Generalisert angst?

[Trine]

Har jeg Generalisert angst?

 

Mine symptomer er:
Indre uro, blir kvalm og føler et intenst ubehag når jeg f.eks skal i butikken, treffe folk jeg kjenner eller ikke kjenner, når det kreves noe av meg, når jeg har en avtale med noen (redd for å komme for sent eller ikke finne fram), når jeg skal ringe noen, samme hvor godt jeg kjenner dem.
Jeg forbereder meg alltid på det værste som kan skje så jeg slipper å bli skuffet.
Jeg er konstant anspent, stive muskler, vestibulitt, vaginisme, øm i skuldre og nakke. Jeg går turer i skogen hver dag for å prøve å slappe av, men syns det hjelper mindre og mindre.
Det føles som jeg aldri slapper helt av.
Grubler mye.
Overfølsom, blir lett sint/frustrert/trist.
Bekymret for økonomi/jobb. Har en skade som gjør at jeg nok ikke kan fortsette i det yrket jeg har. Har vært sykemeldt i over et år. Vet ikke hva annet jeg kan/vil jobbe med og er redd for å måtte lære noe nytt eller jobbe med noe jeg ikke liker. Må også ha en kontorjobb, som gjør at jeg blir enda stivere i nakke og skuldre.
Unormalt sliten og trøtt.
Er mye svimmel og kvalm.

 

Jeg er ei jente på 33 år. Går på Venlafaxin 75 mg. Syns de hjalp litt etter kun en uke, men nå etter 3 uker syns jeg effekten har gått litt tilbake.
Dette er ting som har plaget meg så lenge jeg kan huske og har ikke noe med at jeg er sykemeldt å gjøre. Jeg har aldri følt at jeg passer inn noe sted, mennesker gjør meg enten sint eller trist. Jeg har, med grunn, problemer med å stole på andre. Har en hund som jeg bruker mye tid på, trener sammen med andre så jeg har ikke stengt meg inne. Har en samboer, men er usikker på hvor lenge vi kommer til å bo sammen, situasjonen med han stresser meg. Har hele livet blitt mobbet, ikke veldig alvorlig (tror jeg), men jeg er ekstremt var så det har påvirket meg mye. Går til en psykiatrisk sykepleier, men syns hun er litt for opptatt av sosial angst og jeg tror ikke jeg har det, har aldri hatt panikkanfall (tror jeg ihvertfall, vet jo ikke helt hva det er). Om ikke annet så har jeg ihvertfall omsider funnet en fastlege som vil hjelpe meg og som jeg klarer å prate med.

 

Er det noen som kan svare på hva som er galt med meg?

[ISW]

Høres for meg veldig ut som GAD.

 

Det er fint du får hjelp av legen, men det er en ting som er veldig viktig:

Du må lære deg å forandre ditt syn på bekymring. Du tenker kanskje på en måte at bekymring og det å tenke det verste er lurt, for da er du forberedt. Om det verste skjer er det fint lite du kan gjøre med det. Et eksempel er de som støtt og stadig tar pulsen, om du får hjertestans er det veldig lite til hjelp å ha brukt hele livet på å ta pulsen (selv om du finner det ut tre sekunder før du besvimer). Er disse tre sekundene verdt et helt liv med dårlig livskvalitet (dette var kun et eksempel).

 

Du blir ikke kvitt GAD før du forandrer dette synet på tankene dine. Avslappingsteknikker og distraksjon er helt greit, men du må ta det valget jeg nevnte over.

Endret 24. november 2014 av issomethingwrong

[Trine]

Takk for svar Jeg føler at de gangene jeg prøver å tenke positivt så er det alltid noe som går galt. Da jeg trodde hunden min hadde fått astma viste det seg at han hadde halvert lungekappasitet og måtte avlives. Så henger jeg meg kanskje mer opp i det enn at jeg nå har en ny hund som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for at det skal skje han noe at jeg har problemer med å slappe av. Om vi er på fjellet f.eks. Han jakter mus og lemmen og jeg har hørt at det kan være veldig farlig om de spiser et lemmen også kan de jo smitte meg med harepest, også er jeg redd for å få flått eller at han skal bli dårlig av flåtten han får, så nå klarer jeg ikke kose meg på tur i skogen med mindre det er minusgrader. Og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke tenke på det og tenke at faren for å bli syk er minimal, men det klør over hele kroppen hele sommeren.

Så har jeg fått beskjed om å trene opp konsentrasjonen, om jeg leser så faller jeg ut ganske fort og kan ha lest en hel side før det går opp for meg at hodet har vært på et helt annet sted. Det er kanskje noe av grunnen for at jeg ikke vil lære noe nytt. Virker som at jo mer jeg kan dess mer bekymrer jeg meg også. Har du GAD issomethingwrong? Heldigvis tar jeg ikke pulsen i tide og utide, jeg hater å kjenne min egen puls. Syns det er ekkelt. Men jeg er redd for at det skal skje meg noe sånn at jeg ikke kan ta meg av hunden min. Føler meg rar og anderledes og klarer ikke prate med noen om det. Er lettere å skrive, men jeg føler ikke jeg får fram det jeg burde hos hun jeg prater med. Fastlegen min spør veldig konkret så hun vet ihvertfall hvordan jeg føler det går. Hun sier jeg skal fortsette å prate med denne sykepleieren for da er jeg ihvertfall i et system og får oppfølging. Det er jo tilnermet umulig å få time hos en psykolog her. Hvordan stilles diagnosen GAD?

[ISW]

Takk for svar Jeg føler at de gangene jeg prøver å tenke positivt så er det alltid noe som går galt. Da jeg trodde hunden min hadde fått astma viste det seg at han hadde halvert lungekappasitet og måtte avlives. Så henger jeg meg kanskje mer opp i det enn at jeg nå har en ny hund som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for at det skal skje han noe at jeg har problemer med å slappe av. Om vi er på fjellet f.eks. Han jakter mus og lemmen og jeg har hørt at det kan være veldig farlig om de spiser et lemmen også kan de jo smitte meg med harepest, også er jeg redd for å få flått eller at han skal bli dårlig av flåtten han får, så nå klarer jeg ikke kose meg på tur i skogen med mindre det er minusgrader. Og jeg skulle ønske jeg klarte å ikke tenke på det og tenke at faren for å bli syk er minimal, men det klør over hele kroppen hele sommeren.

Så har jeg fått beskjed om å trene opp konsentrasjonen, om jeg leser så faller jeg ut ganske fort og kan ha lest en hel side før det går opp for meg at hodet har vært på et helt annet sted. Det er kanskje noe av grunnen for at jeg ikke vil lære noe nytt. Virker som at jo mer jeg kan dess mer bekymrer jeg meg også. Har du GAD issomethingwrong? Heldigvis tar jeg ikke pulsen i tide og utide, jeg hater å kjenne min egen puls. Syns det er ekkelt. Men jeg er redd for at det skal skje meg noe sånn at jeg ikke kan ta meg av hunden min. Føler meg rar og anderledes og klarer ikke prate med noen om det. Er lettere å skrive, men jeg føler ikke jeg får fram det jeg burde hos hun jeg prater med. Fastlegen min spør veldig konkret så hun vet ihvertfall hvordan jeg føler det går. Hun sier jeg skal fortsette å prate med denne sykepleieren for da er jeg ihvertfall i et system og får oppfølging. Det er jo tilnermet umulig å få time hos en psykolog her. Hvordan stilles diagnosen GAD?

Jeg har ett eller annet imellom OCD uten tvangshandlinger og helseangst og GAD. Det er ganske flytende overganger mellom disse og man kan ofte ha litt av hvert. heldigvis er jeg mye bedre nå.

Jeg tenker at de fleste som har angst, har opplevd ett eller annet skremmende som gir "gyldig grunn" til å bekymre seg. Så er jo spørsmålet om ikke reaksjonen er overdreven. Jeg tenker at hvis noen har vært i en bilulykke eller nestenulykke blir redde for å kjøre bil etterpå, så er det på en måte forståelig men samtidig irrasjonelt. Det er jo ikke noe større sjanse for at akkurat de skal havne i en ny ulykke enn andre. På samme måte kjøper vi ofte flere Flaxlodd hvis vi har vunnet, fordi vi har "hellet med oss" og kanskje venter den store gevinsten på neste lodd. Det er på samme måte "magisk tenking" og ikke helt rasjonelt.

På samme måte er det du skriver med at noe "alltid" går galt når du tenker positivt ikke helt rasjonelt. Du kan ikke få gode eller onde ting til å skje ved å tenke på det. Men det er jo det som er typisk med angst, at man i altfor stor grad vektlegger sine tanker, og sine tanker om tankene. Hvis det skjedde noe galt når du tenkte positivt, ville det samme skjedd hvis du tenkte negativt. Å bekymre seg har i det hele tatt veldig liten verdi.

Du burde forsøke å finne noen som behersker metakognitiv terapi, selv om det kan medføre en del reisevei. All annen behandling av GAD er egentlig i hovedsak brannslukking. Du må ta et oppgjør med tankene dine om tankene dine, hvis det ga mening.

[Trine]

Jeg har ett eller annet imellom OCD uten tvangshandlinger og helseangst og GAD. Det er ganske flytende overganger mellom disse og man kan ofte ha litt av hvert. heldigvis er jeg mye bedre nå.

Jeg tenker at de fleste som har angst, har opplevd ett eller annet skremmende som gir "gyldig grunn" til å bekymre seg. Så er jo spørsmålet om ikke reaksjonen er overdreven. Jeg tenker at hvis noen har vært i en bilulykke eller nestenulykke blir redde for å kjøre bil etterpå, så er det på en måte forståelig men samtidig irrasjonelt. Det er jo ikke noe større sjanse for at akkurat de skal havne i en ny ulykke enn andre. På samme måte kjøper vi ofte flere Flaxlodd hvis vi har vunnet, fordi vi har "hellet med oss" og kanskje venter den store gevinsten på neste lodd. Det er på samme måte "magisk tenking" og ikke helt rasjonelt.

På samme måte er det du skriver med at noe "alltid" går galt når du tenker positivt ikke helt rasjonelt. Du kan ikke få gode eller onde ting til å skje ved å tenke på det. Men det er jo det som er typisk med angst, at man i altfor stor grad vektlegger sine tanker, og sine tanker om tankene. Hvis det skjedde noe galt når du tenkte positivt, ville det samme skjedd hvis du tenkte negativt. Å bekymre seg har i det hele tatt veldig liten verdi.

Du burde forsøke å finne noen som behersker metakognitiv terapi, selv om det kan medføre en del reisevei. All annen behandling av GAD er egentlig i hovedsak brannslukking. Du må ta et oppgjør med tankene dine om tankene dine, hvis det ga mening.

 

Det værste, kanskje, er at jeg forstår så godt hva du mener og jeg kunne sikkert sagt det samme til en annen, så hvorfor klarer jeg ikke gjøre noe med det selv? Det at jeg forbereder meg på det værste er nok noe jeg har lært meg til for å slippe å bli skuffet, da kan jeg heller bli positivt overrasket. Det er det jo mye lettere å takle. Men hvor mye ødelegger jeg egentlig ved å forberede meg på det værste? Det er jo sikkert ganske mye. Og enda har det jo ikke skjedd noe som er helt fullstendig krise.

 

Så kommer neste problem, siden jeg går på aap så har jeg ikke råd til å betale for privat terapi. Metakognitiv terapi hørtes ikke ut som noe staten dekker. Jeg får undersøke og prøve å spare opp så jeg får råd til det. Om det er det eneste som kan hjelpe så må man jo bare prøve å finne penger.

[ISW]

Det værste, kanskje, er at jeg forstår så godt hva du mener og jeg kunne sikkert sagt det samme til en annen, så hvorfor klarer jeg ikke gjøre noe med det selv? Det at jeg forbereder meg på det værste er nok noe jeg har lært meg til for å slippe å bli skuffet, da kan jeg heller bli positivt overrasket. Det er det jo mye lettere å takle. Men hvor mye ødelegger jeg egentlig ved å forberede meg på det værste? Det er jo sikkert ganske mye. Og enda har det jo ikke skjedd noe som er helt fullstendig krise.

 

Så kommer neste problem, siden jeg går på aap så har jeg ikke råd til å betale for privat terapi. Metakognitiv terapi hørtes ikke ut som noe staten dekker. Jeg får undersøke og prøve å spare opp så jeg får råd til det. Om det er det eneste som kan hjelpe så må man jo bare prøve å finne penger.

Du burde lese artikkelen "bekymringsbussene" som ligger øverst på dette forumet. Hvis du har en time til overs (det er en veldig godt anvendt time) så se foredraget av Ingvard Wilhelmsen (en av verdens beste på dette) som ligger i samme tråd.

Det er flere i det offentlige som praktiserer metakognitiv terapi. Hvis NHD leser dette kan han kanskje anbefale noen?

Men jeg tror du vil få god effekt bare av å lese det jeg foreslo nå. Spesielt det foredraget er fantastisk.

[DoleMari]

Du burde lese artikkelen "bekymringsbussene" som ligger øverst på dette forumet. Hvis du har en time til overs (det er en veldig godt anvendt time) så se foredraget av Ingvard Wilhelmsen (en av verdens beste på dette) som ligger i samme tråd.

Det er flere i det offentlige som praktiserer metakognitiv terapi. Hvis NHD leser dette kan han kanskje anbefale noen?

Men jeg tror du vil få god effekt bare av å lese det jeg foreslo nå. Spesielt det foredraget er fantastisk

Jeg blander meg inn og sier meg helt enig i det. Foredraget anbefales på det sterkeste! Ps: Du kan kanskje til og med få deg en god latter

[Trine]

Du burde lese artikkelen "bekymringsbussene" som ligger øverst på dette forumet. Hvis du har en time til overs (det er en veldig godt anvendt time) så se foredraget av Ingvard Wilhelmsen (en av verdens beste på dette) som ligger i samme tråd.

Det er flere i det offentlige som praktiserer metakognitiv terapi. Hvis NHD leser dette kan han kanskje anbefale noen?

Men jeg tror du vil få god effekt bare av å lese det jeg foreslo nå. Spesielt det foredraget er fantastisk.

 

Har vel mange timer til overs. Bedre å bruke timene på noe jeg kanskje kan få noe igjen for enn å grave seg ned. Skal lese og se i morgen

Kanskje de har noen der jeg går nå, burde jeg ta opp med hun jeg går til at jeg vil finne ut om jeg har GAD? De har jo masse forskjellige terapauter der. Vet bare ikke hvordan jeg skal si sånne ting. Jeg tenker jo at de kanskje syns det er frekt at jeg som ikke er fagpersonen der skal komme med ting jeg tror jeg har.

 

Jeg blander meg inn og sier meg helt enig i det. Foredraget anbefales på det sterkeste! Ps: Du kan kanskje til og med få deg en god latter

 

En god latter har jo aldri vært skadelig

[DoleMari]

Har vel mange timer til overs. Bedre å bruke timene på noe jeg kanskje kan få noe igjen for enn å grave seg ned. Skal lese og se i morgen

Kanskje de har noen der jeg går nå, burde jeg ta opp med hun jeg går til at jeg vil finne ut om jeg har GAD? De har jo masse forskjellige terapauter der. Vet bare ikke hvordan jeg skal si sånne ting. Jeg tenker jo at de kanskje syns det er frekt at jeg som ikke er fagpersonen der skal komme med ting jeg tror jeg har.

 

 

En god latter har jo aldri vært skadelig

Det er veldig godt å le:) Håper du får glede og nytte av foredraget. Gi gjerne tilbakemelding hva du synes  ( hvis du vil se det da- eller du bør se det;)

[Trine]

Det er veldig godt å le:) Håper du får glede og nytte av foredraget. Gi gjerne tilbakemelding hva du synes  ( hvis du vil se det da- eller du bør se det;)

 

Jeg skal se det Jeg vil se det. Skal til og med klare å komme med en tilbakemelding på hva jeg syns

[Trine]

Nå har jeg lest om bussene og sett foredraget. Først ble jeg litt stressa av de rosa bussene og tenkte "glad jeg ikke bor i Oslo lenger". Jeg så liksom for meg Oslo, i værste rushtrafikk, med folk overalt. Jeg forsto hva det handlet om, men ikke hvordan jeg skal få det til.

 

Så foredraget, tror jeg klarte å følge ganske godt med, han var flink til å prate og hadde mange gode poenger. Nå er ikke jeg sånn som tror jeg skal dø av hver minste lille ting. F.eks har jeg hatt stikking i brystet i ca en uke nå. Tenker at jeg mest sannsynlig er stiv i brystmusklene, spesielt siden jeg er så anspent at nesten alle musklene værker litt. Ikke er jeg redd for å dø heller, det jeg er litt redd for er at det skal skje meg noe og at ingen oppdager det sånn at hunden min blir værende alene, kanskje i flere dager, slik som i det tilfellet med hun som plutselig ble borte nå nylig. Hunden og kattene hadde vært alene i 3 dager. Også er jeg redd for å bli syk med noe man ikke blir frisk av eller ihvertfall tar lang tid som f.eks borreliose eller tularemi. Så har jeg fått et inntrykk av at normale folk tar de forhåndsregler som trengs for å unngå visse sykdommer, men jeg blir stresset av disse "reglene", syns det tar fra meg friheten. Så føler jeg at det er min egen skyld at jeg blir redd for jeg kunne valgt å bare gå tur på asfalt hele sommeren og hatt hunden i bånd hver gang vi er på fjellet. Så er det sånn at jeg takler ikke informasjonssamfunnet, jeg takler dårlig å vite for mye. Så den øde øya som Wilhelmsen nevnte, der skulle jeg gjerne bodd. 

Oppi alt det andre så er jeg nok også litt sint, redd og frustrert fordi jeg har to interesser og det er natur og hund. Så har jeg to ankler/føtter som det er ett eller annet galt med så jeg er nesten alltid kald på føttene og jeg kan ikke stå mer enn et par minutter før hælene føles som de skal eksplodere, ofte er det vondt bare å ha på seg sokker. De finner aldri helt ut hva det er som er galt og jeg blir bare værre og værre. Dette gjør jo også at det er smertefullt å holde på med de to interessene jeg har og ting føles lett veldig meningsløst. Hvorfor er jeg her? Jeg er jo bare en belastning for samfunnet og familien.

 

Men tilbake til foredraget. Det var interessant og jeg lo faktisk litt av og til. Jeg bør kanskje se det flere ganger så jeg kanskje husker bedre hva han snakket om. Det var ganske lett å følge med på det han sa, de gangene jeg falt ut så hentet jeg meg fort inn igjen. Pleier ikke klare det. Men jeg har en elendig hukommelse når det kommer til ting jeg bør huske så derfor bør jeg se det flere ganger.

 

Tusen takk for anbefallingene

[Trine]

I følge tester er jeg godt innenfor grensa for høysensitiv og jeg er ekstremt introvert. Dette er jo personligheter og jeg har lest at man ikke kan endre folks personlighet. Når man da har en bekymret personlighet, må man bare lære seg å leve med det, eller kan man gjøre noe med det? Og hvordan kan man vite om det er angst eller personligheten som er problemet?