Å hjelpe en pasient som lyver

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Min utmerkede psykoterapiveileder, Svein Amlo, sa til meg: "Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver for deg".

Hva er å lyve i terapi? Å lyve er også å holde tilbake opplysninger som en må forstå er av betydning for sykdommen/behandlingen. Hvis en fremstiller sin situasjon uriktig, for eksempel unnlater å fortelle hvordan en virkelig har det, kan en ikke forvente at behandleren kan hjelpe en.
Om en ikke er innstilt på å fortelle "den hele og fulle sannhet, intet annet enn sannheten og ikke holde noe viktig tilbake" om det som er sentralt for lidelsen, kan en like godt la være å søke hjelp og/eller forvente at hjelpen virker.

[Madelenemie]

Min utmerkede psykoterapiveileder, Svein Amlo, sa til meg: "Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver for deg".

Hva er å lyve i terapi? Å lyve er også å holde tilbake opplysninger som en må forstå er av betydning for sykdommen/behandlingen. Hvis en fremstiller sin situasjon uriktig, for eksempel unnlater å fortelle hvordan en virkelig har det, kan en ikke forvente at behandleren kan hjelpe en.

Om en ikke er innstilt på å fortelle "den hele og fulle sannhet, intet annet enn sannheten og ikke holde noe viktig tilbake", kan en like godt la være å søke hjelp og/eller forvente at hjelpen virker.

Hei!

 

Ja men når man ikke vet hvordan man har det?

 

Og når andre mener man trenger hjelp, men man selv forstår mindre?

 

Da er det vel ikke snakk om å holde tilbake informasjon? Da er det bedre slippe til pårørende og familie.

 

Det er ikke lett å vite noe om sånt alltid. Det krever kanskje lenger terapi og vite sånt, det tok lang tid før jeg lærte at fargene har navn, og navn som er følelser, og sånn tror jeg det er for mange andre enn oss som har autisme.

[Kaptein Kaos]

Hm, handler dette om meg? "Tilfeldig" at du skriver dette akkurat når jeg viser at jeg klarer å tilegne meg informasjon (jfr. tråden om fluoxetin)... men jeg har altså ikke holdt eksamenspapirer hemmelig for verken NAV eller DPS... de vet godt om at jeg har fått A'er, men jeg tror de mener det støtter opp om at jeg har en alvorlig lidelse, siden jeg andre ganger ikke får til noe. De mener kanskje at siden jeg har evnen til å få A, så tyder det på sykdom når jeg ikke fortsetter med dette. Men hva vet jeg om hva de tenker? Kanskje de ikke tenker noe særlig i det hele tatt? Faktisk syns jeg hele systemet bærer preg av småslitne, kaffedrikkende og menneskekjære helt vanlige folk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@Kaptein K: Nei, dette handler ikke om deg og ditt utmerkede svar i dag om fluoxtin.

@M: Det forventes ikke at du skal si mer enn det du kjenner til.

[MissAftereight]

Det må være rom for at pasienter gradvis åpner seg og kommer med selvavsløringer i takt med relasjonsbygging mellom pasient og terapeut. Hvis pasienten ikke er trygg i relasjonen til behandler, hvordan skal man forvente at de skal finne trygghet irl? Å bygge opp et tillitsforhold mellom to mennesker tar tid og krever tålmodighet og høy kompetanse hos behandleren. I tillegg er det ikke uvanlig at mange pasienter mangler innsikt i egen problematikk og da trenger man nødvendigvis tid, både for pasient og behandler til å se "årsak-sammenheng" i symptombildet til pasienten. Jeg mener ditt innlegg er unyansert og veldig svart-hvitt. 

[Madelenemie]

Hei

 

Ok

 

til noe annet kan du være så snill å svare på den aspi quizen som slabbedask la ut?

Jeg tror nemlig du får ca 100 av 200, eller 150.

 

jeg fikk 191 av 200.

[Gjest]

Hva om du er redd for å bli misoppfattet ? At du vil ha oppmerksomhet for selvdestruktivitet ( kjenner det er pinefullt å bekjenne " synder" med tabletter. Redd for krisemaximering og underbygning av stigmatiserende diagnoser ærlig ellers ( tror jeg),men kan jeg ikke skippe å si jeg åt opp , tabletter , skal ikke spørre om fler ( hva om du tenker du bør , men ikke får til Pga indre sperrer

Endret 24. november 2014 av En namnlaus

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det må være rom for at pasienter gradvis åpner seg og kommer med selvavsløringer i takt med relasjonsbygging mellom pasient og terapeut. Hvis pasienten ikke er trygg i relasjonen til behandler, hvordan skal man forvente at de skal finne trygghet irl? Å bygge opp et tillitsforhold mellom to mennesker tar tid og krever tålmodighet og høy kompetanse hos behandleren. I tillegg er det ikke uvanlig at mange pasienter mangler innsikt i egen problematikk og da trenger man nødvendigvis tid, både for pasient og behandler til å se "årsak-sammenheng" i symptombildet til pasienten. Jeg mener ditt innlegg er unyansert og veldig svart-hvitt. 

Du har noe rett, men i store trekk står jeg på mitt.

Kommer en med angst og depresjon og unnlater å fortelle at en får ukentlig bank av ektefellen, er det å sidestille med løgn. Det samme om en unnlater å fortelle om voldtekt, at en har begått underslag og står i fare for å bli oppdaget, miste jobben og straffet.

Likeledes hvis en unnlater å fortelle at en ikke tar medisin som avtalt, eller pynter på historien og forteller at det går mye bedre enn det virkelig gjør.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva om du er redd for å bli misoppfattet ? At du vil ha oppmerksomhet for selvdestruktivitet ( kjenner det er pinefullt å bekjenne " synder" med tabletter. Redd for krisemaximering og underbygning av stigmatiserende diagnoser ærlig ellers ( tror jeg),men kan jeg ikke skippe å si jeg åt opp , tabletter , skal ikke spørre om fler ( hva om du tenker du bør , men ikke får til Pga indre sperrer

Redsel for å bli misoppfattet bør ikke føre til usannheter. En må si det som det er, og deretter korrigere evt misoppfatninger.

[larimar]

Du har nok rett, men hva hvis man har problemer med å snakke/kommunisere, osv? Jeg synes, i likhet med sikkert mange andre, at det er veldig vanskelig å åpne seg opp. Må man bare hoppe i det eller finnes det teknikker eller noe som kan hjelpe å gjøre det lettere? 

[Madelenemie]

Du har nok rett, men hva hvis man har problemer med å snakke/kommunisere, osv? Jeg synes, i likhet med sikkert mange andre, at det er veldig vanskelig å åpne seg opp. Må man bare hoppe i det eller finnes det teknikker eller noe som kan hjelpe å gjøre det lettere? 

Hei!

 

Jeg sier mer sånn som det er, 

 

Når jeg ikke vil si noe, spør min psykiater, og sånn kommer ting frem, jeg klarer ikke unngå svare ærlig,

selv om jeg vil være flink.

 

Sist time beklaget jeg det jeg selv mente var dårlig oppførsel forrige time, min psykiater svarte som om ble overrasket, at menneskelig, ikke dårlig oppførsel, da lærte jeg at det er lov å være fortvilt, det er lov å gråte, dette er ikke dårlig oppførsel, ikke når det skjer ekte og oppriktig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har nok rett, men hva hvis man har problemer med å snakke/kommunisere, osv? Jeg synes, i likhet med sikkert mange andre, at det er veldig vanskelig å åpne seg opp. Må man bare hoppe i det eller finnes det teknikker eller noe som kan hjelpe å gjøre det lettere? 

Selvsagt kan en bruke noen timer på å bli kjent. En trenger heller ikke fortelle om ting i detalj - i hvert fall ikke til å begynne med.

 

Har en f.eks opplevd voldtekt, kan en til å begynne med si: "Det startet da noen var svært slem med meg". Men en må ikke si at "Det bare kom uten at jeg aner hvorfor".

 

Ellers er det ofte slik at en bare må hoppe i det selv om det er ubehagelig - Just do it. (Dersom en ønsker å bli bedre)

[gardia]

Jeg lyver aldri til min behandler, som ikke er lege ,men jeg holder tilbake informasjon. Hvorfor? Jo fordi psykriatrien har skremt meg flere ganger, tvangsinnlgelser og trusler om tvang vis jeg ikke gjør som de ønsker.Som scizofren har jeg opplevd mye rart i psykriatrien. Har blitt kjempe klaustrofobisk, får panikk situasjoner der jeg aldri fikk det før, det utviklet jeg etter tvang.Kjenner jeg stivner og "vær forsiktig med hva du sier"alarmen" går bare jeg snakker med en psykriatiker. Føler jeg stiller svakt i alle situasjoner/diskusjoner med min diagnose.

Så det er vel ikke alltid pasienten sin feil at han eller hun ikke er ærlig?

Så godt å ha NHD å spørre da, trygt plassert på en annen kant av landet :)

Synes jeg må ta med at jeg har opplevd mange positive ting og mange kloke og snille mennesker også

[kaprif]

Jeg lyver aldri til min behandler, som ikke er lege ,men jeg holder tilbake informasjon. Hvorfor? Jo fordi psykriatrien har skremt meg flere ganger, tvangsinnlgelser og trusler om tvang vis jeg ikke gjør som de ønsker.Som scizofren har jeg opplevd mye rart i psykriatrien. Har blitt kjempe klaustrofobisk, får panikk situasjoner der jeg aldri fikk det før, det utviklet jeg etter tvang.Kjenner jeg stivner og "vær forsiktig med hva du sier"alarmen" går bare jeg snakker med en psykriatiker. Føler jeg stiller svakt i alle situasjoner/diskusjoner med min diagnose.

Så det er vel ikke alltid pasienten sin feil at han eller hun ikke er ærlig?

Så godt å ha NHD å spørre da, trygt plassert på en annen kant av landet :)

Synes jeg må ta med at jeg har opplevd mange positive ting og mange kloke og snille mennesker også

Dette har du helt rett i !!! Mange psykiatere er ikke flinke nok, og sensitive nok, og det merker pasientene. Derfor er man ikke ærlig. Jeg er ærlig mot min psykiater fordi hun tar seg god tid til å kjenne meg, har respekt for meg, og lar meg være med på å bestemme hvordan behandling jeg vil ha (jeg har en lang sykehistorie med mange psykoser). Så psykiatrien har skyld i seg selv hvorfor det går dårlig med mange pasienter. La pasienter være kritiske til sine behandlere, og la de få velge selv hvilke behandlere man vil ha, så vil alt gå mye bedre.

[stjernestøv]

Forstår ikke vitsen med å lyve eller unnlate å si ting i terapi, det er jo der man skal åpne seg.

[Gjest]

Ikke lett å gi et korrekt bilde slik som jeg varierer. Sier jeg for mye så føler jeg at jeg har overdrevet, og sier jeg for lite, så har jeg ikke fått sagt det slik det er.

[MissAftereight]

Du har noe rett, men i store trekk står jeg på mitt.

Kommer en med angst og depresjon og unnlater å fortelle at en får ukentlig bank av ektefellen, er det å sidestille med løgn. Det samme om en unnlater å fortelle om voldtekt, at en har begått underslag og står i fare for å bli oppdaget, miste jobben og straffet.

Likeledes hvis en unnlater å fortelle at en ikke tar medisin som avtalt, eller pynter på historien og forteller at det går mye bedre enn det virkelig gjør.

At noen unngår å snakke om ubehagelige temaer anser jeg ikke som løgn, men som en forsvarsmekanisme. Jeg mener fortsatt at innlegget ditt er svært unyansert og med alt for høye forventninger mot denne type pasientgruppe. Det er stor sannsynlighet at mennesker med psykiske plager er de som oftere benytter seg av primitive forsvarsmekanismer og som etter ulike former for misbruk lider av høy mistillit til andre mennesker i forhold til psykisk friske mennesker. For meg høres det ut som du forventer at psykisk syke skal være like ressurssterke og sterke som psykisk friske, noe jeg mener er både naivt, urettferdig og uprofesjonelt av en behandler. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er greit nok, men da bør de heller ikke ha noen forventning om bedring. Slik er det dessverre.

[skal]

Jeg er glad det finnes rom for nyanser andre steder. Når man gjennom barndommen er truet på livet om man forteller sannheten, så kan det ta tid i voksen alder. Og heldigvis kan man også bli bedre, men det tar selvsagt lenger tid. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt kan og vil det ta tid. Men det bør ikke ta lang tid i terapi før en kommer inn på at ikke alt har vært bra i barndommen. Så får en ta alvorligheten og detaljene etter hvert. Hvis en derimot i lang tid fremstiller det som om barndommen har vært uproblematisk, kan en heller ikke forvente bedring.