Fra psyk til frisk på et blunk. Hva var det som skjedde med han? Nhd/Frosken

[AnonymBruker]

Det gjelder sønnen min igjen. Jeg er  lettet i dag, men jeg lurer på hva som skjedde med han?

 

Som jeg skrev i går, så viste han tegn til bedring i går. Rolig. Bare trøtt og sliten. Han ville dra til en kamerat i går kveld. Likte det ikke helt i den tilstanden han var i, men han dro. Ringte og sa at han overnattet.

Han kom hjem på formiddagen i dag. Virket sliten og bakfull. Sa han hadde fått sprit av kameraten og jeg ble  Kjempefortvilet. Slik han har vært i det siste, så begynner man jo å tenke det verste. Om han kunne ha alkoholproblemer osv osv. Og jeg tenkte at sprit og antidepressiva ikke er noen god kombinasjon. Ble beroliget av at han sa det var lørdagskveld og at han måtte få se film og drikke litt med en kamerat på en lørdagskveld. Jeg svartmalte nok situasjonen litt, men han har lovet nå og holde seg til øl når han drikker med kamerater.

 

I dag har han vært helt seg selv. Vært i godt humør og virker veldig lettet selv over å føle seg frisk. Han har vist full selvinnsikt. Visste veldig godt at han har vært paranoid i forhold til en rekke mennesker. Pratet masse om hvordan det føltes. Han følte at alle var i mot han, men at det var over. Men han mener fortsatt at han ikke var paranoid i forhold til kameraten i campingvogna som han skulle bygge naust med. Mente dette utløste det sammen med faren som ikke muliggjorde det for han å komme til hektene.

 

I dag er han den gutten jeg kjenner og det er deilig at det ser ut til å være over. Han har pratet masse og han sier at han har hatt angst flere ganger i livet sitt, men han har skjult det av hensyn til oss og av hensyn til seg selv. Blant annet sier han at han noen ganger har hatt lyst til å skrike høyt og løpe ut av klasserommet. Han kaller det sosialangst. Selv klarer jeg ikke å se at han har det. Han har jo jobbet som selger til og med og var ikke det minste redd for å oppsøke folk på dørene. Han har bodd i utlandet og gikk på internasjonal skole og virket ikke som han grudde seg for det.

 

Når jeg tenker tilbake så er det enste jeg kan huske som var litt unormalt var de voldsomme feberfantasiene han hadde. Han har som sagt immunsvikt og ofte feber. Når han hadde feber, kunne han bli redd den røde knappen på tv`en som stirret på han og ha mange bisarre fantasier. Da hjalp det med febernedsettende. Ellers har han vært helt normal.

 

Hvordan kan en gutt være så psyk i flere dager og plutselig bli helt frisk og vise full selvinnsikt ? Hva i all verden skjedde med han og hva kan vi forvente oss fremover?

Anonymous poster hash: a031f...b28

[AnonymBruker]

 

Det gjelder sønnen min igjen. Jeg er  lettet i dag, men jeg lurer på hva som skjedde med han?

 

Som jeg skrev i går, så viste han tegn til bedring i går. Rolig. Bare trøtt og sliten. Han ville dra til en kamerat i går kveld. Likte det ikke helt i den tilstanden han var i, men han dro. Ringte og sa at han overnattet.

Han kom hjem på formiddagen i dag. Virket sliten og bakfull. Sa han hadde fått sprit av kameraten og jeg ble  Kjempefortvilet. Slik han har vært i det siste, så begynner man jo å tenke det verste. Om han kunne ha alkoholproblemer osv osv. Og jeg tenkte at sprit og antidepressiva ikke er noen god kombinasjon. Ble beroliget av at han sa det var lørdagskveld og at han måtte få se film og drikke litt med en kamerat på en lørdagskveld. Jeg svartmalte nok situasjonen litt, men han har lovet nå og holde seg til øl når han drikker med kamerater.

 

I dag har han vært helt seg selv. Vært i godt humør og virker veldig lettet selv over å føle seg frisk. Han har vist full selvinnsikt. Visste veldig godt at han har vært paranoid i forhold til en rekke mennesker. Pratet masse om hvordan det føltes. Han følte at alle var i mot han, men at det var over. Men han mener fortsatt at han ikke var paranoid i forhold til kameraten i campingvogna som han skulle bygge naust med. Mente dette utløste det sammen med faren som ikke muliggjorde det for han å komme til hektene.

 

I dag er han den gutten jeg kjenner og det er deilig at det ser ut til å være over. Han har pratet masse og han sier at han har hatt angst flere ganger i livet sitt, men han har skjult det av hensyn til oss og av hensyn til seg selv. Blant annet sier han at han noen ganger har hatt lyst til å skrike høyt og løpe ut av klasserommet. Han kaller det sosialangst. Selv klarer jeg ikke å se at han har det. Han har jo jobbet som selger til og med og var ikke det minste redd for å oppsøke folk på dørene. Han har bodd i utlandet og gikk på internasjonal skole og virket ikke som han grudde seg for det.

 

Når jeg tenker tilbake så er det enste jeg kan huske som var litt unormalt var de voldsomme feberfantasiene han hadde. Han har som sagt immunsvikt og ofte feber. Når han hadde feber, kunne han bli redd den røde knappen på tv`en som stirret på han og ha mange bisarre fantasier. Da hjalp det med febernedsettende. Ellers har han vært helt normal.

 

Hvordan kan en gutt være så psyk i flere dager og plutselig bli helt frisk og vise full selvinnsikt ? Hva i all verden skjedde med han og hva kan vi forvente oss fremover?

Anonymous poster hash: a031f...b28

 

Feberfantasiene var i barndommen før immunsvikten ble oppdaget. Ikke voksen alder.

Anonymous poster hash: a031f...b28

[missmas]

Jeg tenker bipolar lidelse

[dedalo]

Godt å høre at han er seg selv igjen. Kan tilfriskningen ha noe å gjøre med at han nå kan snakke åpent om hvordan han har hatt det inni seg tro? I hvert fall, flott!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes observasjonstiden skal være noe lengre enn et døgn før vi begynner spekulasjonene.

[AnonymBruker]

Jeg synes observasjonstiden skal være noe lengre enn et døgn før vi begynner spekulasjonene.

Forstår at du ikke kan sette en diagnose ut fra dette. Hadde bare håpet du kunne gi meg noen alternativer. Er så desperat etter å finne svar. Føler meg så alene om alt sammen og vil helst ikke overreagere og ringe akutteam heller. Nettene er så slitsomme. Jeg skal sove på 45kvm uten soverom med en gutt som romsterer rundt, lager seg mat, går frem og tilbake. Kl. halv 2 i natt ville han til og med ut å gå tur for å "roe musklene"

 

Uroen er ikke like ekstrem som den var og han har det ikke like vondt inni seg, men han er fortsatt urolig på kveldene.

 

Jeg er helt utslitt ( Jeg står opp 6.30 ) og i natt måtte jeg ta meg sammen for ikke å eksplodere. Holder snart ikke ut dette lenger.

 

Jeg blir mer og mer sikker på at det er panikkangst han har.

Anonymous poster hash: a031f...b28

[Kayia]

Forstår at du ikke kan sette en diagnose ut fra dette. Hadde bare håpet du kunne gi meg noen alternativer. Er så desperat etter å finne svar. Føler meg så alene om alt sammen og vil helst ikke overreagere og ringe akutteam heller. Nettene er så slitsomme. Jeg skal sove på 45kvm uten soverom med en gutt som romsterer rundt, lager seg mat, går frem og tilbake. Kl. halv 2 i natt ville han til og med ut å gå tur for å "roe musklene"

 

Uroen er ikke like ekstrem som den var og han har det ikke like vondt inni seg, men han er fortsatt urolig på kveldene.

 

Jeg er helt utslitt ( Jeg står opp 6.30 ) og i natt måtte jeg ta meg sammen for ikke å eksplodere. Holder snart ikke ut dette lenger.

 

Jeg blir mer og mer sikker på at det er panikkangst han har.

Så lenge han ikke slår seg til ro, lager mat på natta, er urolig og må "ut for å roe musklene" er han neppe frisk, og om jeg var deg ville jeg tatt kontakt med hjelpeapparatet (ikke på nett eller av hans medisinstuderende søster) som kan gjennomføre en utredning og tilby en adekvat hjelp i forhold til det han sliter med. Jeg syns ofte du går fra det ene ytterpunktet til det andre når du beskriver noe du opplever som dramatisk (fra "helt krise" til "helt ok igjen") på kort tid, og dette kan sikkert være begrunnet i måten du skriver på eller tidspunktt du skriver (midt i krisen?), men dette påvirker meg når jeg prøver å gi deg råd merker jeg. Når du opplever at ting er "helt ok igjen" virker det ikke som du er like mottakelig for å ta i mot råd i forhold til krisen som var, og som jo helt klart har en årsak.

 

Om jeg likevel skal svare på bakgrunn av det som skjedde i helgen tenker jeg at det ER noe som plager han fremdeles, og jeg ville nok ikke sluppet følelsen av dette selv om han nå er roligere. Jeg ville prøve å unngå situasjoner som oppleves så opprivende som det dere opplevde i helgen, og derfor ta tak i dette og tenke langsiktig. Om det er akutt-teamet eller fastlegen som er rett sted å starte vet jeg ikke, men selv ville jeg nok ringt psykiatrisk helsevern og drøftet situasjonen med dem for å få en forståelse av hva som er riktig instans for han nå. Jeg ville definitivt ikke tenkt at "krisen er over" for så å vente på en ny sprekk om litt tid. Ut fra det du skriver trenger gutten hjelp ut over det han har fått hos fastlegen, tenker jeg.

Endret 24. november 2014 av Kayia

[påskelilje]

Veldig enig i det Kayia sier.

For en fortvilende situasjon du har! Håper han får hjelp!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

 

 

Jeg blir mer og mer sikker på at det er panikkangst han har.

Anonymous poster hash: a031f...b28

 

Panikkangst er det nok ikke.

[AnonymBruker]

Panikkangst er det nok ikke.

Nei, det er nok ikke det. Medisinstudenten her er enig med deg :-)

Anonymous poster hash: a031f...b28

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så betryggende :-)

[AnonymBruker]

Så lenge han ikke slår seg til ro, lager mat på natta, er urolig og må "ut for å roe musklene" er han neppe frisk, og om jeg var deg ville jeg tatt kontakt med hjelpeapparatet (ikke på nett eller av hans medisinstuderende søster) som kan gjennomføre en utredning og tilby en adekvat hjelp i forhold til det han sliter med. Jeg syns ofte du går fra det ene ytterpunktet til det andre når du beskriver noe du opplever som dramatisk (fra "helt krise" til "helt ok igjen") på kort tid, og dette kan sikkert være begrunnet i måten du skriver på eller tidspunktt du skriver (midt i krisen?), men dette påvirker meg når jeg prøver å gi deg råd merker jeg. Når du opplever at ting er "helt ok igjen" virker det ikke som du er like mottakelig for å ta i mot råd i forhold til krisen som var, og som jo helt klart har en årsak.

 

Om jeg likevel skal svare på bakgrunn av det som skjedde i helgen tenker jeg at det ER noe som plager han fremdeles, og jeg ville nok ikke sluppet følelsen av dette selv om han nå er roligere. Jeg ville prøve å unngå situasjoner som oppleves så opprivende som det dere opplevde i helgen, og derfor ta tak i dette og tenke langsiktig. Om det er akutt-teamet eller fastlegen som er rett sted å starte vet jeg ikke, men selv ville jeg nok ringt psykiatrisk helsevern og drøftet situasjonen med dem for å få en forståelse av hva som er riktig instans for han nå. Jeg ville definitivt ikke tenkt at "krisen er over" for så å vente på en ny sprekk om litt tid. Ut fra det du skriver trenger gutten hjelp ut over det han har fått hos fastlegen, tenker jeg.

Men jeg har jo tatt kontakt med hjelpeapparatet. Han har vært hos fastlegen og fått Cipralex. Jeg har sittet i telefonen leeeenge i dag for å få snakke med noen på Riksen. Det er helt fortvilende fordi det er umulig å få snakke med noen der. Jeg skal bestille ny pumpe og jeg må forhøre meg om ikke han bør ta en ny blodprøve for å sjekke blodverdiene. Jeg blir sendt rundt omkring og jeg havner ut i intet eller jeg havner til en telefonsvarer. Fjerde gang jeg ringte fikk jeg i hvert fall snakket med noen på riktig avdelig og jeg slet med å nå frem med det jeg ville fordi gutten er myndig og mener han må ta kontakt selv. Jeg måtte gjøre meg streng og si at vi her har med en som for tiden var psykisk psyk og helt ute av stand til å hjelpe seg selv. Til slutt ville damen at noen skulle ringe meg tilbake. Ingen har ringt meg tilbake, så så langt kom jeg der i dag. Jeg prøvde forrige uke og jeg prøvde i dag. Jeg har ny jobb og må bruke arbeidsdagen til disse tingene. Men jeg har fått resept på sovetabletter av fastlegen i dag, så nå blir forhåpentligvis nettene bedre.

 

Jeg har forsøkt å fordele litt til x, men mannen som er tilsynelatende ressurssterk feiger totalt ut når det er noe litt alvorlig med ungene. Det burde ikke komme som noen overraskelse for slik har det vært tidligere også. Når immunsvikten ble oppdaget og vi skulle ha opplæring på sprøyter, dro han på safari til Afrika.  Derfor er jeg alene om det.

 

Jeg skjønner veldig godt det du skriver om "enten helt krise eller alt ok" :-) Det er fordi det er nettopp akkurat slik jeg har opplevd det. Sånn har det vært. Det betyr ikke av den grunn at jeg tror han er helt frisk. Når jeg skriver: " Hva skjedde og hva kan vi forvente oss fremover" så ligger det i dette at jeg forventer noe mer. At jeg ikke tror han plutselig er helt frisk, men at han oppleves helt frisk akkurat da.

 

Akkurat nå også oppleves han som helt frisk. Nå har storesøster kommet og skal avlaste meg i et par dager, slik at jeg får dratt til kjæresten og sovet litt. Kjenner jeg trenger et par netter med skikkelig søvn nå.

 

Dette med " krise og ok" som du skriver om kommer jo også av at det er fryktelig vondt å se sin sønn når han har det som aller verst og så kjennes det ut som en enorm lettelse når jeg ser han har det bra.

 

 

Anonymous poster hash: a031f...b28

[AnonymBruker]

Nhd: Skjønner hvor du vil hen. Jeg forstår at jeg ikke skal se på hennes utsagn som betryggende og at hun ikke er spesialist, men saken er nå at hun i hvert fall har litt mer peiling enn meg og så desperat som jeg er etter svar, så hører jeg på den som kan gi meg svar enten de er gode eller dårlige:-) Hun lærer en del om dette temaet akkurat nå, men selvfølgelig kan hun lite enda.

Anonymous poster hash: a031f...b28

[AnonymBruker]

Så lenge han ikke slår seg til ro, lager mat på natta, er urolig og må "ut for å roe musklene" er han neppe frisk, og om jeg var deg ville jeg tatt kontakt med hjelpeapparatet (ikke på nett eller av hans medisinstuderende søster) som kan gjennomføre en utredning og tilby en adekvat hjelp i forhold til det han sliter med. Jeg syns ofte du går fra det ene ytterpunktet til det andre når du beskriver noe du opplever som dramatisk (fra "helt krise" til "helt ok igjen") på kort tid, og dette kan sikkert være begrunnet i måten du skriver på eller tidspunktt du skriver (midt i krisen?), men dette påvirker meg når jeg prøver å gi deg råd merker jeg. Når du opplever at ting er "helt ok igjen" virker det ikke som du er like mottakelig for å ta i mot råd i forhold til krisen som var, og som jo helt klart har en årsak.

 

Om jeg likevel skal svare på bakgrunn av det som skjedde i helgen tenker jeg at det ER noe som plager han fremdeles, og jeg ville nok ikke sluppet følelsen av dette selv om han nå er roligere. Jeg ville prøve å unngå situasjoner som oppleves så opprivende som det dere opplevde i helgen, og derfor ta tak i dette og tenke langsiktig. Om det er akutt-teamet eller fastlegen som er rett sted å starte vet jeg ikke, men selv ville jeg nok ringt psykiatrisk helsevern og drøftet situasjonen med dem for å få en forståelse av hva som er riktig instans for han nå. Jeg ville definitivt ikke tenkt at "krisen er over" for så å vente på en ny sprekk om litt tid. Ut fra det du skriver trenger gutten hjelp ut over det han har fått hos fastlegen, tenker jeg.

Må legge til at jeg er mottakelig for råd Kayia og at jeg ikke føler det stemmer helt det du sier, hvis du mener dette generelt. Fikk gode råd når det gjaldt badet. Jeg brukte noen frosken foreslo og jeg ble også meget fornøyd :-) I vasketråden hørte jeg på dere og gjorde som dere sa.

 

Men hvis jeg spør om vasking og noen kommer med råd om hvor jeg bør bo, da er jeg ikke villig til å ta i mot råd. Jeg spør jo bare om råd når jeg trenger det. Da ble det gitt råd som ikke hadde noe med saken å gjøre og da synes jeg det var på sin plass og si i fra om at jeg ikke trengte råd når det gjaldt dette . Er ikke verre enn det :-)

 

Også her i tråden har det kommet råd som jeg ikke har tatt i bruk _enda_ ( fra frosken og Nhd), men som jeg vil ta i bruk hvis situasjonen blir prekær. Grunnen til at jeg avventer litt er at jeg helst ikke vil fremstå som ei hysterisk mor, så jeg venter heller. Jeg synes det er bedre å være "hysterisk" på dol når jeg føler meg hysterisk enn å være hysterisk i RL

 

Og så er det jo slik at en ikke kan høre på alle når rådene spriker. Etter mange år på dol for en jo en viss følelse av hvem man bør høre på, uten at det er bevisst selvsagt. Blir bare slik at en får mer tiltro til enkelte og du er absolutt av dem :-)

Anonymous poster hash: a031f...b28

[AnonymBruker]

 

Mente forrige tråd.

 

Anonymous poster hash: a031f...b28

[Høstløv]

Hei!

Jeg har lest hele tråden din og jeg vil gjerne komme med et råd til hvordan du kan få ro til å sove om natten og det er at du krever at gutten din endrer døgnrytme til å sove om natten og være våken om dagen. I hvertfall den tiden han bor hos deg.

 

Dette greier han, hvis han vil. Når han kan sove mange timer på dagtid når du er på jobben, kan han fint sove i mange timer om natten uten å måtte romstere med matlaging og annet tøys.

 

Et annet alternativ er at han får en midlertidig sengeplass på kjøkkenet ditt med beskjed om å ikke komme inn på det rommet hvor du sover nattestid. Nattero er et must for å greie med psykisk syke familiemedlemmer.

 

Håper alt ordner seg for dere :-)

[larimar]

Hei!

Jeg har lest hele tråden din og jeg vil gjerne komme med et råd til hvordan du kan få ro til å sove om natten og det er at du krever at gutten din endrer døgnrytme til å sove om natten og være våken om dagen. I hvertfall den tiden han bor hos deg.

 

Dette greier han, hvis han vil. Når han kan sove mange timer på dagtid når du er på jobben, kan han fint sove i mange timer om natten uten å måtte romstere med matlaging og annet tøys.

 

Et annet alternativ er at han får en midlertidig sengeplass på kjøkkenet ditt med beskjed om å ikke komme inn på det rommet hvor du sover nattestid. Nattero er et must for å greie med psykisk syke familiemedlemmer.

 

Håper alt ordner seg for dere :-)

 

Tja, det kan være lettere sagt enn gjort. Jeg blir fullstendig hemmet av uro om kveldene/nettene og uten beroligende og sovemedisiner klarer jeg ikke roe meg ned nok til å klare å pusse tenner, ta av meg sminken og gå å legge meg. Det er helt umulig fordi kroppen er i høygir og ute av stand til å roe seg ned.

[AnonymBruker]

Kom hjem og krev dette av den voksne sønnen min høstløv. Jeg ville blitt så glad om du hadde fått det til, men dessverre du vil ikke klare det. Faren klarer det heller ikke. Jeg lover deg. Det er umulig. Derfor jeg har skaffet sovetabletter.

Anonymous poster hash: a031f...b28