldig mye mas), og kommer til meg for å klage over mamma. Så igjen sitter jeg her og tar imot alt dette. I dag sa faktisk pappa at han hadde lyst å bare dra, i stedet for å gjøre ferdig oppussingen. Når jeg spurte hva han mente med å dra og hvor han hadde tenkt seg, så svarte han at "neei, det var bare noe jeg sa". Men jeg vet godt at han mente det.

 

Når vi er blant andre, så hakker de på hverandre til den grad at de blir sure på hverandre. ÅPENLYST fremfor de andre. Men dette ser de ikke selv. Jeg er barnet i familien. Jeg skal kunne komme til mine foreldre å klage over en krangel jeg har hatt med en venn. Jeg som datter skal ikke trenge å sitte å høre på hver enkelt forelder klage over den andre. Men likevel er dette situasjonen. Mamma og pappa krangler, og kommer til meg for å gi utslipp på frustrasjonen. De ser ikke hva dette gjør med meg.

I tillegg til dette store problemet har jeg selv psykiske problemer. Det vil si blant annet sosial angst, og en følelse av å ikke være verdt noe, null fremtidshåp osv. Men det er ikke mine problemer jeg vil ta opp her.

 

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre med mine foreldre. Har prøvd å ta opp problemet før, men har blitt avblåst fordi de selv mener de ikke krangler. Det er flere enn meg som merker det, utenfor familien.

 

Bør jeg ta en skikkelig "alvorsprat" med de å foreslå parterapi?

Bør jeg la det være, for det er deres problem? (har vansker for å være enig i denne da jeg er ufrivillig klageboks)

Og det hjelper ikke å flytte ut heller, for de fortsetter som før, og jeg får høre det når vi snakkes.

 

Vær så snill, hjelp meg...

[Lillemus]

Flytt hjemmefra, du er voksen og trenger ikke bo hjemme. Foreldrene dine må selv ta ansvaret for sine liv, de er ikke ditt ansvar!

 

Du kan alltids anmode dem om å søke hjelp eller skjerpe seg eller noe, en de kommer ikke til å gjøre noe før de innser selv at de trenger hjelp.

[baloo]

Flytt hjemmefra, du er voksen og trenger ikke bo hjemme. Foreldrene dine må selv ta ansvaret for sine liv, de er ikke ditt ansvar!

 

Du kan alltids anmode dem om å søke hjelp eller skjerpe seg eller noe, en de kommer ikke til å gjøre noe før de innser selv at de trenger hjelp.

Har tenkt på å flytte hjemmefra, men problemet her er at jeg bor i en veldig liten bygd, og hybel/leilighet er ikke lett å få tak i. En sjelden gang dukker det opp noe.  Skal jeg flytte en annen plass er jeg avhengig av bil, noe jeg ikke har + at leilighet/hybel blir plutselig mye dyrere når man kommer til byen.

Vi har god plass hjemme, så jeg kan bare rusle en etasje opp eller ned og være der, så slipper jeg å sitte tett på mamma og pappa 24/7. Og uansett så får jeg "gjennomgå" like mye om jeg ikke bor hjemme, for de kan ringe bare for å klage... Når vi møtes blir det samme greia uansett...

[Kayia]

Har tenkt på å flytte hjemmefra, men problemet her er at jeg bor i en veldig liten bygd, og hybel/leilighet er ikke lett å få tak i. En sjelden gang dukker det opp noe.  Skal jeg flytte en annen plass er jeg avhengig av bil, noe jeg ikke har + at leilighet/hybel blir plutselig mye dyrere når man kommer til byen.

Vi har god plass hjemme, så jeg kan bare rusle en etasje opp eller ned og være der, så slipper jeg å sitte tett på mamma og pappa 24/7. Og uansett så får jeg "gjennomgå" like mye om jeg ikke bor hjemme, for de kan ringe bare for å klage... Når vi møtes blir det samme greia uansett...

Jeg er enig med Lillemus, du er voksen nok til å flytte for deg selv. Om du velger å bli boende må du nesten finne deg i at det er som det er, de må s e l v ønske å endre seg dersom det skal bli endring, og slik du beskriver det ønsker de ikke gjøre stort med det. Det du sier i forhold til at det bli likedan om du flytter siden de kan ringe deg skjønner jeg ikke. Utenfor deres tak kan du bestemme selv, sette grenser og si at "jeg er glad i dere begge, og ønsker ikke snakke med deg når du snakker nedsettende om mamma/ pappa", alt etter hvem av dem du snakker med. Dette kan du også si når du besøker dem, feks "jeg ønsker ikke å være en del av krangelen mellom dere, og går dersom dere fortsetter å krangle", for så å gjennomføre det. Men som sagt, flytt, dersom de selv ikke sier at de ønsker å endre mønster og kommunikasjon seg i mellom.

[Lillemus]

Har tenkt på å flytte hjemmefra, men problemet her er at jeg bor i en veldig liten bygd, og hybel/leilighet er ikke lett å få tak i. En sjelden gang dukker det opp noe.  Skal jeg flytte en annen plass er jeg avhengig av bil, noe jeg ikke har + at leilighet/hybel blir plutselig mye dyrere når man kommer til byen.

Vi har god plass hjemme, så jeg kan bare rusle en etasje opp eller ned og være der, så slipper jeg å sitte tett på mamma og pappa 24/7. Og uansett så får jeg "gjennomgå" like mye om jeg ikke bor hjemme, for de kan ringe bare for å klage... Når vi møtes blir det samme greia uansett...

En 20-åring med fast jobb bor ikke hjemme hos mamma og pappa, det er nå min oppfatning. Jeg er ganske sikker på at dersom du går aktivt på jakt etter hybel eller leilighet så finner du noe i løpet av ganske kort tid. På små steder sprer ryktet om at noen trenger det temmelig fort.

 

Og som Kaiya sier - dersom en av dem begynner med sin tirade om den andre så sier du klart fra at dette gidder du ikke høre på og så går du ut av rommet eller legger kutter samtalen dersom de har ringt deg for å klage. Si gjerne også at dette får de ordne opp seg imellom eller søke hjelp og påpek at det ikke er ditt problem.

[frosken]

Dette er ikke ditt problem, det er ikke engang sikkert det er et problem for de to det primært gjelder.

 

Løsningen er som de andre sier at du finner deg et eget sted å bo, og at du så besøker dine foreldre slik andre utflyttede barn gjør.

[baloo]

Dette er ikke ditt problem, det er ikke engang sikkert det er et problem for de to det primært gjelder.

 

Løsningen er som de andre sier at du finner deg et eget sted å bo, og at du så besøker dine foreldre slik andre utflyttede barn gjør.

Nei, vet det ikke er mitt problem. Men problem for de det gjelder er det! Ellers hadde de ikke klaget og sutret som de gjør til meg. Ellers hadde ikke pappa tenkt tanken på å reise. SÅ, for dem er det faktisk problem.

[frosken]

Nei, vet det ikke er mitt problem. Men problem for de det gjelder er det! Ellers hadde de ikke klaget og sutret som de gjør til meg. Ellers hadde ikke pappa tenkt tanken på å reise. SÅ, for dem er det faktisk problem.

 

De er voksne mennesker som selv kan ta ansvar for sine problemer. Noen voksne har denne typen samspill i år etter år, andre velger å gjøre noe med det. Hva som gjelder dine foreldre, er det bare dem selv som vet.

[Gjest Gargamel]

Selv om det ikke er ditt ansvar å redde forholdet kan du være bevisst på å ikke jatte med når den ene snakker stygt om den andre. Det er kanskje ikke så fristende for dem å bruke deg som klagemur hvis de får litt motstand.

[baloo]

Selv om det ikke er ditt ansvar å redde forholdet kan du være bevisst på å ikke jatte med når den ene snakker stygt om den andre. Det er kanskje ikke så fristende for dem å bruke deg som klagemur hvis de får litt motstand.

Jeg ignorerer de når de kommer til meg om den andre, men de kommer likevel, så om de forstår hva jeg mener tror jeg ikke. Jeg må vel si klart ifra, som de har rådet om lenger oppe her i innlegget.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det er dine foreldres problem hvordan de er overfor hverandre. Likevel, så lenge de trekker deg inn i det ved å baktale hverandre, så har du lov å si fra. Du har selvsagt også lov å gi dem tilbakemelding på hvordan du opplever dem. De har jo åpenbart en dysfunksjonell væremåte.

 

Husk at du kan ikke forandre på andre, du kan bare forandre på deg selv. Jeg syns du skal begynne å sette veldig tydelige grenser.

 

Dette er hva jeg ville gjort:

 

Forbered godt hva du vil si. Så sier du til dem at du trenger å snakke med dem begge to samlet om noe viktig. Når du har dem begge sammen, så sier du at nå vil du si noe viktig, og at de skal ikke avbryte deg. Så sier du det du ønsker å si (nokså likt det som du skriver i hovedinnlegget ditt, tenker jeg). Så  sier du veldig klart til dem, at du føler at de trekker deg inn i konfliktene mellom seg og bruker deg som psykolog, og at dette vil du ikke lenger. Du kan vende deg mot hver enkelt av dem etter tur og si tydelig: 

 

"Mor/far, jeg vil ikke lenger høre på at du snakker negativt om far/mor. Jeg kommer til å si stopp, og hvis du så fortsetter, så forlater jeg rommet.  Dette fortsetter jeg å gjøre inntil du skjønner at jeg mener alvor, og slutter med det."

 

Deretter vender du deg mot far, og sier det samme (men motsatt da).

 

 

Anonymous poster hash: 14873...3be