Bra eller dårlig?

[Pallida]

Jeg har angst og depresjon og går i terapi. Siste uka har jeg kjent på mange sterke, vonde følelser. Som om jeg er i kontakt med mitt innerste. Gammel skam, sorg og sinne. Jeg ser "død" ut i blikket, og er generelt preget av å være med disse følelsene. Romme de, heller enn å skyve dem vekk, nå som de etter langt om lenge har kommet til overflaten. Integrere de, slik at de ikke lenger skal ligge i bakgrunnen og skape vansker, ifht selvbilde, nære relasjoner og livskvaliteten generelt.

...men så blir jeg i tvil. Tenk om jeg bare fabulerer, og at det egentlig er sånn at jeg har gått inn i en dypere depresjon? At det er det som preger mine tanker og følelser?

Så spørsmålet mitt er hvorvidt det er naturlig å føle seg elendig når man jobber seg gjennom gamle sår (hvis det er det jeg gjør...) og hvordan jeg i så fall kan vite forskjellen på dette og dyp(ere) depresjon?

[stjernestøv]

Det er naturlig å føle seg elendig når man jobber med fortiden, jeg ser ikke poenget med det for ikke artig å være elendig. Men noen ganger er det vel nødvendig.

[baloo]

Jeg har angst og depresjon og går i terapi. Siste uka har jeg kjent på mange sterke, vonde følelser. Som om jeg er i kontakt med mitt innerste. Gammel skam, sorg og sinne. Jeg ser "død" ut i blikket, og er generelt preget av å være med disse følelsene. Romme de, heller enn å skyve dem vekk, nå som de etter langt om lenge har kommet til overflaten. Integrere de, slik at de ikke lenger skal ligge i bakgrunnen og skape vansker, ifht selvbilde, nære relasjoner og livskvaliteten generelt.

...men så blir jeg i tvil. Tenk om jeg bare fabulerer, og at det egentlig er sånn at jeg har gått inn i en dypere depresjon? At det er det som preger mine tanker og følelser?

Så spørsmålet mitt er hvorvidt det er naturlig å føle seg elendig når man jobber seg gjennom gamle sår (hvis det er det jeg gjør...) og hvordan jeg i så fall kan vite forskjellen på dette og dyp(ere) depresjon?

Jeg har det likedan selv, så jeg skal holde meg fra å si at du må bare tenke positivt..

Men, min psykolog har fått meg til å forstå at disse tankene og følelsene er et skall som jeg skjuler meg under for å unngå realiteten. Jeg sier det finnes to sider av meg. Den glade "normale" og den ikke-glade. Psykologen sier at det finnes én side av meg, og det er den glade "normale" siden. Den ikke-glade er der fordi jeg dyrker den frem. Det er fortiden min. Det er over. Men jeg kan ikke gi slipp. Hadde det ikke vert for disse fæle tankene og følelsene hadde jeg hatt det mye bedre.   

Når jeg tenker på min fortid og det negative derfra, så faller jeg lenger og lenger ned i en dyp depresjon som det e vanskelig å komme utav. Jeg klarer det, sann halvveis, av og til, og det er kjempegodt å kjenne på den følelsen av lykke, selv om den bare varer et øyeblikk.

 

Vet ikke om jeg ga noe mening, men det jeg prøver å si er at det er helt naturlig å føle seg elendig, men husk at det er ikke slik du egentlig er. Det er tankene og følelsene dine som gjør deg slik. Å endre tankemønsteret er aldeles ikke lett, og det tar lang tid. Vær tålmodig, så skal du se

[Gjest]

Terapi kan være veldig smertefullt..

[Gjest]

Jeg vet ikke, men vondt å fronte ( potensielt) oppspart gørr. Tror du er flink pike ? Kanskje du ikke tillater deg å kjenne lidelsen men kjemper i mot og forklarer den / rasjonalisere rundt den hele tiden. Går du i kognitiv terapi el psykodynamisk? Min tidl fastlege sa du først blir verre så bedre av terapi.. Gir jo et visst håp, selv om det er litt vanskelig å tro på. Du virker så reflektert at jeg tenker det vil gå deg vel , du må bare klare å forholde deg ok til kamper i eget indre og kanskje skuffelser over å ikke være slik du vil være? Dette var bare noen tanker . Mvh

[lille_myyy]

Jeg har det likedan selv, så jeg skal holde meg fra å si at du må bare tenke positivt..

Men, min psykolog har fått meg til å forstå at disse tankene og følelsene er et skall som jeg skjuler meg under for å unngå realiteten. Jeg sier det finnes to sider av meg. Den glade "normale" og den ikke-glade. Psykologen sier at det finnes én side av meg, og det er den glade "normale" siden. Den ikke-glade er der fordi jeg dyrker den frem. Det er fortiden min. Det er over. Men jeg kan ikke gi slipp. Hadde det ikke vert for disse fæle tankene og følelsene hadde jeg hatt det mye bedre.   

Når jeg tenker på min fortid og det negative derfra, så faller jeg lenger og lenger ned i en dyp depresjon som det e vanskelig å komme utav. Jeg klarer det, sann halvveis, av og til, og det er kjempegodt å kjenne på den følelsen av lykke, selv om den bare varer et øyeblikk.

 

Vet ikke om jeg ga noe mening, men det jeg prøver å si er at det er helt naturlig å føle seg elendig, men husk at det er ikke slik du egentlig er. Det er tankene og følelsene dine som gjør deg slik. Å endre tankemønsteret er aldeles ikke lett, og det tar lang tid. Vær tålmodig, så skal du se

 

Dette er det jeg føler! Og jeg kjenner meg veldig igjen i det dere begge skriver Jeg prøver å lære meg teknikken med at jeg anerkjenner følelsen, og tankene som noen gang dukker opp. Ser dem, aksepterer dem, også prøver jeg å legge de bort. Vet ikke helt om det er forståelig, men det har hjulpet meg en del. Selv om det kommer perioder der jeg ikke klarer å "kjempe" unna de, og da kommer jeg ned i en dyp depresjon igjen, og den lave selvfølelsen og selvdestrukive meg kommer mer og mer frem. 

[Pallida]

Takk for innspill. Jeg er innstilt på at terapi og endring er smertefullt. Samtidig har jeg så sterk aversjon mot å gå dit, inn i de dypeste av skammens avkroker. At jeg noengang skal klare å dele det som ligger der med min psykolog virker nesten uoppnåelig. Orker knapt forholde meg til det selv. 

 

Ja, jeg har mye "flink pike"-mønster i meg. Har jobber hardt hele livet, for å holde skam og sårbarhet på avstand. Ingen bærekraftig strategi i det lange løpet... Går i psykodynamisk terapi. Ser jo nytteverdien i den tilnærmingen, men blir matt over fokuset på historier og fjern fortid til tider. Mye av det jeg har ansett som positivt har også blitt strippet bort (avdekket som tanker/strategier som egentlig ikke tjener meg), og da er det liksom ikke så mye annet enn grumset igjen. Strever for tiden med relasjonen til min terapeut og. Skummelt å ha ham så nær. Bli sett. Sitte der, føle på redsel, skam og mindreverd, uten å klare si stort. For ja, jeg har vært god på å rasjonalisere, snakke rundt grøten, men nå går ikke det lenger. Og hva gjør jeg da...